Folk flest lever i uvitenhet om manusvask. Det er en
lykkelig uvitenhet, og det man ikke vet, har man ikke vondt av.
Dette som her skal fortelles, er altså ikke beregnet på folk
flest. Det handler om manusvask, en yrkeshemmelighet. Det er en hemmelighet
mellom oversettere, forlagsansatte og de litterære løsarbeiderne som påtar seg
vaskejobber.
Forfattere kan også ha sitt å stri med i
prosessen mellom innlevert manus og utgitt
bok, men vasken er det minste. En siste vask før manuset ditt går til
ombrekking er en ren fornøyelse, det er som å pynte bruden før den store
festen. Oversettelsen, derimot, skal ingen føre opp over kirkegulvet, den skal
bare vaskes og skrubbes så den blir presentabel til morgenoppstilling,
billedlig talt.
Dette bildet kan virke vilkårlig valgt for den som ikke har
avtjent sin militære førstegangstjeneste, der unge menn hver morgen blir stilt
opp på geledd og inspisert av andre menn som vurderer barbering, hårklipp,
skjortesnipp, kroppsholdning, neglklipp, buksepress og kvisevekst. Det er
ydmykende, og det er meningen. Kanskje vaskerne kan sies å være manuskriptenes
sersjanter?
Nei, de er oversettelsenes søppeltømmere, språklige
gatefeiere og usynlige grå eminenser. Andre metaforer kunne også tenkes, men
det er dette med vask og vaskere som er blitt stående.
Manusvask er et nødvendig onde. Nødvendig, men vondt. Som
røverne synger: Å vaske seg det er slettes ikke godt! Hva skal man da si om å
bli vasket av andre? Å bli vasket av tante Sofie? Både her og der, nær sagt, så
å si av en hvilken som helst kommunal hjemmehjelp eller annet vilt fremmed
damemenneske. Og selv om man skulle være så heldig å kjenne vaskeren sin litt,
er det slettes ikke godt å bli vasket.
Det er det at manuset er nakent.
Og det er fullt av lyter! Det er vaskerens oppgave å peke på
lytene og skjønnhetsfeilene – og så fjerne dem ”med kost og såpevann” som det
heter med en forlengelse av vaskemetaforen. Men de blir ikke borte før
oversetteren har fått manus tilbake fra vaskeren, ikke før oversetteren har
fått alle lytene og skjønnhetsfeilene og de andre feilene i fleisen. Og se! Det
såkalt vaskede manuset er skitnere enn noensinne, besudlet med blyant, tusj og
kulepenn, korrekturtegn, røde streker og iltre utropstegn i margen. Det er nå
det må vaskes, egentlig. Det er oversetteren som må fjerne all skitten etter
vaskeren.
Etter vask kommer tørk og skift. Men på det stadium i
prosessen der det ferdigvaskede manuset skal bearbeides videre, pleier man å gi
slipp på denne hygienemetaforen. Det vanligste er å snakke om oppretting, et
uttrykk som ser ut til å være hentet fra bilverkstedets kosmetiske avdeling.
Man retter opp en vask. Det er ikke nok å si at man retter, selv om det stort
sett er nettopp det man gjør. Her ser det ut til å være to metaforer som
kolliderer – hvor ellers ser man behov for å rette opp en vask? – og det er
nettopp manusvaskerens oppgave å påpeke slike logiske brister, eller
kollisjoner. Men bransjens egen sjargong er det ingen som vasker.
Jeg har nettopp hatt et manus på vask. Det er like
ubehagelig hver gang, holdt jeg på å skrive, men det er ikke helt sant. Noen
ganger er det verre enn andre. I nesten alle fall er det en frustrerende
opplevelse. Det er som å stryke til eksamen, eller kanskje helst som å bestå,
men med mye dårligere karakter enn du trodde du fortjente. Det går på
selvfølelsen løs, det rokker ved ditt etablerte selvbilde. Verre er det ikke.
Men det er ille nok.
Det er det at det er kjedelig å bli grepet i slurv.
Det er fælt å bli tatt på fersk gjerning i misforståelse og
i det hele tatt bli avslørt, for ikke å si gjennomskuet.
Det svir når vaskeren setter fingeren på et klossete
ordvalg, en tung formulering, en umusikalsk setning. ”Kan sies mer elegant!”
står det i margen, og det har hun nesten alltid rett i.
Det er fryktelig flaut når vaskeren finner å måtte belære
deg om ordenes betydning. Som om du ikke ante.
Det er pinlig når hun påpeker at den artige, originale
formuleringen du oversatte ordrett, faktisk er en klisjé på originalspråket.
Det burde du ha visst.
Det er nesten like flaut når hun tar feil. Det skjer ikke så
ofte, men da, om ikke før, får du lyst til å protestere, gå til motangrep, dvs
forsvare deg. Som en såret løve er du irritabel.
Det er vondt å tenke på at hun går rundt og tror hun har
rett.
Men det verste er at hun svært ofte faktisk er inne på noe.
Og så blir alt bare litt verre av at vaskeren fyller margene
med utropstegn og spørsmålstegn og følelsesutbrudd av typen Fy! Helt på
jordet!!! Hva menes her?? Ta deg sammen!!
Vi skal vite at vaskeren også er et følelsesmenneske, et
menneske med temperament. Hver tabbe vi gjør er en fornærmelse mot hennes
språkfølelse.
Til gjengjeld er hver strek hun setter i vårt manuskript, et
utfall mot vår stolthet. Nådeløst, slik det skal være i kunstens verden. Og
oversettelse, som kanskje kan se ut som et traurig håndverk, er også en kunst.
Folk flest lurer kanskje på hvorfor man ikke like godt leverer
en upåklagelig, feilfri og på alle måter adekvat oversettelse i første omgang?
Spørsmålet er ikke et virkelig godt spørsmål, men det fortjener et svar. En
annen gang, kanskje.