fredag 28. februar 2014

Anmeldelse: Oversettelsen av Randa av Zakariya Tamir

Oversettelsen av Randa, av Zakariya Tamir,
oversatt og tilrettelagt av Pernille Myrvold og John Erik Sætren,
anmeldt av Vibeke Koehler


Jeg kan si med det samme at dette ikke kommer til å bli en kritikk av oversettelsen. Til det er jeg som arabiskentusiast alt for begeistret for å få en bok av dette kaliberet mellom hendene. Men hva gjør akkurat oversettelsen av Randa så spesiell? Tamir er ikke tidligere oversatt til norsk, det er én ting. Forfatterens stil og behandling av nære og større tema på en kunstferdig måte, er en annen – men det er likevel ikke grunnen til at det sitrer i språkhjertet mitt. Undertittelen på boken er: «En fortelling på norsk og arabisk» – teksten er tatt med både i norsk oversettelse og i arabisk original –Dette er en perle for alle som strever eller har strevd med å lære seg arabisk, og alle som deler språkene norsk og arabisk i sin hverdag.

Jeg skal prøve å forklare hvorfor. Arabisk er ikke det enkleste språket å lære seg. Selv etter å ha snakket, studert og jobbet med arabisk av og på, over en periode på 18 år, må jeg fremdeles gjennom en dekodingsprosess når jeg skal lese helt ny tekst. Grunnene er flere, men ligger hovedsakelig i at arabisk skrives med de aller fleste vokallydene i ordene som små tegn over og under teksten. Disse vokalene er også grammatiske markører. Det vil si at vokaltegnene forteller leseren hvilken form av verbet hun har foran seg, om det er aktivt eller passivt, om et substantiv er subjekt eller objekt (det er ikke nødvendigvis definert av plasseringen i setningen), bare for å nevne noe. Dette høres jo for så vidt ikke så fryktelig vanskelig ut å lære seg. Det er sikkert ikke mye verre enn, for eksempel russisk grammatikk. Men, her er arabistens catch 22: Vokaltegnene skrives ikke likevel. Bortsett fra i tekster som skolebøker for småskolen, og i Koranen. Det vil si at dersom jeg vil lese noe annet, som en roman eller en nyhetsartikkel, må jeg først lese meg fram og tilbake til hvordan ordene i teksten forholder seg til hverandre, og dermed komme fram til hvilke vokaltegn som egentlig skulle stått der, og deretter få tak i en helhetlig forståelse av innholdet.

Den prosessen krever en del tid og svette, og fører som regel til at jeg får en gratis oppfriskning av de saftigere arabiske glosene med på kjøpet.

Med minnet om frustrerte tårer i øyekroken husker jeg tilbake på mine tidlige dager som arabiskstudent, når teksten omformet seg til en samling uforståelige kruseduller, og utsatte meg for plutselige glimt av betydning, som om bokstavene ertet med vilje og lekte gjemsel med meningsinnholdet i setningene. Jeg gjetter at mange studenter og andre interesserte vil være fornøyde med å kunne hoppe over en liten del av denne smerten. Dét blir nemlig mulig ved hjelp av denne oversettelsen. Myrvold og Sætren har tatt seg bryet med å vokalisere hele den arabiske teksten som følger side om side med den norske. Riktignok har ett og annet vokaltegn falt ut. Det kan vel bli ekstra forvirrende hvis du forventer å finne absolutt alle. Dette er allerede i ferd med å bli rettet til neste opplag.

Det neste geniale grepet oversetterne har sørget for, er nesten verdt et forfatterstempel i seg selv: De har laget ordliste. Ordlisten er dessuten ordnet slik at ordene presenteres i den rekkefølgen de dukker opp i, i teksten. Dette sparer en student for mangfoldige timers ordbokarbeid, for å få lest seg gjennom en bok av denne størrelsen, og gir ikke minst muligheten for en mer direkte leseropplevese.


