mandag 25. mars 2013

Påskekrim: Kommer aldri mer tilbake av Hans Koppel

Av oversetter Einar Blomgren

Sverige misunner oss nordmenn oljen, det er velkjent, men til gjengjeld har Sverige en gedigen vekstindustri: kriminallitteraturen. Og vi må vel bare innrømme at her har svenskene muligens overtaket på oss. Geografisk sett er hele Sverige representert i denne sjangeren, fra Kiruna med Åsa Larsson i nord, til Ystad med Henning Mankell i sør, og Öland med Johan Theorin i øst, til Bohuslän med Camilla Läckberg i vest, og selvsagt Stockholm og Göteborg og alskens virkelige og fiktive småsteder.

          Helsingborg er også på kartet. Hans Koppel (pseudonym for Petter Lidbeck) har skrevet Kommer aldri mer tilbake, på norsk i 2012, med handling lagt hovedsakelig til byen ved Øresund. Som oversetter blir man selvsagt glad når et forlag tar kontakt og vil ha en bok oversatt. I dette tilfellet sendte forlaget med en lenke til Amazon, så jeg kunne kikke litt på den engelske versjonen av boken, som allerede forelå. Litt betenkt ble man da, for ifølge omtalen skulle denne boken være særdeles motbydelig og ekkel. Hmm, orker man slikt? Såkalte «grafiske skildringer» av uhyrligheter? Og jo da, visst er det mye fælt og ekkelt her. Det er jo ofte slik at forfattere må flytte grenser fordi alt annet allerede er prøvd i sjangeren, og kravet om et originalt plot ligger der. Men det ekle og fæle er dog ikke hovedsaken. Intrigen er faktisk veldig godt uttenkt, og forfatteren klarer det en god slik håndverker må gjøre: bygge opp spenningen og overraske leseren. Temaet er hevn. En gammel urett er begått for mange år siden, og den må hevnes for at balansen skal gjenopprettes.

           Ekteparet Mike og Ylva bor i et villastrøk i Helsingborg, og se om ikke noen gamle kjenninger «tilfeldigvis» flytter inn tvers over gaten, kjenninger de helst ikke ville møte mer. Og slik baller det på seg. Det er kona Ylva det går ut over, så til de grader. Man kan spørre seg om ikke forfatteren tøyer troverdigheten litt langt, men dette har han vel til felles med de fleste andre. Det ender ikke godt, dette. Og politiet skildres, ikke overraskende, som noen forholdsvis tilbakestående bygdetullinger med en forkjærlighet for iskrem framfor etterforskning, et karikert bilde forfatteren kanskje kunne ha spart seg, men vi får bære over med det.

           Det er ikke sikkert Kommer aldri mer tilbake figurerer i avisenes obligatoriske krimanbefalinger før påsken, men den burde egentlig det. For intrigen er spennende og god, men det er så tilfeldig hva avisene finner plass til å anmelde, ut fra den store svenske kriminallitteraturindustrien.

fredag 22. mars 2013

Oversettelse av barnebøker: den rene barneleken?

Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke. Tematikken var fri, gjerne underlige eller irriterende ting og fenomener – enten i det norske språket eller ved den norske kulturen. Det ble kåret to vinnere, som fremførte sine kåserier under Oversatte dager på Litteraturhuset i Oslo i mars. Oversetterbloggen har fått tillatelse til å publisere både vinnerbidragene og andre kåserier de nærmeste ukene. Følg med!

Aude Pasquier 
Karolina Drozdowskas vinnerbidrag finner du HER. På annen plass kom Aude Pasquier fra Frankrike. Juryens begrunnelse: Allerede med tittelen på dette kåseriet pirker forfatteren borti en seiglivet myte, nemlig at barnelitteratur er enkelt skrevet og dermed lett å oversette. Med tydelige og underholdende eksempler illustrerer Aude Pasquier sitt poeng på en humoristisk måte. Den personlige fortellerstemmen har særpreg og leker med det norske språket på en måte en norsk skribent ikke ville kommet på.

Oversettelse av barnebøker: den rene barneleken?

Aude Pasquier

Mange tror at barnebøker er lettere å oversette fordi de er enklere og mindre krevende enn bøker skrevet for voksne. Hvis det finnes barnebokforleggere her i salen, kan de sikkert bekrefte at det ikke stemmer. En god tekst sier ikke alt direkte, og kan derfor være vanskelig å oversette til et annet språk. Jeg skal gi noen eksempler som viser at min jobb som barnebokoversetter ikke er den rene barneleken.


Grisungen i danskeforkledning.© Cappelen Damm
"Ikke kast! Det kommer en danske!" roper Reven og Grisungen, heltene i Rørvik og Dybvigs bok, til fjompenissen. Fjompenissen har nemlig en konglesuger som er så morsom å leke med at Reven og Grisungen gjerne vil låne den. Kanskje kunne de suge andre ting inn enn kongler, blåbær for eksempel, og lage syltetøy. Men fjompenissen sier at det er et farlig utstyr som han ikkje vil låne bort. Så tenker Reven og Grisungen ut en plan: De vil besøke fjompenissen og kontrollere om han har sugekort som viser at han har lov til å bruke det farlige utstyret. Hvis ikke, kan de konfiskere sugeren. Da kommer Grisungen inkognito med grantrebart og svarte briller og later som om han er en dansk kontrollør og skal sjekke fjompenissens sugekompetanse, om han vet hvilken knapp som skal brukes til hva. Og for at det ikke skal være noen tvil om hans avstamning gjentar Grisungen den velkjente danske setningen "Ko do so gube no?". Dansk er nemlig litt rart i munnen og vanskelig å forstå – både for dere nordmenn og for den stakkars fjompenissen – ja, for hele verden, faktisk. Det høres morsomt ut, som å snakke med en varm potet i munnen, og man kan gjerne gjøre narr av dansk aksent. Men hvordan kan en franskmann vite det? Blir det morsomt hvis man oversetter "Det kommer en danske" med "Det kommer en danske"? Nei. Vi har ingen spesielle forestillinger om dansker, og halvparten av alle franskmenn vet neppe hvor København ligger. Kanskje er det best med en sveitser på fransk, da? Eller en belgier? En kanadier? De har også morsom aksent for et fransk øre. Problemet er kanskje at Danmark også er et symbol for makt og gammelt styre over Norge. Og det er ikke Belgia, Sveits eller Canada – tvert imot.

