onsdag 26. desember 2012

Fra en oversetters hjemmekontor, del 3

Av oversetter Cecilie Winger

Da bloggredaktør Hansen nylig sendte ut en bønn om bidrag til bloggen, så jeg prompte mitt snitt. To fluer i ett smekk. Her kan jeg både ønske god jul, og relansere den svært populære serien "Fra en oversetters hjemmekontor". (Se også HER og HER.) I denne serien tar vi som kjent for oss populære og aktuelle myter omkring oversettere. Og denne gangen skal vi se nærmere på noen av de mange mytene om hvor kummerlig og jammerlig oversettere og andre kunstnere feirer julehøytiden.
Jeg starter med et retorisk spørsmål: Kan det være kontrastene? Kan det være at de store forventningene som er knyttet til julefeiring her opp i det mørke nord – med tindrende barneøyne, sorgløse familier og venneflokker samlet rundt bugnende matfat, og gaver som gjør mottagerne øre av lykke – er så oppskrudde at det vekker et trassig ønske om det stikk motsatte?
Så vidt jeg litt forenklet har funnet fram til, finnes det bare to ytterligheter når kunstnere leverer juleskildringer. Den ene beskriver feiringer av lysfester som redder deltagerne gjennom mørketidsdepresjoner og får dem trygt ut i den andre enden av midtvintersolverv. Den beskriver lykkelige julefeiringer slik de foregår hos sorenskriver Bals i filmen Tante Pose. eller hjemme i herskapshuset hos Fanny og Alexander. (Digresjon: Jo da, jeg vet at verden ikke sto til påske i tilfellet Fanny og Alexander.)
Den andre er langt dystrere og barskere. Da Dikter Arild skrev om bestefar, utkledd som julenissen som har ramlet på fylla: "Ta a’rei maska, her harru flaska", brukte han humor. Det gjorde ikke Sigbjørn Obstfelder da han i sin bunntriste "Julaften" fra 1893 blant annet skriver:

Julaften
Jeg vanked alene i gaderne
og lytted til barnesangene.
Jeg satte meg ned på trapperne
og tænkte på min døde mor.

Og jeg gik ud på markerne -

ud - blandt stjernerne.

Min skygge gled hen over skyggerne

af dødningearmede trær.




Jeg fandt et lig mellem sneglimtene,

snejulelysene,

et lig, som endnu bævrede,

en stakkels frostdød spurv.



           
Og jeg gik hjem til mit tagkammer

og satte lyset i min flaske.




Jeg satte lyset i min flaske

og la bibelen på min kiste.




Jeg knæled ned ved min kiste

og blæste støvet af min bibel.




Jeg folded hænder over min bibel

og gråt.

(Digresjon 2: Denne tårefremkallende melankolien ble for øvrig parodiert rundt 1950 av d’herrer Eidem, Keilhau og Bjerke. "… og han lagde stille sit ansikt ned i flæsket og græd …")

Men om julefeiringene er kummerligere, er visst romjul og nyttår enda verre. Oh, the horror! Tenk bare på H.C. Andersens lille Piken med svovelstikkene fra 1848. Historien om den lille fattigjenta som fryser "i hjel den siste kvelden i det gamle året" – om hvem det heter: "Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen" – turde være kjent. Og jeg antar at det ikke bare er meg som har Per Aabels stemme i bakhodet når jeg siterer åpningssetningene, oversatt av Odd Bang-Hansen: "Det var gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden."
Like fatalt, og også med et siste smil om munnen, ender det i Amalie Skrams novelle Karens jul fra 1855. Hun begynner novellen slik: "Paa en af Dampskibskajerne i Kristiania laa det for en Del Aar siden et graamalet Træhus med fladt Tag, uden Skorsten, omtrent 4 Alen langt."
I dette ferjemannnsskuret lar Skram fattigjenta Karen søke ly mot kulden, sammen med sitt nyfødte, uekte barn. I romjulshelgen blir mor og barn funnet av en konstabel: "Han skyndte sig hen til Døren; den var stængt. Saa slog han i Stykker en Rude, fik fat paa en Jærnstang, som han strakte ind gjennem Aabningen og hægtes med den Krogen af Krampen. Traadte saa ind, sagte og forsigtigt. De var stendøde begge to. Barnet laa op til Moderen og holdt endnu i Døden Brystet i Munden. Nedover dets Kind var der fra Brystvorten silet nogle Draaber blod som laa størknet paa Hagen. Hun var forfærdelig udtæret, men paa ansiktet laa der som et stille Smil.
«Stakkars Jente, for Jul hun fik,» mumlet konstabelen mens han visked sig i Øjet."
           Jeg iler til med et siste eksempel, sånn for å bygge tristesse på tristesse, tilbake til en forfatter som benyttet seg av humor, nemlig Hans Jæger. I Fra Kristiania-Bohêmen fra 1885, beskrives den unge Henchen, som leser sitt rykende ferske dikt for vennen Jarman, slik:
"Det var et langt digt, skrevet i nogenlunde vers; indholdet var følgende: En ung mand, student naturligvis, er blet opmærksom paa, hvorledes forfattere nufortiden blir berømte ved at skrive liderlige bøger. Han vil ogsaa bli berømt, og saa sætter han sig til at skrive et stort liderlig drama. Nytaarsaften, mens hans forældre og søskende nedenunder i stuen fejrer julen med andagt og salmesang, sidder han oppe paa sit tagkammer og lægger den sidste haand paa sit arbeide. - Endelig er han færdig.
Han læner sig vel tilmode tilbage i sin gyngestol, gyngende et par gange frem og tilbage, og falder saa i søvn.
Det banker paa døren, og ind triner en formummet skikkelse, som siger: følg med! Han kan ikke andet, han maa adlyde. De gaar ud, gjennemvandrer forskjellige gader, og kommer endelig til theatret. Der gaar de ind og tar plads i sniplogen i første rad. Teppet er endnuikke gaat op; mens de venter tar han publikum i øjesyn. Der er propfuldt hus, men - det er altsammen bare benrangler! Han ser forfærdet paa sin ledsager og spør, hvad det skal betyde. - Jo, svarer skikkelsen, det er alle dem, som du ved dit liderlige stykke har bragt paa afveje, og som siden er døde og kommen til helvede. Hver nytaarsaften kommer de her og ser om igjen det stykke, som fra først af har bragt dem i fordærvelse.
- Idetsamme vender alle dødningerne sine hoder mod sniplogen: han er opdaget. De hyler og rejser sig op og strækker sine knokkelarme med krummede fingre op imod ham som for at gribe ham. - Han farer op og vil ud, men skikkelsen holder ham tilbage.
Han kjæmper fortvivlet for at komme løs; han skriger - og saa vaagner han i sin lænestol, bedækket med sved. - Han farer op og gnider sine øjne, griber det færdige drama og kaster det i ovnen. - Da han har set det fortæres i luerne til sidste stump gaar han nedenunder og falder sine forældre og søskende om halsen. Finis."
Hva moralen er? Nå vet jeg jo at mange overraskes over at Jæger her får fremstå som moralens vokter. Og at atter mange andre håper at jeg skal skrive at moralen er at EL James burde ha lest sin Hans Jæger før hun bestemte seg for tema for forfatterskapet sitt. Eller at jeg her kan påvise at Michael Jackson faktisk gjorde akkurat dét, før han spilte inn sin Thriller. Men nei. Hå, nei! Moralen er: Gledelig jul, naturligvis: Gledelig jul til alle oversettere og til alle oversettervenner!

Dette har tidligere vært trykket i heftet "Jul i Rådhusgata" 2010.

onsdag 19. desember 2012

-- Ha'kke tid, for jeg må finne ordet! Om å oversette J.K. Rowlings Den tomme stolen

– Ha’kke tid, for jeg må finne ordet!

