onsdag 28. desember 2011

Dickens og God jul, del 2 -- om å oversette A Christmas Carol

Jula skal feires her på Oversetterbloggen også, og hva passer vel bedre enn et innlegg om Dickens' A Christmas Carol? Her forteller Torstein Bugge Høverstad om oversettelsen av dette verket. Teksten er delt i to; første del kan du lese HER.

Dickens’ setningsbygning fikk vi nettopp en smak av. Julekvadet er skrevet for hele familien, ikke minst for barn, så her er lite av hans mest finurlige konstruksjoner, hvor en setning over en kvart side må pelles i småbiter før den skrus sammen på ny, bare i helt andre rekkefølger, for å gi illusjonen av å si det samme. Men ta nå likevel et vilkårlig eksempel: ”Bob told them of the extraordinary kindness of Mr Scrooge’s nephew, whom he had scarcely seen but once, and who, meeting him in the street that day, and seeing that he looked a little—‘just a little down you know’, said Bob, enquired what had happened to distress him. ‘On which,’ said Bob, ‘for he is the pleasantest-spoken gentleman you ever heard, I told him.’På norsk: ’Bob fortalte dem om den usedvanlige vennligheten han hadde møtt fra hr. Knugs nevø, som han så vidt hadde sett én gang, før han i dag traff ham på gaten. Og da han la merke til at Bob virket ”litt molefonken, ikke sant,” som Bob sa, hadde han spurt hva som hadde gjort ham så nedtrykt. ”Det var den hyggeligste herremann du skulle sett,” sa Bob, ”så jeg fortalte ham det.”

Andre ting? Sånt som felleskjønn-endelser, foranstilt eiendomspronomen, sterk mistenksomhet overfor diftonger vil jeg regne som opplagt i en slik tekst. Det var det med ”eimen av det fortidige”. Det ville ikke i og for seg være galt eller latterlig å skrive: ”kulda inni han bånnfraus de elda ansiktstrekka, beit i den spisse nesa, skrumpa kinna hans” etc. men det ville utvilsomt oppleves som en annen tekst.

En helt sentral del av det dickenske univers er det jeg ved flere anledninger har kalt magisk navngivning. Sug på disse eksemplene: den gjerrige Scrooge, den fattige, men levedyktige Oliver Twist, den smiskende Uriah Heep, den iskalde læreren Gradgrind? Dickens personnavn ’inneholder’ så mye av personene at leseren bokstavelig talt får taket på dem, for alltid.

I Julekvadet er altså hovedpersonen Ebenezer Scrooge, men vi møter også bl.a. hans avdøde, men absolutt tilstedeværende kompanjong, Jacob Marley. Ikke bare tilsynelatende greie nok engelske navn i et gjenkjennelig attenhundretalls London, men dessuten navn med en enorm innarbeidet tyngde av generasjoners lesning og gjenkjennelse. Hva gjør en oversetter da? Lar dem stå?

Hadde det vært Gladstone eller Disraeli, hadde det vært gatenavnet Piccadilly, jo visst. Disse refererer til gjenkjennelige fenomener i den verden vi alle deler, de er sakprosa. Men når vi vet at Marley er et spøkelse, vet vi samtidig at den verden boken beskriver, iallfall på noen måter er en annen enn vår. Forfatteren beskriver en fysisk ramme, men unngår behendig å angi dens presise naturlover. Altså står jeg friere. Men til hva?

Hvilke holdepunkter har vi for f.eks. Scrooge? En menneskesky og –vond, patologisk gjerrigknark, men ikke født slik; det er hendelser gjennom livet som har preget ham. Vi kan fastslå at navnet ikke finnes som engelsk slektsnavn, det bare låter og fungerer slik. Det navnet vi ender med, om det er nytt eller det samme gamle, må altså også kunne fungere slik. Det er dessuten viktige lydelementer i navnet: en hvislelyd, en skarp r og en langtrukken uuu, nærmest et ul—negative lyder. En mann med et slikt navn kan ikke være noe helgodt menneske. Men i tillegg har vi et meningsinnhold, eller spor av et. Den første delen lyder som screw, det samme ordet og innholdet som norsk skrue. Det andre leddet, ­--ge (-dzje), kutter og stenger det første. Helheten uttrykker altså noe hardt og ufølsomt, gjerne mekanisk, og noe innestengt.

Er det et mulig valg i en norsk utgave å la navnet stå som det er? Nei, for da ville norske lesere miste alt dette, som for Dickens opplagt ikke var noe tilfeldig sammentreff, men en meddelelse til leseren av sentral betydning.

Altså oversette. Første test: kan det ’oversettes’ direkte? Donald Duck har for lengst klippet figuren i papp som onkel Skrue McDuck, så den veien er stengt. Skrutsj? Skrutt? Skrump? Jeg prøver meg igjennom et mylder av lyder, synonymer, ordbokoppslag. Meningsinnholdet overleve på norsk, men de andre kravene er nesten like viktige, og kanskje særlig lydbildet.  Jeg ender med Ebeneser Knug. Fornavnet er greit også ut fra norsk tradisjon, men smatt på etternavnet litt. Skarp inngang – samme ulet i hovedvokalen som originalen – stengt utgang; jeg mister det mekaniske, men beholder hardheten, og får på kjøpet en minning om pug (som alene ville blitt for enkelt) samt en karakteriserende handling: det er knuge han gjør. Jeg får ikke alt, og må velge.

Og Jacob Marley? Fornavnet greit, også her. Hva ligger i Marley? Marl betyr mergel, marlinspike merlespiker. Hardhet, ufølsomhet, brutalitet. Samme prosess, og resultatet blir Barflint. Assosiasjoner: barfrost, flinthard, og samme grunnvokaler. Scrooge & Marley, pengeutlånere = Knug & Barflint. Den hjertegode, fattige kontoristen Bob Cratchit blir Bob Krøbel, hans krøplingsønn Tiny  Tim blir Timmelim, Knugs trinne, godhjertede (og litt slomsete) første arbeidsgiver Fezziwig blir  Flokebust, og så videre. Navn ingen virkelig engelskmann eller nordmann noensinne har hatt – men disse skal være mer virkelige enn som så.

Til slutt, begynnelsen: Hva skal den norske boken hete? I mange tidligere oversettelser, og fremdeles i Wikipedia, kalles den En julefortelling. Og det er det jo. Men Dickens selv kalte det ikke A Christmas Tale, men A Christmas Carol, en julesang. Så det hadde det vært naturlig å kalle boken—om det ikke var for det at vi på norsk-dansk har en nydelig julesang som går sånn: Jeg synger julekva-a-ad, jeg er så glad, så gla-a-ad … Så er det noen som helst grunn til at denne fortellingen ikke skulle hete nettopp Et julekvad?

Alt dette viser vel klart med hvilke grundige forberedelser jeg alltid skrider til verket? Det gjør det ikke. Jeg følger min vanlige praksis: Setter meg ned og begynner, og tar problemene etter hvert.

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i juleheftet til skribentorganisasjonene NO, NBU og DnF i 2010.

onsdag 21. desember 2011

Dickens og God jul -- om å oversette A Christmas Carol

Av oversetter Torstein Bugge Høverstad

Jula skal feires her på Oversetterbloggen også, og hva passer vel bedre enn et innlegg om Dickens' A Christmas Carol? Her forteller Torstein Bugge Høverstad om oversettelsen av dette verket. Teksten er delt i to; neste del kommer om noen dager. Følg med!

A Christmas Carol er et av de sjeldne verk som er blitt ikonisk i sin genre, som Ringenes herre for fantasy, Krig og fred for den store, realistiske roman og Sherlock Holmes for detektivfortellinger—det verket folk først kommer i tanker om når genren blir nevnt, og ikke sjelden uten at de har lest det. Og det er jo fordi disse er verk som i stor grad skapte genren, eller iallfall skapte den om og ga den de hovedkjennetegn vi siden har forbundet med dens klassiske form. A Christmas Carol har i hundre år vært julefortellingen over alle julefortellinger, selv om den brukte et drøyt halvt århundre på å bli det.

Dickens skrev dette eventyret i 1843, med venstre hånd, mens han skrev på føljetongen Martin Chuzzlewit med høyre, for Martin sopte ikke inn så klingende som ventet, og forlaget brummet og ville ha tilbake forskuddet. Og med det skapte han ikke bare en genre; man kan nesten si han skapte julen også, iallfall slik vi har vokst opp med den. For midtveis i attenhundretallet var den engelske julen blitt stusslige saker. Middelalderens juleskikker var døende eller døde, puritanerne så med mistenksomhet på hedensk lystighet, industrialiseringen akselererte, så hvorfor skulle småfolk sløse med tid eller penger? Den gode pastor Malthus skrev rett ut at var det ikke mat til den slags folk, så var det ikke mat, og sånn var det med den saken. Nei, hva var det å feire?

Og så kommer en forfatter, av en popularitet det i dag er vanskelig å fatte, fordi den omfattet nesten alle overalt, og beskrev en jul som knapt fantes. En jul som var fremfor alt godviljens høytid, familiens, generøsitetens og gledens, pluss en anledning for ikke så lite trivelig fråtsing. Og budskapet vakte slik gjenklang at til og med den ytterst sparsommelige filosof Carlyle inviterte venner til middag hele to av juledagene og spesifikt anga A Christmas Carol som foranledning.

Suksessen ga mersmak, og Dickens fortsatte å skrive julebøker, hhv The Chimes året etter, The Cricket on the Hearth i 1845, The Battle of Life i 1846 og The Haunted Man and the Ghost’s Bargain i 1848. Siden strakk ikke tiden til, og i stedet puttet han mindre julefortellinger inn i nær sagt alt han ellers skrev, i alt 17 stubber. Av alle disse var det faktisk The Cricket on the Hearth som ble den aller største publikumssuksessen, men fra begynnelsen av 1900-tallet av overtok A Christmas Carol den plassen i folks bevissthet, og ingen har truet den siden. Faktisk, så sterkt ble Dickens forbundet i engelskmenns bevissthet med julen som den var blitt, at da han døde i 1870, forteller selveste Encyclopædia Britannica om en liten gateselgerjente som fikk høre den sørgelige nyheten og utbrøt forferdet: ”Dør julenissen også, nå da?”

