fredag 28. september 2012

Bastianprisen til Ika Kaminka!

Bastianprisen er Norsk Oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk. Årets pris gikk til Ika Kaminka for 1Q84, bok 1 & 2 av Haruki Murakami, utgitt på Pax i 2011.

Juryen uttaler: Japansk er et språk fullt av utelatelser, der oversetterne blir nødt til å ”fylle ut”. Selve språkstrukturen og kulturen er også fremmedartet; derfor innebærer en oversettelse fra japansk til norsk en ekstra utfordring. Ika Kaminka greier imidlertid å gjengi Murakamis spesielle stil på en naturlig måte, med et humoristisk og kreativt språk. Oversettelsen virker kongenial og inspirerende; den skaper en egen norsk tekst, samtidig som den gir leseren et godt inntrykk av Murakamis måte å skrive på.

I 1Q84 møter vi svært ulike personer, som oversetteren må beskrive på ulike måter. Redaktøren Komatsus teatralske oppførsel og uavbrutte talestrøm gjengis svært livaktig på norsk, forfatterspiren Tumarus nøkterne personlighet og den ufordragelige og udannede Ushikawas utseende og måte å snakke på er løst på en oppfinnsom måte. Ikke minst den kvinnelige hovedpersonen Fukaeris måte å snakke på er en utfordring for oversetteren; i den japanske originalen er Fukaeris replikker hovedsakelig skrevet med lydtegn, noe som er påfallende for japanske lesere. Ika Kaminka har valgt å gjengi dette ved å la Fukaeri snakke kun med små bokstaver og uten tegnsetting, noe som gjør den norske teksten like påfallende, og fremhever Fukaeris spesielle personlighet

Særlige utfordringer er oversettelsen av passasjer fra verket Øya Sakhalin av den russiske forfatteren Anton Tsjekov, som ikke er oversatt til norsk tidligere, og passasjen fra det klassiske japanske verket Heike Monogatari, som heller ikke er oversatt til norsk.

Dagfinn Foldøy har oversatt den russiske teksten, siden Ika Kaminka ikke selv kan russisk, en løsning som er lagt å foretrekke fremfor en sekundæroversettelse fra japansk, og som gir den samme følelsen av annerledeshet som i den japanske originalen.

Når det gjelder Heike Monogatari har Ika Kaminka selv oversatt den. Det er blitt en rytmisk gjendiktning av det japanske krigskvadet, slik at det blir leselig for nåtidens lesere.

Ika Kaminkas oversettelse av 1Q84 gir norske lesere en god og spennende opplevelse av en tekst som i utgangspunktet ligger langt fra norsk syntaks og språklige virkemidler.

Juryen har bestått av Einar Blomgren, Bente Christensen og Johann Grip.

Oversetterbloggen gratulerer!

Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur blir ikke utdelt i 2012.

tirsdag 25. september 2012

Ja til en snarlig Lex Hadia

Dette innlegget av Norsk Oversetterforenings leder Cecilie Winger står på trykk i Klassekampen i dag:

Ja til en snarlig Lex Hadia

Fredag 21. september ble det klart at Hadia Tajik er nasjonens nye kulturminister. I samme stund som nyheten slapp ut, suste det et forventningsfullt sukk gjennom leiren der vi oppholder oss, alle vi som i ulik forstand jobber med språk og bøker her til lands. Sukket skulle uttrykke nytt håp om en snarlig vedtatt boklov med innbakt fastpris.

I Norge ønsker en hel bokbransje, fra oversettere, illustratører, forskere, forfattere, forlag, kritikere til kresne lesere at det snart vedtas en slik boklov. Det tar lang tid å bygge opp eminent språkkompetanse, og en slik lov vil sikre oss arbeidsro videre og fortsatt ivareta kvalitetskontrollen i alle ledd. Det eneste som taler imot fastpris, er vel Konkurransetilsynets argumentasjon om at både kyllingfilet og pocketbøker er mye billigere i Sverige enn her til lands. Sant nok. Men vi må innse at det finnes nesten dobbelt så mange svensker, og store opplag = lav pris. Deretter må vi vedta om vi i det lange løp er ute etter kvantitet eller kvalitet.