Av oversetter John Erik Bøe Lindgren

Hva svarer man når et forlag ringer og vil ha deg til å oversette en 500-siders roman på fire uker? Er det i det hele tatt faglig forsvarlig? Moralsk forsvarlig? Gjennomførbart?

Jeg har ikke tenkt å diskutere alle aspekter ved det tilsynelatende enkle og uskyldige spørsmålet fra CappelenDamm jeg fikk på et tidspunkt i høst. Jeg sa ja. Og det viste seg å være gjennomførbart.

I dette tilfellet var det heller ikke en hvilken som helst roman, men J.K. Rowlings første voksenbok, The Casual Vacancy. Boken hadde lanseringsdato i original den 27. september, og det er vel ingen overdrivelse å si at det har vært en del oppmerksomhet omkring utgivelsen. Det er også første gang jeg er blitt kontaktet av pressen i forbindelse med et oversetteroppdrag. Nokså absurd.

Hvordan håndtere et slikt oppdrag, vil noen spørre seg. For det første måtte jeg søke permisjon fra jobben. For det andre måtte jeg søke permisjon fra barn og huslige plikter. For det tredje måtte jeg jobbe tilnærmet 24/7. For det fjerde måtte jeg gå rett på, uten å lese teksten gjennom først.

Jeg kan ikke si annet enn at det var veldig, veldig gøy. Jeg visste svært lite om boken da jeg takket ja til oppdraget. Jeg visste nok til å mene at det nok var et oppdrag som ville passe meg, men jeg var blant annet livredd for å overse eventuelle godt skjulte HP-referanser. Jeg har nemlig kun lest første bind i serien. Så vidt jeg vet, finnes det ingen slike i romanen (send meg gjerne tips, hvis du mener å finne noen).

De største utfordringene knyttet seg til skolevesen, lokaladministrasjon og slang.

Skolevesenet er alltid en utfordring for en oversetter. Avveiningen blir som regel om en skal oversette litt unøyaktig/feil, eller insistere på å gi leseren en innføring i det britiske skolesystemet. Med andre ord: Skal lesingen gli, eller skal den skurre? Når teksten, som i dette tilfellet, ikke handler om skolesystemet per se, faller jeg ned på det siste, slik at organisering av klasser, trinn, linjer, prøver og eksamener ikke trekker til seg unødvendig oppmerksomhet. Samtidig bør en jo tilstrebe å beholde en viss lokal koloritt. Dilemmaer. En må satse på en viss opparbeidet, tilegnet og kanskje sågar akkumulert fingerspitzengefühl.

Lokaladministrasjon og lokalpolitikk danner på sett og vis grunnlaget for Rowlings roman. Mye kretser rundt ”the Parish Council”, som jeg endte med å kalle ”Sognerådet”. Det er ikke et kirkelig organ, men et lokalpolitisk råd med langt lavere status enn et kommunestyre, og som holder sine møter i det lokale menighetshuset. Jeg har aldri hørt om noe lignende i Norge. Videre snakk om forskjellige lokalpolitiske nivåer forsøkte jeg å normalisere av samme grunn som med skolevesenet.

Rowling bruker en del slang hos enkelte personer i boken, særlig bokens enfant terrible, Krystal, er hardt rammet. Problemet her oppsto fordi Rowling ikke egentlig bruker slang, men snarere sosiolekt. Med det mener jeg at det er lite slang i ordvalget, men mer på setningsnivå. Sammentrukne former, utelatte småord, etc. Dette blir mindre tydelig på norsk, vi har mindre å spille på. Vår tradisjonelle arbeiderklassesosiolekt er rett og slett ikke så langt unna standardspråket som den britiske. Dermed snakker nok den norske Krystal noe ”penere” enn Rowlings original.

Avslutningsvis vil jeg slå et slag for Rowlings roman. Til tross for en noe blandet mottagelse, vil jeg hevde at den er god. Hun er ingen Dickens, men hun kan skrive, hun kan komponere. Jeg tror på landskapet hun tegner. Jeg tror på karakterene. Jeg lever meg inn, jeg blir berørt. Boken rommer både humor og mørke, vidd og farse. Hun har engasjement, hun vil noe. Det er håp, og det er jo ikke alltid hverdagskost i samtidsromanene. Det er ikke så ofte jeg feller en tåre mens jeg oversetter. Det gjorde jeg denne gang. Det er vel overgangsalderen.

onsdag 12. desember 2012

Om å oversette Hobbiten

Av forfatter, oversetter, historiker og teolog Nils Ivar Agøy

Undertegnede har i andre sammenhenger, men delvis også på denne bloggen -- se HER og HER -- skrevet noe om hvilke utfordringer som møter den som vil oversette J.R.R. Tolkiens skrifter. Jeg skal ikke gjenta alt dette her, men bare nevne kort at stor tematisk og stilistisk spredning er én; forfatterens vanligvis uhyre gjennomtenkte ordvalg (ikke minst hans hang til å ville gjenopplive ord og uttrykk i eldre, dels helt utdødde betydninger) en annen; og det faktum at nesten alle hans skjønnlitterære tekster henger sammen i ett overordnet forfatterprosjekt en tredje. Dette siste fører bl.a. til at oversettelsesløsninger som kan virke naturlige og ønskelige for den enkelte teksten, kan vise seg ytterst problematiske hvis teksten sees i sammenheng med andre deler av helheten. Svært få av Tolkiens arbeider kan betraktes som frittstående, og de forholder seg ikke bare til hverandre, men også til et sant villnis av historiske, mytologiske, filologiske, folkloristiske og litterære kilder.

For den som vil oversette Tolkiens tekster satt til Midgard (Middle-earth), slik de berømte bøkene Hobbiten og Ringenes herre er, står strategiske valg i kø. Ikke bare det vanlige, at man må velge hvordan og i hvilken grad man vil la oversettelsen speile originalenes (ofte vekslende og stundom arkaiske) stil, men også i hvilken grad man vil ta hensyn til en lang rekke andre tolkienske tekster (og kanskje oversettelser av dem) og til kilder Tolkien brukte. Man må også bestemme seg for hva man vil gjøre med det spesielle forholdet at forfatteren valgte å late som om mange av midgardstekstene i realiteten var oversettelser av eldgamle bøker skrevet på helt andre språk enn moderne europeiske, den såkalte pesudoover­settelses­teknikken. Denne teknikken innebar at Tolkien, i sin fiktive rolle som oversetter, hadde latt en del historiske og språklige forhold i Midgard bli representert gjennom allusjoner eller direkte referanser til europeiske historiske og språklige forhold som fungerte i hans, Tolkiens, kulturelle kontekst, nemlig England på 1900-tallet – og så kunne man tenke seg at oversetteren til f.eks. norsk burde la de midgardske forholdene speiles i allusjoner og referanser som fungerer best i den norske konteksten. Her melder så enda en utfordring seg, nemlig at Tolkien nokså tydelig ønsket å la midgardsverkene være spesifikt engelske, vokst ut, som de delvis var, av et forsøk på å gjenskape en tapt engelsk nasjonalmytologi.[1]

Men det var altså Hobbiten, Tolkiens barnebok fra 1937 som er høyst kinoaktuell. Hobbiten er ikke blant de vanskeligste av Tolkiens tekster for oversetteren, og den er også blitt oversatt til mange språk, senest til latin (2012, Hobbitus ille). Den er slik plassert i forfatterskapet at den gav premisser heller enn hvilte på dem. Som kjent ble den påbegynt nokså tilfeldig, som en fortelling Tolkien fortalte barna sine og fant på underveis. Den var ikke skrevet for å passe sammen med noe annet, og derfor kunne den få et lekent og uforpliktende preg. Men for å gi historisk dybde til fortellingen, brukte Tolkien noen navn og motiver fra sitt legendarium, som var hans navn for skriftene i nasjonal­mytologi­projektet han hadde arbeidet med siden 1910-tallet. Gradvis ble det til at han mentalt plasserte handlingen i Hobbiten inn i samme univers som de langt mer seriøse og strenge mytologiske tekstene. Tolkiens måte å si det på var at hovedpersonen, Bilbo, mot hans vilje ble trukket inn i legendariet. Dermed ble f.eks. den eldgamle tapte alvebyen Gondolin nevnt, og Tolkien tok med noen setninger om ulike typer av alver og om eldgamle tvister mellom alver og dverger.Men det skjedde først etter at det meste allerede var fortalt, og Tolkien hadde plukket fritt og uhemmet fra eventyr, norrøn mytologi og sagaer, andre barnebøker og mye annet, og tillatt seg spøker og rare ting han aldri ville ha sluppet inn i Ringenes herre eller Silmarillion, som at golfspillet ble oppfunnet ved at en hobbit slo hodet av tussekongen Golfimbul så det seilte gjennom lufta og havnet i et kaninhull.