Dette forteller jo litt om fortellingens status, og dermed om fallhøyden for en uforsiktig oversetter—eller vent litt … det ville det, dersom engelskmenn flest kunne lese oversettelsen, men det kan de heldigvis ikke. Så målestokkene jeg faktisk vil bli målt med er ikke verre enn a) tidligere oversettelser av samme tekst, og b) engelsklesendes erindring om tidligere lesning, samt viktigst, c) forventningen om og til en ’klassisk’, nær sagt sakral tekst.

Men bare dét er ikke bare bare bare. For ”the past is a foreign country”, like mye som andre fjerne land og riker. Så først gjelder det altså å finne ut hva ved en fortidstekst som skiller den fra nåtidens, like mye som hva som skiller land og kultur og språk fra våre. Og så straks å gå løs på hva ved akkurat denne forfatteren, og dette verket, som skiller seg fra andre fra samme tid og sted.


Alle vet at klassikere er fremfor alt gamle greier. Altså må språket tilføre dagens lesere en eim av noe fortidig, men udefinert nok til at syntaks og ordvalg ikke avstøter dem underveis. Og videre: Selv om forfatteren i sin egen samtid svinger seg med både syntaks og ordvalg, må oversetteren, snart to hundre år etter, trå dansen med større aktsomhet—ta tilsvarende trinn, visst, men kanskje en antydning mindre løssluppent?

La oss gå rett løs på et aldeles sakesløst eksempel, hvor hovedpersonen i Christmas Carol blir presentert, og hvor Dickens opplagt har det moro: ”Oh! but he was a tight-fisted hand at the grindstone, Scrooge! a squeezing, wrenching, grasping, scraping, clutching, covetous, old sinner! Hard and sharp as flint, from which no steel had ever struck out generous fire; secret, and self-contained, and solitary as an oyster. The cold within him froze his old features, nipped his pointed nose, shrivelled his cheek, stiffened his gait; made his eyes red, his thin lips blue; and spoke out shrewdly in his grating voice. A frosty rime was on his head, and on his eyebrows, and his wiry chin. He carried his own low temperature always about with him; he iced his office in the dog-days, and didn’t thaw it one degree at Christmas.”

Skjønt, løssluppent—det er jo samtidig tydelig at Dickens her har total kontroll med hvert dansetrinn. Ordvalg, lydeffekter og rytmikk, alt er nøye orkestrert, alt samvirker til å levendegjøre verdens mest mannevonde gnier. Og det må selvsagt også oversettelsen prøve: ”Å, spør om han var en hard negl med rivjernet, denne Knug!—en karrig, knegen, nidsk, grisk, glupsk, grådig, gammel synder! Hard og skarp som flint, som aldri noe fyrstål hadde slått en varmende gnist fra; sær, seg selv nok, og sky som en østers. Kulden inni ham bunnfrøs de eldede ansiktstrekkene, bet i den spisse nesen, skrumpet hans kinn, stivnet hans skritt; gjorde øynene røde, de tynne leppene blå, og ga seg skarpt til kjenne i den gnissende stemmen. Et frossent rim dekket hodet og øyenbrynene og den magre haken. Hvor han kom, bar han sine egne kuldegrader med seg; kontoret hans frøs i hundedagene, og tødde ikke opp én grad til jul.”

For å peke på én ting: Originalen har ”secret, and self-contained, and solitary as an oyster”. Men “sær, seg selv nok, og sky som en østers” er da ingen korrekt oversettelse? Korrekt. Men den gjør sitt beste for å etterlikne det viktigste akkurat her: de hvislende s-ene og rytmen, to klare karakteriserende trekk. Så får det ikke hjelpe at mine valg er litt på siden av ordboksbetydningen (bare de ikke er for langt fra).

I del 2 kommer Torstein med flere eksempler og forteller også om magisk navngivning. Hvordan og hvorfor oversette navn som Scrooge og Marley? Følg med om noen dager! Annen del kan du lese HER!

lørdag 17. desember 2011

Debatt: én eller flere foreninger?

Av Cecilie Winger, leder for Norsk Oversetterforening

Det murres! Det diskuteres! Overalt hvor oversettere samles og diskuterer, nå siste døgn på Facebook-gruppa Norsk oversetterforum, har det i det siste kommet til uttrykk et sterkt ønske om at vi trenger én forening for oss alle sammen, for alle tolker, translatører, næringslivoversettere, filmtekstere og fag- og skjønnlitterære oversettere. Og videre, at den foreningen bør være Norsk Oversetterforening. Jeg mente det samme for noen år siden, men nå er jeg sterkt uenig. Jeg vil gjerne forklare hvorfor, punkt for punkt.
           Ofte stilte spørsmål:
A) Hvorfor er det så strengt å bli medlem i NO? For å bli medlem må søkeren ha to utgitte skjønnlitterære titler. Disse blir nærlest av foreningens faglige råd. Ca. 1/3 av søkerne blir ikke innstilt til medlemskap. Men alle disse blir oppmuntret til å søke igjen når de har nye ting å vise til, og de får tilbud om gratis kollegahjelp til sin neste oversettelse. Foreningen betaler altså for at en erfaren oversetter kan lese de første hundre sidene, komme med praktiske råd, og luke ut pronomensyke og andre nybegynnerfeil. Vi har ikke tall for hvor mange som prøver igjen uten å komme inn, men mange søker både tre og fire ganger, og får etter hvert medlemskap. Noen vil eller tør ikke prøve seg igjen, andre oversetter kanskje ikke flere bøker. Selv kom jeg ikke inn med de to kioskromanene jeg prøvde meg med første gang, og det er ikke det minste rart, med tanke på min manglende erfaring samt forlagets noe stemoderlige korrekturinnsats.
For øvrig gir Norsk Oversetterforening råd og bistand også til ikke-organiserte skjønnlitterære oversettere, og de kan søke stipender på lik linje med medlemmene.
Men NO er et laug, og vi har bestemt at det skal være et kvalitetsstempel å kunne sette MNO etter navnet sitt. Forlagene skal stole på at de får det de betaler for.
B) Hvorfor er det bare de skjønnlitterære oversetterne som kan bli medlem i NO? De faglitterære oversetterne er organisert sammen med de faglitterære forfatterne i NFF. NO er medlemmer av et skjønnlitterært fond bestående av forfatterforeningen, barne- og ungdomsbokforfatterne, dramatikerforbundet og oss. Vår felles viktigste inntektskilde er biblioteksvederlaget, som tildeles oss kollektivt. Fondet fordeler denne potten til de ulike medlemsorganisasjonene etter en nøkkel basert på antall medlemmer. Alle de nevnte foreningene har opptakskrav basert på tilsvarende kvalitetskriterier. Hvis NO plutselig slapp inn alle søkere, ville det være et brudd på vår felles intensjonsavtale.
Dette med kollektiv tildeling er for øvrig viktig. I andre land, for eksempel Danmark, er vederlagsmidlene øremerket opphavsmann. Hvert eneste bibliotekutlån blir telt og utbetalt direkte til opphavsmannen. Dette medfører at noen få håver inn små formuer, mens de fleste får småpenger. I Norge har vi alltid avsatt en sum til foreningene, og utnevnt et råd til å fordele resten av potten. Slik har vi fått sterke foreninger som medlemmene føler at de har eierskap i. Istedenfor å gå og skule på hverandre, får faglig råd ta støyten hvis noen mener de får for lite av stipendpotten, for å si det sånn. Og med sterke foreninger og solidariske medlemmer har vi kunnet forhandle fram mer i potten, normalkontrakter og andre goder. En vinn/vinn-situasjon kan vi si, men dette er en digresjon …
C) Hvorfor kan ikke alle oversettere bli medlem i NO? Slik det kulturelle kretsløpet er i dag, er det ikke hensiktsmessig. Selvsagt kan alle kretsløp legges om, men jeg tror at vi er sterkest når hver enkelt særinteresse har sin egen forening. I Finland er alle oversetterne organiserte i én stor gjeng, med mye innbyrdes kiving. I Sverige og Danmark er oversetterne underavdelinger av forfatterforeningene, noe som etter sigende ikke alltid er friksjonsfritt når diskusjonen om fordeling av goder kommer på bane.
Jeg er altså for at vi beholder en mengde foreninger, som i dag, men selvsagt også for at vi fortsetter vårt gode samarbeid i Kunstnernettverket, Oversetterforum og andre steder. Motsi meg! Kjør debatt!

