fredag 25. januar 2013

Et krater i virkeligheten -- om Amy Waldman: Den lukkede hagen

Av oversetter Bente Klinge

Noen bøker fanger opp noe midt i tiden. Ved å forsøke å skape mening i ett fenomen, kan de noen ganger slumpe til å komme nesten litt for tett på et annet, og når det fenomenet er litt for nært og litt for vondt, er det ikke nødvendigvis bare greit. Jeg lurer iblant på om det var det som skjedde med Amy Waldmans roman Den lukkede hagen, som kom ut på Gyldendal i mai 2012. Man trodde det var en bok det ville bli snakket mye om – en av de få som anmeldte boka, sa også nettopp det – men så ble det visst ganske stille.
           Forfatteren av denne boken har lang fartstid som journalist og utenrikskorrespondent i den seriøse delen av den amerikanske dagspressen, og dette er hennes første roman. Originalen hadde den uoversettelige tittelen The Submission, som i sin dobbelhet fanger opp de viktigste momentene ved boka: Den handler om et bidrag til en arkitektkonkurranse, og den problematiserer islam i en amerikansk sammenheng, i lys av terrorangrepet mot USA 11. september 2001. Underkastelse. Hvem skal man underkaste seg, og hvorfor? Og ikke minst: Hvordan?
           Med et skarpt journalistisk blikk fabulerer Waldman rundt hva som kunne skjedd om vinneren av den anonyme minnesmerkekonkurransen skulle vise seg å være muslim. Hva ville juryen gjøre, hvordan vil «folk flest» reagere, hvordan vil pressen forholde seg til dette, hvordan oppleves det av overlevende og etterlatte, hva kan man mene og hva kan man si, hva er virkningen for andre amerikanske muslimer, og ikke minst, hvordan skal vinneren av konkurransen håndtere det som skjer? Og det skjer mye, for det er en betent sak, et vanskelig terreng.
           Ved å bruke en panoramisk, reportasjeaktig teknikk synes jeg forfatteren har lykkes i å vise frem dette konfliktmaterialet i ganske bred forstand. Det reises mange spørsmål som er verdt å tenke på, og hun makter å vise at de ikke alle har enkle svar. For så lenge det er følelser involvert, er aldri svarene enkle. Og kunststykket er kanskje at det blir både tankevekkende og underholdende, for det er ingen grav alvorlig bok dette.
           Selv synes jeg kanskje noe av det mest interessante ved boka er skildringen av arkitekten, Mohammed Khan, som bare kaller seg Mo. Han er født i USA av indiske foreldre, og når alt dette starter, er han en sekulær, moderne amerikaner, en typisk arkitekt, med estetikken som sin viktigste rettesnor. Snøballen som begynner å rulle like etter terrorangrepet, starter med at han blir tatt til side på flyplassen og avhørt, bare fordi han heter det han heter. Etter som fortellingen utvikler seg og han blir en jaget mann, en kasteball for de motstridende interessene i saken, tvinges Mo til å forholde seg til sin bakgrunn på en helt annen måte enn før. Det som er mer interessant, er kanskje at han også tvinges til å ransake sine motiver for å levere et bidrag til konkurransen, og han må tenke over om han virkelig trodde han kunne betraktes kun som fagmann i en slik sammenheng. Er det naivt å tro at man kan betraktes som løsrevet fra sin opprinnelse, selv i Amerika, som er bygd på myten om at man kan gjenoppfinne seg selv og skape sitt liv? Eller sagt på en annen måte, hvor naivt er det?
           Denne fortellingen er ikke ute etter å analysere terrorismen og terroristenes motiver, men undersøker virkningene av den hos de berørte. (Og alle er berørt, det er ikke til å komme fra.) Hvordan kan man leve videre med et slikt sår, med et krater midt i virkeligheten? Skal man være et offer, hvordan skal man ta ansvar? Hvordan skal man forholde seg til sin historie?
           Boka trekker noen lange linjer, og jeg skal ikke si hvordan det går. Jeg vil imidlertid avslutte med Mos observasjon fra da han første gang går rundt i gatene etter angrepet og han tenker på tomheten etter bygningene som er borte: «Han hadde ikke syntes noe videre om bygningene da de sto der, men foretrakk mer glidende former fremfor deres grelle brutalitet, deres selvbevisste monumentalisme. Men de hadde aldri fått ham til å føle seg aggressiv, som det forferdelige Verizon-bygget i Pearl Street. Nå hadde han lyst til å innprente seg hvordan de så ut, verdien av dem, deres posisjon. De var levende reprimander til nostalgien, disse Goliatene, som hadde knust småbedrifter, et levende gatebilde, en overlevering fra generasjon til generasjon og andre romantiske forestillinger under sine gigantiske føtter. Likevel følte han nostalgi for dem. En bysilhuett var et samarbeid, om enn tilfeldighetsstyrt, mellom generasjoner, og virket ikke mindre naturlig enn en fjellkjede som hadde tvunget seg skjelvende opp fra jorden. Dette nye gapet stilte klokken tilbake.»

mandag 21. januar 2013

Oversatt aften: Gjendiktning

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 29.01., og denne gangen er temaet gjendiktning.


Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 29.01. kl. 20.00.


I Norge har vi et eget ord for poesi-oversettelse: «gjendiktning», et ord som antyder at oversetterens innsats, medvirkning og frihet er større enn ved normal prosaoversettelse. Imidlertid dekker begrepet en rekke forskjellige former for litteratur, fra lange epos til ordknappe kortdikt, fra sonetter på rim til prosalyriske stykker, fra klassiske vers i bunden form til modernismens formoppløsende eksperimenter. Og gjendiktning vil innebære like mange forskjellige oversettelsespraksiser. På årets første oversatte aften skal vi få oppleve noe av spennet i sjangeren.

Tommy Watz: Gjendiktninger av Alda Merini og Sandro Penna

Tommy Watz har de senere årene vært en av landets viktigste oversettere av nyere italiensk litteratur. Han har også arbeidet med flere poeter, og i 2008 utkom Reven og sceneteppet av Alda Merini (1931–2009) i Solums Poema-serie. Merini ble betraktet som sin tids største kvinnelige lyriker i Italia, og er kjent for sine erotisk ladete kjærlighetsdikt med mystisk-religiøse undertoner. «Vakker som en flammende høst … med en intensitet som velter ut fra sidene,» skrev Vårt Land om den norske utgaven. I tillegg skal Tommy Watz lese fra et pågående arbeid med Sandro Penna (1906–1977).

Se også DETTE innlegget.

Geir Uthaug: Childe Harolds pilgrimsferd og Don Juan av Lord Byron

Oversetter og forfatter Geir Uthaug har siden antologien Drømmesyn i 1978 gjort et formidabelt arbeid for å formidle den engelske romantikken gjennom oversettelser og store bokverk. Blant hans største oversetterprestasjoner er komplette gjendiktninger av Lord Byrons (1788–1824) klassiker Don Juan og gjennombruddsverket Childe Harolds pilgrimsferd. Sistnevnte ble belønnet med terningkast seks i VG da den norske utgaven utkom i fjor. «En Byronbragd,» skrev anmelderen. Geir Uthaug vil også lese fra sin svært kritikerroste Don Juan-gjendiktning.

Se også DETTE innlegget.

onsdag 16. januar 2013

Deon Meyer – sørafrikansk krimforfatter i særklasse

Av oversetter Eve-Marie Lund

Den sørafrikanske thrillerforfatteren Deon Meyer er bachelor i engelsk og historie, har jobbet som journalist og i reklamebransjen. Han jobbet i flere år for seg selv, skapte virtuelle nettsamfunn og drev dem. Deretter ble han direktør for Special Project hos BMW-motorsykler, og er motorsykkelentusiast av høy kaliber.
     Skrivekarrieren begynte med at han fikk antatt en novelle i et magasin. Siden har han utgitt ni romaner og to novellesamlinger, hvorav en roman er blitt tv-serie (Død ved daggry). Seks av romanene er hittil kommet ut på norsk, og den sjuende kommer neste år.
     Deon har stor innsikt i sitt eget mangfoldige samfunn og dets konflikter mellom raser og kulturer, nasjonaliteter og språksamfunn. Han gjør utstrakt bruk av jobb- og personlige erfaringer av alle slag i bøkene sine, også det mest hverdagslige. Bl.a. lar han etterforskeren Benny Griessel mosjonere på sykkel i slitte rugbyshorts og sandaler, mens de proffe syklistene farer forbi med stygge blikk. Deon kler seg gjerne i lær som proff motorsyklist, men på sykkel tar han det ikke så nøye ... I Brennende spor (den siste som er kommet på norsk) tar en av hovedpersonene dansetimer, noe som blir skjebnesvangert. Deon og kona Anita danser selskapsdans en time hver dag når han er hjemme. Hans lidenskap utenom motorsykkel er Mozart, rock 'n' roll og rugby. Når det gjelder Mozart, er han litt av en fantatiker, noe han har overført på Zatopek van Heerden, hovedpersonen i Død ved daggry, den første i rekken på norsk. Vi møter ham første gang i fengselet, der han havnet for å ha slått ned en advokat som «disset Mozart».
     Deon driver direkte research så mye han kan. Han har hospitert hos politietterforskere i hjembyen Cape Town, og snakket med krininalteknikere, kriminalpsykologer og prostituerte. Sistnevnte var en verdifull kilde unders skrivingen av Djevelfjellet. Han setter seg alltid grundig inn i temaene han skriver om. Jegerens hjerte er for en stor del basert på en flukt på motorsykkel tvers over Sør-Afrika, en rute Deon omhyggelig hadde kjørt opp på forhånd, på samme mortorsykkelmodell som hovedpersonen Tobela «Tiny» Mpayipheli, en skikkelse jeg, som leser og oversetter, savner dypt og fremdeles venter på skal vende tilbake!
     Deon har valgt å skrive på sitt morsmål afrikaans, men kvalitetssjekker selv alltid den engelske oversettelsen. Han skriver forrykende, språket gnistrer og det er nesten umulig å legge fra seg boken. Det har ført til mange sene nattetimer i oversetterjobben, de gangene jeg har bestemt meg for ikke å lese den på forhånd ... Altfor ofte leser jeg videre og jobber senere. Han iscenesetter plottet, konfliktene og personene på en så innsiktsfull og dyptpløyende måte at jeg alltid føler at jeg lærer noe, både menneskelig og intellektuelt. Disse bøkene lodder langt dypere enn «vanlig» krim, ikke minst litterært.
     Deon er stor i utlandet og har vunnet flere priser: Le Prix Mystère de la Critique (den franske kritikerprisen for krimlitteratur), Martin Beck-prisen i Sverige, Deutsche Krimi Preis og The Barry Award i USA. Her hjemme begynner salget omsider å ta seg opp, etter mange år med høye terningkast og glimrende kritikker.
     Jeg gleder meg alltid til å begynne på en ny Deon Meyer-bok. Alle bøkene kan leses uavhengig av hverandre, men det er alltid hyggelig å møte gamle kjenninger og se hvordan de har utviklet seg. Følg gjerne denne rekkefølgen:

Død ved daggry
Jegerens hjerte
Djevelfjellet
Hvit skygge
13 timer
Brennende spor

Ved min første tur til Sør-Afrika i 2010 var det som å komme til et sted jeg hadde vært flere ganger tidligere. Stedet, stemningen, naturen og menneskene så ut til å komme rett ut av en av Deons bøker. Nesten skummelt ble det da guiden på viltreservatet, som var Deon-fan på sin hals, fortalte om hvordan han hadde forfulgt krypskyttere gjennom skogen, hvorav den ene hadde hatt rød t-skjorte. Det samme skjer i Hvit skygge, bortsett fra at han i den røde t-skjorten der blir drept ... Og guiden hadde på det tidspunktet ennå ikke lest boken!

Jeg oppfordrer herved til et dypdykk i sørafrikansk krim, i Deon Meyers lett gjenkjennelige verden.

Eve-Marie Lund, stolt over å være Deon Meyers oversetter

Nedenfor finner dere en smakebit av persongalleriet i Brennende spor, der flere historier etter hvert veves sammen:

Lemmers første lov: Bli ikke involvert!
     Men det blir han. Til stadighet. Han oppsøker ikke trøbbel. Det kommer til ham.
     Denne gangen lar han seg overtale av kjæresten Emma le Roux til å stille som livvakt for en last med et sjeldent neshornpar. Det fører til at noen setter en Smith & Wesson 500 mot hodet hans på en støvete vei i Limpopo, banker ham opp, lyver, stjeler hans elskede Glock. Den vil han ha tilbake. Dessuten vil han ha hevn. Dermed setter han etter dem, etterlater seg et langt blodspor og kommer i berøring med andres liv.
     Og de andre er:
     Milla Strachan, som er førti år og nyskilt. Hun forlot sin rike, utro mann og ufordragelige tenåringssønn for å begynne livet på nytt. Tidligere har hun bare sett SA fra bak høye murer og alarmsystemer. Hun prøver å skaffe seg jobb som journalist, og havner et sted hun aldri hadde forestilt seg, nemlig et topphemmelig etterretningsorgan for regjeringen. Her åpner det seg en ny verden av organisert kriminalitet, muslimsk ekstremisme og terrorisme, en verden som snart trekker henne med seg ...
    Den tidligere politimannen Mat Joubert, som har gått over til et privat etterforskningsbyrå. Han får tildelt en savnet person. Danie Flint, ruteplanlegger ved Atlantic Bus Company, forsvant for tre måneder siden. Politiet har gitt opp, og Flints kone er fortvilet. Hun bruker sine siste penger i håp om å finne mannen. Joubert må klare det før pengene tar slutt.
    Men sporet er i ferd med å bli kaldt ...

fredag 4. januar 2013

Fra en oversetters hjemmekontor, del 4

Av oversetter Cecilie Winger

I forrige utgave av "Fra en oversetters hjemmekontor" tok vi for oss julehøytiden. Nå er januar kommet med smalhans og havrelefse, så i likhet med veldig mange andre – blant annet bransjetidsskriftet Bok & samfunn – har jeg i det siste gått og grublet over temaet "Hva tjener egentlig en oversetter?". Dette vet jeg jo litt om, så derfor iler jeg til med et fjerde dagboksnotat til allmuen i vår svært populære serie: "Fra en oversetters hjemmekontor".

Eller i første eksempel her, heller: Fra en oversetters bilturer. For noen år siden satt jeg i et passasjersete. Bilen hadde stanset foran en fotgjengerovergang, og en dame som oste tungsinn, krysset langsomt og møysommelig gaten. Ett ord dalte ned i meg, og før jeg hadde tenkt meg om, hadde jeg sagt det høyt. "Se, en hverdagssliter." Guttungen i baksetet ville straks vite hva en hverdagssliter var, og da jeg diplomatisk avsluttet forklaringen med at jeg personlig ikke ville bli glad hvis det sto om meg i nekrologen min at jeg var en hverdagssliter, tenkte poden seg om noen sekunder. Så smalt neste replikk pubertetshovmodig: "Ingen fare. Du sliter jo aldri. Du som alltid sitter i pysjen og spiller data – hele dagen."

Han er litt på linje med en annen, fjernere slektning av meg. Hun som ved flere anledninger har påpekt hvor bra det er at jeg er så godt gift, slik at jeg kan "fortsette å pusle med de oversettergreiene mine".

Dovenskap, dårlig arbeidsantrekk og enda lusnere lønn, altså? Man kan bli aktiv-aggressiv av færre anklager! Men når det gjelder sannhetsgehalten i det første eksempelet, så ligger altså produksjonslisten min ute til åpen beskuelse på Oversetterforeningens hjemmeside. Når det gjelder det påståtte antrekket, har jeg tidligere behandlet temaet her på bloggen. Jeg tenker det holder. Men jeg har altså fått slått fast at det er mange myter knyttet til oversettere. Vår svært aktive oversetterkollega i flere årtier, nå for lengst henvandrede Einar Schøning, beskrev mot slutten av 1970-årene en oversetters gjerning slik: "Den gode oversetter er den som lik en makk kan krype med velbehag rundt i forfatterens hjernegrøt og ta veien ut gjennom tungen for å få bekreftet sine smaksinntrykk og deretter avsette velformede spor på linje etter linje, ark etter ark, til siste side er ferdig – og han igjen blir seg selv og som medlem av den minste og minst påaktede lavtlønnsgruppe melder seg til ny, glad innsats for Guds stedfortredere på jorden, forleggerne."

I alle disse tre eksemplene er det dette p-ordet som mer enn antydes. P-ordet skal altså her leses som penger, eller snarere mangel på penger. Oversettere er for det meste en høyt utdannet/grovt underbetalt gruppe, men det har nok ikke alltid vært slik. Som eksempel på det motsatte kan jeg trekke fram den hellige Hieronymus, oversetternes egen skytshelgen, som oversatte Bibelen til latin i år 405. Med seg til å oversette én bok, riktignok bøkenes bok, hadde han hele førti assistenter. Slik luksus har vi neimen ikke råd til å holde oss med i dag. Han hadde til og med en løve som kjæledyr; den nærmeste ekvivalenten vi moderne oversettere har til dette, er CAT – også kjent som computer assisted translation.

St. Hieronymus, kanskje litt sliten etter å ha oversatt dag og natt, hviler seg mot løven sin.

Mitt inntrykk er at oversettere er flittige mennesker som sitter helt alene ved tastaturet, de fleste jobber altfor mye, har ingen assistenter, men derimot bedrøvelig lav lønn i forhold til andre yrkesgrupper med tilsvarende utdanning og livserfaring. Bok & samfunn hadde i fjor høst et temanummer om lønningene i bokbransjen. De skrev at "en helt vanlig bokhandleransatt" pr. høsten 2012 tjener 333 000 i året, mens en gjennomsnittlig forlagsredaktørlønn er 500 000. Hva tjener så en skjønnlitterær oversetter nå til dags? Vi har regnet på det og funnet ut at et normalt årsverk er 1056 sider à 1652 tegn. Gitt at oversetteren ikke jobber natt og dag, og helger og ferier med, er da en årslønn på norske kroner 304 155. Dette tallet er det ingen grunn til å rope hurra for. Og det står i sterk kontrast til at vi oversetterne allerede under den store oversetteraksjonen i 2006 brukte slagord  som "Nyere forskning viser at oversettere trenger mer penger nå!" og "Nå må forleggerne snart røpe pinkoden sin!".

Mens at oversetteri i tillegg kan være snirklete og langtekkelig arbeid, har vi visst helt siden Nordahl Grieg skrev et brev til broren Harald, Gyldendals direktør. Nordahl satt nemlig  i Frankrike, der han så langt hadde tilbrakt en uke med å oversette Joseph Conrads Taifun: "Conrad kan jeg glæde dig med går raskt fremover; hele den første sætning kan nu betraktes som færdig, tilbake står kun finpusningen." 

Se også "Fra en oversetters hjemmekontor" del 1, del 2 og del 3.