Ordlisten presenteres med en innledning som bugner av nyttig grammatisk informasjon. Når det dukker opp ord som ofte oversettes med flere forskjellige betydninger avhengig av kontekst, har oversetterne skilt mellom den generelle betydningen og den betydningen som er valgt i oversettelsen her. Dette er markert med piler i ordlisten. Dermed får vi faktisk et direkte, og unikt innblikk i hvordan oversetterne har tenkt.

I eksempelet overfor ser vi dette allerede flere ganger. Det arabiske uttrykket med den direkte betydningen «å skrive seg inn» er oversatt med «å begynne på skole», «le» er oversatt med «klukke» osv.

Selve oversettelsen er også tilrettelagt med spesiell tanke på studenter som sårt trenger tilgjengelig tekstmateriale å jobbe med.

Boken inneholder også en introduksjon til Zakariya Tamirs forfatterskap, og denne teksten i særdeleshet. Randa er en samling av 39 kort-korte historier, som kan leses hver for seg, eller samlet. Mange av småhistoriene er ikke lengre enn 3-4 setninger, og grenser til å ligne mer på dikt. Kanskje de kunne vært kalt «kunstnoveller»?

I starten på et utfordrende språkstudie er korte, men meningsfulle tekster veldig velkomne. Her ser vi fortelling nr. 2 – med arabisk tekst side om side:
 
 
Zakaria Tamir (f. 1931) er en av de mest leste arabiske forfattere av moderne litteratur i dag. Han skriver poetiske tekster, som arabisk er velkjent for. Historiene hans minner nesten om folkeeventyr, og kan noen ganger være ganske groteske. I Randa veksler forfatteren mellom referanser til den moderne verden og mytiske samtaler med dyr, elementer, vær og vind – og jenta Randas indre samtaler med seg selv, og fantasien hennes.

Disse korte historiene egner seg godt til filosofering og ettertanke, og appellerer til både voksne, ungdom og barn, på hver sine måter. Noen av de korte historiene kan være litt vel brutale for yngre barn, men mange egner seg fint som en leseopplevelse også for de helt minste. Oversetterne har gjort en god jobb med å videreformidle den reflektive stemningen i originalen, og har stort sett lyktes i å gjøre norsken like tilgjengelig og enkel som den arabiske teksten er for sine morsmålslesere. En del ord og uttrykk har imidlertid ofte en tendens til å bli stive og arkaiske i arabisk-norsk oversettelse. Dette er ikke helt unngått. Som for eksempel i fortelling nummer 35, der Randa samtaler med et ark og en penn, og hører på dem krangle. Arket sier: «Fornærmer du meg, ærede blyant? Du, som er laget av eldgammelt tre?» «Ærede» finner vi strengt tatt ikke i originalen, men et tiltaleord som påkaller og retter oppmerksomheten mot den som nevnes etterpå. «Ærede» er en mulig oversettelse, samtidig kan vi stille spørsmål ved om ordet gjør nytte for seg i en tekst som skal være lett tilgjenglig? Det kunne også vært oversatt med «Du din!» Likevel passer valget inn i den filosoferende, eventyrliknende stilen.

Personlig har jeg et ønske om at denne boken vil bli nyttig for flere enn språkstudenter og andre med generell interesse for arabisk litteratur og kultur. Våre tospråklige ungdommer, som kanskje snakker arabisk hjemme med foreldrene og norsk på skolen og med venner, har her en fantastisk mulighet. Med de to språkene side om side, kan en få utvidet ordforrådet, få en bedre forståelse for setningsbygging, oppdage grammatiske mønstre og ikke minst utvikle leseglede med en mer tilgjenglig tekst. Dette er gull verdt, og jeg håper at både skoler og foreldre får øynene opp for denne boken.