Og likevel er det ikke helt fritt. Da Tolkien først hadde «oppdaget» at Bilbo levde i legendariets verden, var det noen ting som skurret for mye og som ble byttet ut, som referanser til Kina og politimenn. Senere, da Tolkien var blitt overtalt til å skrive mer om hobbiter og etter mange år hadde produsert Ringenes herre, hvor flere av personene i Hobbiten også opptrer, startet en større revisjon for å få den tidligere boka til å passe bedre sammen med den senere. Oversettere bør ideelt sett være klar over begge disse prosessene; helst også det lange oppholdet i skrivingen av Hobbiten som innebærer at sluttkapitlene har en mer episk og høytidelig stil enn hoveddelen av boka. Noen få innslag av arkaisk høystil finnes spredt ut over boka. Men ut over dette, og enkelte smaksprøver på forretningsspråk og politikertale, er stilvariasjonen nokså liten, og svært mye mindre enn i Ringenes herre.

Jeg har oversatt Hobbiten til norsk og har skrevet noe om dette før, bl.a. om betydningen av å styre unna altfor moderne ord, om viktigheten av å (prøve å) fange originalens sjarmerende stemning, og om hvorfor «goblins» ubetinget oversettes med «tusser» på norsk. (Se slutten av DETTE innlegget.) Jeg nevnte også at de ganske tallrike diktene var en utfordring. Jeg hadde ambisjonen om å endre så lite som overhodet mulig i meningsinnholdet i dem, samtidig som de skulle oversettes i bunden form (mange av dem er sanger). Selv om man ikke alltid skulle tro det, er nemlig diktene nøye integrert i handlingen, og har alltid en betydning. Dette er et poeng som på frapperende vis er dokumentert av Corey Olsen i hans ferske bok Exploring J.R.R. Tolkien’s The Hobbit (2012). Olsen viser overbevisende at selv alvesangene i Kløvendal, ofte kritisert som rent sludder og elendig poesi, uttrykker viktige poenger om alvenes egenart i forhold til mennesker.

En liten nøtt som ikke ble kommentert i den tidligere bloggartikkelen, er denne gåten i gjettekonkurransen mellom Bilbo og det slimete vesenet Gollum:

      An eye in a blue face
      Saw an eye in a green face.
      «That eye is like to this eye»
      Said the first eye,
      «But in low place
      Not in high place.»

Mange av de andre gåtene klinger poetisk svært mye bedre enn dette, og svaret på den, «Sun on the daisies» («Solskinn på tusenfrydene»), var nok ikke opplagt for de fleste leserne hverken i 1937 eller i dag. Men gåten er etymologisk, for blomsternavnet daisy kommer av gammelengelsk dæges éage, d.v.s. «dagens øye». – Her syntes jeg at jeg som oversetter måtte la botanisk nøyaktighet vike for den filologiske, og la svaret i stedet bli «Solskinn på soleiene», for på norsk kommer jo «soleie» av «sol-øye», som passer nesten enda bedre.

I forhold til Ringenes herre er pseudooversettelsesproblematikken mye mindre i Hobbiten. Det vil si, den er mye mindre hvis man ikke skulle falle på at det sterke nordiske preget, som virker mer eksotisk på engelskmenn enn på nordmenn, burde erstattes med noe som virker tilsvarende eksotisk på nordmennene. Men Hobbiten er Tolkiens mest nordiske bok, og å skulle endre på dette ville etter min mening være dypt forfeilet. Jeg lot med andre ord det norrøne stå. Imidlertid er det slik at noen viktige navn i The Hobbit stammer fra gammelengelsk og walisisk. Den store edelsteinen som på engelsk heter the Arkenstone, kommer f.eks. av gammelengelsk eorcanstan, som betyr «dyrebar stein»; og stedsnavnet Carrock kommer trolig av gammelengelsk carr, «klippe» og/eller gammelwalisisk carrec, som også betyr «klippe». Hva burde gjøres med dette? Tolkien trodde antakelig at ordene ville vekke assosiasjoner, om aldri så svake og ubevisste, hos i alle fall noen av hans engelskspråklige lesere. Men eorcan får absolutt ingen klokker til å ringe i norske ører (selv om iarknasteina faktisk forekommer i den norrøne teksten til Den eldre Edda, som et lånord fra gammelengelsk), og det gjør ikke carr heller, mens rock selvsagt bare ser ut som et vanlig engelsk ord. I disse tilfellene valgte jeg å bruke et navn basert på et gammelnorsk ord for «kostbar, verdifull» og stedsnavnselementersom stod for klipper og steinete åser, men som ikke var umiddelbart identifiserbare. Resultatet ble Dyrdesteinen og Drangsnyken. (Takk til salig Oluf Rygh bl.a. for drangr, «spids, opragende Klippe», og  knjúkr, «brat, rundagtigt Fjeld».) Jeg gjorde dette litt motstrebende, både fordi jeg selv var så vant til navnene i originalen, men mest fordi den norske Ringenes herre-oversettelsen hadde andre navn for steinen og stedet. Imidlertid kom jeg til at det måtte være avgjørende at de to navnene spiller en svært mye viktigere rolle i Hobbiten enn i Ringenes herre. For øvrig brukte jeg så å si alltid samme navn som i Ringenes herre-oversettelsen for, av hensyn til leseren, å skape størst mulig konsekvens i tekstverdenen. (Det viktigste unntaket er at sakførerne «Grubb, Grubb, and Burrowes» ble til «Grevle, Grevle og Mulden­smæt» av hovedsakelig stilistiske grunner.)

Alle som bearbeider Hobbiten på noen måte vil lett fristes til å supplere den fra Ringenes herre, hvor mange forhold og flere av personene er mye fyldigere beskrevet. Oversettere kan fristes til å gå lenger enn forfatteren selv gjorde (men som han altså som nevnt gjorde et stykke på vei) i å harmonisere de to. F.eks. kunne man tenke seg at man på norsk skrev om «pipeurt» i stedet for «tobakk», eller gjorde det helt utvetydig at de fæle orkene, som det er så mange av i Ringenes herre, er samme skapninger som tussene i Hobbiten. Dette er en fristelse som skaperne av de tre nye Hobbiten-filmene ettertrykkelig har falt for, av lett forståelige grunner. Som bokoversetter ønsket imidlertid ikke jeg å gå lenger enn Tolkien selv, ikke minst siden han hadde så god tid til å gjøre de revisjonene han ønsket, og også foretok mange små endringer.

Hva mer? Vel, jeg husker Hobbiten som en bok det var morsomt å oversette, tross korte frister, visse leksikalske frustrasjoner og ikke så liten vånde over vanskelige dikt. Den er ærlig, og den har denne helt spesielle lunheten som gjør den til en bok å vende tilbake til mange ganger.

(Nils Ivar Agøy fikk i 1994 Bastianprisen, Norsk oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk, for sin oversettelse av Tolkiens Silmarillion.)