I et annet eventyr deltar Reven og Grisungen i et rebusløp med dåsemikler (ikke spør meg hva dåsemikler er for noe). Først tror Grisungen at det er "et revusløp". Hvis det er "et løp for rever", kan de helt klart delta, ingen tvil om det. Her må nok oversetteren finne et annet ordspill. Men hva når de har begynt rebusløpet og kommer til post nummer 1 med første prøve? La meg lese spørsmålet for dere:


"Oppe i treet satt en diger fugl og tittet ned på dem. Reven leste på arket.
- Hva slags fugl bor i dette treet? leste han. – Er det a) ugleøgle, b) ugleøgleugle eller c) kjøttmeis?"
Her er det nok en vanskelig oppgave for oversetteren å finne navn til ugleøgle og kjøttmeis! Ugle heter "hibou" på fransk, og øgler "sauriens", da ville det hete "un saurien-hibou"... Ikke morsomt i det hele tatt. Så for å beholde ordspillet må man skape et annet monster med tilsvarende "akustikk". Når det gjelder kjøttmeis, har jeg faktisk alltid lurt siden jeg begynte å studere norsk på hva den hadde med kjøtt å gjøre ... og ble glad da jeg oppdaget at forfatteren Bjørn Rørvik også hadde lurt på det. Når man ser på den dystre fuglen som Per Dybvig har tegnet, og som er ti ganger større enn kvisten som holder den, er kjøttmeis neppe det riktige svaret på rebusen. På fransk kan man kanskje bruke en liten og søt fugleart (som kjøttmeis i utgangspunktet er, til tross for at navnet høres litt ut som en kannibal). En kolibri?
 

Samme type utfordring dukker opp litt seinere i boka når Reven og Grisungen skal skrive ned navnene til dyr og sjeldne dyr som de kan se i skogen. Da skriver de seg selv: Rev og Retthalede Grisunge. Det blir bare to stykker. For å hjelpe dem foreslår deres venn kua at de skal skrive "somledyr", "bakmus" og "reddikhai". Oversetteren forstår, etter noen timer med nesen i en dyreencyklopedi, at det er en vits – og ler. Men det varer ikke lenge. Han må jo oversette de navnene! Da gjelder det å være kreativ. Fransk har ikke samme evnen som norsk eller tysk til å sette sammen ord uten å tilføye preposisjoner og artikler. I tillegg har Per Dybvig tegnet dyrene, så oversetteren må passe på at de franske barna ikke får se en elefant på bildet når det heter mygg i teksten. På fransk kan reddikhaien bli "requin à radis". Det betyr ingenting, har en morsom allitterasjon – noe som reddikhai ikke har, men det får vel godtgjøre for en annen som mangler et annet sted i den franske teksten. Ellers må man rett og slett be illustratøren tegne nye fantasidyr. Er du i salen, Per, og har du blyanter med deg? 

Pass på og konsentrer dere nå, vi skal snakke om rim og dikt. Mitt neste eksempel på hvor vrient det kan være å oversette, ligger i substratet, det vil si for eksempel alle de nasjonale heltene, de viktige bøkene, de mest siterte referansene, som et folk har felles. Om en forfatter hentyder til et vers fra "Til ungdommen" av Grieg eller til Janteloven, kan jeg alltid tilføye fotnoter. Men når det gjelder selve formen, kan det være vanskelig. I Reinsbukken Kauto frå Kautokeino, en nydelig bildebok fra 1966 skrevet av Jan-Magnus Bruheim, illustrert av Reidar Johan Berle, og oversatt av meg, finner man bare strofer på 4 vers. De har rim i ABCB-type, det vil si at det bare er andre vers og siste vers som rimer, mens første og tredje er fri. For eksempel:

Han flaug over fenner og skavlar
i nordljos og månenetter
med hjarta hamra i bringa
for jerven kom lufsande etter.
På fransk ble det:
Sous une aurore boréale,
il fila par monts et par vaux sur la mousse,
le cœur battant dans son poitrail:
le glouton était à ses trousses!

Denne norske rimemodellen, der annenhver strofe har enderim, er vanlig både i Skandinavia og i Tyskland. Men ikke i Frankrike. Likevel valgte jeg å følge den på fransk. Hva for en overraskelse da jeg leste i en fransk anmeldelse om boka at "teksten er skrevet i små strofer med 4 linjer, og UTEN RIM"! Dette versemålet er så uvanlig hos oss at kritikeren ikke engang la merke til rimene. Han overså "mousse" og "trousses", som er det vanskeligste rimet jeg har klart å finne i hele mitt liv, på 32 år!

Til slutt skal jeg bare nevne et problem jeg ikke har funnet noen løsning på. Når en forfatter blander bokmål og nynorsk eller bruker forskjellige dialekter, står man som oversetter foran et uforflyttelig berg.

