torsdag 28. juni 2012

Jon Fosse på ungarsk

Av Éva Dobos, som oversetter fra norsk til ungarsk

Melancholia er den tredje romanen av Jon Fosse som utkommer på ungarsk. Utgiveren er forlaget Kalligram, som ifølge redaktøren nå venter spent på mottakelsen før de bestemmer seg for å satse videre på Fosses prosa. Det sies at det er den tredje boken som avgjør forfatterens skjebne på markedet for oversatt litteratur … svikter den, så droppes navnet. Hm. Hårde bud. Men slik er det i bokbransjen i et land med dårlig økonomi, tøft bokmarked og en leselysten, men ubemidlet befolkning.

Jeg venter spent, jeg også. Etter å ha oversatt Andvake og Morgon og kveld og nå Melancholia, ble jeg nemlig så begeistret at jeg gjerne vil kaste meg over neste og neste og neste Fosse-roman!! Jeg er blitt dratt inn i et magisk og mystisk univers, blitt fascinert av den særegne fortellerteknikken, av repetisjoner, den lavmælte stilen og ikke minst av den nydelige nynorsken. Jeg må innrømme at jeg leser relativt lite (shame shame), og de bøkene jeg leser, leser jeg ikke helt ut heller, men på siste siden av en Fosse-roman føler jeg at nei, vær så snill, ikke slutt ennå!  Jeg har ofte lurt på om fascinasjonen hadde vært like intens om jeg var en ordinær bokelsker og ikke oversetter, hvem vet? Oversetteren går dypere inn i materien, og i søken etter den ”rette” setningen oppdager hun nye muligheter og ny tvil. Se bare denne åpningen: ”Eg ligg på senga, kledd i den lilla fløyelsdressen min, den fine fine dressen min og eg vil ikkje treffe Hans Gude.” Ved første øyekast virker setningen helt kurant, men begynner man å dissekere, dukker det opp en del spørsmål. Altså: Eg ligg på senga – greit, her er det lite å lure på. Kledd i den lilla fløyelsdressen min, den fine fine dressen min – hva mener han med fine fine dressen, mon tro? Er han kledd i lilla dress fordi han kler lilla? Eller var det noen som mente at han burde gå kledd i lilla dress? En fattig bondegutt, vant med å gå i svart vadmel, i lilla fløyelsdress? Litt ironi, litt bitterhet? Ettersom ordrett oversettelse ikke er aktuelt, gir den ”fine fine dressen” rom for å bevege seg i den ene eller den andre retningen. Er den en dress han har fått for å bli fin? Skulle han pyntes opp? Og så videre. Jeg lot det stå åpent – og løsningen kom etter at jeg ble ferdig med hele boken. For det ble klart at den lilla dressen er selve symbolet på ydmykelser som Lars (fortelleren) ble utsatt for både i sin ungdom og senere som pasient på Gaustad asyl.  

Jeg-stemmen i første delen av Melancholia er maleren Lars Hertervig, som var en av de største norske billedkunstnere i det 19. århundre. Han kom fra en kvekerfamilie i Stavanger-traktene og utmerket seg tidlig som flink tegner. Talentet hans ble oppdaget av byens rikmann Hans Gabriel Buchholdt Sundt, som sendte ham til Kunstakademiet i Düsseldorf, der de fleste norske malerstudenter dro for å lære landskapsmaling. Fattiggutten Hertervig er en begavet, litt innesluttet og litt drømmende student. Men male kan han. Han kan male som sin læremester Hans Gude. Han fantaserer om den unge vakre Helene, som kanskje fins, kanskje ikke, og som kanskje er utro, eller kanskje ikke. Malerstudenten er syk av sjalusi. Han lengter etter å bli som de andre norske malerne som møtes på kunstnerkaféen Malkasten og drikker øl, men det er altfor mange rare bilder han ser og stemmer han hører som hindrer ham i det. Han pakker sammen i Düsseldorf og drar hjem til Norge, der sponsorene forventer at han skal forsyne dem med romantiske  landskapsbilder. Og Hertervig gjør det når det passer ham, ellers følger han sin egen rytme og tanker, som ikke er helt som andre folks rytmer og tanker. Han tegner bemerkelsesverdige hester og spisse ryttere under lange trær og amorfe skyer. Velgjørere klarer ikke å forholde seg til hans rare atferd og sender ham på asyl for å få ham frisk. Doktorene bestemmer at han lider av dementia præcox, en slags schizofreni. Hertervig dyppes i kaldt vann, og det settes blodigler på halsen hans for at han skal slutte å være syk, men det er ingen bedring å merke. Etter oppholdet på asyl, tilbake i Stavanger, vet nå alle at Hertervig er gal. Selve Alexander Kielland skriver i Stavanger Aftenblad at folk må passe seg for Hertervig, for han kan være farlig. Han lever av fattigmannsunderstøttelse og av å hugge ved til folk som gir ham litt kaffe og tobakk som lønn. Lars Hertervig ender sine dager på et skittent hospits i Stavanger. Hans kunst ble senere anerkjent, men ble alltid assosiert med hans mentale sykdom, og det var først på 1980-tallet at man fjernet seg fra denne sammenhengen (jeg anbefaler biografien av Holger Koefoed fra 1984).

