torsdag 28. april 2011

Flatfyll i Flandern

Dimitri Verhulst: Alle tings bedrøvelighet

av oversetter Hedda Vormeland 

For ikke så lenge siden fikk jeg for første gang treffe en forfatter hvis bok jeg har oversatt. Det var en merkelig opplevelse – etter å ha tilbrakt et utall timer i selskap med teksten hans hadde jeg en sterk følelse av å kjenne fyren (noe jeg naturligvis ikke egentlig gjør). Antakelig ville det vært lettere å skille mellom mannen og verket om boka jeg oversatte, ikke hadde vært så eksplisitt selvbiografisk. Nå ble det en ualminnelig hyggelig middag uansett, til tross for min litt hemmende nesegruse beundring – den sympatiske (og utrolig kjekke!) forfatteren er sikkert vant til den slags. (Og for å berolige alle som vet at jeg er gift: Kona hans var også med, og hun sjarmerte meg helt i senk.)

Belgiske Dimitri Verhulst vokste opp med voksnes svik, men også med voksnes omsorg. Som tenåring ble han reddet av barnevernet, og resten av ungdomsårene tilbrakte han i fosterhjem og på institusjoner. I romanen Alle tings bedrøvelighet, som nylig kom ut på norsk, skriver han om familiebakgrunnen sin. I teksten møter vi en jeg-forteller, Dimitri Verhulst, og får høre om hans oppvekst i bestemorens hus. Dimitris far og dennes tre brødre har etter diverse mislykkede kjærlighetsforhold flyttet hjem til mor, de er alle alkoholikere, og ingen av dem har noe grep om tilværelsen. Hvis de ikke er på en eller annen bar og drikker (med unge Dimitri på slep), sover de ut rusen (alle på samme soverom) eller sitter og ser på tv. Dimitris far har arbeid, men det er som postbud, en katastrofe for en alkoholiker. For på ruten hans er det mange puber, hvor han naturligvis i høflighetens navn alltid får et glass som takk for posten.

Selv sier forfatteren at boka er «åtti prosent sann», og at han har gjort forholdene vakrere og varmere enn de var i virkeligheten. Det har jeg lett for å tro, jeg-fortelleren har forståelse for det uforståelige, og (den objektivt sett mislykkede) faren fratas aldri verdigheten. Allikevel reagerte familien svært aggressivt på utgivelsen, og Dimitri Verhulst har i dag ingen kontakt med farens brødre. Da NRK (Bok i P2 19. mars) ville vite om han hadde spurt familien om lov på forhånd, svarte han: «De spurte aldri meg om lov.»

For en oversetter er det en fryd å få bryne seg på Verhulsts friske prosa, samtidig som det er til å miste nattesøvnen av. Om jeg lyktes i de mange små og store valgene, får den som leser boka, vurdere. Men jeg har lyst til å dele et par av prosjektets undersjøiske skjær med bloggleserne. Tittelen, Helaasheid der dingen, voldte en del hodebry. Helaasheid er et ord forfatteren har funnet på, og en liten genistrek av et ord er det også. «Helaas» kan best oversettes med «dessverre», men i motsetning til «dessverrehet» er «helaasheid» et velfungerende nyord. På norsk landet vi altså til slutt (etter å ha vært innom mistrøstighet) på «bedrøvelighet». Et regnvått og grått ord som jeg synes kler teksten. Men har noen lest boka og synes en annen tittel ville vært bedre, hører jeg det gjerne i kommentarfeltet!

