tirsdag 23. april 2013

Oversatt aften: Afrika


«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 30.04., og denne gangen er temaet Afrika.


Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 30.04. kl. 20.00.

I manges bevissthet representerer Afrika fortsatt en slags bakevje i verden. Kontinentet forbindes gjerne med sult, kriger, fattigdom og vår egen bistand; litteratur kommer som oftest langt ned på listen. Holder man Sør-Afrika utenfor, er det de færreste norske lesere som har noe forhold til afrikansk samtidslitteratur. På denne utgaven av Oversatt aften får man anledning til å gjøre seg kjent med fire nylig oversatte bøker av afrikanske samtidsforfattere.

Guro Dimmen: Afrikanske brobyggere – Irene Sabatini, Petina Gappah og Aminatta Forna

Guro Dimmen presenterer tre afrikanske forfattere som har det til felles at de har kjennskap til én eller flere kulturer ut over sin egen, og kan formidle sin arv på en måte som gjør den begripelig for vestlige lesere. Irene Sabatini (Nabogutten) vokste opp i Zimbabwe, studerte i London og har jobbet som lærer i Bogota, forsker i Karibia, redaktør i Harare og forfatter i Genève. Petina Gappah (Klagesang for Easterly) er også født og oppvokst i Zimbabwe, men fullførte studiene i Cambridge og Graz, og jobbet en stund som jurist i Genève før hun flyttet tilbake til Harare. Aminatta Forna (Kjærlighetens egenartede hukommelse) er datter av en sierraleonsk far og en skotsk mor. Hun er født i Skottland, tilbrakte barndommen i Sierra Leonne, men bosatte seg senere i London.

Synneve Sundby: I morgen blir jeg tjue av Alain Mabanckou

I morgen blir jeg tjue er en oppvekstroman med handling fra Kongo-Brazzaville under landets marxistiske styre i 1960- og 70-årene. Historien fortelles fra den lille gutten Michels synsvinkel, med en naiv logikk som gir hendelsene et absurd-komisk skjær. I den rike litteraturen fra det fransktalende Afrika regnes Mabanckou i dag som en av de viktigste skikkelsene. Mabanckou lar seg bevisst påvirke av afrikanske språk i sin franskskrevne litteratur. Setningsstrukturer og ordbruk tøyes i en særegen stil med en dobbelt språklig identitet.

torsdag 18. april 2013

Er DU Norges beste Beatles-oversetter?

Er DU Norges beste Beatles-oversetter?

I så fall skal du få sitte på første rad og høre en proff musikalsk fremføring av teksten din under en festforestilling på Lillehammer lørdag 1. juni.

For 45 år siden skrev Paul McCartney en kjærlighetssang som het "I Will", og som ble foreviget på The White album i 1968.

Dagbladet, Norsk litteraturfestival, Språkåret 2013 og Norsk Oversetterforening lurer på hvordan du mener sangen "I Will" bør lyde på norsk.

Send forslaget til beatles@translators.no innen 13. mai 2013.

Juryen består av Fredrik Wandrup (Dagbladet), Lina Undrum Mariussen (Norsk Litteraturfestival), Inger Johanne Sæterbakk (Språkåret 2013) og Cecilie Winger (Norsk Oversetterforening).

http://www.youtube.com/watch?v=8eV1jJa6jJE

Who knows how long I've loved you
You know I love you still
Will I wait a lonely lifetime
If you want me to, I will.

For if I ever saw you
I didn't catch your name
But it never really mattered
I will always feel the same.

Love you forever and forever
Love you with all my heart
Love you whenever we're together
Love you when we're apart.

And when at last I find you
Your song will fill the air
Sing it loud so I can hear you
Make it easy to be near you
For the things you do endear you to me
Oh, you know, I will
I will.

onsdag 10. april 2013

Horn eller glorie

Ved åpningen av Oversatte dager i februar holdt oversetter Tom Lotherington følgende innledning:
 
Dette handler om Sankt Hieronymus, som sa at han ikke ville oversette ord for ord, men mening for mening. Non verbum e verbo sed sensum de senso exprimere. Unntatt når meningen var uforståelig. Da var det ikke annet å gjøre enn å ta ord for ord. Så ble oversettelsen like uforståelig som originalen.


Man lurer kanskje på hvorfor Hieronymus har en løve ruslende omkring i arbeidsrommet sitt. Er det bare fordi han har et ensomt yrke og et stusslig liv, slik at han trenger en selskapsløve? Eller har han en mer finurlig plan med den?

Jeg tror nok løven først og fremst er et pr-stunt. Det gjelder jo å bli synlig, og få oppmerksomhet! En asket som sitter stille i hulen sin og bare er opptatt med sitt fredelige gjøremål – fra hebraisk til latin den ene dagen, fra gresk til latin den andre – det er ingen nyhet. Sånt blir det ikke overskrifter av, og slett ikke store oppslag med bilder. Hva gjør man da?


Man møblerer med en løve og en hodeskalle.


En halvnaken oversetter som stirrer et dødningehode inn i de bunnløse hulningene med en løve foran skrivebordet,– det er et tablå. Sånt blir det bilder av, som vi har sett. Ikke bare av Dürer. Også Caravaggio, Leonardo, van Eyck og vår helgens navnebror Bosch, samt hans franske homonym Gérome (Jean-Léon!), og flere til har malt dette motivet. Det er en måte å fremstille oversetterens arbeidssituasjon på som noe mer spenningsfylt enn den egentlig er til daglig – dette at man stirrer døden inn i øynene mens en løve slikker ens føtter. Unntaksvis kan det oppleves sånn, men vanligvis ikke.


Jeg tror ellers Hieronymus har dressert løven sin til å foreta manusvasken. Her må vi kanskje føye til en parentes. Ikke alle er klar over at teksten i bøker som kommer publikum i hende, har vært gjennom en vask. Her snakker vi om en virkelig oversett yrkesgruppe! Manusvaskeren er navnløs og underbetalt, og publikum vet ikke engang at jobben hennes finnes. Og likevel er det vaskeren som redder manuskriptet i siste liten, like før det går i trykken med alle sine feil og tabber, flauser og brølere. Vaskeren redder oversetterens ære. Oversetteren tar æren og går videre, vaskeren sitter tilbake knapt nok med verdens lønn. Man burde også arrangere vaskedager på Litteraturhuset.

For ingen oversetter er feilfri, heller ikke den hellige Hieronymus. Det var han som satte horn på Moses. Alle som har vært i Peterskirken i Roma, vet at Moses har horn stikkende ut fra hodet. Det er fordi hebraisk er et vanskelig språk, og fordi vår hellige kollega tross alt var en selvlært mann. I den scenen da Moses kom ned fra Sinaifjellet etter å ha ført lange samtaler med Gud Herren, da, ja der var det at det dukket opp et av disse ordene som Hieronymus kalte et mysterium, der han ikke var sikker på å forstå meningen. Da kunne han følgelig ikke oversette meningen, så da fikk han ta det ord for ord: Qui videbant faciem Moses esse cornutam. Det er utlagt: Da så de at Moses hadde horn i pannen. 


Dette ble avgjørende for kristenhetens bilde av Moses i mange århundrer etter Hieronymus, og det må være verdenslitteraturens alvorligste oversettertabbe.

Jeg anser det som sagt for sannsynlig at Hieronymus engasjerte løven sin til å lese gjennom manus og luke ut feil. Da løven kom til dette punktet, der Moses var pyntet med horn, da sa den ifra på den eneste måten en løve kan si fra på. Den brølte. Det var verdens første manusvaskers måte å si det på at her har du begått en brøler.


Men hvorfor rettet da ikke Hieronymus feilen? Antagelig fordi han sto på sitt. Det hebraiske ordet i kildeteksten er tvetydig. Det kan bety et sterkt, blendende lysskinn. Men det kan også bety horn. Sånn er det ofte, det vet vi. Det er oversetterens hverdag. Horn eller glorie, man må velge. Å oversette er å velge. Vaskeren kan peke på uheldige valg og direkte feil, men i siste instans er det oversetteren som bestemmer. Hieronymus stolte ikke på løvens skjønn. Han lot hornene bli stående. Vår skytshelgen var ikke ufeilbarlig.


Det er ikke vi heller. Det er blant annet derfor vi har så mye å snakke om at vi må bruke tre fulle dager på det.


Teksten ble opprinnelig publisert på Tom Lotheringtons egen blogg.

onsdag 3. april 2013

Bill.mrk. Drømmer om saftogvann med en slabbedask på dansemoro

Av oversetter Kirsti Vogt

Oversettere er nok over gjennomsnittet glad i ord. Det er tross alt den slags vi pusler med hele dagen, og det er ikke rent sjelden vi sitter og leter etter akkurat det rette ordet for å få frem den helt riktige nyansen. Og rett som det er snubler jeg over ord jeg blir litt forelsket i og drømmer om at jeg en gang skal få brukt i en oversettelse. Det fineste ordet jeg vet om, fant jeg i Tanums store rettskrivningsordbok. Det er adjektivet «einnætt», som betyr «én natt gammel». Jeg synes det er uendelig vakkert at vi her til lands har trengt å gi uttrykk for at menneskebarn eller dyreunger er nettopp én natt gamle tilstrekkelig mange ganger til at vi faktisk har et ord med den betydningen. Sannsynligheten for at jeg noen gang får brukt det i en bok er nok ikke stor, men det er lov å håpe!

Mange er begeistret for flotte gamle ord og synes de bør komme til heder og verdighet igjen. «Kan du ikke få brukt ’maroder’ i en oversettelse?», spurte en venninne. Og jo da, det står på ønskelisten min, det – men dessverre er det ikke slik at jeg kan slå meg løs og velge akkurat de ordene jeg vil, uansett hvor mye de måtte ligge der og blinke i bakhodet. Jeg kan jo ikke legge ord i munnen på forfatteren. Hvis det rette ordet er «utmattet», hjelper det lite at jeg synes «maroder» er finere.

Vi kaller dem gjerne markører, disse ordene som forteller noe om hvilken tid man befinner seg i, hvilken sosial klasse den som snakker tilhører og så videre. De bør ofte brukes med en viss varsomhet. Hvis det er en klassiker man oversetter, er det selvsagt helt riktig å gi den tidsriktig språkdrakt på norsk (det skulle tatt seg ut om Elizabeth Bennet syntes Mr. Darcy var «dødsblærete»), men er det en nyere roman med handling lagt tilbake i tid, har forfatteren gjerne et mer moderne språk, og det må følges opp av oversetteren. Samtidig må man særlig i replikker passe på at personene bruker ord de faktisk ville ha brukt den gangen. Det klinger ikke helt godt å la noen ta en taxi i 1920-årene. De tok nok heller drosje. Man kan heller ikke uten videre la folk være dus, selv om de kanskje er det i originalen. Når en ung mann møter kjærestens mor for første gang i 1940-årene, ville de så absolutt ha vært dis dersom de hadde snakket norsk. Da får det heller være at de egentlig befinner seg i Wales. I min oversettelse snakker de norsk, og da er de pent nødt til å si «De» til hverandre.

Det meste av det jeg oversetter, er samtidslitteratur, og da er det sjelden jeg kan slå om meg med skjønnheter som bondetamp, slubbert, tølper, fillefrans, pølsevev, visvas og dåsemikkel. De klinger liksom ikke helt riktig i munnen på en trendy tenåring på Manhattan eller en tøff politimann i Stockholm.


Da jeg oversatte Jeanette Walls’ Ville hester (Pantagruel 2012, originaltittel Half Broke Horses), fikk jeg rikelig anledning til å hente frem noen ord jeg er glad i. Handlingen her er lagt til første halvdel av forrige århundre, og forfatteren har brukt mye tid på å finne tidsriktige ord og uttrykk. Dermed kunne også oversetteren svinge seg i ordvalsen. Jeg fikk brukt alle ordene jeg nevnte i forrige avsnitt, i tillegg til godbiter som moromann, grønnskolling, kysehatt, dumrian og jentefut.

Ett ord voldte særlig hodebry i denne boken. Hovedpersonen omtalte konsekvent alle engelskmenn som «poms», noe hun hadde lært av sin far. Dette er en kortform av «Pommy» eller «Pommie», en nedsettende betegnelse på engelskmenn. Opprinnelsen er noe uklar, men ifølge alle ordbøker brukes ordet i Australia og New Zealand, så det var litt overraskende å støte på det i en amerikansk bok. Hovedproblemet med generiske betegnelser på andre folkeslag, enten de er nedsettende eller ei, er imidlertid at vi har få slike på norsk. I samråd med noen kolleger fant jeg løsningen – å finne et ord som klart og tydelig formidlet hva hovedpersonen og hennes far syntes om disse engelskmennene, og bruke det konsekvent. «Poms» ble til «spradebasser», et valg jeg var godt fornøyd med.


En tøff politimann i dagens Stockholm jakter nok oftere på svindlere enn på bondefangere, men han ga meg faktisk anledning til å få brukt et av mine favorittord. I Denise Rudbergs Et lite sidesprang (Cappelen Damm 2011, originaltittel Et litet snedsprång), møter vi den drevne etterforskeren Torsten Ehn og hans yngre kollega Augustin Madrid. Torsten omtaler kollegaens eks som hans «gamle flamme», noe som får Augustin til å spørre hvilket århundre han er fra. Når en ung jente senere blir funnet drept, er en av teoriene at morderen kan være en av kundene på kafeen der hun jobbet, og Augustin mener det kan dreie seg om en gift familiefar som har vært interessert i «lite rajtantajtan». Torsten kommenterer at Augustin kanskje ikke bør klage på at andre bruker gammeldagse begreper.

«Rajtantajtan» er jo et festlig ord, og det betyr da også først og fremst fest og moro (eller «hålligång», om du vil – en annen svensk favoritt!). Det ligger ikke egentlig noen antydning til seksuell aktivitet i ordet, selv om det ene selvsagt kan føre til det andre. Torstens reaksjon innebar at jeg måtte finne et norsk ord som hadde omtrent de samme konnotasjonene og også klang passe utdatert. Etter en stunds funderinger dukket det opp i hodet: Sjalabais! Det er like morsomt å si som «rajtantajtan», det betyr kort og godt «hurrafest», og det passet jo utmerket å la Augustin si at en gift familiefar kunne ha vært interessert i «litt sjalabais» med en tenåringsjente.

Det er rart med det. En god dag på jobben innebærer først og fremst at jeg er fornøyd med det jeg har fått gjort – men den dagen jeg fikk lurt inn et «sjalabais», var det hurrafest i hodet hele kvelden.