Myrvold og Sætren har lagt inn en formidabel innsats i dette verket, og veldig mange vil nok sette stor pris på boken slik den er tilrettelagt. Etter å ha fulgt småhistoriene fra begynnelse til slutt, får de en dypere dimensjon og nærhet. Vi kommer både tettere på hovedpersonen Randa, og via hennes tanker og fantasier får vi løftet blikket ut til større og almennmenneskelige spørsmål som er aktuelle i dag. Det er interessant å erfare hvordan Zakariya Tamir tar oss med på denne reisen mellom livets stort og smått, ved hjelp av oversetternes kyndige arbeid.

mandag 24. februar 2014

Oversatt aften: Steve Sem-Sandbergs Theres

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 25.02., og denne gangen er temaet Steve Sem-Sandbergs Theres.

 
Eldorado bokhandel (Torggata 9A, Oslo), tirsdag 25.02. kl. 18.00.

Møt oversetter Bjørn Herrman og kritiker Olaf Haagensen i samtale.

I en collage av ulike tekstformer og sjangre forteller Steve Sem-Sandberg i Theres historien om Ulrike Meinhof, en av nøkkelfigurene i Rote Armee Fraktion, terrororganisasjonen som rystet det nye Tyskland på 1970-tallet, og satte dype spor i Europas politiske og intellektuelle liv. Tilfellet Ulrike Meinhof har alltid vært en gåte: I løpet av noen få år gjennomgikk hun en voldsom radikalisering i full offentlighet, og gikk fra å være en respektert samfunnsdebattant til å bli en lovløs terrorist som var villig til å drepe og ofre sine egne barn for sine ideers skyld.


Steve Sem-Sandberg belyser denne gåten fra en rekke forskjellige vinkler, gjennom handlingsreferater, historiske dokumenter, poesi, dialoger og rettsprotokoller. Med sine forskjelligartede innganger sprenger han alle rammer for den historiske romanen, og utfordrer biografien og den historiske fremstillingen som sjanger: Hvordan kan overhodet et liv gjengis som litteratur? De mange ulike stilleiene og formene i romanen skaper ekstra problemer for oversetteren, i tillegg til at selve overføringsarbeidet, fra liv til skrift, minner oss om det grunnleggende problemet i all oversettelse. Kritiker og litteraturviter Olaf Haagensen møter oversetteren Bjørn Alex Herrman til en samtale om boka, om Ulrike Meinhof og 70-tallet, om Steve Sem-Sandbergs dokumentarisme og om oversettelsen.

Bjørn Alex Herrman oversetter fra svensk, engelsk og amerikansk, og har gitt en rekke betydelige verker norsk språkdrakt. I 2009 fikk han Brageprisen for sin oversettelse av Herman Melvilles Moby-Dick, og han har mottatt flere andre priser for sitt arbeid. For oversettelsen av Sem-Sandbergs Theres er han nominert til Kritikerprisen for beste oversettelse 2013.

Olaf Haagensen er kritiker, redaksjonssekretær i Klassekampen Bokmagasinet og medredaktør av tidsskriftet Vagant.

torsdag 20. februar 2014

Oversettere anbefaler Mammut-bøker! Del 2.

Denne uka gikk årets Mammutsalg av stabelen. I dette innlegget anbefaler tre oversettere til sammen fembøker som fås kjøpt der. Klikk HER for forrige ukes anbefalinger!

Hedda Vormeland anbefaler:

Amanda Hodgkinson: Britannia Road 22 – nummer 52 i Mammut-katalogen

Janusz og Silvana er unge og livsglade, de møtes og forelsker seg, gifter seg og blir foreldre hjemme i Polen. Men den nygifte lykken og det harmoniske hverdagslivet med sønnen Aurek avbrytes brutalt av andre verdenskrig. Janusz blir soldat i Polens eksilhær, Silvana overlever med nød og neppe på flukt i villmarka. Etter seks år på hver sin kant gjenforenes de i England og må forsøke å bygge opp fellesskap og familieliv. En hjerteskjærende fortelling, men nøkternt fortalt og vel verdt å bruke tid på.