En annen kinkig detalj var den ene onkelens tilnavn. Kleine (Småen) og Zwaren (Diger) gir seg mer eller mindre selv, men Dimitris yngste onkel, Karel, kalles Potrel, et navn «han en gang hadde skaffet seg på en byggeplass». Ordet potrel er nok ukjent for de fleste som har nederlandsk som morsmål, men den nysgjerrige vil kunne finne ut hva det betyr. For de fleste norske lesere er veien om det franske poutrelle antakelig uframkommelig, men jeg syntes ikke godt jeg kunne by verden en «onkel Bjelke» heller. Etter å ha vridd hjernen og krystet ordbøkene fant jeg til slutt ordet trempel, ifølge Riksmålsordboken en «(kortere) bjelke, planke, brukt særl. som tverrbjelke ell. loddrett støttestolpe, mest i takkonstruksjon». Det klang litt pussig for meg, jeg hadde jo vent meg til at han «het» Potrel. Men nylig hadde jeg gleden av å lese høyt fra boka i en bokhandel, og det var en lettelse å kjenne at navnet fungerte helt fint!

fredag 22. april 2011

Oversettere på Norsk litteraturfestival

Under Norsk litteraturfestival (Sigrid Undset-dagene) på Lillehammer i slutten av mai vil man også i år kunne høre oversettere fortelle om bøker og forfattere: I samarbeid med Norsk oversetterforening arrangerer festivalen Oversettertimen, som finner sted hver dag kl. 12 i Søndre park. Programmet er som følger:

Onsdag 25. mai kl 12.00
Inger Gjelsvik: Storbyjungelen – om Margaret Atwoods Flommens år
Året er 2030. Etter vulkanutbruddet på Kanariøyene har en flodbølge skylt vekk byene på østkysten av Nord-Amerika. Naturen gjenerobrer landskapet. Nye, genspleisede dyr streifer sultne omkring. Noen få mennesker har overlevd, men vet ikke om hverandre. Håpets bærere blir den øko-religiøse sekten «Guds Gartnere», som betrakter seg som Noahs arvtagere og forsøker å bygge små samfunn på hustakene.

Torsdag 26. mai kl 12.00
Dag F. Gravem: Fra by til by – urbane utfordringer i oversettelsen av Martin Kellermans Rocky
Dag F. Gravem har oversatt svenske Martin Kellermans tegneserie Rocky siden 2000. Oversetteren har valgt et grep som ikke er uvanlig for tegneserier, nemlig å overføre både miljøer, handling og aktualiteter til norske forhold. Forflyttingen av Rocky fra Stockholm til Oslo har skapt helt spesielle utfordringer for oversetteren, og da originalens Rocky nylig flyttet til Västerås, valgte Gravem å bruke Fredrikstad – en by som til da hadde vært nokså ukjent for ham.

Fredag 27. mai kl 12.00
Prisutdelinger
Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterfond (BOF) deler ut Oversetterprisen og Trofastprisen. Oversetterprisen tildeles en oversetter for hans eller hennes samlede virke, en som i sitt arbeid har utmerket seg ved bredde og kvalitet. Prisen er på kr 50 000. Trofast er BOFs hederspris til en person som over tid har gjort en særlig innsats for å fremme den oversatte skjønnlitteraturens stilling i det norske litterære kretsløp. Etter blomster og virak blir det møte med prisvinnerne.

Lørdag 28. mai kl 12.00
Elisabeth Beanca Halvorsen: Den litterære byen – Wien og Elfriede Jelinek
Wien er en by med sterke litterære tradisjoner og synlige spor fra avdøde forfattere, ikke minst på de populære litteratkafeene. Østerrikes største og mest eksponerte samtidsforfatter, nobelprisvinner Elfriede Jelinek har frekventert de samme wienerkafeene som sine forgjengere. Elisabeth Beanca Halvorsen, som i 2010 utga boka Piker, Wien og klagesang. Om Elfriede Jelineks forfatterskap, har vandret rundt i Wien, på jakt etter den gode Jelinek-oversettelsen og økt forståelse for Jelineks kontroversielle forfatterskap.

Søndag 29. mai kl 12.00
Erik Egeberg: Den litterære byen – St. Petersburg og Andrej Belyj
St. Petersburg ble grunnlagt i 1703 og er ikke en gammel by, men ingen russisk by er så mettet med symbolsk betydning og rommer så mange motsetninger: strålende palasser, men også bunnløs fattigdom. En gang Russlands hovedstad, men høyst urussisk. Viktige aktører i utformningen av Petersburg-bildet har vært Pusjkin og Dostojevskij, før det hele topper seg i Andrej Belyjs store verk Petersburg – den russiske symbolismens betydeligste roman og et gjennombruddsverk i europeisk modernisme.