Som leder for de skjønnlitterære oversetterne blir jeg stadig spurt om hvorfor vi ivrer etter en slik lov med fastpris og det hele, vi som – i motsetning til forfatterne – er lønnsmottagere og ikke får betalt i royalty. Nei, oversetterne vil ikke i første omgang ha noen inntektsmessig interesse, men norsk bokbransje er gjennomregulert og velfungerende, og vi sitter på samme gren og holder hverandre i ørene. Blir grenen saget over, ramler vi en etter en.

For få dager siden så jeg en Oscar-nominert film på dvd. Det eneste som dro den ned, var den norske tekstingen, som gikk stokk over stein. Jeg iler til med å si at jeg ikke nå gjør narr av en nær beslektet yrkesgruppe, bare påpeker den store forskjellen mellom bokbransjen og film- og tv-tekstebransjen. Sistnevnte spiller med cowboy-regler og er ikke pålagt forpliktelser om å holde en viss språklig kvalitet, slik at de stadig kniper ned på honorarer og ikke engang vurderer å bruke ressurser på korrektur og etterarbeid. Og det til tross for at dette er den type tekst barn og ungdom leser mest av, og at det derfor burde settes inn ekstra mye ressurser på godt språk nettopp her. Hadde et norsk forlag prøvd å gi en Nobelpris-kandidat tilsvarende stemoderlig behandling, ville ikke boka bli kjøpt inn av bibliotek eller bokhandel, den ville få hard medfart av kritikeren, og deretter lide en tidlig død i makuleringsovnene. Det er det jeg mente med å holde hverandre i ørene. Og det er noe av det jeg frykter kan forsvinne hvis reguleringene oppheves.

Kjære Hadia Tajik, lykke til med ny jobb og med snarlig å vedta Den norske bokloven. Vi gleder oss til å gi den navnet Lex Hadia.

mandag 24. september 2012

En smak av India -- men bare en smak

Av oversetter Heidi Grinde
 
Jeg har kost meg med bøkene om Damenes Detektivbyrå nr. 1 i Botswana, om Mma. Ramotswe – den kvinnelige privatdetektiven som ikke bare er ”traditionally built”, men også opprettholder tradisjonelle, afrikanske verdier og løser store og små mysterier med hjertevarme og sunn fornuft.
           Så det var med stor glede jeg sa ja til å oversette en bok om Mma. Ramotswes indiske motstykke: Vish Puri, som er punjabi, bor i utkanten av Delhi, elsker fet og krydret mat (som han helst skal holde seg unna på grunn av et blodtrykk som er en god del for høyt) og driver Ytterst privat etterforskning Ltd. – et detektivbyrå som etter hans eget utsagn er ”Indias beste”. I motsetning til Mma. Ramotswe er ikke Vish Puri av den beskjedne sorten.
           Og jeg ble ikke skuffet. Forfatteren forteller med varme og underfundig humor – og ikke uten snert og satire – om hvordan Vish Puri løser store og små saker. I denne boken er den største saken en forsvinningssak – en hushjelp hos advokaten Ajay Kasliwal er sporløst forsvunnet, og advokaten blir arrestert, mistenkt for å ha gjort piken gravid og deretter drept henne. Politiet mener de har en solid sak, men advokaten bedyrer sin uskyld og tilkaller Vish Puri, som til syvende og sist oppklarer saken, hvordan skal ikke røpes her ... I tillegg blir Vish Puri engasjert av en berømt general for å etterforske bakgrunnen til mannen som er forlovet med hans barnebarn – generalen mener det er noe helt galt ved ham, og vil sette en stopper for ekteskapet. Dessuten blir Vish Puri utsatt for et drapsforsøk, men han er så opptatt med andre ting at han ikke har tid til å prøve å finne ut hvem som står bak. Han har sin fulle hyre med å forsøke å hindre sin mor – Mamma med stor M – i å etterforske drapsforsøket på egen hånd (”detektivarbeid er ikke noe for kvinner”), men Mamma er en formidabel dame, og greier å ordne opp, i all diskresjon, uten at sønnen aner noe som helst.