Hvilken strategi skal man velge for eksempel for å oversette Ærlighetsminuttet, skrevet av en forfatter som er så dyktig at han bruker begge språkene, Bjørn Svartland – nei, unnskyld, Bjørn Sortland? I boka hans snakker nemlig den unge hovedfiguren Frida bokmål, mens Jakob forteller om italienske malerier og kunsthistorie på nynorsk. Da blir nok nyansen "lost in translation", som det heter.

Heldigvis er oversettere en ganske sta og gjenstridig flokk som gjerne sitter hele vinteren innestengt i sine slott bygd av synonymordbøker og ikke tar telefonen før de har funnet hva ugleøgler skal hete på fransk. Da kan norsken bare få være så ufattelig norsk og egenartig som den vil. Vi finner nok løsninger.

Forresten ... Dåsemikkeltesten om fuglekunnskap var et lurespørsmål. Ugleøgleuglen BODDE nemlig ikke i treet. Den var bare på besøk.

onsdag 20. mars 2013

Kulturdepartementets oversetterpris for 2012 utdelt

Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2012 er blitt utdelt i dag. I oversetterkategorien gikk prisen til Guri Vesaas for oversettelsen fra italiensk av Rosas buss av Fabrizio Silei, Ill. Maurizio A.C. Quarello, Det Norske Samlaget.

Juryen sier:

Om oversetteren:
Guri Vesaas har alltid hatt ei vakent blikk for den italiensk barnelitteraturen, som bare unntaksvis finn vegen til Noreg. Omsetjinga hennar av Rosas buss flyt godt på norsk, har rytme og energi og formidlar den alvorlege og personlege tonen i den brennbare teksten i eit stødig og stilsikkert språk.

Om boka:
I 1955 nekta Rosa Parks å reise seg for ein kvit amerikanar på ein gul buss i Montgomery i Alabama, ei uhøyrd handling som enda i Høgsterett. I den italienske bildeboka Rosas buss lèt forfattaren Fabrizio Silei eit augevitne fortelje historia til barnebarnet sitt mange år seinare. Det skjer i Henry Ford-museet der den gule bussen står den dag i dag. Bestefaren var nemleg sjølv med bussen, og mens Rosa sat, reiste han seg for den kvite mannen. Resten av livet har han hatt dårleg samvit fordi han mista motet og oppførde seg så feigt. Maurizio Quarellos fargesterke bilde vinkar til måleria av Edward Hopper og tilfører forteljinga ei einsemd som forsterkar marginaliseringa av den svarte rasen.


Oversetterbloggen gratulerer!

fredag 15. mars 2013

Vask mitt manus, hånd fra intet

Av oversetter Tom Lotherington 

Folk flest lever i uvitenhet om manusvask. Det er en lykkelig uvitenhet, og det man ikke vet, har man ikke vondt av.

Dette som her skal fortelles, er altså ikke beregnet på folk flest. Det handler om manusvask, en yrkeshemmelighet. Det er en hemmelighet mellom oversettere, forlagsansatte og de litterære løsarbeiderne som påtar seg vaskejobber. 

Forfattere kan også ha sitt å stri med i  prosessen mellom innlevert manus og utgitt bok, men vasken er det minste. En siste vask før manuset ditt går til ombrekking er en ren fornøyelse, det er som å pynte bruden før den store festen. Oversettelsen, derimot, skal ingen føre opp over kirkegulvet, den skal bare vaskes og skrubbes så den blir presentabel til morgenoppstilling, billedlig talt.

Dette bildet kan virke vilkårlig valgt for den som ikke har avtjent sin militære førstegangstjeneste, der unge menn hver morgen blir stilt opp på geledd og inspisert av andre menn som vurderer barbering, hårklipp, skjortesnipp, kroppsholdning, neglklipp, buksepress og kvisevekst. Det er ydmykende, og det er meningen. Kanskje vaskerne kan sies å være manuskriptenes sersjanter?

Nei, de er oversettelsenes søppeltømmere, språklige gatefeiere og usynlige grå eminenser. Andre metaforer kunne også tenkes, men det er dette med vask og vaskere som er blitt stående.

Manusvask er et nødvendig onde. Nødvendig, men vondt. Som røverne synger: Å vaske seg det er slettes ikke godt! Hva skal man da si om å bli vasket av andre? Å bli vasket av tante Sofie? Både her og der, nær sagt, så å si av en hvilken som helst kommunal hjemmehjelp eller annet vilt fremmed damemenneske. Og selv om man skulle være så heldig å kjenne vaskeren sin litt, er det slettes ikke godt å bli vasket.

Det er det at manuset er nakent.

Og det er fullt av lyter! Det er vaskerens oppgave å peke på lytene og skjønnhetsfeilene – og så fjerne dem ”med kost og såpevann” som det heter med en forlengelse av vaskemetaforen. Men de blir ikke borte før oversetteren har fått manus tilbake fra vaskeren, ikke før oversetteren har fått alle lytene og skjønnhetsfeilene og de andre feilene i fleisen. Og se! Det såkalt vaskede manuset er skitnere enn noensinne, besudlet med blyant, tusj og kulepenn, korrekturtegn, røde streker og iltre utropstegn i margen. Det er nå det må vaskes, egentlig. Det er oversetteren som må fjerne all skitten etter vaskeren.

Etter vask kommer tørk og skift. Men på det stadium i prosessen der det ferdigvaskede manuset skal bearbeides videre, pleier man å gi slipp på denne hygienemetaforen. Det vanligste er å snakke om oppretting, et uttrykk som ser ut til å være hentet fra bilverkstedets kosmetiske avdeling. Man retter opp en vask. Det er ikke nok å si at man retter, selv om det stort sett er nettopp det man gjør. Her ser det ut til å være to metaforer som kolliderer – hvor ellers ser man behov for å rette opp en vask? – og det er nettopp manusvaskerens oppgave å påpeke slike logiske brister, eller kollisjoner. Men bransjens egen sjargong er det ingen som vasker.