PS: Jo, navnet vårt er kanskje litt sært. Men vi fikk det i 1948, før det fantes tv-tekstere etc, og det lyder da mer schnæppy enn Norsk Skjønnlitterær Oversetterforening?

torsdag 15. desember 2011

Ingen Goethe uten Shakespeare -- ingen Ibsen uten Dante

En litteraturhistorie for oversettelser

Av oversetter, kritiker og forfatter Jon Rognlien

I ulike epoker har ulike idealer for den gode oversettelsen hatt forskjellig vekt. For mange er troskap det ypperste budet, for andre er kreativiteten det viktigste. Oversetteren må som oftest fire litt på det ene og litt på det andre – det må forhandles mellom de ulike hensynene, og teksten må framstå som om den makter det hele. Oversettelse er raffinert illusjonskunst.
Til tider har oversetteren nærmest ansett seg selv som en reinkarnasjon av forfatteren. Det var tilfelle med den første kjente latinske poet, Livius Andronicus, som oversatte Odysseen til latin og gjennom den og andre oversettelser markerte startpunktet for latinsk litteratur. Han hevdet å være den reinkarnerte Homer, og dermed kunne han ta seg alle de friheter han trengte for å tilpasse originalen til sitt hjemlige publikum. Mange justeringer og forskyvninger fra denne første oversatte Homer ble levende begreper i den nye latinske kulturen.
Erkjennelsen av at oversettelse skaper nye kulturelle felter, er et av flere aspekter som gjør at studiet av oversettelse i dens mange former nå får stadig større plass i akademia. Å forstå kulturelle forflytninger, sammensmeltninger og knoppskytinger er nødvendig for å orientere seg i vår samtid.
Også i Norge er det iverksatt store studier omkring de kognitive prosessene som ligger til grunn for oversettelsesarbeidet, og det er gjort spennende enkeltstudier over ulike utgaver av oversatte klassikere som Den siste mohikaner og Onkel Toms hytte. Men fortsatt er de fleste feltene i oversettelsenes litteraturhistorie blanke.
Når nasjonale litteraturhistorier skrives, følger gjerne den ene forfatteren på den andre, innenfor sitt eget språk, inne i sitt eget land. Trender og tendenser tegnes opp, litterære klikker og salonger innredes med nasjonens store navn. Hvis det er snakk om påvirkning utenfra, forklares det gjerne i form av begivenhetsrike reiser.
Men de lokale forfatterne suger ikke bare av sine landsmenns bryst, de leser oversettelser. Goethe og Voltaire leste den oversatte Shakespeare og ble aldri de samme igjen, Ibsen leste Dante på tysk og dansk, i forskjellige omganger, med forskjellig resultat. Jon Michelet leste Sjöwall og Wahlöö i Den svarte serien, og alle leser Homer – eller rettere sagt P. Østbyes oversettelse, her til lands.
«Litteraturhistorie er en nasjonal idrett,» hevder litteraturprofessor Jon Haarberg – selv utøver i denne idrettsgrenen – «som har til hensikt å gi staten dimensjon og dybde.» Litteraturhistorien skal hjelpe til å fremkalle nasjonen og gjøre den spesifikk, slik at den ikke bare forblir et knippe heraldiske symboler. I en slik idrettsgren har ikke oversettelser noen selvsagt plass, for i det nasjonsbyggende perspektivet kan jo oversetting anses som nedbrytende virksomhet. Cato den eldre advarte sine romerske landsmenn mot å lese for mye gresk litteratur; selv fulgte han ikke dette rådet.
Oversettere og oversettelser har sin historie – en annen, supplerende historie enn de nasjonale kanonene. En historie om forfalskninger og forkortelser, om plagiater og pastisjer. Barne- og ungdomsbøker blir forvandlet fra å foregå i engelsk kostskolemiljø til å være befolket av Bodø, Bergen og Stompa. Winnie the Pooh blir til Ole Brumm. Härjedalen blir til Setesdal.
Oversettelsenes historie er historier om forlag, bokserier, redaktører, trykkerier og bokhandlere. Det er litterær virkningshistorie, det er bokhistorie og lesningshistorie – men det er også en sosial historie om dem som utførte oversettelsene og kårene de jobbet under. Det foregikk i klostrenes skriptorier, baronessenes budoarer, trykkerienes bakrom, poetenes kvistværelser og forlagshusenes trange kott. Det handler om fjærpenner, kopiblyanter og kulehodemaskiner, disketter og minnepinner.
Det er mange historier, lange historier. Tekster vandrer, endres, tolkes og misforstås. Når lesere i nye land skal sette ord på fremmede gjenstander og erfaringer, må den hjemlige begrepsverdenen utvides. Oversettelse tvinger fram et rikere språk.
Og etterhvert som de store tekstene utenfra får hjemlig form, endrer den hjemlige litteraturen seg. Det finnes et før og etter Hemingway på norsk. Et før og etter Anna Lisa Amadous bindsterke Proust. Og uten Dantes Inferno i oversettelse, ville vi aldri fått Ibsens Dårekiste. Men denne historien er ennå ikke skrevet.

Innlegget er en bearbeidet utgave av en kronikk som opprinnelig ble skrevet i forbindelse med arrangementet Oversatte dager på Litteraturhuset i mars 2010. Se også DETTE og DETTE innlegget.

søndag 11. desember 2011

Tro mot flere partnere -- polyfidelité som arbeidsform

Av oversetter, kritiker og forfatter Jon Rognlien

Det hersker et usynlighetens paradoks over oversetteriet. En oversettelse må være både synlig og usynlig. Det er ikke til å komme fra at en oversettelse som evner å trylle bort seg selv slik at mottakeren opplever å oppleve verket direkte, har fått til noe verdifullt. Når filmteksten flyter sammen med billedstrømmen og tilskueren ikke merker at den er der, er den fremragende. Når en tolk går i ett med den fortolkede, kanskje til og med begge veier, eller når en hellig tekst på norsk oppfattes som Guds ord, er nivået høyt.
Usynlige hender har gitt mottakeren det verktøyet som trengs for å ta verden til seg. Men i samme instans blir den usynlige hånden et bedrag. Fra den innbydende illusjonen om den forsvunnede oversetteren kan vi forledes til å tenke at det ypperste for en oversetter er å være originaltekstens mest medgjørlige, underdanige tjener, den selvutslettende, ydmyke omsorgsagent.
Oversetteren som legger seg flat, skulle da bli den som personifiserer tjenerrollen best, og ingen kan dermed klage over den forslitte klisjeen om den oversette oversetter. Det er lett å overse den som ligger flat. Men i realiteten er de gode oversettelsene resultat av sterke aktørers dristige nybrottsarbeid – syntaktisk, terminologisk, musikalsk. 

Å skape gode oversettelser krever teft, kløkt og flaks. Ofte kan den mest tilforlatelige oversettelsen – den teksten som gjøre minst nummer av sitt bastard-opphav – inneholde ytterliggående overgrep mot originalteksten, og likevel være tro på et høyere plan. Oversettere er polyfidèles – de er tro mot en rekke forskjellige partnere på én og samme tid.
Det er en godt drøvtygd sannhet å si at oversettelse forhandler (Umberto Eco: "negoziazione") mellom to grunnleggende hensyn – kildetekstens innhold og struktur på den ene siden og mottaksspråkets krav og begrensninger på den andre. Én tradisjonell måte å si dette på, er at en oversetter velger å enten bringe verket til leseren eller å bringe leseren til verket. Graden av fremmedhet i den oversatte teksten skal da være indikator på hvilken av de to strategiene som er valgt.
Men dette blir en altfor mager analyse. Begrepet polyfidélité gir derimot mulighet til et mer nyansert syn. En oversettelse skal naturligvis være tro mot forfatterens tekst, dens stil og innhold. Den må forstå originalverket til bunns. Og ikke bare teksten som en serie ord, men også som intensjon.
Samtidig må oversettelsen ikke la seg binde av originalen. Den nye teksten må like mye være tro mot målspråkets krav og det hjemlige publikums forutsetninger for å lese. Den må dessuten være tro mot oppdragsgiverens (forlagets) forventninger og ikke minst må den være tro mot oversetteren selv.
Som oversetter kan man dyktiggjøre seg i å synge i mange tonearter, men man kan ikke unndra seg at man synger med sin egen stemme. En oversetter som ikke utvikler sitt eget instrument og er tro mot dets register, produserer tekster uten musikk.
Å være tro mot flere partnere, å være polyfidèle, er ingen skam, det er en styrke. En av grunnene til at det alltid er interessant å snakke med oversettere, både blant kolleger og for andre, er fordi oversetteren er vant til å være åpen, vant til å se nye verdener og justere sin egen innstilling overfor helt nye virkeligheter. En oversetter kan plutselig være ekspert på gategeografien i New Orleans, de første syriske skytevåpen eller lovene mot korrupsjon i dogenes Venezia.
Og oversetteren kan slappe av i sin splittede troskap. Å skaffe seg kunnskap og utnytte den i litteraturens tjeneste kan ikke klandres av noen.

Innlegget er en bearbeidet utgave av en kronikk som opprinnelig ble skrevet i forbindelse med arrangementet Oversatte dager på Litteraturhuset i mars 2010. Se også DETTE og DETTE innlegget.

fredag 2. desember 2011

Krim, Cola og flatskjerm: islandsk krim og samtid hos Arnaldur Indriðason

Av oversetter Silje Beite Løken

Arnaldur Indriðason er langt fra den første eller eneste islandske forfatter som skriver krim, men det er ofte han som trekkes fram. Kanskje det er fordi han er oversatt til sytten språk. Kanskje det er fordi han har mottatt priser som Glassnøkkelprisen, to ganger på rad, samt den engelske krimprisen The Golden Dagger og den svenske Martin Beck-prisen.

Indriðason er tydelig inspirert av klassikerne Sjöwall og Wahlöö, noe han også selv har understreket, og noe leseren gjenkjenner i hovedpersonen Erlendur Sveinsson. Eller som en islandsk bekjent kommenterte overfor undertegnede: Erlendur er jo en typisk nedtrykt skandinav. Kanskje det er derfor norske lesere har trykket ham til sitt bryst? Men det er nok flere faktorer enn en melankolsk politimann som gjør Indriðasons bøker til populær og god lesning.

Indriðasons bakgrunn som filmanmelder skinner gjennom i en strukturert og deskriptiv fortellerstil. Som oversetter og dermed nærleser blir jeg ofte sittende igjen med følelsen av at noen av dialogene kunne gått rett inn i et filmmanus. Den første boka som ble oversatt til norsk, Myren, er filmatisert.