[1]      De som måtte være interessert i å gå videre inn i de mer prinsipielle utfordringene ved tolkien­oversettelse, vises til min artikkel «Things to remember when translating Tolkien», s. 42-50 i Dorine Ratulangie (red.): Lembas Extra. Proceedings of the 5th Unquendor Lustrum, Barloo, 9-11 June 2006 (Wapenveld 2008); og til Thomas Honegger (red.): Tolkien in Translation (Zürich og Bern: Walking Tree Publications 2003).

onsdag 5. desember 2012

Fra en tegneserieoversetters hverdag

Av oversetter, skribent og språkkonsulent Hans Ivar Stordal
 
Alle oversettere opplever vel innimellom å få responsen: "Jaså, er det fortsatt mennesker som gjør den jobben?" når man forteller hva man driver med. Fin ice-breaker, det der, å antyde at noen burde erstattes av en mikrochip. Men om oversettere generelt sliter med statusen, så er det heller ikke tegneserie-oversetterne som står først i pinnekjøttkøen på oversetterjulebordet. For sant nok, det er sjelden nobelpriskandidater man har med å gjøre.
 
En av de mest åpenbare forskjellene på å oversette ren prosa og tegneserier er selvsagt forholdet mellom tekst og bilde: De to skal fungere i et samspill, og en plump eller overforklarende tekst er simpelthen den mest effektive måten å ta livet av gode tegninger på. I tillegg kommer nye hensyn, som boblens størrelse og form: De fleste oversettere har erfart at det slett ikke går raskere å fatte seg i korthet – presis korthet, vel å merke. Når en bare har et bestemt antall tegn til rådighet, og i tillegg helst ikke skal få for mange orddelinger eller ujevne linjelengder inni den trange boblen, så krymper listen over gode løsninger betraktelig. Det vanligste marerittet i faget er for øvrig en lillefingerneglstor snakkeboble der en amerikansk serieskaper så vidt har klart å skvise inn ordet «Why?» eller «How?». Gode forslag mottas med takk.
 
Men selv når man oversetter stripetegneserier, med en antatt litterær status et sted under kokebøker og rett over selvhjelpsbøker, kan man støte på utfordringer det går an å gjøre noe morsomt ut av. Her er et par oversetterdilemmaer fra de siste dagenes oversettelse av biseriene Bar Bikkje og Alice til Tommy og Tigern-heftene.
 
Shakespeare på villspor
Bar Bikkje (Pooch Café) (C) av Paul Gilligan
 
I serien Bar Bikkje skal hunden Poncho redde en katt ned fra en gesims (lang historie!), og ber en forbipasserende due om å lokke katten til seg ved å være en lokke… ja, dere vet. Men duen har tidligere vært vitne til en "Shakespeare i parken"-oppsetning av En midtsommernattsdrøm, og bryter ut: "Oh! Forsooth! Mine wing hast broken! So quick bright things come to confusion!" Aller helst burde jeg vel ha kunnet alle Shakespeare-stykker på rams, men akk. Og jeg kunne selvsagt bare oversatt dette på min egen måte, og blandet inn noen gamle, fjonge ord og uttrykk … men det ville ikke vært så gøy! Så jeg setter i gang å søke på Google etter noe med Shakespeare og vinge. Ingen treff. Brukket, brast, brusten ... ingen treff. Da må jeg gå grundigere til verks. Jeg søker opp den komplette engelske teksten av En midtsommernattsdrøm og søker i den etter "forsooth". Mange treff, men ingen med dette sitatet. Aha, tegneren har tatt seg friheter med teksten. Så søker jeg på sitatets siste del, og bingo! Bare siste halvdel av boblen er et rent sitat. Da går jeg videre til Bokhylla.no, og heldigvis har Nasjonalbiblioteket scannet André Bjerkes norske gjendiktning av En midtsommernattsdrøm. Nå kan jeg altså lete meg frem til det samme sitatet, som er såpass fritt gjendiktet at jeg ikke kunne finne det ved å søke i teksten, og deretter oversette første del av boblen etter eget forgodtbefinnende. Men var alt dette strevet virkelig nødvendig? Ville noen lesere merket forskjell hvis jeg fant på noe eget? Nei, kanskje ikke … men du verden så gøy å tenke på at kanskje én leser faktisk kjenner igjen sitatet.
 
Fruktnøtt: Norsk galskap
Alice (Cul de Sac) (C) av Richard Thompson 
 
I denne stripa i serien Alice bruker Petey ordet fruitcake. Problemet er at ordet brukes i et ordspill, siden det også er et velkjent amerikansk uttrykk for "skrulling". Jeg trengte altså et ord som kunne fungere i begge disse betydningene på norsk, og attpåtil gjerne ha en viss schwung. Jeg begynte å tenke i frukt-baner, men kom ikke så langt på den måten. Så tenkte jeg på andre ord med samme betydning, og kom inn på de engelske nutcase, nutjob og liknende ord. Heller ikke der kom jeg på noe med tilsvarende ordlyd på norsk. Så plutselig kom det noe til meg, et ord som både er navnet på et norsk godteri og samtidig trolig kan forstås i den andre betydningen (av lesere med en viss fantasi): Fruktnøtt! Nå venter jeg spent på om ordet klarer å arbeide seg inn i det norske språket i en slik grad at jeg får det slengt etter meg når jeg går nedover gata i nabolaget mitt
 
Bar Bikkje (Pooch Café) (C) Paul Gilligan
La meg til slutt ramse opp litt annen research jeg måtte gjøre under arbeidet med disse tolv tegneseriesidene: Finne en norsk sang med "hopp" som første ord i refrenget (se bildet, løste seg enkelt med Nøtteliten), få bekreftet min mistanke om konnotasjonene til uttrykket "Boom chicka wah wah!" på UrbanDictionary.com, lese meg opp på en Star Trek-episode der Spock pådrar seg en tilstand ved navn "Pon Farr", samt finne en liste med navn på ulike asiatiske kampsporter for å kunne parodiere dem.
 
Avslutningsvis sitter jeg igjen med to tanker: Den ene er at jeg bøyer meg i støvet for de som lyktes som oversettere før Interwebs ble oppfunnet. Og den andre er at jeg tror det er mange yrkesgrupper som bør være mer redde for å erstattes av mikrochiper enn oversettere. Selv tegneserieoversettere.
 
En kortere utgave av dette innlegget ble opprinnelig publisert på Hans Ivar Stordals egen blogg.

tirsdag 27. november 2012

Gjør som Batman!


En god ting kan ikke sies for ofte:

I Aftenposten 3.11.11 tok leder av Norsk Oversetterforening Cecilie Winger til orde for bedre trygderettigheter, skatt og pensjon for kunstnere. Det er kostbart å bli syk som oversetter. En stor del av NOs medlemmer får inntekter både som selvstendig næringsdrivende (med oppdrag gjennom enkeltpersonforetak) og som frilansere (lønnsarbeid, for eksempel i forlag). Frilansere med lønnsinntekt har rett til full sykepengedekning, men næringsdrivende har langt dårligere vilkår: Sykefravær gir ingen rettigheter de første 16 dagene, deretter beregnes sykepenger kun ut fra 65 % av gjennomsnittsinntekten. Blandingsarbeidere som både mottar lønn og honorar som næringsdrivende, plasseres automatisk i den svakeste trygdeordningen for næringsdrivende. "Det er skrikende urettferdig," mener Winger og påpeker at forlag betaler arbeidsgiveravgift for sine oversettere, uten at godene følger med. "Ingen sykepenger, ingen feriepenger, ingen AFP."

Artikkelen finner du HER, underskriftskampanje HER.

mandag 26. november 2012

Nye Oversatte dager 28.2. til 2.3. neste år!

I 2010 ble Oversatte dager arrangert for første gang på Litteraturhuset i Oslo. Neste år er det på tide å gjenta suksessen: Sett av datoene 28. februar til 2. mars!

