torsdag 29. mars 2012

Påske og annet ubehag

Av oversetter Paula Stevens, som oversetter fra norsk til nederlandsk

Da jeg var i Oslo nylig, kunne jeg ikke unngå å legge merke til at påsken nærmer seg – på grunn av de utrolige mengdene av påskeegg i alle størrelser og farger, harer, kyllinger og annen nips i knallgult og lysegrønt. For å være helt ærlig – jeg liker ikke påsken.  Jeg har ikke noe imot selve høytiden, men liker ikke påsken i fiksjonens verden – i den norske fiksjonens verden, vel å merke. For selv om påsketradisjoner ifølge statistikkene er på vikende front, så er påsken høyst levende i mange norske romaner. Og påsken rommer en hel del andre fenomener: å dra på ski og på hytta (selv om visstnok ikke engang 15 % av befolkningen faktisk er der), påskekrim, appelsinbåter i solveggen, Kvikklunsj og landet stengt i en hel uke, for å nevne noen ting nordmenn forbinder med påske.
Det er meget vanskelig å formidle denne påskefjellfølelsen når man som oversetter bor i et land – Nederland – hvor påsketradisjonene stort sett begrenser seg til å gjemme sjokoladeegg i huset eller hagen (hvis man har småbarn) og spise en brunsj med altfor mange egg første påskedag, eller å stå i kø for å besøke møbelforretninger annen påskedag – det må til og med settes inn ekstra politi for å unngå totalt trafikkaos ved IKEA-filialer ...
Når man oversetter, er den største utfordringen å overføre forfatterens stemme og stil til ens eget morsmål. Men man bruker etter min erfaring også mye tid på kulturelle istedenfor litterære problemer, dvs. strever med å oversette kulturelle konsepter som f.eks. påske: ord eller begreper som fremkaller et hav av assosasjoner hos nordmenn, men som man ikke forbinder noe som helst med i utlandet. Det finnes hundrevis av eksempler, men jeg begrenser meg til 17. mai – det finnes få norske romaner uten referanser til grunnlovsdagen og alt det innebærer: barnetog, bunader, russ og russefester, flagg (det selges 40 000 norske flagg hvert år!), polkø, musikkorps osv. Mens påske i hvert fall er kjent i Nederland, selv om den feires på en annen måte, så forbinder man ingenting med 17. mai. Vi har ikke noen grunnlovsdag, og vår nasjonaldag, som er knyttet til dronning Julianas fødselsdag, 30 april, forbindes stort sett med loppemarkeder og musikkfestivaler. Ikke engang alle butikker er stengt på denne dagen. At mange går i bunad 17. mai får nederlendere til å rynke øyenbrynene også: Å gå i bunad er nesten suspekt i Nederland, da bor du enten i bibelbeltet, eller du bor i Volendam og har bunad på deg for turistenes skyld. Vi er ikke særlig glade i flagg og nasjonalsanger heller – med mindre vi gjør det rimelig bra i fotball-EM eller -VM; da går vi helt av skaftet og maler hele landet oransje, før vi taper i (semi)finalen. En polkø er et helt ukjent fenomen – i Nederland kan man få kjøpt vin og øl til alle døgnets tider, også på søndager og helligdager. Vi har ikke noen blå- eller rødruss eller russebiler, russekort osv.: Her i landet skeier man først ut etter eksamen, og da helst med hele klassen på en gresk øy, mens man venter på eksamensresultatene.
Dette tatt i betrakning kan man tenke seg at det krever sin mann å oversette setninger som for eksempel Da Gorm kom hjem 18. mai etter russefest eller Det føltes nesten som 17. mai uten å tape noen av alle assosasjonene slike setninger fremkaller i Norge. Men det er nettopp det som gjør vårt yrke til et av de mest spennende i verden, eller hur?

God påske!

mandag 26. mars 2012

Tips til påskekrim: Iskald glød av Melanie McGrath

Av oversetter Benedicta Windt-Val

For den som gjerne vil ha med seg en god og litt annerledes krim på påsketuren i år, vil jeg anbefale Iskald glød av den engelske debutanten Melanie McGrath. Det vil si, det er hennes debut som krimforfatter, men hun er en prisbelønt skribent og journalist, og hun har skrevet flere nonfiction-bøker, blant annet om inuittene i kanadisk arktis. Disse kunnskapene kommer til sin fulle rett i Iskald glød, for handlingen er lagt til Ellesmereøya og Nordvest-Grønland. Mange av stedene i romanen er virkelige, men inuittsamfunnet Autisaq og enkelte andre steder er oppdiktede. Virkelige eller oppdiktede – de storslåtte natur- og værbeskrivelsene glir inn i handlingen som et ekstra spenningsmoment og er en leseopplevelse i seg selv. Jeg vil gjerne takke Norsk Polarinstitutt i Tromsø for tålmodig hjelp med fagbetegnelser på ulike typer snø, isflak og morener.