Det er ikke noe fiksfakseri med Indriðasons bøker. Han bruker en fortellersynsvinkel som ikke røper alt som skjer i hodene til Erlendur og de to kollegene hans, Sigurður Óli og Elínborg. De ser seg riktignok tilbake, erindrer og dømmer, men fortelleren holder akkurat litt igjen til at personene blir interessante og komplekse, og ikke flate klisjeer. Noe som er godt gjort, ettersom Erlendur, som er en halvdeprimert, middelaldrende politimann med bindingsangst og dårlig kontakt med ungene sine, lett kunne vippe over i en klisjé.

En annen grunn til at Arnaldur Indriðason har slått an kan være hans beskrivelse av islandsk samtid – den stadige gnisningen mellom det gamle bondesamfunnet og det nyliberale moderne samfunnet, der den globale finanskrisen rammet med vulkansk styrke. I bøkene hans, fra Myren og fram til den siste som er utgitt på norsk, Anger, følger vi Island på oppturen, og vi aner konturene av en formidabel nedtur.

Det islandske samfunnet var, i likhet med det norske, preget av naturalhusholdning i mangfoldige generasjoner, omtrent fra da øya ble befolket av hovedsakelig vestlendinger som av ulike grunner valgte å emigrere dit. Det offisielle årstallet for landnåmstidens begynnelse er 874, altså et par år etter at Harald Hårfagre kom til makten her hjemme. Landnåmsmennene drev fiske og jordbruk, omtrent som i gamlelandet, og det fortsatte etterkommerne deres med. Islendingene lå også under den danske kronen, men ble uavhengige én generasjon etter oss, i 1944.

Andre verdenskrig ble et vannskille i islandsk historie. I løpet av krigsårene ble det utstasjonert først britiske soldater, og så amerikanske, rundt omkring på øya. For en, inntil da, svært isolert befolkning på 120 000 individer, ble det en voldsom omveltning å få 50 000 utenlandske soldater så tett innpå seg. I løpet av noen få år opplevde landet en ekstrem urbanisering, mange tjente svært gode penger på å jobbe for de militære, og mange fulgte etter. De forlot gårder og fiskevær som samlet seg rundt basene. Levestandarden ble en helt annen. Mat, andre varer og media, som TV og kino, var nytt. Unge islandske menn med dårlig tannstilling og ufikse klær tapte selvsagt kampen mot amerikanske unge karer i uniform og med håret frisert som filmstjernenes. Det var svært mange islandske jenter som ble sammen med disse utlendingene for kortere eller lengre tid. Det at unge jenter tygget tyggegummi, spankulerte rundt i nylonstrømper og omfavnet alle de nye impulsene ble et symbol på det mange mente var et moralsk forfall i nasjonen. Islandsk litteratur i etterkrigsårene benytter seg ofte av denne tematikken – en ung pike fra landet flytter til byen og lar seg lure av bylivets vareoverflod og moderne livsstil som var introdusert av soldatene.


Arnaldurs Indriðasons far, Indriði Þorsteinsson, var en av dem som skrev om dette temaet. Han var også forfatter. En av hans mest kjente bøker ble utgitt i 1955 og heter 79 af stöðinni, eller Drosje nummer 79. Denne boka ble også filmatisert. Her illustreres det moralske forfallet nettopp i den unge kvinnen som rusler rundt i leiligheten sin, røyker og hører på en transistorradio hun går og holder på mens hun venter på sin soldatelsker. En hardtarbeidende islending, som kjører drosje nummer 79, er forelsket i henne, men hun skyver ham fra seg til fordel for amerikaneren. Det at hun går rundt og hører på radio og røyker og ikke jobber, det at hun ikke skaper noe, ikke bidrar med noe som helst, er svært negativt i et tynt befolket samfunn der det i alle tider hadde vært livsviktig å utnytte all arbeidskraft.

I Indriðasons bøker møter vi ikke bare kvinner som oppfører seg slik, men veldig mange islendinger av begge kjønn. Også her er vi vitne til et moralsk forfall, særlig gjennom Erlendur Sveinssons øyne. Han skjønner ikke noe som helst av denne iveren etter å skaffe seg de siste statusproduktene. Han bor i en blokkleilighet, kjører en gammel Falcon, går med lusekofte på jobb og koser seg med traktekaffe og smalahåve. Han har ingen behov for flatskjerm, han sitter uansett for det meste og leser gamle fortellinger om mennesker som er blitt borte til fjells. Den yngre kollegaen, Sigurður Óli, er derimot mer opptatt av å leve det livet som så mange islendinger har hatt to jobber for å finansiere. Han er opptatt av at leiligheten skal være moderne, lys og møblert med akkurat de gjenstandene som viser at han har lykkes i livet. Deriblant en stor flatskjerm som han kan bruke for å se på baseballkamper direktesendt fra USA, der han tok en del av politiutdannelsen. Han kjenner seg igjen og identifiserer seg med de tilsynelatende vellykkede menneskene han og Erlendur møter, enten det er vitner, ofrenes familie eller de skyldige. På et åsted eller på besøk hos involverte legger han alltid merke til vedkommendes klær, bil og bolig. Erlendur er på sin side så akterutseilt med hensyn til trender at han bare henger seg opp i tegnene etter det gamle livet. Det livet han forlot sammen med foreldrene sine som ung gutt, da de flyttet fra gården på østkysten og dro, som så mange andre, til Reykjavík.

Denne dualismen som manifesterer seg mellom Erlendur og den yngre kollegaen, den er et godt bilde på en todelthet i det islandske samfunnet. Erlendur er en romantiker. Han sitter i bilen, tar seg en røyk, grubler over hvordan det var i gamle dager, at han en gang var på dans i bygningen han nettopp har vært inne i for å snakke med en taxisjåfør i forbindelse med en etterforskning, at den samme bygningen er nedslitt og klar for å rives. Han har gitt opp det moderne samfunnet, slått seg til tåls med at han er en dinosaur, lever for nostalgien og for å tjene de skjebner som er gjemt og glemt.

Sigurdur Óli er det nye Island. Han viser stor lyst og vilje til å komme seg videre. Og ideen om å komme seg videre i livet, hans oppfattelse av framskritt ligger på et overflatisk plan, det ligger i å kunne kjøpe designerfrakker, designermøbler, bra stereoanlegg og en flott flatskjerm. For at dette skal bli mulig for en mann som er ansatt i Staten som etterforsker, noe som ikke gir lønn nok til at en slik livsstil er mulig, er det å tjene penger på aksjekjøp noe Sigurdur Óli må ty til. På 2000-tallet var det heller ikke uvanlig at den jevne islending så at noen dro inn masse penger på å kunne handle aksjer og fond, og det var mange som hang seg på. Det var også veldig mange som investerte penger de ikke kunne tape, til og med valutalånte penger.

I Anger er det en god beskrivelse av Sigurdur Óli når han er på fest med gamle klassekamerater. Mennesker han vet var gjennomsnittlig gode på jusen, et studium han begynte på, men hoppet av til fordel for politiet, har fått gode stillinger i de islandske bankene, og de tjener store penger. De flinke økonomene og juristene har sluttet i sine stillinger i Finansdepartementet og Kredittilsynet og latt seg lokke til bankene. Sigurdur Óli står nesten beskjemmet i sin dyre designerfrakk kjøpt på salg, og forteller at jo, han har også handlet aksjer, men at han investerer trygt, det han har investert i er bankaksjer. Den kvinnelige samtalepartneren kommenterer at det ikke blir mye tryggere enn det.

I 2008 gikk som kjent Island på en kraftig smell da den globale finanskrisen var et faktum. Bankene hadde vokst seg altfor store og dro med seg en hel nasjon i fallet. I kjølvannet fulgte en durabelig oppvask og det store skyldsspørsmålet. Hvordan kunne dette skje? Hvem hadde skylden? I disse dager er politikeren Geir H. Haarde, som for øvrig har farsslekta si fra haugesundstraktene, stilt for Riksrett. Men var det hans skyld? Nei, sier han selv. Nei, det er heller ikke min skyld, sier presidenten Ragnar Ólafur Grímsson. Ikke min skyld heller, hevder finansakrobaten og dagligvaremilliardæren Jón Ásgeir Jóhannesson. Regningen er selvsagt havnet hos skattebetalerne, og politikerne som skal rydde opp etter den store festen fram til krakket, har stadig trukket fram flatskjermen som et eksempel på at det hele raknet, som en begynnelse på det moralske forfallet som førte til at aggressiv kapitalisme kunne velte en nasjon som bare noen tiår tidligere var assosiert med naturalhusholdning, fiskere og bønder. Den jevne islendings lyst til å eie en flatskjerm og kunne oppnå det uten å skape noe av verdi, bare ved å flytte penger på børsen, minner om den lidderlige piken som gikk rundt med en transistorradio og forventet bedre levevilkår og mer moderne og luksuriøs livsstil uten å løfte en finger.

I Arnaldurs bøker er leseren vitne til denne utviklingen i det islandske samfunnet. Vi møter mange av disse vanlige islendingene som ønsker et bedre og mer statuspreget liv og vil finansiere det med lettjente penger. Og vi ser tegn på at alt begynner å rakne.

Innlegget er en bearbeidet utgave av et foredrag som ble holdt på Oslo bokfestival 17. september 2011.

Mer om nordisk krim finner du HER.

onsdag 30. november 2011

Dong og bong, gummihatt og staken naken -- kondomslagord!

En oversetter ba nylig om hjelp i oversetternes e-postforum til å finne en norsk vri på kondomslagordet "No glove, no love". Oversetterdugnaden utløste et kreativt skred. Her er noen fyndige slagord en onsdags formiddag:

Uten gummihatt blir det ensom natt

Ha deg med vern, ellers er du fjern

Vil du dyppe staken, kan den ikke være naken

Når du reiser deg for fruen, må du ta på gummiluen.
Glemmer du det rent, kan det bli for sent!

Har du dong, blir det bong!

Gjør som Fantomet med drakten, ta på deg kondomet før akten.

Vil du kopulere, må du kamuflere.

