mandag 31. oktober 2011

Bloggklassikere til glede for nye lesere

Velkommen til nye lesere! Ta gjerne en titt på noen av bloggens eldre innlegg:

Å oversette fra svensk er vel en smal sak? Språkene er jo så like. Eller ...? Hva gjør en svenske når han "plirar mot solen og gnolar"? Og en hund som "gläfser", glefser den egentlig? HER, HER og HER skriver Kari Bolstad og Kirsti Øvergaard om nettopp dette.

Oversettere må ofte sette seg inn i så mangt. Motorsykler med differensialfjæring i presstålgaflene, australske smågnagere, luftballonger på 1800-tallet. HER og HER skriver Kari Bolstad om research. HER er Cecilie Winger inne på det samme.

Interessert i bokomtaler? Her på bloggen har oversettere skrevet artikler om bøker fra f.eks. Japan (Takiji Kobayashi: Krabbeskipet), Frankrike (Laurent Gaudé: Kong Tsongors død, Jean-Michel Guenassia: De ukuelige optimisters klubb), Irland (Flann O'Brien: På svøm-to-fugler), Belgia (Dimitri Verhulst: Alle tings bedrøvelighet), Nederland (Gerbrand Bakker: Ovenpå er det stille), Østerrike (Josef Winkler: Natura morta), Russland (Mikhail Sjisjkin: Venushår), Tyskland (Hans Fallada: Alle dør alene), Sveits (Martin Suter: Small World), England (Catherine O'Flynn: Det som gikk tapt) og USA (Barbara Kingsolver: Lakunen).

Nyoversettelse av klassikere finner du stoff om HER og HER. Einar Blomgren tar for seg to forskjellige oversettelser av The Great Gatsby, mens Torstein Bugge Høverstad skriver om illustrerte eller barberte klassikere.

Kikk gjerne på andre innlegg også -- en oversikt finner du i bloggarkiv-menyen i høyre spalte her. Spørsmål, innspill, forslag, ris og ros mottas med takk!

God lesning!

torsdag 27. oktober 2011

Fra en oversetters hjemmekontor, del 2

Av oversetter Cecilie Winger

Første gang sendt som morgenkåseri på NRK1 12. mars 2010 i forbindelse med Oversatte dager.

God morgen, godtfolk!

I går fortalte jeg om hvilke spørsmål vi som lever av å oversette blir  møtt med ute i den virkelige verden, dvs de gangene vi våger oss bort fra våre ensomme tastatur.
Jeg regner med at riktig  mange av dere som hørte på, tenkte med dere selv at oversetter, det vil jeg jammen bli. Koste hva det koste vil. Derfor skal jeg i dag snakke om hva slags kunnskap en oversetter er tjent med å ha.

Eller. Det er raskere å vri på spørsmålet. Hva slags kunnskap er unødvendig for en oversetter? Svaret er at slik kunnskap finnes ikke! I én roman kreves det for eksempel inngående kjennskap til luftballonger på 1800-tallet pluss militære termer fra samme periode, i en annen forutsettes det at man kan norske navn på ulike medisinske instrumenter, eller på ymse australske smågnagere. Og vet man det ikke selv, må man i hvert fall være god til både å knytte til seg hjemmelsfolk og til å google.
Første bud er selvsagt å kunne språk, samt å ha inngående kjennskap til ymse kultur- og samfunnsmessige fenomener. Selv har jeg en gang forklart en italiensk kollega hva Lano-unge og husbankhus betyr.
I tillegg er det uendelig viktig å ha varselbjeller som ringer når de skal. Hvis teksten ser rar ut, er det da tilsiktet fra forfatterens side, eller er det jeg som har lest feil eller misforstått? Jeg fortalte i går at jeg selv en gang feilleste det svenske ordet for ulvinne, varghona, med dverghøne. Heldigvis ble det oppdaget før romanen gikk i trykken. Så heldig var ikke østeuropeeren som oversatte en norsk samtidsroman der en familie drar på sopptur. Vedkommende oversetter var visstnok sterkere i svensk enn i norsk. Og sopp betyr som kjent suppe på svensk. Ergo ble det til at familien drar på "suppetur" ...
Et annet eksempel på hvor viktig det er å ha med seg huet: For noen år siden hadde jeg gleden å være veileder for et prosjekt som rekrutterte unge oversettere fra språk som arabisk og kinesisk, språk som ikke altfor mange nordmenn behersker. En av oppgavene var at de fikk utdelt en setning fra Jostein Gaarders Sofies verden, som de så skulle oversette tilbake til norsk. Fasiten var setningen "De var som sunket i jorden", men akkurat som i hviskeleken kom setningen tilbake i mange merkelige varianter. Den arabiske oversettelsen var nok den som avvek mest, nemlig: "Det var som om jorda selv hadde åpnet sitt gap og slukt dem."