Fosses roman er en indre monolog av Hertervig i løpet av to dramatiske dager i hans liv. Den ene dagen utspiller seg i Düsseldorf og ender med at han må reise hjem til Norge, og den andre er tre år senere på Gaustad asyl da han bestemmer seg for å rømme. Men for meg handler boka om kjærlighet, om svik, om ydmykelse og ensomhet. Om melankoli.

onsdag 20. juni 2012

Et harehopp som tok 29 år

Av oversetter Ellen Holm Stenersen

I 2004 kom Harens år på norsk, oversatt av Nøste Kendzior. Dette var var Arto Paasilinnas gjennombruddsroman fra 1975. Harehoppet til Norge tok altså 29 år.

Over til Frankrike og Anne Collin du Terrail, utdannet arkitekt med finsk mor og fransk far. Hun hadde ganske lang erfaring som oversetter av alskens tekster, men drømmen var å oversette skjønnlitteratur. Men det var ikke noe finsk skjønnlitteratur som ble oversatt til fransk. I løpet av de siste sytten årene var det oversatt sju finske romaner, hvis man ser bort fra en krimforfatter og Mika Waltari (han med Egypteren Sinuhe), som ingen skjønte at var finsk.

Hun syntes det var litt dumt å ta kontakt med et forlag og si goddag, jeg vil gjerne oversette en roman fra finsk, hva har dere å tilby? Så hun bestemte seg for å finne en passende roman å oversette. Hun hadde sett filmen om Harens år, og oppdaget tredje gang hun så den, at den var basert på en roman. Hun fant ut at den var passe lang, den var morsom, og hun tenkte at den sikkert var lett å oversette. Der tok hun imidlertid feil, det var ikke lett. Så sjekket hun at ingen franske forlag hadde skaffet seg rettighetene til den, og bestemte seg for å ta fatt.  

Da jobben var gjort, sendte hun den til flere forskjellige forlag, men alle svarte at jo, det var en interessant bok, men den passer ikke akkurat inn i vårt program.

Så gikk det et par år.

Hun hadde nesten gitt opp håpet om å få den utgitt, da det skjedde et under. En av forleggerne, som først hadde refusert den, tok kontakt og opplyste at de ville utgi den. Dette var i åtti-årene, og man brukte ennå skrivemaskin. Det var dessuten dyrt å kopiere. Derfor hadde hun vært og hentet manuset hos de enkelte forlagene og drasset det over til neste. Men til slutt hadde hun ikke giddet mer, så et eksemplar var blitt liggende i et skap hos et forlag i Paris.

Så skulle forlaget flytte, manuset kom ut av skapet og øverst i en flyttekasse. En nyansatt leste det, og bestemte seg for å utgi det. Det andre underet var at boka ble en enorm suksess. Hun ble berømt over natten, og siden den gang har hun aldri manglet oversetteroppdrag. Denne suksessen var ikke bare et gjennombrudd for henne, men for finsk litteratur generelt. Det fikk forlagene til å interessere seg for Finland.

Den franske utgaven kom i 1989. Deretter var veien åpen ut i verden. Riktignok hadde boka kommet på ungarsk i 1983, men derfra kom den ikke videre.

I 1992 kom den på svensk. Den svenske forleggeren, Dorothea Bromberg, hadde nemlig lest den på fransk! og skaffet seg rettighetene. Hun ble advart av finske forståsegpåere. Finsk humor går ikke i Sverige, ble det sagt. Men like etterpå hadde et annet forlag vært på banen, så hun var ute i grevens tid.