Kle på eller avstå.

Skal du trenge inn i fruen, må du ha på gummiluen.

Skal det bli noe på deg, må du ha noe på deg.

Uten gummismokk blir det bare jokk.

Tre på eller tre av.

Null pølseskinn? Null pølse inn.

Sett på maken! Staken naken!

Intet vern mot smitte, ingen ...

Ingen kordong, ingen pardon

Ikke mere snikk-snakk. Gummi på din pikk, takk!

Naken pikk. Tenk, sett slikt!

Ikke vær dum, bruk kondom

Intet kjønnsliv uten preventiv

Ikke noe på deg, ikke noe på deg.

Inn med staken? På med frakken.

Pakk inn staven, den er gaven!

Uten klede, ingen glede.

Regnfrakk eller nei takk

Ingen framleie, intet ...

Ikke vær en bølle, kle på din kølle!

Skal du inn i underliv, må du ha på preventiv

Ingen gummi pikk-frakk? Ingen erotikk, takk!

Gummitrekk eller ha deg vekk

torsdag 24. november 2011

Oversatt aften: tjukke bøker

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 29.11., da med temaet "tjukke bøker".

Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 29.11. kl. 20.00.

Det nærmer seg jul, og årets siste Oversatte aften er viet de tjukke bøkene, de virkelig feite stykkene som man neppe klarer å fordøye før man får noen dager i ro og mak i høytiden på tampen av året. Vi skal gasse oss med utdrag fra to av de mest omfangs- og næringsrike verkene som er utgitt i norsk oversettelse de senere årene, lest av de to oversetterne som hadde magemål til å gå løs på disse karstykkene. Kom på Oversatt aften tirsdag 29. november, og vi lover deg litterære karbohydrater, proteiner og fettsyrer nok til langt utpå nyåret!

Fartein Døvle Jonassen: Thomas Pynchons Mot Dagen
Utgivelsen av Thomas Pynchons over tusen sider lange roman Mot dagen i Fartein Døvle Jonassens oversettelse resulterte i noe så sjelden som en oversettelseskritikkdebatt i en framtredende norsk kulturavis, i kjølvannet av en slakt som viste seg å bygge på et svært tynt grunnlag. Morgenbladets anmelder ble kraftig imøtegått av oversetteren selv og flere kolleger, og saken munnet ut i flere avisinnlegg om mulighetene for å skrive begrunnet oversettelseskritikk generelt. Mediestormen har for lengst lagt seg, men de færreste har vel ennå rukket lese så mye av det intrikate mastodontverket som Mot dagen er. På Oversatt aften får det litteraturinteresserte publikum en ypperlig anledning til å høre hvordan Fartein Døvle Jonassens tekst faktisk lyder.

 Steinar Lone: Mircea Cărtărescus Orbitor
Den hyppig nevnte Nobelpris-kandidaten Mircea Cărtărescu er blant de forfattere som innrømmer sitt slektskap til Thomas Pynchons mangslungne forfatterskap. Steinar Lone ble tildelt Kritikerprisen 2008 for oversettelsen av første bind av den rumenske forfatterens romanverk Orbitor, og da han i høst fullførte denne maratonoppgaven med det tredje bindet Høyre vinge, fikk han nok en gang anmelderne til å strekke seg etter de gylneste superlativene på rosens aller øverste hylle. Orbitor har form av oppvekstskildring, familiekrønike, en ambivalent hyllest til forfatterens hjemby Bucureşti, og er en storslagen metamorfose av en roman, som hele tiden skaper og omskaper seg selv. Steinar Lone gir oss smakebiter fra alle tre bindene.

søndag 20. november 2011

Steffen Jacobsen: Passasjeren

Av oversetter Kirsti Øvergaard

Jeg oversatte thrilleren Passasjeren av Steffen Jacobsen for Aschehougs forlag i 2009. Tidligere hadde jeg oversatt flere andre danske krimforfattere, som alle følger tidens trend med nokså tøffe voldsskildringer. Det gjør Steffen Jacobsen også, men han har en så elegant stil at det hele får et forsonende James Bond-preg. Passasjeren er skrevet i sjangeren barsk helt som takler uhyre krevende situasjoner og overlever alt.

Den litt over 50 år gamle forfatteren arbeider som ortopedisk kirurg ved siden av skrivingen. Viktige scener i boka foregår i Tromsø og på Bjørnøya. Forfatteren arbeidet som ung og nyutdannet lege i det nordligste Norge, og kjenner landskap og samfunnsforhold. Men klatring i klippeveggene på Bjørnøya og en del annet han beskriver, hører avgjort mer hjemme i thrillere enn i virkeligheten.

Steffen Jacobsen har i likhet med personer i boka også selv seilt i mange år og er svært opptatt av mennesker som seiler jorda rundt med store båter, ofte i harde konkurranser. Etter hvert deltar også mange kvinner i dette, og et hovedtema i boka er menns forfengelighet og det store nederlaget det kan være når de kommer under press og det kanskje viser seg at de ikke var så sterke som de selv og andre trodde. Det kan til og med finnes kvinner som er tøffere enn dem.

Jacobsen er også opptatt av et annet sentralt tema for de fleste av oss: forgjengelighet. Han mener det er frykten for forgjengeligheten som for eksempel får en mann på 55 til å holde seg med en ung kone og et hjem tatt rett ut av Bo Bedre.

Det er mye i det danske samfunnet han lar sin helt, kriminaletterforsker Robin Hansen, gremmes over. Han har erklært at en kynisk melankoliker er et passende talerør for ham, men først og fremst skriver Jacobsen svært vittig. "En sprelsk penn," skrev Terje Stemland i Aftenposten. Slik beskriver han et velstående hjem der mannen ganske riktig er atskillig eldre enn sin vakre hustru: "Huset var en omhyggelig blanding av klassisk og eksotisk, av feminint og maskulint – som en kulisse. Som om skuespillere bare ventet på stikkordet for å gå gjennom døren og begynne å mikse martinier og diskutere Nietzsches gudsbegrep. Eller forlate scenografien og gå hjem til et annet hus eller en annen leilighet, der et alminnelig liv så ut til å bli levd." Eller: "Om sommeren var plassen foran kafeen et populært karavanserai for byens nomadestamme av ruccolatyggende, lattedrikkende unge mødre. Fortapt i kompetitiv, ekstatisk barnekult." Eller dette: "Fra flere hager forkynte tynne røyksøyler, klirring av bestikk og høyrøstede stemmer at Weber-ritualene var på sitt høyeste. I et land der Mat forlengst var etablert som den egentlige nasjonale religionen, var kjøkkenet og kulegrillen altere. Snauklipte kokker ble idolisert som om de var nobelprisvinnere."

Riktig hard er han også i beskrivelsene av mannen etterforsker Robin Hansen mener er den egentlige skurken. En mann som følger sin egen moral også om den bryter med lover og regler, og som befinner seg så høyt på samfunnsstigen at han greier å imponere høytstående politifolk mer enn godt er. Men ikke vår helt, naturligvis.

Etter enda en bok nå i år om Robin Hansen, Den gode datter, der politietterforskeren igjen kommer i tottene på den elegante og skruppelløse Axel Nobel, er både danske og norske kritikere enige om at Jacobsen skriver spennende og underholdende samfunnskritiske thrillere.

Innlegget er en forkortet utgave av et foredrag som ble holdt på Oslo bokfestival 17. september 2011. 

Interessert i mer nordisk krim? Ta en titt HER.

fredag 11. november 2011

Å oversette er å lytte

Av oversetter Tone Formo

Som oversetter undertegner man en kontrakt, og så vet man at – som Philip Roth beskriver det i verket jeg arbeider med for tiden, American Pastoral: "... det ble det jeg kom til å gjøre i de følgende måneder: tenke på [ham] i seks, åtte, iblant ti timer i strekk, bytte min ensomhet med hans, flytte inn i dette mennesket som var så forskjellig fra meg, forsvinne inn i ham, dag og natt prøve å få grep om et menneske som tilsynelatende var innholdsløst og uskyldig og enfoldig, [--] gjøre ham, etter som tiden gikk, til den viktigste skikkelsen i mitt liv ..."
             Det er sånn det er. For forfatteren, og for oversetteren hans. Og slik forfatteren kan vegre seg for å gå inn i den prosessen, denne konsentrasjonen, dette ensomme rommet, kan også oversetteren nøle. Det gjør vondt å gå inn og det tar tid, men er man først inne, er det ingen andre steder man heller vil være. Man skulle kanskje tro at for en oversetter burde selve skriveprosessen være grei skuring: man begynner på første linje i første kapittel og så fortsetter man til siste punktum. Det er ikke så mange andre måter å gjøre det på, liksom. Verket er skrevet, tankene er tenkt, bildene er sett, og oppgaven for en oversetter er å formidle alt dette, innhold og rytme og referanser i alle valører fra det ene språket til det andre.
             En bok jeg skal oversette, leser jeg på en annen måte enn jeg leser andre bøker. For det første leser jeg langsommere, og for det andre leser jeg alt. Jeg begynner faktisk på oversettelsen allerede ved gjennomlesningen, prøver å lytte meg fram til en stemme, prøver å høre mellom ørene et sted hvordan dette må bli på norsk. En og annen formulering kan dukke opp mens jeg leser, og stilen og tonen sier allerede da hvilket språklig register teksten befinner seg i. Men det viktigste for meg som oversetter er å finne forfatterstemmen, eller snarere pusten – forfatterens åndedrett. Derfor synes jeg alltid det er lettere å gå i gang med bok nummer to av samme forfatter; jeg har pustet på den måten før. Philip Roth har jeg forresten funnet ut må ha store lunger: hos ham trekker man pusten, tar sats, og så bærer det utfor i kast og sleng med det ene innskuddet etter det andre før en – forhåpentlig! – myk landing (i beste fall) en halv side lenger nede.
             Noen forfattere har mer særpregede stemmer enn andre, og det er dem jeg synes det er morsomst å oversette. For en som lever av å lage setninger er det også en fryd å få lov til å gjengi avsnitt som er så vakre at man får klump i halsen der man sitter. Hos Philip Roth er det mange av dem. Det er forresten ikke helt sant at jeg leser bøker jeg skal oversette annerledes enn andre bøker. Med årene har jeg begynt å lese også norske bøker som en oversetter ville lest dem. Og da får jeg mageknip når Per Petterson skriver om å være ute "i skaugen med g" eller når Kjartan Fløgstad lar kapittel 102 lyde: "Nå er 101 ute!"
             Når jeg leser gjennom en bok første gang, kan jeg se problemer som da virker uløselige. Uoversetteligheter, rett og slett. Men erfaringen har lært meg at de fleste uoversetteligheter likevel lar seg løse når man først er kommet inn under huden av teksten. Det er omtrent den samme opplevelsen som jeg husker fra begynnelsen av hvert skoleår når vi bladde i de nye skolebøkene: alt så forferdelig vanskelig ut. Og så var det jo ikke det når det kom til stykket.