Oversettelsen er overalt, vi tenker bare ikke over det. I tre dager til ende settes søkelyset på oversettelse i alle dens former. Litteraturhuset vil fylles fra kjeller til loft med oversettelse, oversettere og oversettelser.

Oversatte dager vil bestå av presentasjoner og samtaler, seminarer og foredrag, debatter og dialoger, kåringer og konkurranser, konserter og utstillinger – stort og smått, smalt og bredt.

Selv om litterær oversettelse står i sentrum for arrangementet – sakprosa og skjønnlitteratur, fagbøker, dramatikk og lyrikk – vil vi også møte oversettelse i en rekke andre former.

Eget program og egen hjemmeside kommer snart.
 
Arrangører: Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Norsk Oversetterforening

fredag 23. november 2012

Kokiller, engrapp, stigerør og fotråte: kuriosa og gode hjelpere

Av oversetter Aase Gjerdrum 

Hvordan tjorer man en kamel i India? (Hari Kunzru) Hvordan fortøyer man en line 110 etasjer over bakken når man har til hensikt å balansere fra tårn til tårn i World Trade Center? (Colum McCann).

Mye rart man kan lure på!

Da jeg oversatte Alice Munro, ringte jeg en dag til Kristiania Kunst- og Metallstøberi (det eneste støperiet jeg fant) for å høre fagterminologi fra 1930-årene. Jeg innledet med det vanlige: «Unnskyld atte men, jeg er oversetter, og så …» «Er du oversetter? Så hyggelig,» svarte mannen. «Det er vi som støper Bastian.» Så noterte jeg kokiller, slyngrenser, kupol, etc. Hos en garvekyndig, en pelsdyroppdretter, en våpenkyndig, en geolog, en bibelkyndig og hos Frelsesarmeen fikk jeg forklaring på andre ord og begreper.

Da jeg jobbet med en bok av Owen Sheers, kontaktet jeg sauebønder i Vinje for å lære om fôrbete, hefted ewes og lambing ewes, wether, flushing, deergrass, høystakker, engrapp og gimmer, for ikke å snakke om foot rot. En veterinær hjalp til med tupping og liver fluke, og en hesteoppdretter plasserte cob mare, foal, tupping og tupping pad, larder, stud card og welsh cob der ordene hører hjemme. Calf nuts: Betyr det kraftfôr til kalv eller kalvetestikler? Sheers' roman foregår i Wales under annen verdenskrig, og metoder i sauehold og fagtermer fra krigshandlinger er ikke alltid de samme som nå. Og grammofonen – surret den med elektrisitet 1940-årene? Fra oversetternes e-postnettverk O-ringen strømmet det ekspertkunnskap om grammofonens historie gjennom alle tiår!

Akkurat nå vet jeg, takket være Jeffrey Eugenides, hva hacky sack er, og jeg har lært at Oreo-kjeksen fylte 100 år i mars i år. Dessuten norsk navn på swamp rabbit: bomullshalekanin! Og jeg vet helt sikkert at Sex on the Beach ikke er det jeg først trodde!

Men skal man snarest mulig rydde hodet for alle disse kuriøse engangskunnskapene? Eller imponere med en slengbemerkning om paringsklare sauer og fotråte i egnet selskap? Eller i mer biologiorientert sammenheng varte opp med haploide og diploide celler? Får man bruk for dem i senere tekster? Husker jeg hva mullein, columbine, sumac og redwinged blackbird heter på norsk neste gang jeg støter på dem? Eller de engelske ordene for panserkanon, stigerør og hyll?

Ordet mind forekommer fire ganger på en halv side i en Munro-novelle. Alle steder i vagt sprikende betydning: hode, sinn, oppmerksomhet, hensikt, tankekraft, hukommelse.

Språkvaskerens forslag om «tenkningskraft» må i alle fall oppfattes som en absolutt kuriositet!

tirsdag 20. november 2012

Oversatt aften: Sorg og glede

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 27.11., og denne gangen er temaet "sorg og glede".


Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 27.11. kl. 20.00.

Så lenge mennesket har skrevet litteratur, er litteraturen blitt brukt til behandle sorgen som følger når noen man er glad i dør. På årets siste Oversatte aften skal vi få presentasjoner av og opplesninger fra to bøker som to bøker som handler om å være den etterlatte. Begge er skrevet som direkte reaksjoner på tap av forfatterens aller nærmeste, men beskriver også gleden over tiden de fikk sammen.

Tone Formo: En enkes fortelling av Joyce Carol Oates

I En enkes fortelling skildrer Joyce Carol Oates’ med et enkelt å direkte språk hvordan hun opplevde plutselig å bli enke etter et førtisju år langt ekteskap. Mannen Ray døde av en hissig infeksjon han pådro seg mens han lå på sykehus til behandling for lungebetennelse. Så brått kom døden at Joyce Carol Oates aldri rakk å ta farvel. I tillegg til å være et ømt portrett av ektemannen, er En enkes fortelling en historie om skyldfølelse, ensomhet, kjærlighet, samliv vennskap og overlevelse. Oates er ofte nevnt som Nobelpris-kandidat, og En enkes fortelling er en av grunnene til det.
 
Gøril Eldøen: Sønnen av Michel Rostain

Den franske musikeren og operaregissøren Michel Rostain opplevde det verste en far kan oppleve: Da sønnen Lion var 21 år gammel, fikk han plutselig hjernehinnebetennelse og døde. Fortellingen i denne selvbiografiske romanen er lagt i munnen på sønnen, som med sin kretsing om de trivielle detaljene i det livet som går videre, gir en lun, nesten humoristisk framstilling av farens opplevelser og tanker etter tapet. Sønnen er en varm og nær fortelling om farskjærlighet og sorgbearbeidelse som ble hedret med Goncourt-prisen for beste debutroman i 2011.

fredag 16. november 2012

Borte best -- av og til

Av oversetter Hedda Vormeland 

Av og til er oversetterlivet en dans på roser. For øyeblikket oppholder jeg meg i Amsterdam, i oversetterhuset som finnes her. Det er et hus i en av byens vakreste gater, like ved Vondelpark og Museumplein. Huset har fem rom, og hit kan oversettere fra alle verdens land få komme og bo en periode aldeles gratis og få sjansen til å kople seg på det nederlandske livet igjen. Ekstra bonus er det jo at vi kan bli kjent med hverandre – jeg kan for eksempel spise frokost med en kollega som har oversatt Ovenpå er det stille til tyrkisk, og gå på kino med en kollega fra Aruba som brenner for barnelitteratur på papiamento.

For ti år siden bodde jeg et år i Amsterdam, men de siste årene har jeg knapt vært her. Jeg merket det da jeg syklet av sted i tett fredagsettermiddagstrafikk – i stedet for å føle meg som en maur blant andre maur, følte jeg meg som akkurat det jeg var: en temmelig klønete syklist som sto i akutt fare for å havne under en trikk eller bli påkjørt bakfra av en skuter. Men det går bedre og bedre dag for dag, nå er det jeg som kommer susende og plinger iltert med ringeklokka når en flokk somlesyklende fjortiser sperrer hele sykkelfeltet.

Jeg sykler ikke hele tiden. På loftsrommet mitt i oversetterhuset er det skrivebord og datamaskin, her sitter jeg og jobber med en nederlandsk roman. Akkurat som vanlig sitter jeg alene med teksten, det kan kanskje se ut som om det kunne være det samme om jeg satt i Norge eller her eller et helt annet sted. Likevel virker det som om ordene kommer lettere til meg her. I går kveld spiste jeg middag hos en venninne i nabolaget der Vero, hovedpersonen i romanen “min”, vokste opp. På vei til en kafé krysser jeg ruten Vero sykler til teaterskolen, på en løpetur en tidlig morgen passerer jeg hennes første hybel. Når jeg setter meg ned med teksten, har jeg alle disse stedene med meg. Det gjør det lettere å leve seg inn i teksten, lettere å vurdere klang og ordvalg og sjargong. Og når dagsverket er unnagjort, spiser jeg den maten Vero spiser og går på en kafé hun kunne gått på.