Det slår meg hvor velegnet denne typen bøker er til å gi oss et bilde av et samfunn som er så totalt forskjellig fra vårt eget. Vish Puri tilhører Indias nye middelklasse, og beveger seg blant dem. Samtidig er han – i likhet med Mma. Ramotswe – en ærlig sjel, opptatt av å bevare tradisjonelle verdier og slett ikke begeistret for alle sider ved den rivende utviklingen India er inne i. Sitt eget hus bygde han i sin tid langt ute på landsbygda, nå er området innhentet av storbyen som vokser uhemmet, med all den trafikken og forurensingen som følger med. I tidligere tider fant foreldre ektefeller til sine barn blant barna til venner og slektninger, og det var alltid noen som kunne gå god for kandidatene – nå averterer de i avisen og har problemer med å sjekke mulige ekteskapskandidaters referanser. Det betyr selvfølgelig flere oppdrag for Vish Puris firma, men likevel ...
           I løpet av Vish Puris etterforskninger er vi også innom kastevesenet, det hierarkiske systemet som fremdeles lever i beste velgående og styrer omgangstonen mellom folk. Advokaten aner ikke hva hans forsvunnede tjenestepike heter til etternavn, ”hun var bare en hushjelp, hun kommer fra en jungelstamme”; Vish Puri beveger seg på sokkelesten når han i embets medfør blir nødt til å besøke den fornemme golfklubben i et av Delhis finere strøk – for øvrig kostelig beskrevet.
           Forfatteren tegner også et bilde av indisk rettsvesen, av korrupsjon og økonomisk kriminalitet, av politiets etterforskningsarbeid, av tv-journalistenes arbeidsmetoder, av kvinnenes stilling i dagens India (mye skjult makt der!) og jammen er han ikke også innom Indias urangruver og får sagt noe om hvordan avfallet derfra blir lagret. Ikke et eksempel til etterfølgelse.
           Forfatteren – Tarquin Hall – er engelsk, gift med en indisk dame og bosatt i India. Gjør det boken noe mindre ”sann” at den ikke er skrevet av en inder? Nører den snarere opp under våre fordommer om det indiske samfunnet? Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg tror ikke det. Det er klart at det blir et overfladisk bilde vi får, kanskje man kunne sammenligne det med en fotoreportasje, men ikke mindre verdifullt for det. Forfatterens har et skarpt, vesteuropeisk blikk for det som er annerledes, det vi – i egenskap av vesteuropeiske lesere – finner interessant – ting som kanskje for en inder er så selvfølgelige at de ikke er verdt å understreke.
           Det forfatteren til syvende og sist sier, er at slik opplever han det indiske samfunnet, og slik ville vi, sett gjennom våre vesteuropeiske øyne, filtrert gjennom vårt vesteuropeiske verdisyn, også oppleve det. Og jeg tror ham.
           Men under overflaten ligger det lag på lag med skjulte dybder som vi sannsynligvis aldri kommer til å begripe oss på, utenforstående som vi er.

Tarquin Hall: Tjenestepiken som forsvant. Perleblekk forlag 2012.
Og neste bok om privatdetektiven Vish Puri kommer våren 2013.

fredag 21. september 2012

Anders Jahres kulturpris til Kari og Kjell Risvik

Den 6. september ble Anders Jahres kulturpris tildelt oversetterekteparet Kari og Kjell Risvik. Oversetterbloggen gjengir i dag takketalen deres:

 -- Mine damer og herrer,
Ja, her står vi. Selvforskyldt eller ikke. Fortjent eller ikke. La meg aller først takke Anders Jahres humanitære stiftelse. Det er ytterst prisverdig at de denne gangen har valgt å fokusere på oversetterne og deres virke. Og slik ser vi altså ut. Det hender noen vil skryte av oss og sier at de ikke et sekund tenkte over at en bok var oversatt. Oversetteren var usynlig. Akkurat nå skulle jeg nesten ønske at jeg var det. Jeg vil passe på å sitere en av mine yndlingsforfattere, nobelprisvinneren José Saramago: ”Forfatterne skriver sitt lands nasjonalliteratur. Oversetterne er de som skaper verdenslitteraturen.” Skal jeg være høytidelig, og det bør jeg vel ved en slik anledning, kan jeg si: Jorden er bare ett land, og menneskeheten er dets beboere. Men Babels forvirring har rammet oss, det var guds vilje. Måtte det bare ikke være blasfemisk at oversetterne strever med å råde bot på skaden.