Det største problemet i det pågående arbeidet (stadig Philip Roth: American Pastoral) har i grunnen vært første setning. Den lyder i sin helhet slik: "The Swede." Swede/Svensken er økenavnet på bokas hovedperson. Til tross for sin østeuropeisk jødiske herkomst er han høy og blond og skandinavisk av utseende, derav navnet. Men går det an å begynne en roman på norsk med: "Swede."? Jeg gjør det, og jeg har ikke oversatt andre økenavn som forekommer heller, men jeg er ennå ikke helt enig med meg selv: Swede eller Svensken?
             Jeg leser forresten ikke bare den foreliggende boka først. Spesielt hvis det er et nytt forfatterskap jeg skal gi meg i kast med, kan jeg føle behov for å lese andre bøker av samme forfatter. Men det er for luksus å regne, det er altfor sjelden man som oversetter kan ta seg tid (og råd) til slik fordypning. Og ikke begynner jeg alltid på første side heller. Med American Pastoral begynte jeg på side 60. Det var fordi de første 59 sidene var så fulle av baseball og amerikansk fotball at jeg ikke visste mine arme råd. Dessuten har jeg en følelse av at Roth egentlig begynte med det som senere ble side 60 og begynnelsen på tredje kapittel. Oversettere får fornemmelser for slikt. Jeg opplevde en gang å kjøre meg bom fast i en tekst, kom ikke videre, total sperre. Oversettelsen ble jo ferdig til slutt, og senere traff jeg forfatteren, som kunne fortelle at hun hadde stått fast i flere uker akkurat der.
             Forfattere, ja. Man blir jo kjent med dem etter hvert, også uten å treffe dem. Philip Roth kan jeg levende se for meg som ettåring da han så vidt rakk over bordkanten med nesa. Fra da av har han studert oss, menneskene. Jeg tror han vet alt om oss. Det er nesten nifst. Jeg vet ikke om jeg ville tort å treffe ham! I likhet med andre av "mine" forfattere kan han  bare kontaktes gjennom en agent. Jeg misunner min franske kollega og Roth-oversetter (portrettert i Time, intet mindre) som ikke bare har direkte kontakt med forfatteren, men også har fått ham til å lese lange passasjer for seg for at hun skulle få høre rytmen i en spesiell tekst. Selv må jeg gå gjennom agenten og derfra via en redaktør, så jeg foretrekker å finne ut av tingene på egen hånd. Med gjennomarbeidede bøker er det forresten ikke mye man trenger å spørre forfatteren om, det kan eventuelt dreie seg om forståelsen av et og annet bilde.
             Selvfølgelig bruker jeg ordbøker. Hele tiden. Guttus Norsk ordbok, Riksmålsordboken, Vinjes Skriveregler, synonym- og fremmedordbøker, oppslagsverk og Internett. Og så bruker jeg kolleger og kollegers nettverk. På oversetternettverket O-ringen kan man søke hjelp når det gjelder vokabular som man selv ikke er fortrolig med. Fjøsinnredning, for eksempel. Og få bekreftet at en treliters vinflaske heter en jeroboam. Spør ikke meg hvorfor store vinflasker har navn etter gammeltestamentlige konger, men det har de. Bare så dere vet det: En seksliters flaske heter en metusalem. Hva alle de forskjellige delene på en melkemaskin heter, får man hjelp til hos en importør av landbruksmaskiner. I Store Norske finner man forklaring på hva som skjer ved kalking, avhåring og pyring av skinn, mens det var på hjemmesidene til Norsk Kjøttfeavlslag jeg fant ord som krysningsfrodighet og melkeavdrått. En hyggelig konservator på Norsk Folkemuseum kunne fortelle at den armen som er til å henge gryter på i gamle gruer heter skjerding. At avstanden fra sømmen på tommelen til mansjettens kant på en hanske heter rebralengde er heller ikke noe man finner i noen ordbok. Men skuffende var det å oppdage at et så vidunderlig ord som transmogrifying, som jeg på mine snart tretti år som oversetter aldri før hadde sett, bare betyr forandring eller omdanning, helst av det groteske slaget. Æsj, tenkte jeg da. Norsk mangler ord i det høyere registeret. Tenk om jeg hadde kunnet skrive transmogrifisere! For et ord! En evig jakt på de riktige ordene er en del av skriveprosessen for en oversetter.
             Og så må man se tingene for seg. Man har ikke lest en bok før man har oversatt den, sa en kollega en gang. Og ingen leser en bok så grundig som det oversetteren gjør, han skal inn i hver krik og krok av setningen, alt skal forstås, alt skal ses. Hvordan greide vi oss før vi fikk Internett? Nå kan jeg klikke meg inn og se hvordan den jernbaneviadukten i Newark ser ut, de nedlagte fabrikkbygningene, restene etter Morris Canal. Hvordan opptøyene i Newark i 1967 tok seg ut på fjernsynsskjermen, husker jeg. Jeg bodde ikke langt unna. Det hjelper å ha sett.
             Jeg begynner som regel dagen med å revidere gårsdagens arbeid. Det er det viktigste arbeidet jeg gjør, og det tar fort både to og tre timer. Da har jeg fått avstand til tingene, problemer kan ha modnet og funnet en løsning over natten, jeg ser alt mye klarere. Jeg leser og retter og slår opp ord jeg ikke slo opp dagen før, ofte flytter jeg om på setningsledd. Især hos Roth, med hans lange og innviklede, ofte halvsidelange setninger, er det viktig å få leddene på riktig plass – etter norsk syntaks, samtidig som rytmen skal bevares. Først og fremst konsentrerer jeg meg om å "høre" teksten. Det samme gjør jeg når hele oversettelsen er ferdig. Da tar jeg en utskrift og setter meg til med rødblyanten. For meg er dette den mest avgjørende fasen i hele prosessen. Det er nå det skal skje! Det er nå mitt indre øre skal avsløre skurring, høre om det flyter, det er nå blikket skal slå ned på tunge eller upresise formuleringer, avdekke uklarheter og grums. Dette arbeidet går langsomt, for etter ti sider blir jeg "blind" og synes alt jeg har skrevet er aldeles fortreffelig og helt uten feil. I en oversetters idealverden skulle manuskriptet nå få ligge i en skuff og hvile i ett år – minst. Det som i stedet skjer, er at jeg fører inn endringene og forhåpentlig har tid til å lese gjennom nok en gang før det hele sendes til forlaget og til vask. Å få tilbake et vasket manus er fælt. Jeg åpner aldri de pakkene uten en synkende følelse i magen. Man merker med én gang om vasken er god. Iblant støter man på kommafantomer som kan forvirre en stakkars oversetter mer enn godt er, for ikke å snakke om å ta livet av folk med altfor ivrig kommatering. Det hendte meg nylig at en romanfigur ble forsøkt tatt av dage av et feilplassert komma. Så er det rettskrivningsfanatikerne og konsekvensrytterne som må tro det er en lærebok for grunnskolen de har for seg, for ikke å nevne de – åpenbart! – svært unge som kan kommentere "Nytt ord?" i margen ved gloser som kanskje ikke tilhører deres hverdagsvokabular, men som står i alle ordbøker, om de bare hadde sett etter. Men mange vaskere er følsomme og byr på kommentarer og endringsforslag som er til stor hjelp. En våken vasker vil også oppdage setninger og setningsledd som oversetteren simpelthen ikke har sett. Jeg kan ikke forklare hvordan det oppstår, men jeg har blindfelt når jeg oversetter. Aller deiligst er det å få ros av en vasker. Kommentarer som "glimrende!" og smilefjes utover i manus kan jeg leve på lenge.
             Vask føres inn, og om jeg har tid – og ork! – leser jeg gjennom enda en gang, men uansett ser jeg over avsnittene hvor det er gjort endringer. Det er fort gjort å stryke et ord for lite eller for mye.
             Så burde man vel være glad og lettet? Jobben gjort, pengene på konto? Nei. Det som setter inn nå, er utmattelse, især hvis det har vært en lang bok og veldig mange tanker å holde styr på. Det blir gjerne noen dager på sofaen, med å gå rundt og bare glo. Det kommer en tomhet, jeg vil kalle det en slags sorg. Det er vondt å gi slipp, teksten sitter liksom i kroppen ennå. Ofte kan jeg sitte om kveldene og lese hele kapitler om igjen. Ikke for å lete etter feil, det er for sent nå, mer for å høre ordene enda en gang. Å oversette er å lese, sies det. Jeg vil føye til: Å oversette er å lytte.

Dette er en lett forkortet utgave av en artikkel som sto i tidsskriftet Forfatteren i 2005.

fredag 4. november 2011

Oversetternes, frilansernes og kunstnernes rettighetshelg

I dag begynner alle oversetternes, frilansernes og kunstnernes store rettighetshelg: Vi vil også ha sykepenger og andre trygderettigheter. Og gullklokke!