Det er datostempling på språk. Språk er ferskvare i stadig utvikling. Derfor er slang noe av det morsomste – og vanskeligste – jeg vet å jobbe med. Den beste måten å finne teite femtitallsfraser som saft suse, kall meg en krakk og jommen sa jeg smør på er ofte å lese Donald-blader fra nevnte tiår. Eller å se gamle reklamefilmer. Min favorittsetning når det gjelder sistnevnte er: Freia flikkflakk er bare alle taiders! Jeg oversetter ofte ungdomsromaner, og må stadig konsultere kidsa hvilke uttrykk som til enhver tid er gjengse. Jeg vet for eksempel at det er seriøst døllt å si mega, men ikke hvor døllt det blir å si til døllt til høsten?
Til og med vitser er det datostempling på. Den gamle, gode "mamma, er det sant at menn kan bli statsminister?" sluttet å være morsom da Gro gikk av. Mens "Vet du hvorfor pakistanere ikke kan spille fotball? Ja, for de åpner butikk hver gang de får corner" er komplett uforståelig for 7-Eleven- og Deli de Luca-generasjonen.
For å bli en god oversetter må du være god i språk, ikke bare det du oversetter fra, men også til. Kjenne kodene, vite forskjell på høy og lav stil, finne gode ekvivalenter til skotsk syttitallsslang og gi et troverdig bilde av hvordan fine damer på attenhundretallet snakket. Eller tiggere. Eller kongelige. Digresjon, kongelig: Vet dere forresten hva Märtha Louise, ifølge tabloidene, svarte da Ari fridde? Han gikk altså ned på kne og spurte om hun ville gifte seg med ham. Og hun skal ha svart: "Ja, kjempegjerne!"
For å kommunisere nøyaktig er det altså viktig å kjenne de små nyansene i et språk. I motsetning til den gutteflokken jeg en gang observerte i Torshovdalen, stilt opp til årets første snøballkamp, gutta sto klare med hver sin snøball, og en av dem teller ned. Spenningen er til å ta og føle på. Ti, ni, åtte, sju, seks, fem, fire, tre, to, én: Avføøøring!

Del 1 finner du HER.

torsdag 20. oktober 2011

Hvordan oversette Adam?

Denne uken kom Bibelen i ny norsk oversettelse. I dette innlegget forteller bibeloversetter, teolog og forfatter Anders Aschim litt om en av utfordringene en bibeloversetter støter på:

Oversette? Er ikke ”Adam” et egennavn? Dette lille hebraiske ordet skaper større vanskeligheter for bibeloversetterne enn en skulle tro.
Ordet adam betyr rett og slett ”menneske”. Men fra Første Mosebok kjenner vi det også som egennavn på det første mennesket, tradisjonelt gjengitt i transkripsjon som ”Adam”. Alternativer er tenkelige. Hva om vi vekslet mellom ”menneske” og ”Menneske”, med stor og liten forbokstav? Også ”Eva” er et betydningsbærende navn, ordet betyr ”liv” på hebraisk. Kunne vi erstatte ”Adam og Eva” med ”Menneske og Liv”? Da ville de framtre mer som arketyper enn som individer. Samtidig vil egenskapene ”menneskelighet” og ”fruktbarhet” bli kjønnet, knyttet til henholdsvis mann og kvinne. Dette er valg som vil gjøre en kjent tekst mer fremmed for leseren, men det er verken en dårlig eller en urimelig lesning. Bibelen er ikke bare en hellig tekst, eventuelt en klassisk kulturbærende tekst, den er også et dokument fra en fjern tid og en fjern kultur.
             Vel. Det begynner greit i kapittel 1, vers 26-27. Gud skaper ”mennesket” i sitt bilde, som mann og kvinne. Så langt, alt vel.
Men hva med fortellingen i kapittel 2? Den adam Gud former i vers 7, viser seg i slutten av kapitlet å være en mann. Mange bibeloversettelser, blant annet Bibelselskapets forrige norske versjon fra 1978, har valgt å oversette adam med ”mannen” i denne fortellingen. Men er det et forsvarlig grep? Som 1,26-27 viser, betegner ordet en art, ikke et kjønn. I den nye Bibel 2011, som lanseres i disse dager, har vi valgt oversettelsen ”mennesket” her i begynnelsen av dette kapitlet.
Samme spørsmål dukker opp på ny i 2,21-22: ”Da lot Herren Gud en dyp søvn komme over ha-adam. Mens det(?) sov, tok han et ribbein og fylte igjen med kjøtt. Av ribbeinet Herren Gud hadde tatt fra ha-adam, bygde han en kvinne, og han førte henne til adam.”  
Hvordan skal vi oversette her? Nå blir det vanskeligere å bruke ”mennesket”, og enda vanskeligere blir det når vi kommer over i kapittel 3. Kan det stå ”mennesket og kvinnen dets” i 3,8?
Et alternativ er å innføre egennavnet ”Adam” i 2,21, slik den danske oversettelsen gjør. Men da er den lille forstavelsen ha- et problem. Dette er den bestemte artikkelen på hebraisk, den svarer altså til endelsen -et i det norske ordet mennesket.  Det er ikke vanlig å bruke slike artikler ved egennavn, verken på hebraisk eller på norsk.
Bibel 2011 har valgt en tredje løsning: I det øyeblikket kvinnen introduseres og adam dermed blir definert som mann, brukes oversettelsen ”mannen”. Men også dette valget har en ulempe: Det vanlige hebraiske ordet for ”mann” er isj, og dette ordet er brukt i slutten av 2,23 og i verset etterpå. For en norsk leser ser det altså ut som om samme ord er brukt i begynnelsen og slutten av 2,23 Men på hebraisk står det ha-adam i begynnelsen av verset, isj i slutten.
Den hebraiske teksten inneholder forresten ordspill både på adam og isj. Ordspill er svært vanskelige å overføre til et annet språk. Det hebraiske ordet for ”åkerjord” heter adamâ og ligner på adam. Ordet for ”kvinne” heter isjâ og er avledet av isj. I 2,7 står det altså: ”Herren Gud formet ha-adam av støv fra ha-adamâ”. Og i 2,23 heter det: ”Da sa ha-adam: Nå er det bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles isjâ, for av isj er hun tatt.” Eldre nynorske bibeloversettelser har faktisk forsøkt å gjenskape det siste ordspillet: ”Ho skal kallast kjerring; for ho er teki av ein kar.”
Det første stedet hvor vi kan være helt sikre på at adam er brukt som egennavn, er i 1 Mos 4,25. Der står det nemlig uten bestemt artikkel eller andre forstavelser.
I en del bibellesende kretser står idealet om en ”konkordant” oversettelse sterkt, en ord for ord-oversettelse der ett og samme ord i kildespråket alltid gjengis med en og samme ekvivalent i målspråket. Som alle oversettere vet, og som dette lille eksempelet viser: Det er ikke riktig så enkelt.

Se også DETTE innlegget.

tirsdag 18. oktober 2011

Hellig handling, hellig skrift

Denne uken kommer Bibelen i ny norsk oversettelse. Her forteller Jon Rognlien litt om bibeloversettelse gjennom historien:

Da Eusebius Sophronius Hieronymus lanserte sin revisjon av det nye testamentet på 380-tallet e.Kr., advarte han leserne om at de kunne få sjokk over at formuleringer man var vant til i de eksisterende latinske versjonene — Vetus Latina — nå var endret. Hieronymus var klar over at hellig tekst er mer enn bare tekst. Det er vanskelig å akseptere endringer i sitater av guder.