Alle de som kjenner oss i restaurantverdenen, vet at våre gastronomiske interesser er store. Likevel, vår hovedbeskjeftigelse er og blir å tygge på ordene. Slik har det vært så lenge noen av oss kan huske. Vi leste og leste, men forsto trolig ikke noe særlig, det var ordene som fascinerte, de bildene vi dannet oss, ble nok mangelfulle. Forståelsen av ordenes dybde og rekkevidde har kommet etter hvert, og for den som måtte lure på hva som kreves for å bli oversetter, så er det nettopp slik innsikt, ikke evnen til å turnere språklige snurrepiperier. Om enn språkmektigheten er aldri så stor.

Tenk, så er det blitt den 6. september. Det er den dagen da de siste svalene klokelig flyr til Syden. Vi er på vei inn i vinternatten. Snart må vi famle oss frem i mørket, med ordene som ledetråd. Det er en risikosport, faren for å trå feil er stor. Og vi jobber uten sikkerhetsnett. Det er som sagt ikke bare å pugge titusener av gloser og så peise på. Ord vekker jo gjenklang i oss mennesker. Og ord i sammenheng. Setninger, avsnitt, bøker. Det er det som redder oss fra å bli åndsamøber.

Mange er opptatt av at språket skal være korrekt. Leserinnlegg i avisene vitner om det. De tror de har skjønt hvordan det funker, og man må for all del holde seg til reglene. Aldri utfordre dem. Vi vet at store forfattere, og dermed også oversettere, må kjenne til en ekstra dimensjon ved språket. Den fryd vi opplever når vi bryter reglene. Vi har i mange år vært så heldige -- takket være forlagene og deres medarbeidere -- at vi har kunnet leve av slik lek med ord. Ofte godt hjulpet av manusvaskere. De skal også ha sin takk. Resultatet er blitt mange hundre oversettelser fra et dusin språk og vel så det. Det er det norske folk som har gitt oss ordene. Vi er så takknemlige for at vi har fått anledning til å bevise at norsk aldeles ikke er et fattig språk. Takk. Tusen takk.
 
For all del. Det er ikke sånn at vi mener kvinner skal tie i forsamlingen. Men nå er det vel ingen som tviler på at Kari er en talefør person. Hun har bare overlatt ordet til meg for anledningen.

Først må jeg passe på å si litt mer om oversettelser, det umuliges kunst, skapt av ofte usynlige oversettere. Vi kan ikke besvære oss, slik mange med rette gjør, og si at vi er blitt ignorert fra første stund. Noen sa faktisk en gang at vi burde skifte navn fra Risvik til Rosvik. Alle de prisene oversettere kan få, har drysset ned over oss. Vi har vært påskjønnet, nesten bortskjemt, men å bli rost i så høye toner som i dag har likevel ikke vært hverdagskost. Måtte bare denne prisen føre til at flere får øynene opp for den jobben som gjøres av våre mange fortjenstfulle kolleger, slik at noe av rampelysets gjenskjær faller på dem. Også de fortjener takk.

Vi er ikke lenger grønne nybegynnere, vi har vel snarere fått alderens patina. Mange ville vel ha pensjonert seg nå. Men det er ingen fremtid for oss på golfbanene i Spania, så vi lever gjerne opp til Aschehougs ønskemål da de gratulerte med prisen: De ser frem til videre samarbeid med oss. Vi skal ikke skuffe dem. Eller andre. Og rundt oss har vi alltid hatt mennesker vi ikke kunne ha klart oss uten. De nærmeste sitter her i dag som våre inviterte gjester. Takk. Det var en vanskelig utvelgelse. Vi kunne jo også ha begynt, f.eks. med Gordon Hølmebakk, en av dem som hjalp oss i gang i de nå så fjerne 60-årene. Og mange, mange flere enn det blir plass til her.