På Facebook oppfordres oversettere til å skifte profilbilde og dele status. Se HER.

For mer informasjon, se gårsdagens innlegg om saken og Aftenpostens artikkel.

torsdag 3. november 2011

Oversettere ber om hjelp til å hacke trygdeloven!



I Aftenposten 3.11.11 tar leder av Norsk Oversetterforening Cecilie Winger til orde for bedre trygderettigheter, skatt og pensjon for kunstnere. Det er kostbart å bli syk som oversetter. En stor del av NOs medlemmer får inntekter både som selvstendig næringsdrivende (med oppdrag gjennom enkeltpersonforetak) og som frilansere (lønnsarbeid, for eksempel i forlag). Frilansere med lønnsinntekt har rett til full sykepengedekning, men næringsdrivende har langt dårligere vilkår: Sykefravær gir ingen rettigheter de første 16 dagene, deretter beregnes sykepenger kun ut fra 65 % av gjennomsnittsinntekten. Blandingsarbeidere som både mottar lønn og honorar som næringsdrivende, plasseres automatisk i den svakeste trygdeordningen for næringsdrivende. "Det er skrikende urettferdig," mener Winger og påpeker at forlag betaler arbeidsgiveravgift for sine oversettere, uten at godene følger med. "Ingen sykepenger, ingen feriepenger, ingen AFP."

For å skape oppmerksomhet om saken og kampen for å endre regelverket bestilte NO en annonse i Aftenposten. Den ble ikke tatt inn -- men her er den altså!

Mer om saken og lenke til hele artikkelen finner du HER.

mandag 31. oktober 2011

Bloggklassikere til glede for nye lesere

Velkommen til nye lesere! Ta gjerne en titt på noen av bloggens eldre innlegg:

Å oversette fra svensk er vel en smal sak? Språkene er jo så like. Eller ...? Hva gjør en svenske når han "plirar mot solen og gnolar"? Og en hund som "gläfser", glefser den egentlig? HER, HER og HER skriver Kari Bolstad og Kirsti Øvergaard om nettopp dette.

Oversettere må ofte sette seg inn i så mangt. Motorsykler med differensialfjæring i presstålgaflene, australske smågnagere, luftballonger på 1800-tallet. HER og HER skriver Kari Bolstad om research. HER er Cecilie Winger inne på det samme.

Interessert i bokomtaler? Her på bloggen har oversettere skrevet artikler om bøker fra f.eks. Japan (Takiji Kobayashi: Krabbeskipet), Frankrike (Laurent Gaudé: Kong Tsongors død, Jean-Michel Guenassia: De ukuelige optimisters klubb), Irland (Flann O'Brien: På svøm-to-fugler), Belgia (Dimitri Verhulst: Alle tings bedrøvelighet), Nederland (Gerbrand Bakker: Ovenpå er det stille), Østerrike (Josef Winkler: Natura morta), Russland (Mikhail Sjisjkin: Venushår), Tyskland (Hans Fallada: Alle dør alene), Sveits (Martin Suter: Small World), England (Catherine O'Flynn: Det som gikk tapt) og USA (Barbara Kingsolver: Lakunen).

Nyoversettelse av klassikere finner du stoff om HER og HER. Einar Blomgren tar for seg to forskjellige oversettelser av The Great Gatsby, mens Torstein Bugge Høverstad skriver om illustrerte eller barberte klassikere.

Kikk gjerne på andre innlegg også -- en oversikt finner du i bloggarkiv-menyen i høyre spalte her. Spørsmål, innspill, forslag, ris og ros mottas med takk!

God lesning!

torsdag 27. oktober 2011

Fra en oversetters hjemmekontor, del 2

Av oversetter Cecilie Winger

Første gang sendt som morgenkåseri på NRK1 12. mars 2010 i forbindelse med Oversatte dager.

God morgen, godtfolk!

I går fortalte jeg om hvilke spørsmål vi som lever av å oversette blir  møtt med ute i den virkelige verden, dvs de gangene vi våger oss bort fra våre ensomme tastatur.
Jeg regner med at riktig  mange av dere som hørte på, tenkte med dere selv at oversetter, det vil jeg jammen bli. Koste hva det koste vil. Derfor skal jeg i dag snakke om hva slags kunnskap en oversetter er tjent med å ha.

Eller. Det er raskere å vri på spørsmålet. Hva slags kunnskap er unødvendig for en oversetter? Svaret er at slik kunnskap finnes ikke! I én roman kreves det for eksempel inngående kjennskap til luftballonger på 1800-tallet pluss militære termer fra samme periode, i en annen forutsettes det at man kan norske navn på ulike medisinske instrumenter, eller på ymse australske smågnagere. Og vet man det ikke selv, må man i hvert fall være god til både å knytte til seg hjemmelsfolk og til å google.
Første bud er selvsagt å kunne språk, samt å ha inngående kjennskap til ymse kultur- og samfunnsmessige fenomener. Selv har jeg en gang forklart en italiensk kollega hva Lano-unge og husbankhus betyr.
I tillegg er det uendelig viktig å ha varselbjeller som ringer når de skal. Hvis teksten ser rar ut, er det da tilsiktet fra forfatterens side, eller er det jeg som har lest feil eller misforstått? Jeg fortalte i går at jeg selv en gang feilleste det svenske ordet for ulvinne, varghona, med dverghøne. Heldigvis ble det oppdaget før romanen gikk i trykken. Så heldig var ikke østeuropeeren som oversatte en norsk samtidsroman der en familie drar på sopptur. Vedkommende oversetter var visstnok sterkere i svensk enn i norsk. Og sopp betyr som kjent suppe på svensk. Ergo ble det til at familien drar på "suppetur" ...
Et annet eksempel på hvor viktig det er å ha med seg huet: For noen år siden hadde jeg gleden å være veileder for et prosjekt som rekrutterte unge oversettere fra språk som arabisk og kinesisk, språk som ikke altfor mange nordmenn behersker. En av oppgavene var at de fikk utdelt en setning fra Jostein Gaarders Sofies verden, som de så skulle oversette tilbake til norsk. Fasiten var setningen "De var som sunket i jorden", men akkurat som i hviskeleken kom setningen tilbake i mange merkelige varianter. Den arabiske oversettelsen var nok den som avvek mest, nemlig: "Det var som om jorda selv hadde åpnet sitt gap og slukt dem."

Det er datostempling på språk. Språk er ferskvare i stadig utvikling. Derfor er slang noe av det morsomste – og vanskeligste – jeg vet å jobbe med. Den beste måten å finne teite femtitallsfraser som saft suse, kall meg en krakk og jommen sa jeg smør på er ofte å lese Donald-blader fra nevnte tiår. Eller å se gamle reklamefilmer. Min favorittsetning når det gjelder sistnevnte er: Freia flikkflakk er bare alle taiders! Jeg oversetter ofte ungdomsromaner, og må stadig konsultere kidsa hvilke uttrykk som til enhver tid er gjengse. Jeg vet for eksempel at det er seriøst døllt å si mega, men ikke hvor døllt det blir å si til døllt til høsten?
Til og med vitser er det datostempling på. Den gamle, gode "mamma, er det sant at menn kan bli statsminister?" sluttet å være morsom da Gro gikk av. Mens "Vet du hvorfor pakistanere ikke kan spille fotball? Ja, for de åpner butikk hver gang de får corner" er komplett uforståelig for 7-Eleven- og Deli de Luca-generasjonen.
For å bli en god oversetter må du være god i språk, ikke bare det du oversetter fra, men også til. Kjenne kodene, vite forskjell på høy og lav stil, finne gode ekvivalenter til skotsk syttitallsslang og gi et troverdig bilde av hvordan fine damer på attenhundretallet snakket. Eller tiggere. Eller kongelige. Digresjon, kongelig: Vet dere forresten hva Märtha Louise, ifølge tabloidene, svarte da Ari fridde? Han gikk altså ned på kne og spurte om hun ville gifte seg med ham. Og hun skal ha svart: "Ja, kjempegjerne!"
For å kommunisere nøyaktig er det altså viktig å kjenne de små nyansene i et språk. I motsetning til den gutteflokken jeg en gang observerte i Torshovdalen, stilt opp til årets første snøballkamp, gutta sto klare med hver sin snøball, og en av dem teller ned. Spenningen er til å ta og føle på. Ti, ni, åtte, sju, seks, fem, fire, tre, to, én: Avføøøring!

Del 1 finner du HER.

torsdag 20. oktober 2011

Hvordan oversette Adam?