Jeg har nettopp hatt et manus på vask. Det er like ubehagelig hver gang, holdt jeg på å skrive, men det er ikke helt sant. Noen ganger er det verre enn andre. I nesten alle fall er det en frustrerende opplevelse. Det er som å stryke til eksamen, eller kanskje helst som å bestå, men med mye dårligere karakter enn du trodde du fortjente. Det går på selvfølelsen løs, det rokker ved ditt etablerte selvbilde. Verre er det ikke. Men det er ille nok.

Det er det at det er kjedelig å bli grepet i slurv.

Det er fælt å bli tatt på fersk gjerning i misforståelse og i det hele tatt bli avslørt, for ikke å si gjennomskuet.

Det svir når vaskeren setter fingeren på et klossete ordvalg, en tung formulering, en umusikalsk setning. ”Kan sies mer elegant!” står det i margen, og det har hun nesten alltid rett i.

Det er fryktelig flaut når vaskeren finner å måtte belære deg om ordenes betydning. Som om du ikke ante.

Det er pinlig når hun påpeker at den artige, originale formuleringen du oversatte ordrett, faktisk er en klisjé på originalspråket. Det burde du ha visst.

Det er nesten like flaut når hun tar feil. Det skjer ikke så ofte, men da, om ikke før, får du lyst til å protestere, gå til motangrep, dvs forsvare deg. Som en såret løve er du irritabel.

Det er vondt å tenke på at hun går rundt og tror hun har rett.

Men det verste er at hun svært ofte faktisk er inne på noe.

Og så blir alt bare litt verre av at vaskeren fyller margene med utropstegn og spørsmålstegn og følelsesutbrudd av typen Fy! Helt på jordet!!! Hva menes her?? Ta deg sammen!!

Vi skal vite at vaskeren også er et følelsesmenneske, et menneske med temperament. Hver tabbe vi gjør er en fornærmelse mot hennes språkfølelse.

Til gjengjeld er hver strek hun setter i vårt manuskript, et utfall mot vår stolthet. Nådeløst, slik det skal være i kunstens verden. Og oversettelse, som kanskje kan se ut som et traurig håndverk, er også en kunst.

Folk flest lurer kanskje på hvorfor man ikke like godt leverer en upåklagelig, feilfri og på alle måter adekvat oversettelse i første omgang? Spørsmålet er ikke et virkelig godt spørsmål, men det fortjener et svar. En annen gang, kanskje.

Innlegget har opprinnelig vært publisert på Tom Lotheringtons egen blogg.

tirsdag 12. mars 2013

Mitt liv på en norsk bondegård på 1800-tallet: en kritisk studie

Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke. Tematikken var fri, gjerne underlige eller irriterende ting og fenomener – enten i det norske språket, eller ved den norske kulturen. Det ble kåret to vinnere, som fremførte sine kåserier under Oversatte dager på Litteraturhuset i Oslo i mars. Oversetterbloggen har fått tillatelse til å publisere både vinnerbidragene og andre kåserier de nærmeste ukene. Følg med!
første plass kom Karolina Drozdowska fra Polen. Juryens begrunnelse: Hemmeligheten ved humor er gjerne det uventede, og vinnerbidraget tar opp et overraskende tema: norsk kiosklitteraturs suksess i Polen. Her møter vi kvinnen bak. Karolina Drozdowska evner med sitt liksom-naive blikk å avkle hele sjangeren på noen få avsnitt. Juryen falt for fortellerstemmens selvironi, snert og tvetydighet, og særlig for hvordan Jens Bjørneboe bringes inn i teksten på flere plan. 

Mitt liv på en norsk bondegård på 1800-tallet: en kritisk studie

Karolina Drozdowska

Mitt navn er Karolina, og jeg fører et dobbelt liv. Om dagen jobber jeg på et forlag og forsøker – ganske desperat – å skrive ferdig doktoravhandlingen om Jens Bjørneboes episke teater. Men om kveldene kommer jeg hjem, slår på pc-en og flytter inn på en bondegård i Norge. Av en eller annen grunn er det nesten alltid en bondegård og nesten alltid på 1800-tallet (gjerne rundt 1814), men jeg har også bodd på et sykehus i Oslo i ganske moderne tider og på et virkelig kongeslott like før Kalmarunionen. Hver kveld er jeg omgitt av norske odelsjenter og -gutter, tauser, drenger og budeier, bondekoner, kloke koner, jordmødre og bygdeprester. Det er min jobb å gjendikte deres ord og handlinger, slik at de kan havne trygt mellom to permer og avslutte reisen sin i de polske kioskene, der de blir solgt til trofaste lesere.

Det heter selvfølgelig ikke «kiosklitteratur» i Polen, det er jo ganske klart at romantiske historier som utspiller seg i de eksotiske norske omgivelsene fortjener et mer høytidelig navn. På polsk heter det «norsk saga» eller «skandinavisk saga». Når en polakk forteller dere at han eller hun leser en «saga», da snakker han eller hun antakelig ikke om eventyrene til Egil Skallagrimson eller folk fra Laxdal, men heller om en norsk romanserie på 50 bind. Med handlingen plassert på en bondegård, gjerne rundt 1814. 