Den peruanske nobelprisvinneren, Mario Vargas Llosa, er på sine gamle dager blitt bekymret. Han frykter at klassisk kultur er blitt borte for alltid. Det varmer oss derfor om hjertet at Stenersenmuseet i disse dager har en utstilling der kunstnerne har tatt utgangspunkt i bøker av to av våre store litterære helter, Italo Calvino og Mario Vargas Llosa. Sistnevnte har til og med spesialskrevet en introduksjon til utstillingen. Det er likevel håp. Og dermed kommer jeg endelig til det jeg ville ha frem, nemlig en takk til Jan Erik Vold, som har vært en følgesvenn på ferden hele veien, og en hyllest til dem som har fått Anders Jahres pris for yngre kunstnere, Kaja Scherven Mollerin og Cristina Gómez Baggethun. Det er slike som dem som skal gjøre Vargas Llosas mistrøstige synspunkter til skamme. En siste takk til dem.

mandag 17. september 2012

Oversatt aften: Dypt komisk mørke

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 25.09., og denne gangen er temaet "Dypt komisk mørke".

Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 25.09. kl. 20.00.

Det går mot mørkere tider, og Oversatt aften viser vei inn i høsten med opplesning fra to bøker som på hver sin måte – men begge med atskillige doser komikk – utforsker noen de dunklere avkrokene i menneskesinnet.

Hanne Herrman: Leieboeren av Roland Topor

Roland Topor (1938–1997) var en multikunstner som i tillegg til å skrive litteratur gjorde seg bemerket som filmskaper, skuespiller, kunstmaler, illustratør og låtskriver. Innenfor alle kunstformene han prøvde seg på, viste han en sikker teft for det absurde i tilværelsen. Hans mest kjente roman, Leieboeren fra 1964 (filmatisert i 1976 av uhyggens mester Roland Polanski), er en nesten surrealistisk skildring av det anstrengte forholdet mellom den konfliktsky, tenksomme og angstridde leieboeren Trelovsky og de mildt sagt urimelige naboene i leiegården han flytter inn i. Boka begynner som en slapstickaktig komedie full av skrudde opptrinn, men utvikler seg etter hvert til en studie av en paranoid manns vei inn i psykosen. Hanne Hermanns kritikerroste oversettelse var den første, men ble dessverre også den eneste utgivelsen i Bokvennens serie «Stig Sæterbakkens utvalgte».

Preben Jordal: Korte intervjuer med motbydelige menn av David Foster Wallace

Da David Foster Wallace (1962–2008) døde så altfor ung for noen år siden, var han regnet som en av de viktigste nyskaperne av amerikansk romankunst og essayistikk etter krigen. Wallace er kjent for en nyanserik og mangslungen form for totalrealisme som tidvis kan oppleves som krevende, men i den eksperimentelle og lekne tekstsamlingen Korte intervjuer med motbydelige menn viser han seg ofte fra sin mest tilgjengelige – og også humoristiske og empatiske – side. Med et stort fortellerteknisk repertoar og med innslag fra flere forskjellige sjangre, portretterer David Foster Wallace det moderne mennesket på dets aller mest desperate og ynkelige. Wallaces norske oversetter er litteraturkritiker og universitetsstipendiat Preben Jordal, som tidligere har oversatt novellesamlingen Glemsel, og som også er i gang med den posthumt utgitte The Pale King.

mandag 10. september 2012

Oversettere på turné og bokfestival

Også i år arrangerer Norsk Oversetterforening og Deichmanske bibliotek Verden på norsk. Temaet denne gangen er "Døden i litteraturen", og nytt av året er at arrangementet vil finne sted i flere byer: 10. september i Stavanger, 11. september i Bergen, 12. september i Trondheim, 13. september i Tromsø og 14. september i Oslo. Michel Rostain, forfatter av boken Sønnen, og hans oversetter Gøril Eldøen er med hele veien. Det er også Cecilie Winger og Fredrik Wandrup. I hver by vil en lokal oversetter foredra. Hele programmet finner du HER.

Også på Oslo bokfestival, som arrangeres 14.-16. september, har du mulighet til å høre oversettere foredra. Oversetterforeningens programpost "Mord i utposten" er satt opp i Saras telt i Spikersuppa fredag 14. kl. 17.00. Møt Silje Beite Løken og Lars Moa, oversetterne av islandske Arnaldur Indriðason og færøyske Carl Jóhan Jensen, i samtale med Thomas Lundbo. Begge bøkene har sterke innslag av groteske detaljer og morbide scener. Representerer fascinasjonen for det morbide noe typisk nordisk? Søndag 14. kl på Festivaluniversitetet i Spikersuppa kan du også høre oversetter Steinar Lone fortelle om Romania. Hele festivalprogrammet finner du HER.

torsdag 6. september 2012

Finalister til Bastianprisen

Bastianprisen er Norsk Oversetterforenings årlige pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk til norsk. Prisen ble første gang utdelt i 1951, og i 1984 ble det i tillegg opprettet en egen Bastianpris for barne- og ungdomslitteratur.