Fullstendig program for festivalen finnes HER.

fredag 15. april 2011

Venushår

av oversetter Marit Bjerkeng

Venushår?

”Hva var dette for en merkelig bok, hva har jeg egentlig vært med på nå? Denne romanen har jeg lyst til å oversette!” Det var min første og paradoksale reaksjon da jeg hadde lest ut Venushår av russeren Mikhail Sjisjkin for første gang.

Det er moro å få gode anmeldelser for en bok man har arbeidet mye med og attpåtil liker langt over middels godt. Enda bedre er det når boken i tillegg blir lest av mange. Venushår ble gjenstand for en frydefull anmeldelse av Marta Norheim i P2, og fikk mange godord også av andre kritikere. Nominasjon til kritikerpris var også stas. Jeg har fått god tilbakemelding fra en hel del lesere, sett positiv omtale i blogger, men noen har også meldt fra at de synes boken er vanskelig, rar, de har gitt opp å lese. Det er synd. Den som aksepterer at det ikke er nødvendig å forstå alt, vil se at store deler av boken slett ikke er kompliserte.

Én linje i boken er fortellingen om tolkeren, hovedpersonen, og hans kone. Blant annet er de i Roma. Denne fortellingen om Roma brakte meg dit for første gang, og ledet meg inn i og gjennom denne byen, som er som ingen andre steder. Jeg fikk se hjulsporene i brolegningen på Via Appia, firfislene på Forum Romanum, stærflokkene på himmelen: ”som om det flyr en enorm sort strømpe over himmelen, som hele tiden blir vrengt”, skulpturene i Vatikanet og guidene i spissen for lydige turistbølinger. Alt dette og mere til er skildret i boken.

Hensikten med dette lille innlegget er å gjøre lesere oppmerksom på at det i Samtiden 1, 2011, står på trykk et essay av forfatteren Mikhail Sjisjkin, Frakk med spensel, der han kommer inn på mye av bakgrunnen for deler av romanen Venushår, hensikten med den – hvordan hans egen mors ungdomsdagbok inspirerte ham til å ”gjenopplive” en ung kvinne som gjennomlever ”hele det uhyggelige, forbannede, russiske tyvende århundre”. Kanskje kan essayet bidra til at noen flere våger seg i kast med denne boken, som jeg gjerne vil dele med flest mulig. Det er derfor jeg har oversatt den.
 

tirsdag 12. april 2011

Å oversette er en utøvende kunst

Av oversetter Isabel Bogdan

Teksten en skuespiller fremsier, den står fast, den er gitt, skuespilleren kan ikke forandre den. Han må gå inn i rollen sin, med hud og hår sette seg inn i en annen person, tenke som han, føle som han, snakke som han – men likevel være oppriktig, være seg selv. Han kan ikke bli en annen, fordi han ikke er en annen. Han må snarere ta med seg sin egen personlighet inn i rollen og samtidig være like tro mot seg selv som mot rollen. I tillegg må han naturligvis ha forstått stykket, ha trengt til bunns i det, han må forstå teksten som helhet, historien, bakgrunnen, karakteren og hver eneste detalj. Hvis det er noe han ikke har forstått, fungerer det ikke, da kommer han til å være ubehjelpelig i rollen sin. Det er ikke tilstrekkelig at skuespilleren fremsier de gitte ordene. Han trenger også verktøyene som skuespillerhåndverket har til rådighet (kan man lære), og en masse talent (kan man ikke lære). Og dessuten trenger han hjerteblod, og dét rikelig, og heller ikke det kan man lære. Hvis skuespilleren elsker stykket, hvis han elsker og forstår karakteren sin, spiller han bedre enn hvis han forakter stykket. En dårlig eller umotivert skuespiller kan ødelegge det fineste stykke. En god skuespiller kan derimot hente uante kvaliteter ut av et middelmådig stykke. Med hjerteblod og håndverk og talent og forstand. Det er en kunst å skrive et teaterstykke, og en annen, helt egen kunst, å spille det.