Hovedpersonen Edie er halvt inuitt av avstamning, men helt og fullt inuitt i sitt hjerte og vesen. Hun arbeider som lærer og guide for turister som gjerne vil oppleve villmarkslivet på nært hold.

Edie ser det som avgjørende at inuittene kommer seg ut av den bakevjen de befinner seg i og tar ansvar for sitt folks fremtid. Det viktigste målet hennes er å skrape sammen penger nok til at hun hjelpe stesønnen Joe med en utdannelse innenfor helsevesenet. Men på en tilsynelatende helt rutinemessig jaktekspedisjon der hun guider to turister, Wagner og Taylor, blir Wagner skutt. Myndighetene avfeier hendelsen som en jaktulykke, men Edie er overbevist om at det ligger noe mer bak, og begynner sin egen etterforskning. Etter hvert fester uhyggen sitt grep om Autisaq, og det skal koste Edie dyrt å holde fast ved sitt forsett om å få sannheten frem

Edie er ingen strålende helteskikkelse – som tørrlagt alkoholiker med et ødelagt ekteskap bak seg har hun sine egne demoner å slåss med. Men viljen til å stå opp for det hun tror på, er sterkere enn både tørsten og ønsket om å leve et noenlunde trygt og behagelig liv

Handlingen er svært spennende, men nesten like engasjerende er den innsikten leserne får i inuittenes kultur, tradisjoner og tenkesett. Nok en gang får vi en påminnelse om hva møtet med den vestlige verden har påført naturfolkene av problemer og konflikter, og ikke minst hvilke følger den industrialiserte verdens forurensning har for de sårbare arktiske områdene

Som en siste liten godbit til en språkinteressert lesergruppe kan jeg nevne at boka gir et interessant innblikk i inuktitut, som er et avansert, polysyntetisk eskimoaleutisk språk som snakkes over hele den arktiske regionen. Det består av en rekke regionale dialekter som danner en lingvistisk kjede. Alle dialektene er gjensidig forståelige for naboene, men ikke for dem som bor lenger borte. Det er et meget rasjonelt språk som baserer seg mer på det konkrete enn det abstrakte, og som helst unngår generelle betegnelser. Den som gjerne vil vite litt mer om dette, kan glede seg til et par sider med opplysninger om det bakerst i boken

God lesning!

onsdag 21. mars 2012

Oversatt aften: Krim-spesial

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 27.03. og står i krimmens tegn.

Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 27.03. kl. 20.00.

Det nærmer seg påske, og som vanlig betyr det at det er tid for bloddryppende spenning, sitrende grøss og intrikate mysterier. I mars-utgaven av Oversatt aften markeres den forestående høytiden med en krim-spesial der vi får høre opplesninger fra to av de mest interessante utgivelsene i denne sjangeren denne våren.

Erik Krogstad: Journal 64 av Jussi Adler-Olsen

Danske Jussi Adler-Olsen har fått et internasjonalt gjennombrudd, og har toppet bestselgerlistene i flere land. Han har skrevet en rekke spenningsromaner som alle har fått strålende kritikker og som har høstet flere priser i hjemlandet. Adler-Olsen tegnet også nylig en avtale med filmselskapet Zentropa som planlegger en TV-serie og en spillefilm basert på bøkene om den oppdiktede enheten Avdeling Q. Erik Krogstad skal lese fra Adler-Olsens siste bok på norsk, Journal 64, der handlingen lagt til en tidligere institusjon for «upassende kvinner» på den lille øya Sprogø.

Eve-Marie Lund: Brennende spor av Deon Meyer

Deon Meyer har i flere år vært Sør-Afrikas ledende thriller- og spenningsforfatter. Den afrikaans-språklige forfatteren har mottatt flere internasjonale priser, og ble av Chicago Tribune kåret til en av verdens ti ledende thriller-forfattere. Plotet i hans siste roman Brennende spor involverer islamistiske nettverk som planlegger en terroraksjon under fotball-VM i Sør-Afrika og internasjonale våpen- og diamantsmuglerligaer. «Bravo, Eve-Marie!» skrev VGs anmelder om den norske oversettelsen til Eve-Marie Lund, som er en av de få som oversetter direkte fra afrikaans til norsk. På Oversatt aften gir hun oss noen smakebiter.

onsdag 14. mars 2012

Drama på Månen

Av oversetter Kari Bolstad

Grensen av Franz Schätzing, Aschehoug forlag

Romheis? Altså en heis som tar oss opp til en romstasjon i omløpsbanen, 36 000 kilometer over jordoverflaten! Et artig påfunn av forfatteren, tenkte jeg. Men et aldri så lite søk på nettet lærte meg noe annet. Det forskes seriøst på mulighetene for å konstruere en romheis. Med et slikt framkomstmiddel ville det være relativt lite energikrevende å komme seg utenfor Jordens gravitasjonsfelt, og derfra kan man reise videre i et romfartøy, hvor man nå måtte ønske seg hen. Å få fart på seg i det lufttomme rom krever nemlig ikke så mye energi.

Så forfatter Frank Schätzing har gjort det igjen – tatt utgangspunkt i faktisk naturvitenskap og teknologi og bare trukket det hele litt lenger. I Svermen (2007), som jeg har skrevet litt om her, boltret han seg i havet, i Grensen stiler han høyere, nemlig til Månen.
Vi befinner oss i nær framtid, i 2025. Den visjonære og steinrike forretningsmannen Julian Orley har invitert en internasjonal gjeng rikinger med på en innvielsestur til månehotellet sitt. Reisen går med romheis og deretter romskip, og selv de bortskjemte gjestene sukker henført over luksusen på hotellet Gaia i Vallis Alpina, leker seg med den svake tyngdekraften, imponeres over månelandskapet de blir guidet rundt i, lar seg ivrig belære om alt mulig fra solstormer og romsøppel til selvforsyningsproblematikk på månehoteller og romstasjoner - og dessuten om det aller viktigste: utvinningen av isotopen helium 3 – selve årsaken til at Orley har invitert med seg potensielle investorer på månetur. Helium 3 kan brukes som råstoff i fusjonskraftverk og vil kunne løse Jordens energiproblemer i tusen år. Og joda, et nytt nettsøk bekrefter at helium 3 finnes i store mengder på Månen, og at russere og amerikanere klør seg i hodet og lurer på hvordan de skal få tak i godsakene. Problemet er at vinningen går opp i spinningen så lenge vi er avhengige av energikrevende rakettransport for å komme ut av jordatmosfæren. Men Orleys romheis har altså løst dette problemet - og senest i dag leser jeg i Aftenposten at japanerne vil sette en slik heis i drift innen 2050!
Så langt bygger altså fiksjonen sånn noenlunde på faktiske forhold. Men selvfølgelig kan ikke Schätzing sende jordboere til Månen uten å skape dramatikk! Snart kommer det melding fra Jorden om at selskapet muligens har en sabotør i sin midte, og ting tyder på at vedkommende har plassert en tidsinnstilt atombombe på hotellet.
På Jorden blir kyberdetektiven Owen Jericho satt på saken, etter at han ytterst heltemodig har reddet den kinesiske dissidenten og datanerden Yoyo unna gåtefulle  forfølgere. Hun har kommet i skade for å snappe opp en bit av et hemmelig budskap på nettet, og befinner seg i livsfare. Sammen med den fargerike og svært ukonvensjonelle datagründeren Tu Tian begynner de to å nøste i tråder som snor seg over hele verden – og vel så det.
Vi føres til Shanghai og Berlin og sågar til Canada, der en direktør i den fallerende oljebransjen blir skadet i et attentat, og en miljøengasjert journalist utfordrer farlige krefter. Og sannelig får vi også lest oss opp på oljelandet Ekvatorial-Guineas politiske historie. Det viser seg jo at en av landets diktatorer spiller en liten rolle i det enorme og vidstrakte dramaet Schätzing bygger opp.
For denne forfatteren nekter seg ingenting. Kunnskapene hans er omfattende og imponerende. Han er naturviter og teknologifreak, historiker, filosof og dramatiker, ja, enkelte av de mest forrykende scenene virker nesten tilrettelagt for Hollywood, akkurat som i Svermen. Filmrettighetene til sistnevnte ble forresten solgt til Hollywood (Uma Thurman) for noen år siden. Selv sier Schätzing: ”Folk tror jeg skriver mine bøker slik at de kan filmes. Det er omvendt – jeg skriver mine indre filmer.”
Tekstutdraget under gir et lite inntrykk av euforien etter månelandingen og reiseselskapets første møtet med tyngdekraften etter flere dager i vektløs tilstand ...
Grensen har jeg oversatt sammen med mannen min, Erling Langleite. Og jammen var det godt å være to. Jeg glemte visst å nevne at det dreier seg om en nett liten sak på 1320 sider. 

De var på Månen.
           De hadde faktisk landet på den jævla, runde Månen, og drabantens sjettedels gravitasjon trakk O’Keefe ned til seg med en elskende kvinnes varsomhet, lemmene hans, hodet, de indre organene og kroppsvæskene, å ja, væskene, trakk og trakk og trakk noe ut av ham, og det var ute før han rakk å knipe sammen rumpeballene. Varmt og lystig rant det ned i den dertil beregnede posen, en gledesfontene, et hurra for tyngdekraften, en vertsgave til den grå, arrete gubben, hvis overflate de nå fikk bebo i en uke. Han kastet et stjålent blikk på Momoka Omura, som om det var fare for at hun ville snu seg, stirre ham inn i øynene og se det på ham, ville vite det.
           Så trakk han på skuldrene. Hvem andre hadde ikke pisset i buksene utenfor Jorden? Man kunne ha vært i dårligere selskap.

mandag 5. mars 2012

Kulturdepartementets oversetterpris for 2011 utdelt

Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2011 er blitt utdelt i dag. I oversetterkategorien gikk prisen til Jørn Roeim for oversettelsen fra engelsk av Tim Bowlers Spille død og Nære på (Blade 1 og 2), Gyldendal.

I juryens begrunnelse heter det:

"Jørn Roeim viser solid håndverk i oversettelsen av Bowlers spenningsserie. Han har vært klok nok til å velge en språklig koloritt som snarere antyder enn overdriver den tøffe tonen til en hjemløs engelsk tenåring, en balanse som viser følsomhet overfor den opprinnelige teksten, og forståelse for hva som fungerer på norsk. Dette er en oversettelse som på imponerende vis får fram spenningen og nerven i bøkene."

Oversetterbloggen gratulerer!

torsdag 1. mars 2012

Kritikerprisen for beste oversettelse 2011 utdelt

Oversetterbloggen meldte for noen uker siden om de nominerte til Kritikerprisen for beste oversettelse 2011. Den 1. mars ble vinnerne kåret, og prisen gikk til Merete Alfsen for oversettelsen fra engelsk av A.S. Byatts Barnas bok, Forlaget Oktober.

Fra juryen heter det:

"Barnas bok er et beist av en bok. Den foregår i England i tiårene rundt forrige århundreskifte, og favner en historisk epoke slik den utfolder seg i privatliv, politikk og samfunn, i kunst, kultur, mentalitet, klesdrakter og mote. Med utgangspunkt i to familier skildrer Byatt den enkeltes muligheter for livsutfoldelse innenfor bestemte historiske rammer. Romanen sveiper over store områder, både geografisk og idémessig, og minner om et billedteppe der hver kvadratcentimeter er fylt med farge og form.

Forfatteren har dessuten valgt en fremstillingsform i pakt med tiden hun forteller om, med skildringer av utseende, kropp og ansiktuttrykk. Siden en av hovedpersonene er barnebokforfatter, rommer Barnas bok også en tidsriktig eventyrbok, med det som til hører av fantasifigurer og underjordiske landskap. Legg til at A.S. Byatt er en forfatter med omfattende leksikalske kunnskaper, som hun elsker å omgi seg med i tekstene sine – og vi har en roman som med sine 732 sider krever sin leser, men gir overflod tilbake.

Også den norske teksten, ført i pennen av Merete Alfsen, er et overflødighetshorn. Den bugner av betegnelser – på norsk! – på planter, farger, materialer, kunstgjenstander og klær, i en variasjon vi knapt visste eksisterte i språket vårt. Romanens gammeldagse måte å skildre mennesker på, får nytt liv i norsk språkdrakt. De mange idéhistoriske temaene håndteres med sans for presisjon og tidskoloritt.

Teksten blåser liv i nyanser vi nesten hadde glemt fantes, og forfatterens kunnskapsglede og generøsitet har smittet over på oversettelsen. Som lesere kjenner vi smaken av salt hav på tunga, og lukten av grønske i skogene der barna ferdes. Vi fornemmer stemningen blant stemmerettsforkjemperne, og fattigdommen blant gruvearbeiderne i nord. Selv om vi aldri har sittet ved en dreiebenk, vet vi mer om å forme i leire etter å ha lest boka. Og vi vet det på norsk."

Oversetterbloggen gratulerer!