Vi lever i en fantastisk tid, med Internett og Google Earth og digitale ressurser i bøtter og spann. Kollegafellesskapet blomstrer via e-post, og utenlandsk litteratur er lett tilgjengelig. Men det kan ikke erstatte det å gå i disse gatene, å høre hva folk snakker om på kafé (og ikke minst hvordan de ordlegger seg!), å se dagligvarekjedenes annonser i avisene, å diskutere ost med en kremmer i Dapperstraat eller politikk med en baker i nabolaget. Jeg er dypt takknemlig for at jeg får være her, og jeg synes alle land burde ha et oversetterhus. Norge neste?

onsdag 7. november 2012

Leieboeren av Roland Topor

Leieboeren av Roland Topor (1938--1997)

Av oversetter Hanne Herrman 

Allerede tittelen er en utfordring. Topors roman, som på norsk, svensk og engelsk har fått tittelen Leieboeren, Hyresgästen, The Tenant, heter på fransk Le Locataire Chimérique.
        En mulig oversettelse ville være Den gjenferdsaktige leieboeren, og i utgangspunktet ville jeg beholde hele den franske tittelen. Ulempen er tredelt: Tittelen er tung, og den bryter med en etablert tittel i oversatte versjoner av Topors roman. En tredje årsak er Polanskis film fra 1970-tallet, som også kort og godt heter The Tenant; det er også Polanskis film som har gjort romanen om Trelkovsky berømt. Dermed bøyde jeg meg for hevdvunnen tradisjon og brøt med originalens tittel.

Roland Topor var av polsk-jødisk opprinnelse, han vokste opp i Frankrike, Paris. Topor var en mann med mange egenskaper, en hang til det surrealistiske og utstyrt med et sterkt selvbilde:

Roland Topor er en av de største og mest mangesidige kunstnere vi har i dag; han stiller ut i gallerier og museer verden over,… R.T. er også en stor forfatter og skriver romaner, dikt, dramatikk og viser som allerede er blitt sunget, spilt, filmatisert eller lest på alle kjente språk. Svenske lesere har endelig anledning til å kunne stifte bekjentskap med Rolands litterære produksjon.
Roland Topor, 1983

Slik beskrev Topor seg selv i forordet til Moderna Museets katalog til utstillingen Piccolo Blitz i 1984, en katalog der også enkelte av hans tekster var gjengitt. Likevel gikk det femogtyve år før hans debutroman ble oversatt til svensk i 2008 på Sphinx forlag i Elias Wraaks utmerkede oversettelse, og enda tre år før den forelå på norsk hos Bokvennen forlag, oversatt av undertegnede og med etterord av Stig Sæterbakken.

Under et arrangement i regi av Norsk Oversetterforenig nylig leste jeg fra boken. Det lar seg vanskelig gjøre i en skreven tekst. I visshet om at mange har sett Polanskis film uten å kjenne Topors roman, skal jeg trekke opp et kortfattet riss av romanens tema.

Trelkovsky er en ung, sjenert mann, en kontorist med faste rutiner, som skyr bråk. Han leter etter leilighet i Paris. Boligmangelen er stor, og hans glede likeså da en venn forteller om en ledig leilighet. Han flytter inn i en toromsleilighet med toalett i nabooppgangen – fra sitt ene vindu ser han rett inn på toalettet. Som Trelkovsky forteller husverten Monsieur Zy, er han en stillfarende mann, ingen damebesøk, ikke ville fester eller høy musikk. Han er i korte trekk den ideelle leieboeren.

Med dette som utgangspunkt utvikler Topor romanen til å bli et skrekkscenario der den stillfarende Trelkovsky i tiltagende grad utvikler et paranoid forhold til naboer og omverdenen generelt. Naboene klager på at han bråker selv om han lister seg rundt, legger seg tidlig, setter ting forsiktig fra seg.
        Leieboeren, som bodde der før ham, dør på sykehus etter å ha kastet seg ut av vinduet i leiligheten. Trelkovsky arver hennes etterlatenskaper, og i takt med at hans paranoia tiltar i styrke, annammer han hennes livsstil og spisevaner. I Polanskis filmatisering av romanen går det klart frem at det er Trelkovsky det rakner for, det er han som sporer av, for å si det slik. Ikke så i Topors roman. Like til slutten forblir leseren i tvil om hva som er hva, hvem som innbiller seg hva: Er det slik at naboene vil ha ham til å begå selvmord? Er han virkelig dødsdømt? Prøver naboene å forvandle ham til Simone Choule, den forrige leieboeren? Det er utvilsomt Trelkovskys tanker, men de har en slags rot i den litterære virkeligheten Topor spinner ham inn i. Da Trelkovsky ”skjønner hva sammensvergelsen går ut på”, bestemmer han seg for å gå til motangrep ved å slå dem på deres egen banehalvdel: Han vil selv kle seg ut som kvinne, og dermed få naboene til å tro at nå har de ham. Han går til innkjøp av damerekvisitter i stor stil, og forlater forretningen iført en langhåret parykk. Forbløffet oppdager han at ingen ser ut til å legge merke til hans snodige fremtoning. Vel hjemme kler han seg ut og sminker seg. Han imiterer kvinnestemmer og stryker seg over sin endrede og feminine kropp. Med det resultat at naboene klager og han selv blir opphisset av sine egne kvinnelige former.
        Paranoiaen åpenbarer flere infantile trekk hos Trelkovsky, bl.a. hans uforløste forhold til kvinner. Det kommer til uttrykk i forholdet til Stella, en venninne av Simone Choule han treffer ved Simones sykeseng. Fra han ser Stella første gang blir hun et speil på hans egne seksuelle fantasier; han klandrer henne stumt for å tenke på sex hele tiden, for være utstudert, vulgær; han saumfarer hennes påkledning med øynene og overfører ubevisst sine egne fantasier til henne. Hjemme hos henne ligger han med henne – hun er så villig og gir tilkjenne alle mulige, uekte tegn på lyst, mens han fullfører nærmest pliktoppfyllende sin oppgave som mann. Vel overstått og da hun har sovnet, kommer han seg ut på badet og kaster opp. Der ute tennes en lyst i ham og han ”må tømme seg”. Så forlater han leiligheten.
        Trelkovsky overfører all egen lyst til omgivelsene; menn er kåte råner, idioter, kvinner fulle av ekkel lyst. Selv morer han seg med å gå gatelangs og prompe, men blir flau da en eldre herre ser strengt på ham. Han har overdrevne fantasier av seksuell karakter og av egen styrke.

Men det er på hjemmebane det strammer seg til. Presset fra hans egne forestillinger, redselen og overbevisningen om at hans siste time nærmer seg, får ham til å bryte all kontakt med tidligere venner i frykt for at de skal gjøre alvor ut av den fleipende trusselen å komme hjem til ham og bråke. Før livet hans bryter sammen, er han blitt helt alene. Livet er blitt et kaos. Alt er blitt fremmed, fryktelig og farlig.
Det er en logisk, og befriende, konsekvens i at han kaster seg ut av det samme vinduet som Simone Choule; ikke en gang, men to ganger. Til de fremmøtte naboenes forbløffelse karer han seg på bena, og kledd i kvinneklær kryper han opp alle etasjene til sin egen leilighet mens han på trappeavsatsene smører naboenes dører inn med blodet som strømmer fra sårene etter fallet gjennom glasstaket.
        Her snus perspektivet igjen, og leseren er vitne til naboene som trenger seg rundt Trelkovsky mens de stikker ham med blanke våpen, før han for andre gang faller ut av vinduet.
        Identitetsforskyvningen og paranoiaen fullføres til fullkommenhet på sykehuset der Trelkovsky kommer til seg selv noen timer senere. Bandasjert og med ett stirrende øye får han øye på seg selv ved sengekanten sammen med Stella. Sammen snakker de om henne, dvs. om ham. Han åpner munnen og skriker.