Akkurat slik er det med oversettelse også. Å oversette er også en utøvende kunst: Noen skriver en roman (en sakprosabok, en bruksanvisning), og en annen skriver teksten på nytt på sitt eget språk, med sine egne midler og, ja, med hele sin personlighet. Oversetteren gjengir, akkurat som skuespilleren, en fastlagt tekst som han ikke må fravike, som han må være trofast mot. I ordlyd, stil og rytme. Han må tre tilbake for forfatteren, gjengi forfatterens stemme, men med sin egen. Noen annen stemme har han jo ikke. Oversetteren må ha forstått boka like grundig som skuespilleren har forstått stykket. Ikke bare handlingsforløpet, men også bakgrunn og karakterer, samtlige detaljer og det som holder dem sammen, ellers fungerer det ikke. Og i tillegg til verktøyet sitt, nemlig sitt eget språk, trenger også oversetteren massevis av talent og hjerteblod. For også oversetteren kan, hvis han ikke behersker håndverket eller ikke har lyst eller ikke liker boka, ødelegge den fineste tekst. Og omvendt kan en god oversetter hente det beste ut av en middelmådig bok. Når han arbeider med lidenskap og kyndighet, blir oversettelsen god. Akkurat som blant skuespillere finnes det oversettere som behersker nesten alle slags roller, og andre som alltid bare spiller seg selv eller i det minste er bundet til bare én genre.

En gang ble en venninne og jeg spurt hva vi jobbet med. ”Jeg oversetter bøker,” sa jeg. ”Oi, kjempevanskelig!” sa damen som hadde spurt. ”Og du?” – ”Jeg skriver bøker,” sa venninnen min. ”Oi, enda vanskeligere!” ropte damen. ”Ja,” sa jeg, ”det er faktisk mye vanskeligere. Da må en jo finne på alt selv!” – ”Nei,” sa venninnen min, ”det stemmer ikke. Å oversette er mye vanskeligere, da er man så begrenset, man kan ikke gjøre som man vil, man må alltid være trofast mot teksten og innmari nøye! Hvis det er noe jeg ikke vet, kan jeg jo bare skrive noe annet. Og hvis jeg har skrevet noe dumt, så sletter jeg det bare og tenker ut noe nytt. Det kan ikke du!” Vi kom ikke fram til noe endelig svar på hva som er vanskeligst. Spørsmålet er dessuten overflødig. Å skrive en bok er én kunst. Å oversette den er en annen og helt egen kunst.

Oversatt fra tysk av Kari Bolstad

onsdag 6. april 2011

Når god litteratur supplerer verdensnyheter

Hisham Matar: Ingen i verden

av oversetter Aase Gjerdrum

En roman fra Libya – hvem snakket om Libya for bare noen måneder siden? Gadafi kjente vi selvsagt til og nevnte navnet hans en gang iblant, med et gufs. Hisham Matar vokste opp og lever sitt liv i skyggen av denne diktatoren. Familien hans måtte flykte til Egypt i 1979 fordi faren altfor synlig hadde vist sin avsky for Gadafi, og da han våget seg tilbake i 1990, ble han arrestert og forsvant. Hisham Matar har aldri fått vite hva som skjedde med faren.
          ”Jeg vet ikke hva Gadafi gjorde mot min far, men jeg vet at han ikke lyktes med å drepe den libyske ånd,” skriver Matar i en kronikk i Aftenposten i mars 2011.
          I år kommer han ut med sin andre roman, The Anatomy of Disappearance. Weekendavisen skriver om boken: ”Sjældent er en roman udkommet med så stor præcision, når det gjælder aktualitet – en nations skæbne og de individer, som er suget ned i dens malstrøm av en historie …” og sammenholder den med Uwe Tellkamps Tårnet. Boken kommer på norsk i høst (Cappelen Damm), i Toril Hanssens oversettelse.

I 2007 kom Matars første roman, Ingen i verden, som jeg hadde gleden av å oversette. Noen kommentar til dagsaktuelle begivenheter var den jo ikke den gangen, for fire år siden. Nå kan den leses som supplement til dagens nyheter, og aktualiteten gjør romanen desto mer skakende.
Det er ni år gamle Suleiman som forteller historien. Han forstår lite av det som foregår rundt ham, men fornemmer desto sterkere at noe uhyggelig presser til rundt familien og omgivelsene. Faren sier han skal på forretningsreise, men like etter ser sønnen ham i mengden på torget. Merkelige tegn utveksles. Bøker forsvinner. Uventede besøk dukker opp. Ubegripelige forbud innføres. Naboen arresteres. Venner viser seg å være forrædere. Guttelek infiseres av mistenksomhet og varsomhet. Den gale obersten, Gadafi, har en pervers oppfinnsomhet når det gjelder å skremme sine undersåtter til lydighet – og viser tortur og henrettelse direkte på fjernsyn.
Suleimans mor holder på å bryte sammen. Kanskje hun har vært på randen av sammenbrudd helt siden hun ble tvunget til å gifte seg. Historien hennes siver kapittel for kapittel inn i Suleimans forvirrede hverdag. Femten år gammel begikk hun en skjebnesvanger lettsindighet; hun satt på kafé og tøyset lykkelig sammen med andre unge. Den vennlige, likevel ikke så vennlige fetteren sladret til familien, som reagerte med å få henne inn i ekteskapet på rekordtid, før hun kastet vanære over hele familien, fikk rykte som løsaktig og dermed ble umulig å gifte bort. Bestemorens overgivent henrykte utrop over det blodige brudelakenet innvarsler ikke et lykkelig ekteskap. Ni måneder senere blir det født en gutt.     

Matar skriver om et uforstående barn i et diktatur under en nådeløs statsleder. Brått angår historien hans oss på en ny og sterkere måte. Romanen blir som en øyenvitneskildring, gitt i fiksjonens form.
Hisham Matar har vært sterkt til stede i mediene den siste tiden, med artikler, intervjuer og kommentarer. Sorgen over den forsvunne faren gjennomsyrer Ingen i verden og tydeligvis også den nye romanen. Forfatterens bitre erfaring gir klangbunn til de faktiske, dagsaktuelle nyhetene fra Libya og den pågående kampen for å bli kvitt den gale obersten.

PS Ingen i verden finnes i billigutgave nå.

fredag 1. april 2011

Om å oversette og gi ut bøker på eget forlag

Av oversetter og forfatter Jon Vegard Lunde

Da sitter jeg her etter å ha sendt sjuende og siste bok i serien I morgen, da krigen kom til trykkeriet. Dermed er et stort prosjekt for meg som forlegger og et viktig lærestykke for meg som oversetter brakt til en foreløpig avslutning. Samtidig kommer filmen basert på den første boka på norske kinoer i april, altså en måned etter at den siste boka vil være i handelen.
          Jeg var i Australia høsten 2002 for å delta i veteran-VM i orientering. I flyet på vei hjem grep jeg dagens aviser, og fant der to interessante artikler: En om den nylig avdøde spenningsforfatteren Patricia Carlon, og en om ungdomsforfatteren John Marsden, som ble presentert som Australias mest leste forfatter av ungdomsbøker. Vel hjemme fant jeg ut at det var utgitt én bok av Marsden, Så mye å si deg, som Merete Alfsen i sin tid fikk oversetterpris for, men ingen av Patricia Carlon.
          Jeg opprettet Jevelforlaget, som selvfølgelig bare er en annen måte å skrive JVL-forlaget på, hva trodde du? Så prøvde jeg først med Patricia Carlon, men å slå gjennom med en ukjent krimforfatter ble for vanskelig.
          Jeg hadde betydelig mer tro på John Marsden, men bokhandlere advarte meg: Ungdomsbøker selger ikke mye. Jeg fikk noen ungdommer til å lese den første boka på engelsk, og tilbakemeldingene var gode. Agentene til John Marsden holdt meg på armlengdes avstand en stund, kanskje de gikk en ny runde med etablerte, norske forlag. Bøkene var tross alt en kjempesuksess i Sverige på Bonnier Carlsen. Men til slutt var avtalen i boks.
          I morgen-serien består av sju bøker, utgitt i Australia fra 1993 til 1999. Der har de solgt i over tre millioner, og høsten 2008 var de fremdeles å finne i alle landets bokhandler. Den handler om sju ungdommer som er på telttur i en utilgjengelig fjellkløft når landet blir invadert av en fremmed makt. De kommer hjem og finner ut at nesten alle andre i småbyen og bygda omkring er tatt til fange, fordi fienden slo til den dagen alle var på marten, og omringet martensplassen. Ikke uten etiske betenkeligheter velger de motstand med utgangspunkt i det gode gjemmestedet i kløfta som kalles ”Hell”.
          Selv var jeg akkurat da – i 2005 – ferdig med en serie på tre bøker om hjemmefronten i Hedmark, og var AFP-pensjonist. Jeg hadde en sikker ekstrainntekt som teknisk oversetter. Jeg hadde vært journalist av yrke, og engelskkunnskapene stammer fra ett år i USA og fire år i The Associated Press i yngre år. Jeg hadde oversatt noen fagbøker og noen underbetalte, men slett ikke enkle westernbøker for å lære.
          Den første boka fikk en del pepper for oversettelsen, men mest fordi jeg gjorde noen uortodokse grep. Jeg syntes – og synes – at de «hake-anførselstegnene» vi bruker på norsk ikke er noe pene. Selv svenskene bruker de ”vanlige”. Så jeg tenkte jeg skulle revolusjonere norsk bokbransje. Det skulle anmelderne ikke ha noe av.
          Videre la jeg inn ordforklaringer i parentes i teksten. Ikke populært.
          Så allerede i andre opplag av bok nr. 1 flyttet jeg disse forklaringene til en egen ordliste, og gikk over til tradisjonelle anførselstegn.
          For ja: Etter at 2000 var solgt og 1000 gitt bort i øst og vest som markedsføring, måtte I morgen, da krigen kom trykkes i nytt opplag. Det kan jeg takke Kulturrådet, landets bibliotekarer og Foreningen !Les for. Mange bibliotekarer kjente serien på engelsk. Andre kjente Så mye å si deg. Ungdomsavdelingen på Deichman var fyr og flamme. Kulturrådet kjøpte inn ikke bare den første, men også den tredje og sjette boka. Og fortsatt står bibliotekene for bortimot halvparten av det totale innkjøpet.
          Foreningen !Les tok et kapittel av boka med i den tekstsamlingen de årlig sender ut til nesten alle ungdomsskolene, og kapitlet ble stemt fram som det mest interessante innslaget i det årets hefte.
         