Nina Zandjani anbefaler:

Harald Welzer og Sönke Neitzel: Soldater – Beretninger om krig, drap og død – nummer 537 i Mammut-katalogen

Høsten 2001 kom den tyske historikeren Sönke Neitzel tilfeldigvis over et senasjonelt arkiv, som forskerne så langt ikke visste om: 150 000 sider med hemmelige avlyttinger av tyske soldater i alliert fangenskap under krigen. Neitzel fikk med seg samfunnspsykolog Harald Welzer til å sette dette avlyttingsmaterialet inn i adferdspsykologisk kontekst. Sammen gir de oss en detaljert beskrivelse av hva tyske soldater og offiserer fra andre verdenskrig forteller seg imellom, på cella i Storbritannia og USA, uten å vite at de blir avlyttet. Dette gir oss unik og hittil ukjent informasjon om hvordan vanlige mennesker, innenfor gitte rammebetingelser, kan begå de mest umenneskelige handlingene.

En sterk bok som bør leses.

Norge var det først ute med å oversette boken, som er skrevet på tysk.

Lenker til noen av anmeldelsene:
Dagbladet
Morgenbladet
Historienet


John Erik Frydenlund anbefaler:

Så vidt jeg kan se er det tre bøker fra min oversetterhånd på Mammutsalg i år. To av dem forsvant sporløst i anmelderland, den tredje er kanskje den jeg har fått mest ros for noensinne. Jeg nøler ikke med å anbefale alle tre, ettersom jeg foreløpig (bank i bordet) stort sett bare jobber med bøker jeg a) liker b) tror jeg kan gi en god norsk språkdrakt. Here goes, som vi seier heme:

Nadifa Mohamed: Svart mamba – nummer 86 i Mammut-katalogen

Somaliskfødte, England-baserte N.M. kommer med ny bok på norsk i løpet av våren (ikke oversatt av meg), og har fått mye oppmerksomhet, bare ikke her til lands. Svart mamba er på sett og vis en fortelling om migrasjon, basert på livsløpet til forfatterens far. Vi er midt på 1930-tallet, italiensk kolonisering i denne delen av Afrika, en lang reise som ender i England. Ikke en bok som kryper under huden, og en oversetterutfordring fordi den til tross for forfatterens akademiske bakgrunn benytter en «afrikansk» narrativ teknikk, med uvant bildebruk, mange gjentagelser osv, altså dette «sirkulære» som er en klisjé om alt afrikansk (og mye annet «eksotisk» for den del – anmelderne har det jo så travelt, stakkars!) – men likevel gripende på sitt vis.

Carol Birch: Jamrachs menasjeri – nummer 11 i Mammut-katalogen

Jeg tror ikke den fikk en eneste anmeldelse. Det fortjener den. Blurb: «En av de beste fortellingene jeg noensinne har lest.» – A.S. Byatt. Basert på historiske hendelser, vilt fascinerende tidsbilde fra 1850-tallets London og datidens hvalskuter, skipbrudd, overtro, moralske dilemmaer. Kikk mer på den på forlagets nettsider. Et helvete å oversette, på grunn av tidskoloritten, syntaksen, seilskutespråk – og fordi det ikke er så mange som har peiling på å flense hval lenger. Stikkord: Komodovaran.

Leif Enger: Ned til elva – nummer 31 i Mammut-katalogen

En helt usedvanlig bok. Jeg sa nei til å oversette den to ganger, fordi jeg så at den var glimrende, men jeg kunne ikke begripe hvordan jeg skulle klare å overføre den til norsk. Den tredje gangen sa jeg ja, og et eller annet må jeg vel ha gjort riktig (i ALL BESKJEDENHET, selvfølgelig), for det haglet med seksere og femmere og «årets vakreste bok» og mye ros til yours truly. Solgte godt, gjorde den også. En av disse bøkene som blir sittende i deg lenge.