Slik slutter romanen. Med en Trelkovsky som befinner seg i eksakt samme situasjon som Simone Choule da han avlegger henne et besøk for å se hvordan det står til, i bokens begynnelse.
        Leseren sitter igjen med en vond følelse av ikke å vite hva som er hva; kunne han ha unngått katastrofen, burde han ha flyktet og ikke tenkt på sparepengene, hadde han en latent psykopatalogi som ville slått ut før eller senere? Umulig å vite, for sett fra Trelkovskys perspektiv er alt såre logisk – og skremmende.

Leieboeren var Roland Topors debutroman.

tirsdag 30. oktober 2012

Færøysk kultforfattar byr på hovudbry

Av oversetter Lars Moa
Om det nitide arbeidet med omsettinga av Carl Jóhan Jensens U-. Historier om djevelskap, 909 sider, Det Norske Samlaget, 2010.

Det tok meg eitt år nesten utan fritid å omsette denne boka, ei bok som Søren Vinterberg i den danske avisa Politiken kalla ”En prismelysekrone af en kriminalroman” i samband med at ho var nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2007. Tidlegare hadde eg prøvd å gjendikte noe av lyrikken til CJJ, men det var så vanskeleg at eg måtte gi opp.

Carl Jóhan Jensen er ei løve i den færøyske offentlegheita. Han er kompromisslaus i forhold til litterær kvalitet, sjølvbevisst, fritalande og omsynslaus som forfattar, bokmeldar og skribent. Men i det private rommet opplever eg han meir som eit lam; ein mann som det går an å sitte saman med i timevis i roleg samtale om tema som han som løve har vori så bastant om i det offentlege rommet.

Om denne boka sa han offentleg da ho kom ut i 2005 at ho var den viktigaste boka som noen gong har kommi ut på færøysk. Da hadde han brukt åtte år på å skrive henne. Boka er selt i godt og vel 1000 eksemplarr. Færøyane har eit folketal på 48 000. Så viss vi samanliknar med Noreg, vil det seie det same som eit sal på 100 000. Eg har gjort det til vane når eg snakkar med folk i Færøyane å spørje dei om dei har lesi Ó-. Søgur um djevulskap, og ut ifrå svara må eg nok seie at mange av dei 1000 bøkene ligg i bokhyllene ulesne etter at folk har slutta å lese etter mellom 50 og 100 sider.

Dette veit CJJ, og eg trur det er sårt for han å vite det. Grunnen til at folk legg bort boka, er at språket er så ”vanskeleg”. Eg vart nysgjerrig på dette, og bad CJJ skrive ned noe om språksynet sitt for om muleg å finne ei forklaring der. Det første eg fekk var ei lang utgreiing om mangelen på ein skriftleg litterær tradisjon i Færøyane, og om striden mellom forskjellige liner i spørsmålet om korleis eit litterært færøysk språk skulle vere. Ein færøysk forfattar er i ein situasjon der han skaper litterær tradisjon med kvar ei setning han festar på papiret. CJJ bestemte seg tidleg for å skape seg ein språkstil på færøysk folkemåls grunn minst muleg open for påverknad utanfrå, særleg frå dansk.

Men dette var ikkje konkret nok for meg, så eg bad han om noe spesielt om språket i Ó-. Søgur um djevulskap. Da fekk eg dette brevet med overskrifta ”Om U-språk og anna uspråk”: ”Korleis er boka tenkt språkleg? For ein stor del med grunnlag i dei synspunkt eg prøvde å legge fram i det førre brevet. Mi språklege stemnelei er å skape meg eit litteraturspråk på færøysk grunn som kan bere eit diktverk med alle sine mange lag av mangetydig meining. Eg vil med ein gong halde fram at språkrøkt i seg sjølv er ikkje det eg har som siktemål. Det er ikkje nødvendig å fortelje deg som har omsett boka, at ho skiftar mellom ulike stilartar og ulike forteljeteknikkar ut igjennom, og det er ikkje for mye sagt at nesten alle litterære straumdrag eller litterære retningar som har vori til sidan oldemora til Joyce fekk si første eggløysing, er representerte mellom permane – minimalismen unntatt. Dette sett sjølvsagt sitt preg på teksten og språkuttrykket i han. Det mest samansette (eller innfløkte) språket er utan tvil i dei første delane eller dei første hundre sidene. Det kjem først og fremst av det at i desse delane er emne og tenking frå filosofi og psykologi tatt opp, som lite har vori behandla i færøysk skriving før, t.d. refleksjonar om tida osv. Dette kravde sjølvsagt eit språk som tøyer språktoleransen og den allmenne språkforståinga til lesaren av litteraturspråket, ja, rett og slett sett til side kravet om at litteraturspråk først og fremst skal vere lett tilgjengeleg og ei enkel gjenspegling av enkel tenking om ei enkel verkelegheit. Etter mitt skjønn er verkelegheita langt ifrå enkel, og enda mindre er tenkinga om henne enkel og lett tilgjengeleg, og er ho det, er ho falskt narrespel. No seier eg ikkje at innfløkt verkelegheit slett ikkje kan beskrivas i eit kortfatta eller minimalistisk språk, men eg har aldri vori noen minimalist som såleis, tvert imot har eg alltid halla meir imot ein barokkstil som flommar over av bilde og språklydar, og liker best tekst der språket reiser seg som eit kvitveltande bølgjebrott mot lesaren. Denne haldninga vises sjølvsagt også igjen i korleis boka som heilskap er bygd opp, ikkje etter vanlege reglar om einskap og samanheng i forteljinga, men meir liksom bitar i eit puslespel, som menneskeauget ikkje greier å sjå i sin heilskap. Som nemnt er mange litterære straumdrag representerte i boka, og teksten er skriven opp imot ymse tekstslag, t.d. nittenhundretals romantradisjon (m.a. Adalbertus von Chamisso, Charles Dickens, Thackeray og fleire), og det har sjølvsagt også påverknad på språket og ordtilfanget.”

Ja vel, ja. Kanskje er det ikkje berre språket, men også det nokså lærde innhaldet som gjer at såpass mange ikkje orkar å lese lenger enn 60 sider? Professor Malan Marnersdottir ved Universitet i Tórshavn skriv i ein e-post til meg: ”U-. Historier om djevelskap er språkleg spesiell, sjølv om boka ikkje er så uforståeleg som Carl Jóhan Jensen har ord på seg for å vere. Karakteristisk er at ordlegginga svært ofte er kjenneteikna av at dei vanlegaste munnhella og orda er utelatne. I staden er naboordet eller nabomunnhellet valt. Det gjer ikkje at teksten er uforståeleg, men annleis. Det kan ikkje komme overraskande på noen, for CJJ har slått fast at han vil dikte seg unna det språkleg sjølvsagte, legge til og utvide livsbevisstheita til seg og dei lesarane ’som har mot til å gi seg i kast med han’.”

Carl Jóhan Jensen bruker i denne boka ein stor del av det færøyske ordtilfanget, han lagar nye ord, han finn på gåter eller kenningar som vikingskaldane var så flinke til, og han låner ord frå islandsk (som han påstår er like mye færøyske som islandske). Etter min omsettaretikk er det viktig å vere så trufast mot forfattaren sin tekst som muleg. Derfor har eg brukt ein stor del av det norske ordtilfanget, også ord som ikkje er i dagleg bruk; eg har laga nye ord; og eg har prøvd å få til kenningar som skal gå an å skjønne.