Også i Sverige ble boken en suksess, og per i dag er 21 av Artos 35 romaner utkommet på svensk.

Deretter kom den på tysk og nederlandsk i 1993, på italiensk i 1994. Den italienske forleggeren hadde hatt en vaklende økonomi, men ble reddet av denne boka.

Så i 1995 kom den på engelsk og estisk, i 1997 på dansk, i 1998 på japansk, spansk og kroatisk,  i 1999 på islandsk, i 2000 på slovensk, litauisk og latvisk, i 2003 på ukrainsk, i 2004 på tsjekkisk, hebraisk og norsk. Deretter er den kommet på bulgarsk, russisk, koreansk, kinesisk og rumensk. Så langt den finske databasen for oversatt skjønnliteratur. Dessuten ble boken filmet for annen gang, i Frankrike i 2006.

Norge er altså ikke det aller siste landet forfatteren har slått gjennom i, bare nesten. Og det er temmelig ironisk med tanke på hans og familiens sterke tilknytning til Norge.

tirsdag 12. juni 2012

I krig og kjærlighet – om ironi og stereotypier i ny kontekst

Av oversetter Dina Roll-Hansen

I 2010 oversatte jeg Skjorta av Jevgenij Grisjkovets. En russisk bestselger, med opplag på langt over 100 000. En sjarmerende roman, syntes jeg under arbeidet, et elegant komponert og slentrende ledig portrett av Moskva anno ca. 2004. Jeg synes teksten var skarp og vittig. Her var gode karakterskildringer, oppfinnsomhet, humor og god spenningskurve.  

Dette var også mitt Moskva – jeg kjente meg igjen i nesten alt som ble nevnt, jeg hadde vært på de samme rockeklubbene da jeg bodde i Moskva fra 1998-2000, kjørt i de samme gatene, møtt de samme taxisjåførene, og jeg bodde et steinkast unna dineren på Oktoberplassen der bokas sluttscene utspiller seg.

Hovedpersonen, den noen-og-30-årige Sanja, har slått seg opp som arkitekt i hovedstaden. Ved bokas begynnelse kommer en ungdomskompis, Maks, fra hjembyen på besøk. Vi følger de to fra Sanja står opp om morgenen og henter Maks på flyplassen, gjennom en hektisk arbeidsdag der mye går galt, og gjennom en fuktig kveld på byen før de to går hver til sitt og Sanja slukner i senga godt utpå morgenkvisten.

Sanjas tilværelse er uforutsigbar og stressende. Hovedstadstrafikken sluker tid og krefter og gjør det umulig å planlegge noe som helst. Alle avtaler er flytende og blir stadig endret på i mobiltelefonen. Svært mye av handlingen foregår inne i taxier, noe som er ganske symptomatisk for livet i Moskva – man tilbringer mer tid på vei TIL steder enn PÅ stedet.

Et ekstra stressmoment er kvinnen som Sanja er forelsket i og svært gjerne vil avtale et møte med, selv om han egentlig ikke har tid midt oppe i besøk og jobb og bilsammenbrudd. Hun spøker i bakgrunnen gjennom hele romanen.

Om morgenen tar Sanja på seg en hvit skjorte. I løpet av dagen blir skjorta stadig mer medtatt, flekket og mindre hvit. Slik blir skjorta et ledemotiv som binder hele boka sammen på en elegant og effektiv måte. Derav tittelen.

Jeg leste boka samfunnskritisk, som en bok om sjelelivets magre kår i en stressende storbytilværelse. Sanjas liv er så hektisk at han aldri rekker å gå ordentlig inn i det som er viktig, alt blir utenpåklistret. At han møter Kvinnen med stor K på åpningen av en kosmetikkforretning var ikke tilfeldig, tenkte jeg. I storbyen blir alt kosmetisk, alt overflatisk.

Jeg hadde løpende korrespondanse med forfatteren undervegs. Jeg stilte spørsmål, og han svarte villig. Men mest av alt var han opptatt av at jeg ordnet et møte mellom ham og Erlend Loe under norgesbesøket hans en tid senere, det var nemlig en forfatter han satte meget høyt, aller helst ville han at jeg skulle fikse en kveld på byen med Erlend Loe. (Noe jeg selvsagt gjorde). Jeg registrerte dessuten at det i russisk presse stadig ble trukket paralleller mellom Loe og Grisjkovets. Loe ble stadig omtalt som ”en norsk Grisjkovets”. Akkurat, tenkte jeg, de har den samme naivistiske ironi. Jeg følte meg på innsiden og trodde jeg hadde tonen i boka under huden.