Lett har det ikke vært å få bøkene omtalt og anmeldt. Det kom en veldig positiv omtale på Deichmans interne nettside, og på barnebokkritikk.no skrev Morten Haugen en lang og grundig omtale. Han har siden omtalt noen av bøkene i Adresseavisen og Morgenbladet, og bidro til at den sjette boka, Nattjakt, kom med i en oversikt i Aftenposten over aktuelle krigsbøker for ungdom. Der skrev Mette Hofsødegaard, i følge John Marsden selv, den mest rosende omtalen bøkene har fått i noe land, sitat:
          ”Jeg kan ikke minnes å ha vært borti en annen krigsbok for ungdom med så mange kvaliteter på et så høyt nivå: En realistisk og intens fortelling, et rikt persongalleri anført av en fascinerende hovedperson, moralske problemstillinger som er naturlig flettet inn i bokens univers, et språk som håndterer alle elementer i fortellingen lett og kraftfullt.”
          Cathrine Krøger i Dagbladet var først ut med avisanmeldelse, og etter tredje lanseringstreff hadde Vårt Land en dobbeltside med omtale og anmeldelse som riktignok slaktet oversettelsen.
          Det er klart at jeg som oversetter har lært mye underveis. I den første boka brukte jeg en gammel tante, pensjonert biblioteksjef og rutinert bokanmelder som vasker. Det ble nok for mange trykkfeil, og en som oppdaget det var en annen oversetter, Vibeke J. Reenskaug. Hun tilbød seg å lese korrektur på den neste gratis, og ble etter hvert min faste vasker på relativt normal vaskelønn. Vibeke har vært til stor hjelp, og det har vært lærerikt å ha en god vasker.
          En utfordrende detalj som følger med å gi ut egne bøker, er omslaget. Men omslag fra mange land lå ute på John Marsdens egen hjemmeside. Jeg festet meg ved de franske, laget av en engelskmann, og oppdaget så at svenskene hadde brukt de samme da de trykte hele serien opp igjen i 2005. Det ble dermed en rimelig utgift.
          Ombrekking i Pagemaker var jeg godt kjent med fra de layoutmessig langt mer kompliserte hjemmefrontbøkene. Å brekke om en roman uten illustrasjoner er gjort på en ettermiddag. Deretter eksporteres det til en PDF-fil i Adobe Acrobat.
          Hva har jeg så hatt igjen for dette? En rask summering viser en salgsinntekt til meg på seks bøker på kr. 743.000. Trekker jeg fra utgifter til trykking og distribusjon gjennom Forlagsentralen, sitter jeg igjen med et ”konsernbidrag” på ca. kr. 270.000, altså 45.000 per bok. Eller noe mindre enn jeg ville fått om jeg hadde oversatt dem for et annet forlag. Men da skal en være klar over at salget slett ikke er avsluttet. Det går nye bøker ut til bokhandlene hver eneste dag.
          Problemet ligger i å overbevise bokhandlerne om at dette kan gi dem inntekter. Å få kjedene til å ta bøkene med i sin markedsføring, har vist seg håpløst. De forlagseide kjedene selger færre av mine bøker enn de normalt skulle. Libris og de kjedeløse bokhandlene selger mest. ARK har tatt seg opp, Norli har gått tilbake, og Tanum kjøper åpenbart inn bare en og en bok når kundene bestiller.
          På den annen side har noen bokhandler ”skjønt det”. Førde Libris har solgt 280 bøker. Og hvorfor? Fordi noen der er begeistret for bøkene og anbefaler dem.
          Filmen brukte 14 dager på å bli årets mest besøkte i hjemlandet. Hvilken effekt den får på salget i Norge, gjenstår å se, men jeg har opprettet et samarbeid med filmimportøren.
 
Litteraturfestivalen på Lillehammer inviterte faktisk John Marsden til å komme i 2010. Han hadde lyst, men fikk det ikke til rent praktisk. Han har nemlig gjort det travelt for seg. Ikke bare startet han sin egen, fulldelte barne- og ungdomsskole i 2006, men i sin egen lærerstab fant han en sjarmerende kone med seks sønner. Jeg besøkte ham høsten 2008, og han erklærte da at han ikke regnet med å skrive flere bøker. Skolen og familien tok alt han hadde av tid og kreativitet.
          Dette betyr ikke at det blir slutt på den norske utgivelsene. Fortellingen om hovedpersonen Ellie fortsetter i de tre bøkene Ellie’s Chronicle. Andre bøker kan også være aktuelle. Men nå skal jeg en stund konsentrere meg om et helt annet produkt: antologien Fra Heming unge til Hemingway – litterær skiløping fra hele verden.
          Vil du vite mer om John Marsden og meg og lese utdrag fra bøkene, kan du besøke www.johnmarsden.com.au, www.jevelforlaget.no eller Facebook-siden ”John Marsden i Norge”.