Mange av dei nye orda er samansette ord, f. eks. med forstavingane u- eller mis-. (Ukjensle, ukommen, ublygskap, uledig, umåtehalden, uhjerteleg, uung, den ugiftaste, ustygg, mistjukk, misgrønt, mislynt, missterk, mislykkesam, misgod, misskapt og mange, mange fleir.) Alle som begynner å lese denne boka, må nok rekne med å måtte slå opp ein del ord i nynorskordboka. Men det er det jo ingen som dør eller tar skade av. Delar av boka har ganske mange slike sjeldne ord, og det var noen ganske harde ordskifte mellom meg og språkvaskar og meg og redaktør med forslag om forenkling, men eg stod i dei fleste høve fast på mine val.

Dette er ei spennande bok, både når det gjeld språk og innhald. På baksida står det om to av hovudpersonane i boka:

”Ingen veit kor kjøpmannen Bænadikt Chonradsen stammar frå eller kven han er. Men djevelskapen spreier seg ut frå han gjennom farne tider, mørk og vilkårleg som ein pest. Der han kjem, fer alt ut av lage. Tru, von og kjærleik mistar si kraft.
          Emissæren Matthias J. Danielsen vier derimot sitt liv til Gud, men trur ikkje på han. Forsøka hans på å tvinge hjertet sitt til tru har ein annleis djevelskap ved seg, ein djevelskap som kjem fram i illgjerningar, valdtekter og mord.”

Etter som eg skriv dette til ein omsettarblogg, tar eg med ein del dei mange gullkorna som ymse bokmeldarar har skrivi om omsettingsarbeidet mitt. Først Odd W. Surén i Dag og Tid: « … det mest originale med denne boka, og det er språket. Her er så å seie kvar einaste setning uvanleg, med gamle og gode ord, og nokre heilt nye, slik at ein etter kvart les mest for den språklege opplevinga, som er einaståande og likevel i utvikling, det vert berre betre og betre, kanskje det kjem av at lesaren veks inn i stilen, eller at forfattaren gjer det, eller omsetjaren, Lars Moa, som burde få St. Olavs orden med gulleple og tredobbelt snøsokkeband for denne bragda».

May Grethe Lerum i VG: «Korleis ein vanleg dag på jobben har vore for omsetjaren, vågar eg knapt tenkje på. Men summen av dei bitane færøysk eg med min ringe kunnskap (og gamaldialekt frå indre Sogn) har sett nærare på, føder ei einaste meining: For dette arbediet må det finnast ein heiderspris for Lars Moa».

Kjell-Richard Landaasen i Vårt Land: «Med sine 900 sider er det en lovlig dryg murstein å komme gjennom, men verd å lese om så bare for språket, aldeles glitrende gjendiktet til nynorsk av Lars Moa. Nynorsk går bokmål en høy gang når det gjelder poesi og ordrikdom, med sitt store tilfang frå gamle, obskure dialekter, men Moa har tatt det enda et steg videre og skapt nye ord der de trengs. Fabelaktig».

Ja, ja, ein kan jo bli høg på pæra av mindre.

tirsdag 23. oktober 2012

Oversatt aften: Fantasy-spesial

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 30.10., og denne gangen står arrangementet i fantasyens tegn.


Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 30.10. kl. 20.00.


Med sitt fargerike persongalleri, sine overnaturlige tildragelser og intrikate handlingsforløp har få sjangre vist seg så effektive for å lokke ungdommen inn i litteraturen som fantasy. Mange fortsetter å oppsøke fantasyens verden også som voksne lesere, og på oktober-utgaven av Oversatt aften skal vi få høre fra to av høstens tilskudd til sjangeren:

Morten Hansen: Patrick Rothfuss’ Vindens navn
 
Vindens navn er første bind i Kongedreperkrøniken, en episk fantasyfortelling i tre deler som selv om den inneholder mange av sjangerens elementer, fikk norske Jon Ewo til å sammenligne forfatteren med Goethe, Dickens og Hesse. Serien er en slags dannelsesroman der den aldrende, tilbaketrukne vertshuseieren Kvothe forteller om sitt innholdsrike og dramatiske liv. Kvothe opplevde å få foreldrene drept av de gåtefulle chandrierne, og etter en barndom og ungdom som tigger og gategutt, musiker og senere magikerstudent, blir han en legendarisk kriger som kjemper for å finne sannheten om chandrierne, selv om han muligens ikke er helt pålitelig som forteller selv. Boka føk rett til topps på New York Times’ bestselgerliste, og blant flere andre utmerkelser har Rothfuss mottatt Quill Award for beste fantasyroman.

Cecilie Winger: Clive Barkers Abarat. Absolutt midnatt

Bøkene i Clive "Hellraiser" Barkers Abarat-serie tar oss med til et parallelt univers der tid og rom er organisert etter helt andre lover enn i vår verden, og der grensene mellom liv, ting og fenomener stadig overskrides. I øyriket Abarat er hver time en øy i et evig døgn, og vi følger seksten år gamle Candy Qvakkenholt, som forlater den nitriste hjembyen i Minnesota og legger ut på en problemfylt reise gjennom denne uforutsigbare verdenen, i selskap med jøsrotta Malingo, Jon Rakker og en rekke andre fargerike skikkelser. Absolutt midnatt er tredje av fem planlagte bind i denne serien, som med sine besynderlige hendelser, bisarre humor og viltre språklige påfunn vinner stadig nye tilhengere.

onsdag 10. oktober 2012

"Når alt kjem til alt, var det lett å drepe mor mi." (Del 2)

Følgende artikkel av forfatter, kritiker og oversetter Anne Karin Torheim sto på trykk i Syn og segn nr. 3/08. Her på bloggen er teksten delt i to; første del finner du HER. 

”NÅR ALT KJEM TIL ALT, VAR DET LETT Å DREPE MOR MI.” Om Alice Sebolds romanar. (Del 2)

RETT PÅ
Om eg kunne gitt eit vitskapeleg sett presist svar på kvifor ei bok blir bestseljar, ville eg kanskje vore verdas best betalte forlagskonsulent, og det er eg faktisk ikkje. Verken forlag eller andre kan på førehand vere heilt sikre på om ei bok blir bestseljar - i alle fall så lenge det ikkje handlar om den totalt spekulative litteraturen. Men det er ei god hjelp om forfattaren har skrive ein bestseljar før, og det hadde altså Sebold; nemleg den tidlegare nemnde debutromanen Alle mine kjære.
              Både Alle mine kjære og Nesten evig har sterke eg-forteljarar. Og begge bøkene opnar med mord. Rett på tragiske saker med alvorlege konsekvensar med andre ord. Sebold kommenterer dette sjølv i eit intervju:
              ”I believe the story should invite a reader in immediately, so my books begins directly. Neither Susie nor Helen has a lot of time to waste, and they let you know right off who they are and how they got there. Maybe this reflects my own hatred of small talk. (….) This allows us to get to the heart of the matter, which is what human communication is about. In the book Helen says she hates the phrase ’no worries,’ and every time I find myself using it, I think of how Helen would detest me for it! Who has no worries? It is such a lie!”

I den første romanen heiter altså eg-forteljaren Susie. Ho er berre 14 år når ho blir valdteken og myrda. Men forfattaren gjer det fantasifulle litterære grepet at ho plasserer henne i ein slags fabel-himmel der ho kan sjå ned på jorda og følgje med i kva som skjer ettersom åra går - både med familien sin og mordaren - medan ho sjølv forblir 14 år. Det er både ein grotesk, rørande og ikkje minst sjarmerande roman som med sitt himmelske eventyrunivers har tiltala mange, trass i det tragiske utgangspunktet. (Og dette fabeluniverset forklarer kanskje kvifor Peter Jackson og Steven Spielberg blei sett på saka med å lage film av romanen.) Boka fekk gode kritikkar og også prisar då den kom for seks år sidan. Og når snøballen først begynner å rulle kan det verke som om berre publikum er flokkdyr nok og boka får god marknadsføring , så er det gjort. Men når sant skal seiast er det heller ikkje vanskeleg å føle sympati med eg-forteljaren Susie som døyr så ung og på så grufullt vis. