Krabbeskipet

Av oversetter Magne Tørring 

(Innlegget ble opprinnelig publisert på Magne Tørrings egen blogg.)

Det har vært mye jobb, mye venting og mye spenning, men i dag fikk jeg endelig se boka som jeg har jobbet med det siste halve året: Krabbeskipet av Takiji Kobayashi. Det er rart med det – her har jeg jobbet med den samme teksten dag ut og dag inn i måned etter måned, så det burde jo ikke være så mye nytt, men det skjer noe med teksten når den blir innbundet i stive permer. Alt det som til nå bare har sett på som råmateriale som stadig må forbedres og lukes i, føles plutselig så ferdig og absolutt, som satt i blytyper (så å si).

For de som ikke har fått det med seg (jeg har på følelsen at jeg har pratet hull i hodet på nesten alle jeg har møtt om dette de siste månedene …), er det snakk om den sannsynligvis viktigste arbeiderromanen som har blitt skrevet i Japan gjennom tidene. Den ble skrevet i 1929, og Takiji ble som følge av sitt forfatterskap og politiske engasjement drept av det japanske spesialpolitiet i 1933.

Krabbeskipet handler om mannskapet på fabrikkskipet Hakko Maru, og de umenneskelige forholdene de tvinges til å leve under. Med romanen dokumenterte ikke Takiji bare de urettferdige og brutale forholdene som arbeiderne i Japans utkantstrøk levde under – i krabbeskipets mikrokosmos har han skapt et komprimert bilde av det kapitalistiske samfunnet. Det som først og fremst har imponert meg, og som jeg tror er den kanskje viktigste årsaken til at denne boken fortsetter å engasjere lesere i dag, er hans evne til å sette forskjellige samfunnsfenomener i sammenheng, uten å ty til dogmatiske utlegninger.

For å oppnå dette, har Takiji skrevet romanen som en renskåret kollektivroman. Her er det ingen enkelt hovedperson som utpeker seg – det er gruppen av arbeidere vi følger. Som et filmkamera glir fortellerens oppmerksomhet fra person til person og fra sted til sted, og skaper dermed et mangefasettert bilde av det sammensatte samfunnet på skipet.

Som jeg har fått mulighet til å skrive om i etterordet, er den strukturelle urettferdigheten som Takiji skildrer, i høyeste grad aktuell i dag. Krabbeskipet fikk i 2008 en uventet renessanse i Japan – over 600 000 eksemplarer ble solgt dette året, og bokas tittel, Kanikosen, ble kåret til ett av "årets ord". En filmatisering av kultregissøren SABU kom i 2009, og boka har nylig blitt oversatt til blant annet fransk, spansk, koreansk og kinesisk.
 

Hvis du, i likhet med meg før jeg begynte med denne oversettelsen, har et i beste fall avmålt forhold til arbeiderlitteratur, spør du deg kanskje (slik jeg gjorde): Hvordan kan en politisk roman om arbeidsforhold i 1929 fange folks interesse i det 21. århundre?

Jeg har skrevet litt på bloggen min om de vanskelige økonomiske og sosiale vilkårene som særlig unge japanere i dag lever under: En tredel av hele arbeidsstokken har kun deltidsjobb eller midlertidig ansettelse. For disse finnes ingen jobbsikkerhet, ingen forsikringer, og ingen utsikter til pensjon eller lønnsøkning i framtiden. Svært mange lever hver dag fra hånd til munn, hvor en ukes sykdom kan være nok til å havne på gata. Av frykt for å miste den lille inntekten de har, finner de seg urimelige og tildels umenneskelige arbeidsforhold (se også Svend Haakon Kristensens blogginnlegg om dødsfall som følge av overarbeid: Karōshi). Dette altså i et av verdens såkalt rikeste land – et land USA og europeiske land kappes om å etterligne i 70- og 80-årene. Da Krabbeskipet ble en av årets viktigste bøker i 2008, var det et uttrykk for at dagens japanere – og særlig de unge – kjente seg igjen i forholdene i romanen i en grad som burde være skremmende når man leser hva som skildres.

Krabbeskipet er imidlertid ikke først og fremst et politisk fenomen – det er fremfor alt et spennende og sjeldent stykke litteratur. Jeg har i tillegg til å oversette romanen skrevet et etterord hvor jeg forteller om forfatteren og romanens bakgrunn, forruten å skrive mer om årsakene til at den igjen har blitt så aktuell nå.

Om å gjendikte en wagnersk pakkeløsning

Av oversetter Eve-Marie Lund

Min affære med Richard Wagner begynte i 1987, da daværende operasjef i Nice, Pierre Médecin, ga meg i oppdrag å lage franske overtekster til oppsetningen av Ringen ved L’Opéra de Nice i 1988. Dette ble en ubetinget suksess, og da syklusen i løpet av 1990-tallet ble satt opp ved Den Norske Opera, lagde jeg overtekster også til denne. I tillegg arbeidet jeg som sufflør på den norske produksjonen, og fulgte hele prøve- og forestillingsperioden tett. Dermed kom jeg stoffet enda nærmere. Denne tospråklige tilnærmingen til den tyske teksten åpnet øynene mine for nye sider ved dette store verket. Fra å være fascinert ble jeg nå dypt interessert i å arbeide videre med tetralogien. Wagner hadde slått kloa i meg, på godt og vondt.

     Da noen av scenene ble så vellykket i overtekstutgave at de kunne synges, ble det foreslått at jeg skulle gjendikte originallibrettoen som helhet, komplett med sceneanvisninger, til en metrisk-musikalsk norsk tekst som ville kunne fremføres. Dette var noe som aldri hadde vært gjort tidligere. I samråd med Den Norske Operas dramaturg valgte jeg tidlig å beholde de germanske navnene, selv om det finnes paralleller i den nordiske Edda. At Wotan er Odin, Fricka Frigg, Brünnhilde Brynhild osv. tør være tydelig, men her er det Wagners tekst det er snakk om, og det er den som gjendiktes. Inspirert av tidligere svenske og danske utgaver, satte jeg i tillegg inn ledemotiver der de forekommer, slik at det skal gå an å finne vei gjennom musikk og syklus ved hjelp av teksten. Dette arbeidet ble påbegynt i 1994, og teksten har i årenes løp gjennomgått flere revisjoner. Det har vært en møysommelig og tung prosess, der jeg flere ganger var på nippet til å gi opp. Men på en eller annen måte ble jeg alltid hentet tilbake og ansporet til å fortsette. Det endelige resultatet har nå foreligget mellom to permer siden høsten 2009.

SAGAEN OM NIBELUNGENS RING

Nibelungsagaen stammer ikke opprinnelig fra norden, kildene må spores lenger sør, i beslektede myter hos alle folkeslag og i alle verdensdeler.

     Det finnes mange teorier om den tyske Nibelungensangens (Nibelungenlied) historiske opprinnelse. De eldste kildene stammer fra folkevandringstiden på 400- og 500-tallet, da burgunderne grunnla et rike langs Rhinen. I løpet av vikingtiden vandret det populære ridder- og helteeposet nordover, og endret totalt karakter. Nordiske skalder og diktere fabulerte fritt rundt temaet, og begynte å blande gude- og heltverdenen med hverandre. Det eventyrlige og magiske fikk større plass, og glemselsdrikker, tryllehjelmer og forvandlinger var med på å skape den mytiske verdenen som Wagner ble så fascinert av. Nibelungens Ring er en helt egen blanding, inspirert av den nordiske Edda-diktningen og tolket i typisk 1800-tallsånd til en lukket, mytologisk verden der alt dreier seg om Rhingullet og forbannelsen som hefter ved det. 

     Wagner brukte flere tiår på å bearbeide teksten til tetralogien. «Mine studier førte meg gjennom middelalderens diktning og helt til de gamle urtyske mytene [...]» skrev han i en «meddelelse» til sine venner i 1851, der han gjør rede for hvordan han arbeider med verkets tekst og innhold. Den nordiske Edda, nærmere bestemt Vølsungesagaen og sagaen om Sigurd Dragedreper (Fåvnesbane) fikk Wagner til å velge det norrøne stavrimet for å gi historien en autentisk språkdrakt, kombinert med middelalderens knittelvers, om enn svært fritt. På den måten skapte han sitt eget kunstspråk, på tvers av tidsaldre, men likevel i pakt med sin egen samtid. Selv mente han at dette var måten å gjøre det folkelig tilgjengelig på. I samme meddelelse skrev han: «... stavrimte vers, som folket selv en gang diktet på, da det ennå fantes diktere og myteskapere.»

     Det er altså teksten som står i fokus her. Wagner selv hadde ikke tenkt at den skulle stå alene, men være en integrert del av hans store tanke: «allkunstverket» (Gesamtkunstwerk), der alle elementer var likeverdige, både tekst, musikk, scenografi og teater. Han stilte store krav til sangerne, ikke bare sangteknisk, og forlangte absolutt lydighet mot sine prinsipper. Diksjon og tekstuttale måtte være uklanderlig.

     Men for å kunne formidle teksten, må man også forstå den. Og mer enn hos de fleste komponister er det hos Wagner viktig å forstå hva som synges. Han overlot ingenting til tilfeldighetene, ei eller til andre, og gjorde alt selv. Både musikk og tekst er ubestridelig hans, akkurat som meningene som ligger bak. Det er Wagners politiske agenda, og den er fremdeles problematisk i vår tid.

     Det diskuteres ennå hvorvidt Wagner nå egentlig kan anses som revolusjonær eller reaksjonær. Det som begynte med opprør, utartet til den styggeste antisemittisme og nasjonalisme, noe Hitler visste å utnytte til sin fordel da han kom til makten i 1932, og ikke minst under annen verdenskrig. Det faktum at komponisten delvis ble opphøyd til nasjonalsosialismens ideolog, hefter ved ham den dag i dag, som søle på en vegg.

     Både utøver og lytter/publikum må forholde seg til innholdet i Wagners verk. En regissør har mange og ofte uante tilnærmingsmuligheter, ved å ta det bokstavelig (noe de færreste gjør i dag), gå på tvers av anvisningene og teksten, vrenge eller speilvende bildet. Uansett er man nødt til å ta innover seg Wagners ideer om ære, renhet, rase, bruk av vold, nasjonalisme, kvinner og menn, grådighet, lojalitet og nedarvede egenskaper. I tillegg behandler han betente temaer som innavl og incest som om det var den naturligste sak av verden. Så lenge det er guder involvert, kan alt legitimeres, og så lenge det er snakk om overført betydning kan han tillate seg hva som helst.

     Enhver som iscenesetter, fremfører eller opplever verket, bør være klar over implikasjonene i Wagners symbolikk. Ikke minst derfor er det viktig å kunne sette seg inn i teksten.

LEDEMOTIVER

Wagner ønsket selv å gjøre sitt verk forståelig og tilgjengelig for «folket». For å oppnå dette, skapte han den såkalte «ledemotivteknikken». Ledemotiver er musikalske fraser, temaer, vendinger eller til og med et sett akkorder som beskriver og tildels også følger personer, gjenstander, situasjoner og følelser hele syklusen igjennom. De inntreffer regelmessig som musikalske «henvisninger» når noen av de ovenstående spøker i bakgrunnen eller opptrer direkte i handlingen. De kan også virke foregripende: F.eks. forekommer Siegfried-motivet allerede i Valkyrien, i møtet mellom Siegmund og Sieglinde. Siegfried selv opptrer først i neste opera. Motivene virker klargjørende for tilskuere og lyttere, selv ved førstegangsopplevelsen, da man etter hvert, bevisst eller ubevisst, gjenkjenner musikken. Wagner var en mester også når det gjaldt å tale til underbevisstheten, og samtidig en superintellektuell som forlangte å bli tatt på alvor. Det ble han av sin egen tid, fordi han henvendte seg til den på et språk den forsto. Det direkte språket er teksten, det indirekte musikken, og kombinert blir det et psykologisk kraftbrygg uten sidestykke i operalitteraturen.

EN SAGA FOR VÅR TID

Hvordan kan så Nibelungsagaen gjøres forståelig for vår tid? Hver generasjon ser ut til å finne sin egen vei gjennom verket. Det har blitt gjort flere ganger, hvorav de mest kjente er Star Wars-filmene og J.R.R. Tolkiens Ringenes Herre. Siden dagens mennesker, spesielt de unge, nå har noe å sammenligne med, bør de ha ekstra glede og nytte av å lese teksten på norsk, for deretter å kunne tre helt inn i «allkunstverket». Ved å lese, lytte og gjenkjenne ledemotiver, for så å oppleve verket på scene eller dvd med alle bestanddeler på plass, skulle forutsetningen være til stede for en ny forståelse og kanskje nok en tolkning av Wagners bidrag til vår verdensarv.

Innlegget er en bearbeidet utgave av forordet til Eve-Maries oversettelse av Nibelungens ring. For denne oversettelsen ble hun nominert til Bastianprisen i 2010.

En klar og betydelig oversettelse

Av oversetter Ola Bjønness Karlsen

Når jeg leser en bok, har jeg bare på meg en eneste hatt. Hatten til han enkle fyren jeg er, som leser en bok og gleder meg over den. Eller legger boka til side hvis den kjeder meg.

Jeg har ikke på meg manusvaskerhatten og henger meg opp i inkonsekvenser og syntaks. Jeg har heller ikke oversetterhatten og sitter og tenker at her skulle jeg gjerne visst hva det sto på originalspråket.

Men så dukker det opp en bok som gjør deg så bevisst på at den er oversatt at du virkelig blir nysgjerrig på originalen. Ikke for å finne feil, men for å ta et selvpålagt kurs i å finne kreative og finurlige løsninger på finurlige språkfloker.

Jeg snakker om Ika Kaminkas oversettelse av Jonathan Safran Foers Everything is Illuminated – Alt blir klart og betydelig.

Jeg har lest flere av Kaminkas oversettelser (og har hatt den udelte gleden av å møte henne), og vet at hun er en glitrende oversetter. Det som får Alt blir klart og betydelig til å stikke seg ut, er at man som leser ikke kan la være å lure på hva det står i originalen. Selve innholdet i boka lar jeg ligge her, men det er kort sagt historien om en amerikaner som er på jakt etter røttene sine i Ukraina, og de som forteller den er amerikaneren selv og tolken Aleks. Og det er den sistnevnte som må ha gitt Ika Kaminka søvnløse netter.

Aleks har et ikke helt sikkert grep om det engelske språket, men han har en synonymordbok som han bruker begeistret og ukritisk. Det er denne keitete engelsken Ika har gjort like keitete på norsk, og det på en forbilledlig måte. Les bare Aleks’ beskrivelse av broren sin: «Jeg har en minibror som titulerer meg Alli. Jeg digger ikke det navnet noe særlig, men fordi jeg digger ham meget mye, tillater jeg ham å titulere meg Alli. Hva angår hans navn, det er Lille-Igor, men far titulerer ham Klodrian fordi han alltid promenerer borti ting. Det var bare ti dager forhenværende at han ervervet seg et blått øye fordi han praktiserte feilbehandling av en murvegg.»

Man forstår jo at dette er fabelaktig løst, men blir nysgjerrig på nøyaktig hva som er fabelaktig løst.

Men om jeg blir nysgjerrig, føler jeg ikke noe stort behov for å få nysgjerrigheten stillet. Uten å ha lest originalen er jeg overbevist om at Ika har funnet forfatterens tone, og at hun ikke bare korer klokkerent, men overtar sangen og gjør den til sin egen.

Så originalen skal få være i fred for meg (inntil jeg bestemmer meg for å ta nevnte kurs i kreativitet). Oversettelsen står fjellstøtt i kraft av seg selv, og er en av de bøkene som tas ut av hylla med jevne mellomrom, den er like god hver gang.

Gerbrand Bakker: Ovenpå er det stille

Av oversetter Hedda Vormeland

Det gis ut mye skjønnlitteratur i Norge hvert år. Mye er viktig og bra, mye er også middelmådig, en del er direkte dårlig (vet jeg, for jeg leser korrektur). Det er ikke alltid de gode bøkene som vinner et stort publikum, men det er heller ikke slik at bare lettleste og flyktige romaner blir kjøpt og lest. I bokbransjen, som ellers, er det vanskelig å spå, og især om framtida. Av og til (for eksempel i julesalget) er det plutselig en overraskende kandidat som klatrer til topps på salgslistene. Det er som regel en roman, gjerne oversatt, og ofte er noen mennesker mindre overrasket enn oss andre, nemlig de som leste den først. Det er det som er nøkkelen til salgsliste-spranget: "Denne har jeg lest, den må du lese, den er så ..."

Samme hvor mange buss-skur et forlag tapetserer med bokforsider: Det som virkelig selger ei bok, er at noen andre har lest den og anbefaler den fordi den var en fest å lese, eller fordi den fikk verden til å se annerledes ut. Ovenpå er det stille av den nederlandske forfatteren Gerbrand Bakker er ei sånn bok. Den gjør noe med leseren, hun eller han blir grepet av misjonsiver, det virker plutselig viktig å få andre til å lese denne boka. Selv fikk jeg den nederlandske originalen i gave av en begeistret leser, og jeg gir den gjerne bort selv, den skaper et fellesskap, vi som har lest den, sier til andre: "Denne har jeg lest, den må du lese, den er så ..."

Min misjonsiver førte meg til diverse norske forlag. Det ville være feil å si at jeg fikk overbevist noen om at boka var verdt å oversette. Mer korrekt: Jeg fikk til slutt overtalt noen til å lese den, og da var jobben gjort. Boka snakker for seg selv. Altså: Les den! Men er du ennå ikke overbevist, må du gjerne lese ferdig denne bloggposten før du løper til bokhandel/bibliotek/nettbokhandel.

Ovenpå er det stille er ei stillferdig bok, og det skjer ikke så mye i den, ytre sett. Men den reiser viktige spørsmål om det å ta valg, og den utfordrer kanskje noen av de populære forestillingene om "det gode liv". Da jeg misjonerte på det ivrigste, omtalte jeg den som en slags krysning mellom Neshov-trilogien og Ut og stjæle hester. Og det er faktisk ikke noen dum sammenlikning.

På samme måte som Per Pettersons romanfigur postulerte at "du bestemmer selv om det skal gjøre vondt", forholder denne bokas hovedperson, Henk, seg til sin skjebne uten aggresjon eller selvmedlidenhet – samtidig som han etter hvert faktisk tar egne valg og endrer sin skjebne. Og noe av det som gjorde at Ragdes lesere ble så engasjert (og anbefalte bøkene hennes videre), er måten Berlinerpoplene på samme tid omfavner og avviser familiehistoriens determinerende kraft i hvert enkelt menneskes liv på (røtter kontra vinger, kan man vel si).

Stilistisk har Bakkers bok kanskje mest til felles med Pettersons, Ovenpå er det stille er lavmælt og "underdrivende". Men en av Ragdes sterkeste sider er beskrivelsen av fysiske omgivelser som også bærer mening – og her kan Bakker konkurrere på internasjonalt nivå (apropos internasjonalt nivå: forfatteren fikk IMPAC-prisen for nettopp denne tittelen, så jeg er i hvert fall ikke helt på jordet).

Samtidig er Ovenpå er det stille en svært hollandsk bok, handlingen utspiller seg i dette vasstrukne landskapet litt nord for Amsterdam, og menneskene i romanen bærer på foregående generasjoners situasjonsbetingede valg. Lokalt, ja visst – men nettopp en solid forankring i et (kanskje fremmed) lokalmiljø er med på å gjøre ei bok leseverdig også på andre steder i verden. Hvis vi skal være riktig svulstige, kan vi jo trekke inn Sigrid Undsets utsagn om at menneskenes hjerter ikke forandres – jeg tror ikke det er sant (selv om det er et catchy sitat), men oversatt litteratur kan for eksempel ses som en utprøving av om den påstanden holder vann. Og Ovenpå er det stille viser i hvert fall fram sider/fasetter/områder i menneskesinnet som er like aktuelle for oss norskinger å undersøke som de er for ur-hollandske melkebønder. Og den plasserer det i et landskap som er en lesefest.

Barbara Kingsolver: Lakunen

Av oversetter Bente Klinge

Store deler av året 2010 tilbrakte jeg i Mexico. Ikke rent fysisk, dvs. ikke mer enn et par dager, men absolutt mentalt. Jeg blandet gips for Diego Rivera, jeg besteg pyramidene i Teotihuacan, jeg tilberedte mat på Leo Trotskijs primitive kjøkken. Jeg arbeidet med årets store roman av Barbara Kingsolver, en vakker, storslagen, levende og politisk bok som spenner over flere tiår (overveiende 30- og 40-tallet) og to til tider ekstremt motstridende kulturer. Det handler om mat og kunst, om revolusjon og frykt, men kanskje aller mest om å skape seg en identitet.

Det er den litt unnvikende, kun halvt tilstedeværende Harrison Shepherd handlingen utfolder seg rundt. Han er halvt meksikaner, halvt amerikaner, oppvokst med ett ben i hver av de kulturene. Som en slags Forrest Gump-skikkelse havner han mer eller mindre tilfeldig oppi noen av tidens store begivenheter. Han er den ytterste observatør: Samtidig som han strever med å finne seg selv og kreve sin plass i verden (rent oversetterteknisk ga dette meg store utfordringer, for han er heller ikke i stand til å referere til seg selv som et ”jeg”!), blir han medhjelperen og forløseren som får ting til å skje. Som ung tilbringer han et skoleår i Washington, hvor han blir vitne til McArthurs væpnede angrep på Bonusarmeen, som besto av krigsveteraner som ikke fikk utbetalt tjenestebonusen de var utlovd. Senere returnerer han til Mexico, hvor han som nevnt blir Diego Riveras gipsblander – og Frida Kahlos venn og fortrolige. Han blir sekretær for Trotskij, som vi følger fra han ankommer fra Norge og frem til han blir myrdet av en av Stalins fotsoldater. Etter det må han flykte fra Mexico, og han slår seg ned i Asheville, NC, hvor han etter hvert finner sin stemme som forfatter og utgir et par populære historiske underholdningsromaner med handling fra aztekernes og mayaenes Mexico. Men han blir trukket inn i tidens politiske spill og blir til slutt offer for McCarthys kommunistjakt.

Det er en handlingsmettet roman, og alt kan ikke gjenfortelles her. Det som kanskje er mer interessant å fokusere på, er det kunstneriske. Hele fortellingen trer frem via dagboknotater, avisartikler, brev – alt ”redigert” av den pertentlige og tilbakeholdne Violet Brown, som ble Shepherds sekretær i Asheville, og som fattet en viss personlig interesse for ham (han har imidlertid ingen interesse for kvinner). En slik fremstillingsform blir nødvendigvis full av lakuner, altså teksthull, åpninger, gap. Den gir også en forfatter et visst spillerom i å variere stil og virkemidler, og Kingsolver unnslår seg ikke her. Fra fjortenåringens spede forsøk på å skrive dagbok til temmelig ubehjelpelige oppslag i lokalpressen, fra rettsprotokoller til brev fra alminnelige lesere: Her er det et stort spenn, og det har vært en gedigen utfordring og en stor fryd å forsøke å overføre alt dette til norsk. Et av Kingsolvers stadig tilbakevendende temaer er folket i Appalachene og det helt særegne språket de snakker der – det er et engelsk som har forandret seg lite fra Chaucers tid, da fjellfolket der kom fra England og slo seg ned der, ”in the hells”. Det er sekretæren Violet Brown som kommer derfra, og noen av bokens mest kostelige episoder kommer i denne delen. Det er også gefundenes fressen for en som er interessert i språk. Akkurat dette gir selvsagt en oversetter noen temmelig harde nøtter å knekke, og jeg hadde mange runder frem og tilbake med forlaget før vi ble enige om at de passasjene skulle oversettes, og ikke minst hva som var en god strategi der.

Og så er det lagene av fiksjon og virkelighet; blandingen av oppdiktede og virkelige personer og oppdiktede og virkelige hendelser. De fleste – om ikke alle? – romaner har en slik blanding, men det blir noe ekstra frapperende ved det når de virkelige personene er så kjente og myteomspunne som Frida Kahlo, Diego Rivera og Leo Trotskij. Og man kommer tett innpå huden av disse tre i denne teksten; de fremstilles med varme og humor og antar en dyp menneskelighet. Frida som beskrives som en begrepsforvirring. Diego: ”Gleden hans, hvordan han fullstendig gir seg over. Som han sa, en sjel smurt ut over veggene.” Og den arbeidsomme, utrettelige, milde Trotskij, med sin store sorg og varme hjerte, som legger seg til å sove i pen pyjamas fordi han aldri vet om han vil bli myrdet mens han sover, og derfor vil bevare verdigheten for ettertiden om han blir avbildet.

Det er så vanvittig mye som kunne sies om denne boken, men jeg må nok begrense meg litt. Utrolig nok har ingen aviser ennå funnet plass til å anmelde den, trass i at den oversettes til atten språk (foreløpig), og i år vant the Orange Prize, en prestisjetung pris som deles til årets beste kvinnelige forfatter utgitt i Storbritannia (en pris som ble innstiftet som et motstykke til Booker-prisen, som komiteen mente var for mannsdominert). For den som måtte være interessert: http://en.wikipedia.org/wiki/Orange_Prize_for_Fiction

Men Norsk Kulturråd har kjøpt inn boken, så den skal i hvert fall finnes på bibliotekene!

Som en appetittvekker vil jeg gjerne sette inn et lite utdrag til slutt. Dette er fra begynnelsen av boken, der den unge Harrison Shepherd har lært seg å dykke og har funnet en grotte under vann. Og her får vi også inn en forklaring på tittelen, som – selvsagt – har flere betydninger enn den litteraturvitenskapelige ”teksthull".

”I dag var grotten borte. Sist lørdag var den der. Søk gjennom hele steingrunnen nedenfor klippen var nytteløse. Så kom tidevannet inn, og bølgene slo for hardt til at det gikk an å lete. Hvordan kunne en tunnel åpne seg i klippen og så lukke seg igjen? Tidevannet må ha vært mye høyere i dag, slik at den havnet for langt under overflaten til at det var mulig å finne den. Leonardo sier tidevannet er komplisert og at steinene på den andre siden er farlige, at man må holde seg her borte på grunnen ved revet. Han var ikke glad for å høre om grotten. Han visste om den allerede, den har alt et navn, la lacuna. Så det er ikke en ordentlig oppdagelse.

          Laguna? Lagunen?
          Nei, lakuna. Han sa det betyr noe annet enn lagune. Ikke akkurat en grotte, men en åpning, som en munn, som svelger ting. Han åpnet munnen for å vise hva han mente. Den fører til verdens innvoller. Han sier Isla Pixol er full av dem. I forhistorisk tid fikk Gud steinen til å smelte og renne som vann.
          Det var ikke Gud, det var vulkaner. Don Enrique har en bok om dem.
          Leandro sa at noen av hullene er så dype at de går til jordens sentrum og at du vil se djevelen på bunnen. Men noen går bare gjennom steinen til motsatt side av øya.
          Hvordan kan man vite hva som er hva?”

--- 

Under arbeidet med boken reiste jeg til Mexico i et par dager for selv å se noen av de stedene jeg beskrev i teksten. Her er noen av bildene mine derfra: 

Huset Rivera bygde til Frida Kahlo. (Tenk deg å klatre opp den trappen med et ødelagt ben!)

 Solens pyramide i Teotihuacan

Parti fra trapperommet i Palacio Nacional; Riveras freske.

Bra 7kt!

Av oversetter Cecilie Winger

BRA 7KE GREIER! - C. J. SKUSE

Se opp: Ved skolestart utkommer årets såreste, morsomste, tøffeste, mest Tarantino for kidsa- og Catcher in the rye-aktige ungdomsroman. Hvordan jeg vet det? Jo, jeg har oversatt den. Romanen jeg snakker om er Bra 7ke greier (Originaltittel: Pretty Bad Things) av debutanten C.J. Skuse.

Paisley og Beau er tvillinger, eks-kjendiser, 16 år, utvist fra skolen, utfrosset fra alle sosiale sammenhenger, og blakke. Mor er død, far i fengsel – eller kanskje han er blitt uteligger? Det de har, er en alkoholisert bestemor som har håvet inn store penger på barnebarnas deltagelse i reklame og talk show; penger hun bruker til å forsyne sine unge elskere med luksus. Ergo: Ingen grunn til sentimentalitet. Tiden er overmoden for å gå videre i livet. Ut på landeveien for å rane kafeer og godtesjapper, for å skape nye overskrifter, for å finne pappa – eller snarere for at pappa skal finne dem.

Ulike tekster byr på ulike utfordringer for en oversetter. Det jeg virkelig nøt/strevde mest med her var Paisleys språk. Hun ordlegger seg genuint, la oss kalle det a) innovativt og B) rått gatespråk ispedd C) akademiske termer. Nær sagt hver eneste av replikkene hennes måtte jeg google for å sjekke om de skjuler en sangtekst, et bandnavn, et sitat eller en annen kulturell referanse, om uttrykkene er å finne i urban dictionary eller om det er noe hun har funnet på selv.

Anbefales herved som bra 7k lesning også for folk over 16.

Mer av Paisley og Beau her: http://www.youtube.com/watch?v=xsL9rgR50c4

Innlegget ble opprinnelig publisert i august i forbindelse med Deichmanske biblioteks "365 lesere".

Norsk er et klønete språk ... eller?

Norsk oversetterforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Norsk audiovisuell oversetterforening utlyste nylig en konkurranse for å profilere oversetteryrket. Her er det utmerkede vinnerbidraget, skrevet og lest av Erik Skuggevik.

Men bloggen var ikke død ...

Kjære lesere,

Denne bloggen er ikke død, den bare hviler en liten stund! Snart er dvalen over.

Geir Uthaug får diktjubileumsbok til 60-årsdagen

Bokvennen forlag hedrer forfatteren og oversetteren Geir Uthaug ved å utgi en diktjubileumsbok til hans 60-årsdag 23. august. Boken vil inneholde et utvalg av Uthaugs særegne dikt i metrisk og fri form samt gjendiktninger av størrelser som Blake, Byron, Keats, Wordsworth, Coleridge, Browning,Tennyson og Swinburne. Boken får tittelen “Ad Astra” og spenner over litterære, mytiske og historiske motiver, men også naturen og sivilisasjonen er temaer som går igjen. Geir Uthaug har siden sin debut i 1978 med ”Drømmesyn” vært en formidler av den engelske romantikken,og han har gjendiktet en rekke av de kjente diktene til norsk, deriblant Uskyldens og Erfaringens sanger av Blake, Keats’ Endymion og Coleridges The Rime of the Ancient Mariner (”Balladen om den gamle sjømannen.”) som for øvrig også har vært spilt som sceneversjon i regi av teater Grimsborken. Dikt som Tintern Abbey av Wordsworth og The Lady of Shalott av Tennyson, er også dikt Uthaug har gjendiktet. Hans siste gjendiktning er Byrons sagnomsuste satire Don Juan på ikke mindre enn 14000 verselinjer. Don Juan er blitt gjenfødt, mente Knut Ødegård i Vårt Land.

Boken vil bli vedlagt en tabula gratulatoria, det vil si en liste med personer som gratulerer jubilanten og bidrar til utgivelsen ved å forplikte seg til å kjøpe minst ett eksemplar av jubileumsboken. Den vil koste 298,- kroner. Henvendelse post@bokvennen.no eller Geir Uthaug, se www.uthaug.net

Tålmodighet

av oversetter Steinar Lone

Da jeg kom tilbake til Norge i 1979 etter et universitetsår i Romania, fikk jeg den bisarre ideen at jeg kanskje kunne få et forlag interessert i noe av den litteraturen jeg hadde lest. Éi bok som hadde gjort sterkt inntrykk, var Øksa av Mihail Sadoveanu, ei bondefortelling han skal ha skrevet i løpet av sytten dager, og som kom ut første gang i 1930. Da jeg leste den første gang, måtte jeg lese ut boka helt da jeg var litt over halvveis – og holdt på til klokka tre om morran.

Så på en liten reiseskrivemaskin oversatte jeg, med blåpapir slik at jeg fikk to gjennomskrifter, etter beste evne første og siste kapittel. Og siden boka er skrevet i et sterkt «ruralt» språk, måtte jeg slå opp mye. Heldigvis hadde jeg en firebinds litterær ordbok fra 50-tallet, der Øksa inngikk som leksikografisk grunnlag. Et av ordene jeg slo opp, hadde betydninga «spontekt» – og eksemplet under oppslagsordet var faktisk akkurat den setningen jeg var i ferd med å oversette...

Et eller annet sted hadde jeg fått tak i en engelsk oversettelse av hele verket. Jeg skreiv et følgebrev, og troppa opp på Sehesteds plass hos Gyldendal. Og la fram mitt ærende for resepsjonen: «God dag, jeg heter... Jeg har oversatt første og siste kapittel av en roman fra rumensk som forlaget kanskje kunne være interessert i. Jeg har også en engelsk oversettelse.» Jeg la en stor konvolutt på skranken. «Hva!? Det er slett ikke slik man gjør det!» «Hva gjør man da?» «Ja, det kommer et forslag på en bok, og så sendes den til et medlem av Norsk Oversetterforening til uttalelse!» «Jeg tror ikke det er noen i Norsk Oversetterforening som kan rumensk...» (Og det sa jeg ut fra det faktum at Tiden på den tida ga ut en del rumenske titler i sekundær-, ja sågar tertiæroversettelse fra svensk.) «Det må det da være!» «Jeg ber jo ikke om annet enn at dere tar det imot, og ser på det...»

Et par uker etter fikk jeg hele greia i retur, med et høflig og helt korrekt avslagsbrev. Som også inneholdt en vurdering av kvaliteten – oversettelsen var god nok. Men altså...

Jeg prøvde meg hos Tiden, hos Aschehoug, hos Solum... Og så glemte jeg hele greia. Men da jeg i 1982 skulle opp til magistergraden i romansk filologi, førte jeg boka opp på pensumlista mi. Og til muntlig, da jeg skulle vise mine ferdigheter i å snakke rumensk, presenterte professor Aurelian Tănase meg for et par sider med fotokopier. «De kjenner det kanskje igjen?» (Naturligvis var vi dis på rumensk.) «Ja, det er siste kapittel i Øksa av Sadoveanu.» Jeg leste opp litt av teksten, kommenterte en del dialektuttrykk, oversatte så et avsnitt. Jeg blåste selvfølgelig bakoversveis på hele eksamenskommisjonen – der to av de fire medlemmene forresten ikke kunne et ord rumensk. Jeg sa ikke noe om at dette vel var omtrent det eneste tekststykket der jeg ikke bare hadde slått opp hvert eneste ord, men også lagd en litterær oversettelse. Morsomt. Jeg veit at Winston Churchill har opplevd noe liknende. Uten sammenlikning for øvrig.

En gang på 1990-tallet kom det en ildsjel av en kulturattaché til den rumenske ambassaden i Oslo. Ved en anledning nevnte jeg for ham at jeg hadde oversatt første og siste kapittel av Øksa, og han ble fyr og flamme. Han tok kontakt med Gyldendal, jeg hadde da alt oversatt éi bok fra rumensk (og tre faglitterære fra italiensk), og jeg skreiv en ny konsulentuttalelse. Der jeg dessuten tok med at Caplex nevnte boka som et hovedverk, under artikkelen om forfatteren – dog med forbehold om at det var jeg som hadde revidert akkurat den artikkelen og føyd til boka. (Eller nevnte jeg det? Nå husker jeg ikke.)

Det ble bok. Jeg gikk gjennom oversettelsene mine fra over femten år tidligere. Det var faktisk ikke mye å rette opp. Dessverre ble det noen forsinkelser i prosessen, så den rakk ikke å bli siste utgivelse i Vita-serien før den ble lagt ned. Den kom hors serie, fikk meget velvillige anmeldelser – og solgte selvfølgelig ikke. Men den ble innkjøpt: Ikke ante jeg at jeg dermed fikk bonus fra Kulturrådet! Dermed står den på bibliotekene. Hvor det ble av resten av opplaget, veit jeg ikke, men da forlaget rydda før forlagshuset skulle tømmes for å bygges opp igjen innenfra, dukka det opp ett eneste eksemplar – som jeg fikk. Men boka er fortsatt å få tak i hos antikvariatene. Pluss at jeg prøver å få et annet forlag til å trykke den opp i pocket.

Av og til dumper det bøker ned i postkassa mi fra rumenske forfattere som har fått snusen i at jeg oversetter fra rumensk, og på mystisk vis har fått tak i adressen min (jo da, jeg veit hvordan). Hittil alltid med en e-postadresse, så jeg bekrefter mottakelsen per e-post, takker, og skriver at jeg ikke kan love å lese boka med det aller første – og forteller dem at det tar mellom femten og tjue år før norske forlag reagerer. Og da er jo boka forlengst passé, ikke sant? Helst skal jo norske oversettelser komme før den engelskspråklige originalen, heftig markedsført på bokmessa i Frankfurt før den er ferdigskrevet. Og der kom jeg i 1981 med ei bok fra 1930! Hvor naiv går det an å bli...

Brikt Jensens omtale av boka i Dagbladet kan fortsatt leses her.

Og i et intervju med meg, som du finner her, opprinnelig trykt i Nordahl & Eftf. 3-4/2008, står en tilsvarende historie om et annet forfatterskap.

Utdrag:

-- Akk og ve, herr David, sukket Vitoria. Vi har ikke slektninger her i Măgura. Vi reiste fra hjemstedet vårt da vi var unge og slo oss ned her. Brødrene til Nechifor drev også med sauer. Så vidt jeg har hørt, kom de en vinter med flokkene sine helt til Krim. De slo seg ned der ved noen rike beiter rett ved havet. Det ble sagt at de skulle komme tilbake etter femten år, men bare med esler, og i kløven til eslene skulle det bare være penger. Jeg har ingen brødre, søstrene mine ble igjen der borte bak andre fjell, og jeg har ikke hørt mer fra dem. Foreldrene våre er også døde. Så her bor vi, bare vi og barna våre. Jeg har rådet meg selv med det lille vettet jeg har fra Vårherre. Jeg ventet og ventet, kanskje for lenge. Men hva skulle jeg gjøre?

– Det er sant, innrømmet kjøpmannen. Nå er du blitt overbevist om at han har satt livet til der borte.

– Hvorfor det?

– Fordi du har reist etter ham. For ellers kunne du ventet enda lenger, hvis du har ventet helt til nå.

– Ja, det er sant. Men jeg tenkte ikke på at røverne kunne ha drept ham før han kom fram. Han hadde penger på seg slik jeg har nå. Han var modig og reiste natterstid også. Jeg har bestemt meg for å bare reise mellom soloppgang og solnedgang, og for å holde meg mest mulig i nærheten av andre mennesker. Det er nok av onde mennesker i verden, men det finnes også skikkelige folk. I natt sendte Vårherre et villdyr, for å vise meg to av de onde. Som jeg fortalte i vertshuset, var det to tyver som var ute etter pengene. Jeg har forstått at herr Iordan er av skikkelige folk, for han nevnte ikke for noen at pengene var hos far Dănilă.

– Hm! brummet Gheorghiţă og lo for seg selv.

– Hør her, fortsatte kjøpmannen mens han smilte og lukket høyre øye. Det åpne øyet så til siden, og pekefingeren på høyre hånd holdt han mot det lukkede øyet. Hør her. Du må ikke plage deg med slike tanker. Mannen din er ikke død verken på veien eller i Dorna.

Vitoria gav fra seg et kort gledesutbrudd.

– Er du sikker på det?

– Nei.

Hun senket hodet.

– Jeg kan ikke være sikker på det, for jeg var ikke sammen med ham. Men som en mann som kan sitte og overveie alt, vil jeg si at alt som finnes i verden har navn, stemme og tegn. Her til venstre i lia ligger det sju spontekte tømmerhus med snø på taket. Og fra sju piper kommer det røyk. De roper ikke høyt, men de har noe å si. Først og fremst et tall: sju. Deretter forteller de at det er vinter og at folk sitter rundt grua og koker maismel og steker flesk. Hvis det ikke kom røyk fra en av pipene, ville det bety noe annet. Det vil si at alt i verden gir tegn fra seg. Har du noen gang hørt om at manndrap ikke kommer for en dag, og at en død kropp ikke blir funnet? Gribber og ravner flyr og viser hvor det ligger noen som er slått i hjel av røvere. Bølgene skyller i land en som er druknet. Er han kastet i en brønn, kommer det en tørkeperiode og bena viser seg for den som kikker nedi. Er han gravd ned, kommer ulven og graver ham opp. Det vil si at alt har en stemme, for slik har Vårherre bestemt det. Alt ryktes og når dit det skal. Brødrene til Nechifor Lipan kom helt til Krim, som du sier. Som om de skulle vært døde. Men likevel kom det nytt om det. Fra mannen din kommer det ingenting, fordi han har stukket seg unna et sted og gjemmer seg. Hadde han omkommet, hadde det ikke kunnet holdes skjult. Men jeg vil si deg noe annet også. Du må tro at han lever, for å få styrke til å lete etter ham.