Jeg husker alle gårdene og alle familiene jeg har bodd hos, alle historiene jeg har vært med på. Jeg ble faktisk gode venner med noen av hovedheltinnene. Hver «saga» må ha en hovedheltinne, som vanligvis er «en ung kvinne i opprør» og jeg er jo en ung kvinne i opprør selv, så det passer ganske godt. Kanskje best likte jeg Johanna fra Hedmark som var gift med lensmannen Jan Tarvald, men egentlig elsket hun fortsatt Kristian som hadde dødd av tuberkulose. Hun var også småforelsket i bygdepresten Odin Veslegård, men han var gift, og i tillegg hadde han et hemmelig forhold med Julia, som var bygdas jordmor. De måtte holde forholdet hemmelig siden Julia var gift med Gabriel, som også var prest og arbeidet tett sammen med Veslegård. Senere viste det seg at Gabriel var homofil og måtte flykte til Frankrike, men først gjorde han Julia gravid ved å dope henne og ha samleie med henne mens hun sov. Etterpå husket hun selvfølgelig ingenting, og vi måtte bruke hele to bind på å finne ut hvem faren til barnet var. Slike gode historier har jeg hundrevis av.

Det finnes flere grunner til at norske «sagaer» er så populære i landet mitt. Det er gode kjærlighetshistorier, selvfølgelig, men selve settingen er også viktig: bondenorge på 1800-tallet virker fjernt, eksotisk og spennende. Og, uansett om vi befinner oss på en stor gård i Gudbrandsdalen eller en bitteliten fiskerbygd i Lofoten, kan vi finne noen oppførselsmønstre som er felles for alle sagahelter og -heltinner. Og kanskje, begynner den utenlandske leseren å lure etter hvert, er disse mønstrene typiske for alle nordmenn?

En av de flere tingene man lærer seg om norsk folk ved å lese sagalitteraturen er at de ser veldig mye på hverandre. De kikker, titter, stirrer, glaner og glor, de sender hverandre blikk, de slår øynene ned (eller, alternativt, senker blikket) bare for å kunne løfte dem igjen to setninger senere. Jeg vet sannelig ikke om det finnes et annet språk som gir folk så mange måter å se på hverandre på. Og det er ikke bare selve faktumet at de ser på hverandre som er viktig her. Det er også det HVORDAN de ser på hverandre. De norske øynene kan stråle eller lyne, avhengig av humøret vedkommende nordmann befinner seg i. De brenner også ganske ofte («øynene hennes brant mot hans»). På norsk kan man se på noen med kjærlighet, hat eller til og med likegyldighet i blikket, sende hverandre hemmelighetsfulle eller forstående blikk. På polsk kan man ikke gjøre alt dette. Eller jo, selvfølgelig kan man det, men det høres veldig unaturlig ut når man forsøker å beskrive det på vårt språk. Resultatet kan være at den polske leseren begynner å lure på hvorfor i all verden nordmenn bruker så vanvittig mye tid på å se på hverandre. For et rikt emosjonelt liv de har der oppe, kan han eller hun konkludere.


Men det er ikke bare det emosjonelle livet det dreier seg om. For den andre konklusjonen en kan trekke fra sagahelters eventyr er at nordmenn er kåte hele tiden. Uavhengig av sin sosial- og sivilstatus, alder og livssituasjon har de alltid lyst på hverandre. Og siden vi vanligvis befinner oss på en bondegård på 1800-tallet, er det låven eller fjøset de fleste kjærlighetsscenene utspiller seg på. Her er det gjerne prester som briljerer. Når en prest-helt blir introdusert, kan man være ganske sikker på at han før eller senere kommer til å bedrive hor, voldta noen eller i beste fall forføre bygdas jordmor. For oss polakker, som er født og oppvokst i et katolsk land, virker dette spesielt spennende. Da er det oss, for en gangs skyld, som stirrer med brennende blikk – på boksidene. Men det er også her mange problemer oppstår. Saken er at det norske språket er godt og enkelt og saftig når det gjelder det seksuelle og det intime. Polsk lider imidlertid av mangel på gode ord man kan bruke for å snakke om sex. Mens deres kraftuttrykk gjerne har en religiøs tilknytning, er de sterkeste banneordene hos oss forbundet med kjønnsorganer eller diverse måter man kan ha samleie på. Språket som brukes for å snakke om sex, kan enten være veldig faglig og medisinsk, vulgært eller barnslig. Dette er ikke særlig romantisk og passer lite til det som skjer på de norske fjøsene. Det som på deres språk høres greit og naturlig ut, blir ofte i oversettelsesprosessen forandret til noe helt forferdelig. Og sagalitteraturen er kanskje spesielt vanskelig når det gjelder dette aspektet: Kroppsdeler strutter og nupper seg på hver annen side, de pulserer og blir stive og varme og røde. Ekstra tøft blir det når romantikken trer inn: Den vanskeligste setningen jeg noen gang har måttet oversette, er: «Svettedråpene glitret som edelstener i de mørke kjønnshårene hans». Jeg har ikke norsk som morsmål så det er ganske vanskelig for meg å vurdere hvor ille dette høres ut på deres språk, men i den polske oversettelsen blir dette rett og slett grusomt. «– Er du glad for at du gikk fra Nelle? Spurte hun da hun red ham etter å ha lepjet huden hans ren for den søte, klissete vinen» kan være et annet eksempel.
 

Og det er ikke bare det at heltene mine er kåte hele tiden. De er også flinke, uhyre, nesten unaturlig flinke i senga (eller i høyet). «Dette var ikke bra», sa min bestevenninne Gosia en dag mens vi drakk kaffe sammen og jeg fortalte om en scene jeg nettopp hadde oversatt, der Synne og Edvard hadde sin bryllupsnatt og var sammen med hverandre for første gang. Ikke bare besvimte begge to av vellysten, de klarte faktisk å unnfange et barn før de mistet bevisstheten. «Ikke bra i det hele tatt», ristet Gosia på hodet. «Hvorfor?», spurte jeg forundret, siden min personlige mening var at resultatet Synne og Edvard oppnådde kunne i det minste kalles for tilfredsstillende. «Den slags litteratur er skadelig», sa min venninne og tok en slurk fra koppen sin. «Den gir unge jenter urealistiske forventninger». Her måtte jeg si meg enig.