Senere oversatte han det gamle testamentet i sin helhet fra hebraisk. Tidligere latinske oversettelser var gjort fra den greske utgaven — Septuaginta — som var ansett for å være direkte inspirert av Gud. Hieronymus' Vulgata var den første samlede bibelen på latin. Dette var den dominerende teksten i den katolske kirke fram til 1979, da den ble erstattet av Nova Vulgata.

Martin Luthers oversettelse til folkespråket — tysk — kom samlet i 1543. På dansk-norsk kom det en oversettelse like etter den, allerede i 1550: Christian den tredjes bibel. Og i 1611 – for 400 år siden, altså, kom den mest kjente og verdsatte engelskspråklige bibelen – King James' Version, gjerne referert til som KJV (selv om dette ikke er dens egentlige navn). Dette var en utgivelse sanksjonert på datidens høyeste hold – av kongen – og denne oversettelsen skulle forsøke å bygge bro mellom stridende parter fra reformasjonens århundre – pietister, katolikker og statskirkebiskoper. KJV skulle erstatte både pietistenes egen oversettelse The Geneva Bible og den til da offisielle versjonen The Bishops' Bible.

Og dette klarte den i stor grad – King James' ble stående som en milepæl. Det finnes en egen bevegelse i vår tid som går inn for å anse den som guddommelig inspirert. En typisk anekdote forteller om da det ble foreslått å oppdatere teksten, kommenterte en eldre, trofast kirkegjenger det slik: «But why change King James' Bible? If it's good enough for Jesus, it is good enough for me.»

Da Moses fikk horn
Filologisk forskning har sådd tvil om Hieronymus' faktiske kunnskaper i hebraisk. Iallfall gjorde han en legendarisk oversettertabbe da han ga Moses horn. Han lot det hebraiske ordet QRN bli «horn», selv om det i sammenhengen heller burde tolkes som «stråler av lys». Moses var blitt forvandlet i sitt møte med Vårherre oppe på bjerget. Da han kom ned til folket igjen, var han blitt helt QRN i ansiktet.

Kanskje Hieronymus var smittet av lydlikheten mellom QRN og cornu – horn på latin? Absurd nok gjorde dette at Moses ble tildelt et av attributtene til Vårherres hoevdfiende, selveste Satan. Men hale slapp han å få. Og takket være Hieronymus' tabbe fikk Moses horn på utallige malerier og skulpturer opp gjennom kunsthistorien, også etter at fadesen var oppdaget. Nye bilder av Moses fortsatte å gi ham horn – han var liksom blitt mannen med horn, il grande cornuto. Og man kan jo ikke banke vekk hornene fra Michelangelos statue.

Hieronymus skulle selv bli et yndet motiv i billedkunsten. Han males gjerne som en mager asket, med to steiner han slår seg selv til blods med, med timeglass og dødningskalle og en løve ved sine føtter — en løve han skal ha blitt venner med etter at han fjernet en torn fra poten. Litt anakronistisk blir han gjerne kledd i kardinaldrakt, eller iallfall får han plassert en kardinalhatt på en knagg inne i arbeidsværelset sitt. Dette hederstegnet har han fått siden han er en av kirkens opprinnelige lærere — en Doctor Communis Ecclesiae. Han ble også oversetternes skytshelgen, og i Norge feires hans dag med prisutdelinger og sprudlevin i oversetterforeningene.  

Septuaginta
Hieronymus' innsats som bibeloversetter og kommentator spiller fortsatt en rolle i dagens diskusjoner om oversettelsesstrategier, men hans mytiske status kan ikke konkurrere med legenden om Septuaginta-oversettelsen av den hebraiske bibelen — det gamle testamente. Denne ble utført i Alexandria i Egypt på 100-tallet f.Kr. av 70 oversettere. Hver og en av dem jobbet med hele teksten i 70 dager og kom fram til identiske versjoner. Alle de 70 oversettelsene var prikk like! Dermed var det bevist at Gud hadde en finger med i spillet. Den greske versjonen var sanksjonert på høyeste hold.