Denne uken kom Bibelen i ny norsk oversettelse. I dette innlegget forteller bibeloversetter, teolog og forfatter Anders Aschim litt om en av utfordringene en bibeloversetter støter på:

Oversette? Er ikke ”Adam” et egennavn? Dette lille hebraiske ordet skaper større vanskeligheter for bibeloversetterne enn en skulle tro.
Ordet adam betyr rett og slett ”menneske”. Men fra Første Mosebok kjenner vi det også som egennavn på det første mennesket, tradisjonelt gjengitt i transkripsjon som ”Adam”. Alternativer er tenkelige. Hva om vi vekslet mellom ”menneske” og ”Menneske”, med stor og liten forbokstav? Også ”Eva” er et betydningsbærende navn, ordet betyr ”liv” på hebraisk. Kunne vi erstatte ”Adam og Eva” med ”Menneske og Liv”? Da ville de framtre mer som arketyper enn som individer. Samtidig vil egenskapene ”menneskelighet” og ”fruktbarhet” bli kjønnet, knyttet til henholdsvis mann og kvinne. Dette er valg som vil gjøre en kjent tekst mer fremmed for leseren, men det er verken en dårlig eller en urimelig lesning. Bibelen er ikke bare en hellig tekst, eventuelt en klassisk kulturbærende tekst, den er også et dokument fra en fjern tid og en fjern kultur.
             Vel. Det begynner greit i kapittel 1, vers 26-27. Gud skaper ”mennesket” i sitt bilde, som mann og kvinne. Så langt, alt vel.
Men hva med fortellingen i kapittel 2? Den adam Gud former i vers 7, viser seg i slutten av kapitlet å være en mann. Mange bibeloversettelser, blant annet Bibelselskapets forrige norske versjon fra 1978, har valgt å oversette adam med ”mannen” i denne fortellingen. Men er det et forsvarlig grep? Som 1,26-27 viser, betegner ordet en art, ikke et kjønn. I den nye Bibel 2011, som lanseres i disse dager, har vi valgt oversettelsen ”mennesket” her i begynnelsen av dette kapitlet.
Samme spørsmål dukker opp på ny i 2,21-22: ”Da lot Herren Gud en dyp søvn komme over ha-adam. Mens det(?) sov, tok han et ribbein og fylte igjen med kjøtt. Av ribbeinet Herren Gud hadde tatt fra ha-adam, bygde han en kvinne, og han førte henne til adam.”  
Hvordan skal vi oversette her? Nå blir det vanskeligere å bruke ”mennesket”, og enda vanskeligere blir det når vi kommer over i kapittel 3. Kan det stå ”mennesket og kvinnen dets” i 3,8?
Et alternativ er å innføre egennavnet ”Adam” i 2,21, slik den danske oversettelsen gjør. Men da er den lille forstavelsen ha- et problem. Dette er den bestemte artikkelen på hebraisk, den svarer altså til endelsen -et i det norske ordet mennesket.  Det er ikke vanlig å bruke slike artikler ved egennavn, verken på hebraisk eller på norsk.
Bibel 2011 har valgt en tredje løsning: I det øyeblikket kvinnen introduseres og adam dermed blir definert som mann, brukes oversettelsen ”mannen”. Men også dette valget har en ulempe: Det vanlige hebraiske ordet for ”mann” er isj, og dette ordet er brukt i slutten av 2,23 og i verset etterpå. For en norsk leser ser det altså ut som om samme ord er brukt i begynnelsen og slutten av 2,23 Men på hebraisk står det ha-adam i begynnelsen av verset, isj i slutten.
Den hebraiske teksten inneholder forresten ordspill både på adam og isj. Ordspill er svært vanskelige å overføre til et annet språk. Det hebraiske ordet for ”åkerjord” heter adamâ og ligner på adam. Ordet for ”kvinne” heter isjâ og er avledet av isj. I 2,7 står det altså: ”Herren Gud formet ha-adam av støv fra ha-adamâ”. Og i 2,23 heter det: ”Da sa ha-adam: Nå er det bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles isjâ, for av isj er hun tatt.” Eldre nynorske bibeloversettelser har faktisk forsøkt å gjenskape det siste ordspillet: ”Ho skal kallast kjerring; for ho er teki av ein kar.”
Det første stedet hvor vi kan være helt sikre på at adam er brukt som egennavn, er i 1 Mos 4,25. Der står det nemlig uten bestemt artikkel eller andre forstavelser.
I en del bibellesende kretser står idealet om en ”konkordant” oversettelse sterkt, en ord for ord-oversettelse der ett og samme ord i kildespråket alltid gjengis med en og samme ekvivalent i målspråket. Som alle oversettere vet, og som dette lille eksempelet viser: Det er ikke riktig så enkelt.

Se også DETTE innlegget.

tirsdag 18. oktober 2011

Hellig handling, hellig skrift

Denne uken kommer Bibelen i ny norsk oversettelse. Her forteller Jon Rognlien litt om bibeloversettelse gjennom historien:

Da Eusebius Sophronius Hieronymus lanserte sin revisjon av det nye testamentet på 380-tallet e.Kr., advarte han leserne om at de kunne få sjokk over at formuleringer man var vant til i de eksisterende latinske versjonene — Vetus Latina — nå var endret. Hieronymus var klar over at hellig tekst er mer enn bare tekst. Det er vanskelig å akseptere endringer i sitater av guder.

Senere oversatte han det gamle testamentet i sin helhet fra hebraisk. Tidligere latinske oversettelser var gjort fra den greske utgaven — Septuaginta — som var ansett for å være direkte inspirert av Gud. Hieronymus' Vulgata var den første samlede bibelen på latin. Dette var den dominerende teksten i den katolske kirke fram til 1979, da den ble erstattet av Nova Vulgata.

Martin Luthers oversettelse til folkespråket — tysk — kom samlet i 1543. På dansk-norsk kom det en oversettelse like etter den, allerede i 1550: Christian den tredjes bibel. Og i 1611 – for 400 år siden, altså, kom den mest kjente og verdsatte engelskspråklige bibelen – King James' Version, gjerne referert til som KJV (selv om dette ikke er dens egentlige navn). Dette var en utgivelse sanksjonert på datidens høyeste hold – av kongen – og denne oversettelsen skulle forsøke å bygge bro mellom stridende parter fra reformasjonens århundre – pietister, katolikker og statskirkebiskoper. KJV skulle erstatte både pietistenes egen oversettelse The Geneva Bible og den til da offisielle versjonen The Bishops' Bible.

Og dette klarte den i stor grad – King James' ble stående som en milepæl. Det finnes en egen bevegelse i vår tid som går inn for å anse den som guddommelig inspirert. En typisk anekdote forteller om da det ble foreslått å oppdatere teksten, kommenterte en eldre, trofast kirkegjenger det slik: «But why change King James' Bible? If it's good enough for Jesus, it is good enough for me.»

Da Moses fikk horn
Filologisk forskning har sådd tvil om Hieronymus' faktiske kunnskaper i hebraisk. Iallfall gjorde han en legendarisk oversettertabbe da han ga Moses horn. Han lot det hebraiske ordet QRN bli «horn», selv om det i sammenhengen heller burde tolkes som «stråler av lys». Moses var blitt forvandlet i sitt møte med Vårherre oppe på bjerget. Da han kom ned til folket igjen, var han blitt helt QRN i ansiktet.

Kanskje Hieronymus var smittet av lydlikheten mellom QRN og cornu – horn på latin? Absurd nok gjorde dette at Moses ble tildelt et av attributtene til Vårherres hoevdfiende, selveste Satan. Men hale slapp han å få. Og takket være Hieronymus' tabbe fikk Moses horn på utallige malerier og skulpturer opp gjennom kunsthistorien, også etter at fadesen var oppdaget. Nye bilder av Moses fortsatte å gi ham horn – han var liksom blitt mannen med horn, il grande cornuto. Og man kan jo ikke banke vekk hornene fra Michelangelos statue.

Hieronymus skulle selv bli et yndet motiv i billedkunsten. Han males gjerne som en mager asket, med to steiner han slår seg selv til blods med, med timeglass og dødningskalle og en løve ved sine føtter — en løve han skal ha blitt venner med etter at han fjernet en torn fra poten. Litt anakronistisk blir han gjerne kledd i kardinaldrakt, eller iallfall får han plassert en kardinalhatt på en knagg inne i arbeidsværelset sitt. Dette hederstegnet har han fått siden han er en av kirkens opprinnelige lærere — en Doctor Communis Ecclesiae. Han ble også oversetternes skytshelgen, og i Norge feires hans dag med prisutdelinger og sprudlevin i oversetterforeningene.  

Septuaginta
Hieronymus' innsats som bibeloversetter og kommentator spiller fortsatt en rolle i dagens diskusjoner om oversettelsesstrategier, men hans mytiske status kan ikke konkurrere med legenden om Septuaginta-oversettelsen av den hebraiske bibelen — det gamle testamente. Denne ble utført i Alexandria i Egypt på 100-tallet f.Kr. av 70 oversettere. Hver og en av dem jobbet med hele teksten i 70 dager og kom fram til identiske versjoner. Alle de 70 oversettelsene var prikk like! Dermed var det bevist at Gud hadde en finger med i spillet. Den greske versjonen var sanksjonert på høyeste hold.

Det er uenighet om det var 70 eller 72 oversettere som var i sving med Septuaginta, den mirakuløse oversettelsen av den hebraiske bibelen til gresk. Vanligvis regner man med at de var 70 (på latin heter tallet 70 septuaginta) men det hevdes også at de var 72, seks fra hver av israels tolv stammer. Kanskje de i så fall holdt på i 72 dager?   

Hellig tekst eller ei
Det kan spores to grunnleggende syn på oversettelse i forskjellen mellom hvordan kristne anser bibeloversettelse og muslimer koranoversettelse. For kristne er en oversatt bibel hellig tekst — den er fortsatt Guds ord, på et hvilket som helst tungemål. Å oversette Bibelen blir dermed en hellig handling, slik vi ser i legenden om Septuaginta. Med Koranen er det ikke slik. Den hellige teksten finnes bare på arabisk — det var på arabisk Muhammed mottok sine åpenbaringer. En oversettelse har ikke hellig status, den vil i beste fall være et hjelpemiddel til å forstå teksten. I verste fall vil den bare skape forvirring.

Derfor kan hvem som helst gi seg i kast med å oversette Koranen, sålenge han ikke tror det er det han gjør. Oversetteren lager bare et forslag til en kommentar. Den ene boka — Bibelen — er den samme boka i oversettelse. Den andre — Koranen — er en helt annen, ny bok, når den er oversatt. Eller, hvis man anlegger en ikke-troendes perspektiv: Begge er litt begge deler.

Og slik forholder det seg med alle oversettelser, de er både den samme boka og noe helt annet. Det må være fryktelig vanskelig å være «troende» hvis man jobber med hellig tekst. Det er kanskje mulig å speile seg i en guds bilde, men går det an å synge gudelige ord?

Se også DETTE innlegget.