Bondejenter og -gutter jeg bor hos, ser altså mye på hverandre og bruker masse tid og krefter på sex, men av og til må de også snakke sammen. Og her møter en stakkars oversetter enda flere problemer. For uansett om man bor i Buskerud eller Hedmark, på Sør-, Vest- eller Østlandet, i Finnmark eller Lofoten, så finnes det ALLTID noen som snakker dialekt. Vanligvis er det tausene og drengene, for frua i huset (den unge kvinnen i opprør) bruker nesten alltid veldig korrekt bokmål. Men problematisk blir det allikevel, for mitt lands vanskelige og ganske tragiske historie førte til at dialektforskjellene i det muntlige språket forsvant. Det finnes én måte å snakke på på polsk. Eller jo, de som bor helt sør i Polen på fjellet snakker litt annerledes. Og de som bor i Schlesien. Men bare noen få. Og uansett kan en jente fra Lofoten ikke snakke som en fra Zakopane, dette blir bare helt galt. Hva i all verden skal jeg gjøre når jeg befinner meg på et kjøkken på en stor gård, sammen med noen tjenestejenter, og plutselig banker noen på døren. «Kom inn føruta pikk!» roper Stine, en av jentene, og de andre begynner å le. Så forklarer Stine at i hennes hjemmebygd betyr «å pikke» det samme som «å banke». Alle synes det er veldig morsomt, meg inkludert, men hele situasjonen er absolutt umulig å oversette. Eller: Jeg er på tur på fjellet sammen med Hannah fra Buskerud og hennes kjæreste, Fabian, som kommer fra Christiania. Hannah forteller at nå må de gå hjem for snart er det middag. De skal spise «eplu». Fabian forstår ikke ordet og Hannah forklarer at det betyr poteter. Men hvordan skal jeg forklare hva de snakker om til den polske leseren? I noen tilfeller er jeg nødt til å gjøre noe som jeg absolutt HATER å gjøre, det vil si sette inn en asterisk og så en forklaring i en fotnote. Det er alltid en kjempedårlig løsning for en oversetter. Det ødelegger illusjonen, minner leseren om at han eller hun ikke befinner seg på et kjøkken på en bondegård, eller på fjellet, men hjemme i lenestolen eller i senga eller på bussen eller hvor det skal være og leser en bok. Og da blir han eller hun ikke lenger en del av historien, men bare en tilskuer som ser på begivenhetene utenfra. 


Her sukker jeg og kikker på bildet som henger på veggen over skrivebordet mitt. På bildet sitter Jens Bjørneboe i en stol i teaterkulissene i Stockholm og sover. Det står en halvtom flaske rødvin på bordet ved siden av ham. Han ser veldig pen og veldig rolig ut. Året er 1970. Jeg sukker fordi alt det jeg har skrevet hittil er ganske ironisk, og det synes Jens sikkert og. For det er nettopp det jeg tar meg av i denne doktoravhandlingen jeg så desperat forsøker å skrive ferdig: episk teater og det å ødelegge illusjonen. Verfremdungseffekten heter det. Bare gjennom V-effekten og V-teateret kan vi forandre virkeligheten, bli bedre mennesker og få til en bedre verden. Det synes Jens, og jeg er helt enig med ham. Men så, samtidig, er jeg så opptatt av å opprettholde illusjonen for alle de jeg tar med meg til de norske bondegårdene. Slik at de kan føle seg hjemme i den ukompliserte, litt banale verdenen med den vakre norske naturen rundt seg. Jeg titter igjen på Jens og blir litt usikker. Kanskje er han ikke fornøyd med meg? Kanskje synes han at jeg ikke bør bruke tid på slikt, og at det jeg gjør er fullstendig meningsløst?

Men nei, jeg tror egentlig ikke det. Ikke all litteratur må utgjøre en intellektuell utfordring, og det er noe Uten en tråd-forfatteren sikkert forstår veldig godt. Noen folk trenger bøker de kan kose seg med, og det er visst min jobb å gjøre disse bøkene tilgjengelige for dem. Og da gjelder det å gjøre jobben så godt som jeg bare kan. Så jeg puster lettet ut og lar Jens sove videre. Selv avslutter jeg denne teksten her, for nå må jeg skynde meg, en norsk bondejente venter. Denne gangen er det Amalie som bor på Finnskogen.

fredag 8. mars 2013

Kritikerprisen for beste oversettelse 2012 utdelt

Oversetterbloggen meldte for noen uker siden om de nominerte til Kritikerprisen for beste oversettelse 2012. Den 7. mars ble vinnerne kåret, og prisen gikk til Agnes Banach for oversettelsen fra polsk av Witold Gombrowicz’ Dagboken 1953–1958 (Flamme forlag).

Fra juryen heter det:

"«En oversettelse er et nytt verk, en ny ytringsform, og vi skylder denne nye ytringsformen vår helhjertede lojalitet. Så er spørsmålet hva det betyr. Mitt svar er at det betyr å skrive boka på norsk. Å gå inn i teksten som skriver. Å ta ansvar for teksten. Jeg vil naturligvis ikke misforstås dit hen at det å skrive boka på norsk, skulle bety å ikle alle utenlandske diktverk lettfattelig norsk normalprosa. Poenget er at oversetteren må melde seg på i samme klasse som forfatteren. Hun må møte den utenlandske teksten med et like nyskapende, like lekende, eventuelt like frekt og freidig forhold til sitt eget språk, som forfatteren har til sitt.»

Sitatet er fra talen fjorårets vinner av oversetterprisen, Merete Alfsen holdt ved Norsk Oversetterforenings 60-årsjubileum i 2008. Det angir på presis og helhetlig vis den utfordrende oppgaven man står overfor når oversettelser skal vurderes.

Årets jury har bestått av: Liv Riiser, Audun Lindholm og undertegnede, Geir Kjell Andersland. Som vanlig har det vært mye verdifullt å velge mellom. Det er ubarmhjertig å skulle nominere bare fire kandidater til prisen. På den annen side er og blir det et luksusproblem for en jury. Og igjen blir vi, i dette arbeidet, minnet om hvor nødvendig den del av det norske litterære tilbudet som utgjøres av den oversatte litteraturen faktisk er.

De nominerte er:

- Johannes Gjerdåker for oversettelsen fra islandsk av Bergsveinn Birgisson: Svar på brev fra Helga, Pelikanen forlag

- Bjørn Aasheim for oversettelsen fra tysk av Heinrich von Kleist: Fortellinger, Bokvennen forlag

- Agnes Banach for oversettelsen fra polsk av Witold Gombrowicz: Dagboken 1953–1958, Flamme forlag

- Kari Kemeny for oversettelsen fra ungarsk av Péter Nádas: Parallelle historier, bind I og II, Agora

Årets vinner av Kritikerprisen for beste oversettelse 2012 er:

Agnes Banach for oversettelsen av Dagboken 1953–1958 av Witold Gombrowicz.

I sitt essay i Klassekampens bokmagasin 22. september 2012 beskriver Agnes Banach hvordan hun nærmet seg oversetteroppgaven med ærefrykt og trøster seg sålydende:

«Heldigvis er det ikke et krav at oversetterens talent skal være i nærheten av forfatterens.»

Til dette er det for det første å si at hun med disse ord synes å prestere et ubehjelpelig riv av den listen som vi har plassert høyt, i tråd med Merete Alfsens kyndige anbefalinger. Men for det andre viser måten hun faktisk har løst oppgaven på, at uttalelsen nok snarere demonstrerer et velutviklet talent for koketteri enn et talent for oversettelse kun på det jevne.

Hun har løst oversetteroppgaven nettopp ved å melde seg på i samme klasse som forfatteren. Hun har beveget seg over listen med god margin. Agnes Banachs spenstige og årvåkne oversettelse har fått frem Gombrowicz’ syrlighet, innforståtte henvisninger til polsk kultur sett fra hans eksil og hans dårlig kamuflerte selvopptatthet, uten at dette bare blir fakter på norsk. Men hun har heller ikke glattet ut eller forsøkt å perfeksjonere en tekst som strittet mot da den ble skrevet og fortsetter å stritte mot 50 år senere.

For å sitere Jarek Semik i BT 23. oktober 2012: «Stilen til Gombrowicz er overdådig, den springer ut av genuin lekenhet, skaperglede og språklig overskudd som er formidlet suverent til norsk i Banachs galante gjengivelse.»

Agnes Banach har utvilsomt hatt god hjelp av den svenske oversettelsen til Anders Bodegård, som har foreligget lenge, men resultatet er en suveren norsk språkdrakt, og det er Agnes Banachs egen kreasjon.

I den forbindelse en liten parantes: Forlaget Flamme må få skryt for å ha initiert at Dagboken omsider foreligger på norsk.

Samtidig har Samlaget utgitt forfatterens skuespill: Yvonne, Vigsla og Operette, oversatt av Knut Andras Grimstad. Året 2012 ble dermed det året da Witold Gombrowicz gjeninntok sin rettmessige plass på det norske litterære kartet etter at Gyldendal sluttet å oversette etter hans død. Tatt i betraktning av at han stadig blir regnet som en av det 20. århundres viktigste forfattere, kan man vel si at det var på høy tid.

Ifølge statuttene for Kritikerprisen for beste oversettelse deles prisen ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterært verdifull prosa.

Geir Gulliksen skriver i sitt etterord at «Dagboken er ujevn og løst komponert, men ofte forbløffende forløst og frigjørende å lese. Antakelig er denne boken akkurat det den var ment å være: et litterært opprør mot den stivnede Litteraturen. Gombrowicz var antilitterær, det erklærte han flere ganger.»

Uavhengig av Dagbokens litterære verdi er det på det rene at den har øvet stor innflytelse på fremtredende norske forfattere. Dag Solstad, Espen Haavardsholm Stig Sæterbakken og Karl Ove Knausgård nevnes hyppig blant de som har latt seg inspirere. Så vi kan nok enes om at vi her har en viktig forfatter, en viktig bok og en viktig oversettelse.

Det er planlagt et bind II neste høst som vil dekke tiden fra 1958 til forfatterens død i 1969. Det er betryggende å vite at samme oversetter vil fullføre verket.

Og vi får tro at hun etter årets pris kan gå til arbeidet med mindre beskjedenhet vedrørende sitt talent. Talentet er dokumentert. Koketteri, tidvis sjarmerende nok, er også unødvendig. Utfordringen blir vel snarere preget av prestasjonsangst."

Oversetterbloggen gratulerer!

torsdag 7. mars 2013

Tapetet -- en sørgelig historie om oversettelse

Tapetet

En sørgelig historie om oversettelse


Av oversetter Ellen Holm Stenersen

Abraham Poppius (1793–1866) tjente til sitt brød som prest, men i litteraturhistorien er han husket som lyriker.

Han var med i kretsen som kalles Åboromantikerne. De var opptatt av folkediktning, slik trendene i tiden var. Poppius hadde dårlig råd og klarte ikke å finansiere en lengre innsamlingsreise.

Han ble kapellan på sitt hjemsted Juva og hadde stillingen i 33 år. Da den første utgaven av Kalevala kom i 1835, gikk han straks i gang med å oversette den til svensk. Tidlig morgen og sen kveld satt han i år etter år og arbeidet i sitt lønnkammer. Han var nesten i mål da Castréns oversettelse ble utgitt i 1841.

Det var et hardt slag. Han leste Castréns oversettelse, studerte den inngående, og ble stadig mer overbevist om at den var mye bedre enn hans egen. Alt strevet var forgjeves. Så ble papirbunken lagt til side.

En vakker sommerdag foreslo den gamle husholdersken hans, som så mange ganger før, at de burde pusse opp litt.

«Men kjære Ursula, hvor skal vi få sånne dyre tapeter fra, og hva skal vi med sånn luksus?»

«Har jeg ikke sagt hundre ganger at pastoren ikke trenger å tenke på prisen. Det ligger jo så masse papirer i skapet. Bare tenk på hvor godt og varmt det blir her!»

Og så fikk Ursula svinge limkosten. Ark for ark gikk Kalevala-oversettelsen med. Og det er ikke rart at pastoren ble enda mer glad i sitt arbeidsrom enn før.

mandag 4. mars 2013

Nominasjoner til Kulturdepartementets oversetterpris 2012

De nominerte til Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2012 ble kunngjort i dag. I oversetterkategorien er følgende nominert:

Klaus Hagerup
for oversettelsen av Diktatoren av Ulf Stark
Ill. Linda Bondestam
Aschehoug forlag

Juryens begrunnelse: "Det er viktig for diktatorer å kunne skrive navnet sitt stilig, stort og fort. Han har allerede skrevet åtte ark fulle med svart tusj. Det ser ut som bølger i storm. Det betyr: Jeg Jeg Jeg Jeg." Diktatoren er en herlig og humoristisk skildring av en liten tyrann som får alle til å danse etter sin egen pipe. Han har andre mennesker som gjør det meste for seg, han blir matet, tennene hans blir pusset, han får på seg diktatorpyjamsen og blir lest for på sengen, men vil bare høre eventyr der det er han som er størst og best. Til slutt brøler diktatoren SOV til seg selv. For hvis man er diktator, så er man diktator, heter det i Klaus Hagerups presise oversettelse av Ulf Starks underfundige tekst. Hagerup ivaretar originalens muntlige rytme som gir teksten særegne poetiske kvaliteter, og han formidler humoren i et ledig og uanstrengt språk. Også på norsk er dette blitt en bok som ber om å bli lest høyt. Mange ganger.

Tor Tveite
for oversettelsen fra finsk av Ella-bøkene av Timo Parvela
Ill. Ida Larmo
Mangschou forlag

Juryens begrunnelse: Ella og de oppfinnsomme klassekameratene hennes har tatt unge lesere med storm, også utenfor hjemlandet Finland. De fem bøkene som foreløpig har kommet på norsk er langt på vei skrevet over samme lesten med en handling som utnytter misforståelser som kilde til forviklinger og vittige situasjoner, og et persongalleri med faste og identifiserbare typer. Tor Tveite har oversatt serien til norsk i et språk som overbeviser med sin situasjonskomikk og sine treffsikre replikker. I bøkene om Ella er mye av humoren språklig fundert, den leker med ords dobbeltbetydninger og kvir seg ikke for å bruke språklig avanserte virkemidler. Dette er utfordringer som stiller krav til oversetterens kreativitet. Tveite formidler Parvelas lettleste romaner i et variert språk, og framstillingen har fått mye av den varmen og drivet som karakteriserer hovedpersonens gemytt. En humørpille! Den barnlige leser vil fort bli avhengig av flere.

Guri Vesaas
for omsetjinga frå italiensk av Rosas buss av Fabrizio Silei
Ill. Maurizio A.C. Quarello
Det Norske Samlaget

Juryens begrunnelse: I 1955 nekta Rosa Parks å reise seg for ein kvit amerikanar på ein gul buss i Montgomery i Alabama, ei uhøyrd handling som enda i Høgsterett. I den italienske bildeboka Rosas buss lèt forfattaren Fabrizio Silei eit augevitne fortelje historia til barnebarnet sitt mange år seinare. Det skjer i Henry Ford-museet der den gule bussen står den dag i dag. Bestefaren var nemleg sjølv med bussen, og mens Rosa sat, reiste han seg for den kvite mannen. Resten av livet har han hatt dårleg samvit fordi han mista motet og oppførde seg så feigt. Maurizio Quarellos fargesterke bilde vinkar til måleria av Edward Hopper og tilfører forteljinga ei einsemd som forsterkar marginaliseringa av den svarte rasen. Guri Vesaas har alltid hatt ei vakent blikk for den italiensk barnelitteraturen, som bare unntaksvis finn vegen til Noreg. Omsetjinga hennar av Rosas buss flyt godt på norsk, har rytme og energi og formidlar den alvorlege og personlege tonen i den brennbare teksten i eit stødig og stilsikkert språk.

Oversetterbloggen gratulerer!

Prisutdelingen ved kulturminister Hadia Tajik finner sted onsdag 20. mars kl. 13.00 i Nasjonalbibliotekets store auditorium, Henrik Ibsensgt. 110 (Solli plass), Oslo

En oversikt over tidligere vinnere finnes HER.