Det er uenighet om det var 70 eller 72 oversettere som var i sving med Septuaginta, den mirakuløse oversettelsen av den hebraiske bibelen til gresk. Vanligvis regner man med at de var 70 (på latin heter tallet 70 septuaginta) men det hevdes også at de var 72, seks fra hver av israels tolv stammer. Kanskje de i så fall holdt på i 72 dager?   

Hellig tekst eller ei
Det kan spores to grunnleggende syn på oversettelse i forskjellen mellom hvordan kristne anser bibeloversettelse og muslimer koranoversettelse. For kristne er en oversatt bibel hellig tekst — den er fortsatt Guds ord, på et hvilket som helst tungemål. Å oversette Bibelen blir dermed en hellig handling, slik vi ser i legenden om Septuaginta. Med Koranen er det ikke slik. Den hellige teksten finnes bare på arabisk — det var på arabisk Muhammed mottok sine åpenbaringer. En oversettelse har ikke hellig status, den vil i beste fall være et hjelpemiddel til å forstå teksten. I verste fall vil den bare skape forvirring.

Derfor kan hvem som helst gi seg i kast med å oversette Koranen, sålenge han ikke tror det er det han gjør. Oversetteren lager bare et forslag til en kommentar. Den ene boka — Bibelen — er den samme boka i oversettelse. Den andre — Koranen — er en helt annen, ny bok, når den er oversatt. Eller, hvis man anlegger en ikke-troendes perspektiv: Begge er litt begge deler.

Og slik forholder det seg med alle oversettelser, de er både den samme boka og noe helt annet. Det må være fryktelig vanskelig å være «troende» hvis man jobber med hellig tekst. Det er kanskje mulig å speile seg i en guds bilde, men går det an å synge gudelige ord?

Se også DETTE innlegget.

søndag 16. oktober 2011

Oversatt aften: Kyrre Haugen Bakke

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 25.10., da en spesialaften med Kyrre Haugen Bakke.

Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 25.10. kl. 20.00.

Kyrre Haugen Bakke er utdannet ved Statens Teaterhøgskole og Universitetet i Oslo. Han har hatt en lang karriere som skuespiller og instruktør og har bl.a. hatt regiansvaret for rundt 70 hørespill­produksjoner i NRK radio. De senere årene har imidlertid over­setteriet utgjort en stadig større del av virksomheten. Det rikholdige og varierte oversetter­skapet hans omfatter de fleste sjangre og in­klu­derer verker av forfattere som Nick Hornby, Jim Powell, Mark Haddon, Noel Coward og Indra Sinha. I 2009 ble han tildelt Bastianprisen, Norsk Oversetterforenings pris «for en fremragende over­settelse», for Nick Hornbys ungdomsroman Slam. Den tredje utgaven av Oversatt aften er helt og holdent lagt i hendene på Kyrre Haugen Bakke, som skal presentere og lese fra over­settelsene av to av de forfatterne han har jobbet hardest med de siste årene, Monika Fagerholm og Gerard Donovan. 
Monika Fagerholms tre siste romaner Diva, Den amerikanske jenta og Glitterscenen har fått glitrende anmeldelser og har mottatt en rekke priser og utmerkelser – de to siste ble innstilt til Nordisk Råds litteraturpris. Fagerholms hypnotiske skildringer av oppvekst og unge kvinneliv er gjennomført med et intenst følelsesladet nærvær og stor språklig fantasirikdom. Den særegne syntaksen og tegnsettingen og de mange leksi­kalske nydannelsene gir oversetteren mange utfordringer – men også god plass å boltre seg på. 
Gerard Donovans rystende bok Vinter i Maine er skrevet i et språk som er en merk­verdig blanding av ordrikdom og taushet, erindring og nåtid, prosa og poesi, i spennet mellom den ensomme hovedpersonens sterkt Shakespeare-inspirerte tanke­verden og de kuldegysende beskrivelsene av Maine-vinteren. «Kyrre Haugen Bakke har løst opp­gaven med imponerende stilsikkerhet,» skrev Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv. På Oversatt aften får vi noen eksempler.

onsdag 12. oktober 2011

Fra en oversetters hjemmekontor, del 1

Av oversetter Cecilie Winger

Første gang sendt som morgenkåseri på NRK1 12. mars 2010 i forbindelse med Oversatte dager.

God morgen, godtfolk!

I dag vil jeg gjerne snakke om jobben min. Jeg er nemlig oversetter, et oversett yrke dominert av folk med lav inntekt og høy nerdefaktor. De fleste av oss sitter mutters alene dagen lang og hamrer løs på tastaturet, ikledd fingervanter. For meg personlig besto jobbantrekket mitt lenge også av en marineblå, hel fleecedrakt som gikk under navnet Mummimamma-drakten. Nå er den kastet av dem som står meg nærmest. Så den skal jeg ikke plage dere med her. Jeg vil bare nøye meg med å si at noen ganger tar også vi oversettere, akkurat som Fantomet, på oss vanlige klær og går ut i byen som vanlige borgere.
Eller i middagsselskap, hvor det er en sidemann man skal konversere, og da er jo: "Hva driver du med?" vanligvis et av de aller første spørsmålene som stilles. Så forklarer jeg at jeg oversetter bøker, romaner stort sett. Og det er da samtalepartneren mine sperrer opp øynene, ser forvirret ut og følger opp med en masse rare spørsmål. Her er noen typiske: 
"Fra alle språk da, eller?" Til det pleier jeg å svare at jeg er smigret over tilliten, men at det nok er ganske mange tusen språk jeg ikke behersker. Ennå.
"Bruker man ikke maskiner til slikt noe nå til dags?" fortsetter de gjerne. Kjære lytter, her er en oppgave du kan prøve å løse der hjemme: Hvilken forholdsvis aktuell Prøysentekst har jeg her kjørt gjennom en maskinoversettelse, først fra norsk til engelsk og deretter tilbake til norsk: "Jeg er oppvarming mars og i stand være strid?" Tar du den? Hm? "Jeg er oppvarming mars og i stand være strid?" Nettopp: Jeg heter mars og kan være stri. Fortsettelsen: Oppå fjellet, oppå fjellet klarte babelfisken derimot ikke å hoste opp noe forslag til.
"Kan det være så vanskelig, da?" Er også et typisk oppfølgingsspørsmål fra folk man treffer. "Er det ikke bare å oversette det som står der?"  Jo, ja, men det er ikke alltid like enkelt. Ny oppgave til deg der hjemme. Klarer du å få fram den doble meningen i den snertne engelske formuleringen "on the other hand, you got fingers" – så bør du vurdere å bli oversetter, du også. Det er ikke for ingenting oversetteri kalles "Det umuliges kunst". Selv har jeg ingen gode forslag ...
På dette tidspunktet i konversasjonen vil en typisk bordkavaler gå over til å fortelle om alle oversetterfeilene han har oppdaget i filmer han har sett. Godt man ikke er filmtekster, tenker man da. Bokoversettere slipper nemlig unna med en del flere uoppdagede tabber, for det er nemlig veldig sjelden folk sitter og nærleser originalboken opp mot den norske utgaven.
Min største tabbe, var det en jentebladspalte som het da jeg vokste opp. Leserne sendte inn anekdoter om pinlige episoder, og som oftest avsluttet de med den 70-tallske fyndsetningen: "Gjett om jeg bløsja".
Min største tabbe – oversettermessig – er snart like kjent som den der Natten var mørk og full av fasaner, så jeg kan like gjerne innrømme den offentlig. For noen år siden oversatte jeg en ungdomsbok av svenske Katarina Kieri. Et sted uttaler en oppgitt hovedperson noe sånn som at "Hva skal man gjøre? Man kan jo ikke godt bare sette seg ned og ule mot fullmånen, som en dverghøne som er blitt fratatt ungene sine".
Jeg jobber meg alltid tre ganger gjennom en tekst før jeg sender den til forlaget, men jeg tror ikke at jeg i noen av disse rundene stusset over at dette med at dette med en dverghøne som uler mot fullmånen var et pussig bilde – i hvert fall ikke nok til at jeg dobbeltsjekket originalen. Sannsynligvis tenkte jeg bare ja, ja dette er en forfatter som tidligere hadde skrevet poesi, så da så. Og med det sendte jeg fra meg ferdig manus til språkvaskeren.
Språkvaskeren er den som leser nøye gjennom manuset for å luke bort dårlig språk, feil og misforståelser, og er følgelig oversetterens beste venn. Og det var hun som ringte meg noen dager etter, knisende, og opplyste meg om at varghona ikke betyr dverghøne. Selvsagt visste jeg at varghona betyr ulvinne, men det sto da ikke varghona i originalen? Ooopz. Jo, det gjorde det visst ...

Del 2 finner du HER.

fredag 7. oktober 2011

Jerusalem, Västerbotten

Av oversetter Per Qvale

Oversettelsesstudier er en del av litteraturvitenskapen, sier Theo Hermans, idet han i 1985 setter den tradisjonelle oversettelsesforskning på plass. Spørsmål som "Hvordan skal man definere en oversettelse?" og "Hva er en god oversettelse?" er normative, restriktive og uproduktive; vi må betrakte oversettelser som en del av det litterære mangfold, de inngår i konglomeratet av differensierte, dynamiske systemer, med sine motsetninger, skiftninger, spenninger, former, sjangere, kanoniseringer. Vi må ikke lenger se oversettelser som noe annenrangs i forhold til originalen.

Bokstaver er som utstoppede dyr, skriver Torgny Lindgren. Forstummede lyder, avsjelede organismer, som representerer noe levende.
       Den hyperdyslektiske guttungen i hans roman Dorés Bibel (Gyldendal 2008), et forfatteralterego, får tilgang til bibelhistorien gjennom morfarens muntlige overlevering, samt gjennom Gustave Dorés bibelillustrasjoner: De rettroende helters strålende seire over kongen av Jerusalem og over  Sisera og midianittene og ammonittene og filisterne og moabittene og over Abimelek, med knuste kropper,  blodsprut fra avhugne halser, tarmer som velter ut av åpne buker, hjernemasse som tyter frem fra kløvde skaller. En historie med en betydelig mengde lemlestelse og død, og bare én betydelig fødsel. Han teller 7 200 døde mennesker i Dorés bibelske xylografier. Bildene avbilder virkeligheten. Til og med sannheten!
       Xylografiene trenger ingen oversettelse, kan man tillegge. De er analoge med virkeligheten. Mens bokstavene bare er digitale representasjoner, abstraherte, ufullstendige gjengivelser. Det lille fåtall bokstaver er for intet å regne i sammenligning med de utallige lyder som de betegner, tenker hyperdyslektikeren. Og selv lydene er kun tilfeldige og høyst omtrentlige antydninger om det egentlige, underliggende språkets sammensatthet og mangetydighet og velde. Man kan ikke uttrykke med bokstaver alt man kan si med munnen. Han forkaster bokstavene.
       I sin bok Erindringer (Gyldendal 2011) gjengir – nei oversetter? – Torgny Lindgren en samtale med gutten som var forelegget for hyperdyslektikeren i Dorés Bibel:
       "Så snart hans blikk falt på en avis eller bokside eller til og med noe så simpelt som dagens lille blad på veggkalenderen, da lettet bokstavene fra sitt feste og gikk til angrep på hans ubeskyttede ansikt og pupiller, skrift var ikke noe annet enn svermer av fluer og mygg for ham, ofte ble han nødt til å verge seg med håndflatene mot disse angrepene, disse sammensvergelsene av linjer og prikker og svart på hvitt." Men om bibelen med Dorés illustrasjoner sier han, eller sier forfatteren at han sier: "Jeg er den eneste som kan den helt utenat. Hver eneste strek, hver eneste skyggelegning, de minste småprikker, til og med linjene som mangler, bloddråpene fra de avhugne halsene, sandkornene på havets bredd. Jeg har aldri trengt å bry meg om ordlyden og tegnene."

Man kan ikke skrive alt man kan se, og man kan ikke skrive alt man kan si. På den annen side kan man skrive noe man ikke kan si. Svært mange viktige forfattere gjør det, skriver slike ting som man bare kan tenke; det er derfor de er viktige forfattere. (Wovon man nicht sprechen kann, darüber muss man schweigen, skrev den unge Wittgenstein, mens han ennå trodde at språket avbildet verden, som en logisk struktur. Javisst, han kom siden på andre tanker. Det man ikke kan si, men muligens tenke, mer eller mindre klart, kan man likevel forsøke å uttrykke med bokstavenes hjelp.)
       Og dette, det man ikke kan klare å si, men i heldigste fall uttrykke i skrift – det er dét som er oversetterens største utfordring.
       Ikke oversette ord for ord, men snarere oversette tanke for tanke. Da vel vitende at tankene kan være – eller være uttrykt som – flyktig flagrende eller finurlig flettet i hverandre, nennsomt lagt tilrette, snart snedig, snart snodig, snart skingrende, snart sotto voce.
       Dette er den oversatte litteraturen: ikke noe annenrangs i forhold til originalen. Ikke en sekunda, sekundær, annenhånds prestasjon, en etterligning i annen rekke, men i tredje, fjerde, femte, ørtende rekke! En gjenopplivning av forfatterens mest dypsindige og dyspepsiske tanker, i en annen hjerne, i et annet språk, med andre tegn for tanken, ja, med andre bokstaver! Det er fantastisk! Det er et under av bibelske dimensjoner!
       Skal vi legge til at Torgny Lindgren hevder at bøkene han skriver egentlig er oversettelser fra hans "indre tekst"; han oversetter de tenkte, uuttalte ord fra sin barndoms Västerbotten-dialekt til skriftlig svensk, et slags rikssvensk, med en helt annen rytme og klang, men han beholder flust med dialektale innslag. Så når man oversetter hans bøker, blir det høyt potenserte oversettelser, oversettelser i énogørtende potens.

onsdag 5. oktober 2011

Samarkand, Sarabande, Sarajevo: ny bok av Per Qvale med oversetteriske essays

6. oktober 2011 utkommer denne boken av Per Qvale på Bokvennen forlag:


To dusin små essays oppholder seg ved ånds- og krigshistoriske temata, med oversetteriske betraktninger som rød tråd. Fra mytisk tid, videre gjennom 2300 års kronometrert tid.

Essayene streifer krigshissere som Alexander den store, Vilhelm Erobreren, Djengis Khan, Karl XII, Napoleon, Bismarck, Hitler, Harris.

Dveler ved grufulle søleslag i hundreårskrigen, tredveårskrigen, verdenskrigene. Og gruoppvekkende sjøslag! ved Svolder, Fimreite, i Nord-Atlanteren, Østersjøen. Dveler ved reddsomme skipsforlis.Ved beleiringer, krigserobringer – men også fredsbestrebelser.

Gjør seg tanker om oversettelsens vesen. Og uvesen. Samt om oversetteres skjebner: Oversettere knivstikkes, skytes, henges, halshugges, brennes. Noen blir ekshumert og kanonisert.

Millioner av mennesker dør på disse boksidene. Og millioner av hester.

Det opptrer en vrimmel av translatologer, såsom Ovid, Dolet, Tyndale, Ménage, Pope, Schleiermacher, Bassnett, Hermans. Og Tage Danielsson.

Et snes litterater nevnes i forbifarten, såsom Homer, Boccaccio, Münchhausen, Nabokov, Böll, Tunström, Andersson, Combüchen, Salinger, Musil, Mann, Lindgren, Fowles, Twain, Carroll, Dickens, Wilde, Conrad, Orwell, Le Carré.

Språk- og værensfilosofer som Dilthey, Wittgenstein, Heidegger, Benjamin får hederlig omtale.

Et snes norske oversettere forekommer også. Og de er nevnt ved navn.

Per Qvale (f. 1946) er mag.art. i litteraturvitenskap. Han har oversatt hundreogførti bøker og skuespill, blant annet av Thomas Mann, John Irving, John Fowles, Göran Tunström, Selma Lagerlöf og Torgny Lindgren.