Bastianprisens finaleliste er nå klar. I alfabetisk rekkefølge: Fartein Døvle Jonassen for oversettelse fra engelsk av Thomas Pynchon, Mot dagen (Against the Day), Gyldendal, 2011. Ika Kaminka for oversettelse fra japansk av Haruki Murakami, 1Q84, bok 1 & 2, Pax, 2011. Tone Myklebost for oversettelse fra islandsk av Jón K. Stefánsson, Englenes sorg (Harmur englanna), Forlaget Press, 2011. Tommy Watz for oversettelse fra italiensk av Alberto Vigevani, Sommer ved sjøen (Estate al lago), Solum, 2011.

Bastiankomiteen har bestått av Bente Christensen, Einar Blomgren og Johann Grip. Komiteens begrunnelse:

Fartein Døvle Jonassen for oversettelse fra engelsk av Thomas Pynchon, Mot dagen (Against the Day), Gyldendal, 2011.
Når man skal prøve å sjangerbestemme og beskrive Thomas Pynchos Against the Day, får man et problem og havner lett i klisjeene. Boken er et overflødighetshorn og et oppkomme av handlinger og sjangere. Den har ikke én handling, men mange, og tilhører ikke én sjanger, men flere, om noen i det hele tatt. Å overføre disse nesten 1100 sidene til godt norsk byr på en formidabel språklig-terminologisk utfordring for en oversetter, men Fartein Døvle Jonassen har med kreativitet og oppfinnsomhet løst oppgaven på en særdeles imponerende måte.

Ika Kaminka for oversettelse fra japansk av Haruki Murakami, 1Q84, bok 1 & 2, Pax, 2011.
Japansk er et språk fullt av utelatelser, der oversetterne blir nødt til å ”fylle ut”. Selve språkstrukturen og kulturen er også fremmedartet; derfor innebærer en oversettelse fra japansk til norsk en ekstra utfordring. Ika Kaminka greier imidlertid å gjengi Murakamis spesielle stil på en naturlig måte, med et humoristisk og kreativt språk. Oversettelsen virker kongenial og inspirerende; den skaper en egen norsk tekst, samtidig som den gir leseren et godt inntrykk av Murakamis måte å skrive på.

Tone Myklebost for oversettelse fra islandsk av Jón K. Stefánsson, Englenes sorg (Harmur englanna), Forlaget Press, 2011.
Jón Kalman Stefánsson skriver en klar hverdagsprosa med lyriske innslag. Oversetteren treffer stilen godt og presenterer en smidig norsk tekst som er en representativ gjengivelse av originalen. Islandsk er et bøyningsspråk, og en skal konsentrere seg for å gjennomskue syntaks og morfologi. Dette mestrer oversetteren, og hun viser evne til å finne oppfinnsomme og adekvate løsninger på de ulike oversetterutfordringene.

Tommy Watz for oversettelse fra italiensk av Alberto Vigevani, Sommer ved sjøen (Estate al lago), Solum, 2011.
Alberto Vigevanis roman Estate al lago fra 1958 er kjent for sin spesielle poetiske kvalitet, og maler bilder på en langsom og detaljert måte – nærmest som refleksjoner på vannet. Juryen konstaterer at Tommy Watz i sin oversettelse har overført denne særegne og krevende stilen på en beundringsverdig måte, både med hensyn til syntaks og vokabular. Oversettelsen må sies å være kongenial med originalteksten, og gir den norske leseren en følelse av å oppleve den lange, døsige sommeren ved sjøen sammen med den unge, mannlige hovedpersonen.
 
Oversetterbloggen gratulerer!

Prisene i begge kategorier deles ut torsdag 27. september. Oversikt over tidligere vinnere finnes HER og HER.