Så kom Grisjkovets til Oslo, det var sol og sommer enda det bare var april. Jeg skulle intervjue ham på podiet foran publikum på Litteraturhuset i Oslo. Det var fullt av folk, og jeg hadde forberedt meg grundig.

Og jeg fyrte i gang intervjuet. Et av hovedtemaene i boka var stress og fremmedgjorthet i det nye Moskva, var det ikke slik? Plutselig ble Grisjkovets litt mutt. Neida, det dette var først og fremst en kjærlighetsroman. Denne boka handlet om kjærligheten. Dette var en bok om lidenskapen. Om den store kjærligheten.

Jeg ble litt paff. Litt satt ut. For om han så SLIK på det falt jo mye av min planlagte intervjuregi litt sammen.  

OK. Så min lesning av denne teksten var altså grunnleggende annerledes enn forfatteren, sin. Og jeg som jo synes det ironisk-distanserte blikket på hovedpersonen fungerte så bra!

Kvinnen, skyteskiven for Sanjas følelsesstorm, kommer knapt til orde. Hun har ikke navn, vi får vite fint lite om henne. Hun omtales i vage, klisjefylte vendinger som vakker, mild, og litt sky. Alt er sett gjennom Sanjas øyne, hun blir romantisert, men forblir uten karakter. Mens Sanjas følelser fyller side etter side og er skarpt, originalt og godt skildret. Han når aldri forbi den selvopptatte forelskelsen, der hans egne altoppslukende følelser, hans eget kick, skygger for henne.

For meg var det hennes manglende identitet, det at hun så til de grader forble en hvilken-som-helst-kvinne, som var det påfallende. Hun ble dyrket på en så ukebladsaktig måte at jeg leste det som en parodi. En parodi på kjærlighet, tenkte jeg.

Og her er vi kommet frem til mitt poeng, som går på kulturelle koder, og at forholdet mellom kjønnene er annerledes i Norge enn i Russland, og det påvirker hva vi oppfatter som romantikk. Kvinnen med stor K dyrkes ikke i norsk populærkultur på samme måte som i russisk. Eller latinsk, for den saks skyld. Hvilke assosiasjoner sjablongbilder gir, varierer fra land til land. For sjablonger benytter man seg jo av i litteraturen hele tiden, men hvilke signaler sjablongene sender ut, varierer. Og dette gjør at en norsk leser knapt vil lese Skjorta som en utpreget kjærlighetsroman.

Selvsagt er det ikke et enten-eller her. Både for norske og russiske lesere vil både stresset og forelskelsen vær tilstede. Men jeg tror det parodiske ved forelskelsen vil være mer slående for norske lesere. Kanskje russiske lesere vil bli mer grepet av det sentimentale og romantiske i den, ta Sanjas forelskelse mer på alvor? 

Det interessante er at denne kulturkløften i større grad gjelder samtidslitteraturen enn eldre tekster. Tekster skrevet i en annen tid, fungerer annerledes. Da kjøper vi romantikken, lidenskapen. Men kanskje samtidsskildringer blir så like vårt eget samfunn at vi leser inn mer av våre egne koder uten at vi helt merker det.

Det var kjærligheten – nå krigen. For i likhet med sjablongmessige fremstillinger av Kjærligheten gir også sjablongmessige fremstillinger av Krigen grunnleggende forskjellige assosiasjoner for norske og russiske lesere.

Sanja er utmattet av den hektiske tilværelsen, og innimellom finner han små lommer av tid der han kan falle i søvn og drømme seg bort. Han dupper av i frisørstolen, på metroen, i taxien. Han lengter etter ro, enkelhet, klarhet, og hver gang han synker ned i sine drømmerier drar han til steder der alt er enkelt og tydelig, der helter er helter og fiender fiender. Scenene er stort sett hentet fra det militære. Det trekkes opp dramatiske, fæle scenarier egentlig, men de er alle svøpt i et heltemotets mytiske slør.

En scene som dukker opp i flere av disse drømmesekvensene, er satt i et slags tørt ørkenlandskap. Sanja er offiser, hans militæravdeling er beleiret. De bestemmer seg for retrett, men én må bli igjen og ofre seg. Drømmescene-Sanja ofrer seg, og blir sittende i sandstormen lent mot mitraljøsen mens flagget vaier i vinden. Slik møter han undergangen med flagget til topps.

Jeg synes det var et godt  litterært grep å gjennom slike karikerte, romantiske scener kontrastere tilværelsen i den kaotiske storbyen. Den rene og strenge orden i de militære scenene ble satt opp mot storbyen der det var umulig å manøvrere mellom rette og galt, der helte- og skurkeroller ble byttet om fra et minutt til et annet.

Jeg leste disse militære scenene som karikerte og litt humoristiske, som glad-krig. De hadde noe 50-talls over seg, et retrospektivt, naivt tilsnitt. Slike scener er hyppig parodiert i norsk populærkultur, der det florerer av gutta-på-skauen-sketsjer. Igjen leste jeg teksten med en ironisk distanse som bunnet i mine norske referanser.

For krigen var en grunnleggende annen erfaring for det russiske samfunn enn for det norske. Krigen var rett og slett så mye, mye verre, tapene så uendelig mye større. Krigen er i dag til stede i russisk dagligliv med et helt annet og dypere alvor enn i norsk. Også for Grisjkovets er det helt klart en dobbelthet i disse militærscenene, en viss ironi. Jeg tror likevel det lett komiske tilsnittet er mer fremtredende for norske lesere enn for russiske, som kanskje i større grad føler med Sanjas lengsel, i større grad føler alvoret og tyngden i disse scenene. Der den norske leser flirer litt selvironisk, smiler kanskje den russiske med en melodramatisk tåre i øyekroken?

Er dette er oversetterproblem? Kanskje ikke. En mer romantisk lesning ville nok ikke gjort de store utslagene på oversettelsen. Men kanskje blir teksten litt farget likevel? Kanskje velger jeg som oversetter flere klisjépregete ordsammenstillinger når jeg skal gjengi en passasje som jeg tolker som lett ironisk ment? For å understreke det sjablongmessige?

Slik vil det alltid være ved oversettelser. Sentrale ting vil få andre konnotasjoner i nye omgivelser. Og lett ironi er nok det som er vanskeligst av alt å få med seg i riktig styrkegrad fra et språk til et annet.

Men en norsk lesning av Skjorta fungerer utmerket. Den er en elegant, upretensiøs og god liten bok både på norsk og russisk. Kanskje er det slik at enhver bok skifter litt mening når den transporteres til et nytt språk og en ny kulturell kontekst. Kanskje får den et nytt lag for hvert språk.

mandag 4. juni 2012

Oversetterpris til Thomas Lundbo, Trofastprisen til Cecilie Bergh

Under litteraturfestivalen på Lillehammer delte Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterfond i forrige uke ut Oversetterprisen, som i år gikk til Thomas Lundbo:

"Thomas Lundbo har oversatt romaner, skuespill, tegneserier, ungdomsbøker og en rekke diktutgivelser. Siden debuten som oversetter i 1999 er 33 bøker på 11 forskjellige forlag oversatt fra fransk til bokmål med hans innsats. For sitt samlede virke er han tildelt Oversetterprisen 2011, som er på 50 000 kroner, med blant annet følgende begrunnelse:

Originalutgavene er preget av ulike kulturelle kontekster og vidt forskjellig fransk: her er klassisk litterær fransk både i form av 1800-talls realisme og 1900-talls modernisme, kanadisk-fransk, sør-afrikansk-fransk og drabantby-fransk. Oversetteren behersker det brede stilspekteret til fulle, viser seg som en språkrøkter og en språkvirtuos og har et skjønnlitterært talent. Oversettelsene preges av presisjon, et oppfinnsomt og variert ordforråd og en enkel og muntlig eleganse."

Samme dag ble Trofastprisen delt ut: Trofastprisen er Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterfonds pris til heder for en person som har gjort en særlig innsats for å fremme den oversatte skjønnlitteraturen i norsk litterær offentlighet. Prisen består, i tillegg til heder og ære, av en keramisk skulptur av kunstneren Ole Martin Skaug. Prisen gikk denne gangen til bibliotekar Cecilie Bergh, som er en av initiativtakerne og ildsjelene bak “Verden på norsk”, som har vært arrangert siden 2007 i et samarbeid mellom Deichmanske hovedbibliotek i Oslo og Norsk Oversetterforening. Dette er samtidig ment som en hyllest til alle landets bibliotekarer.

Oversetterbloggen gratulerer!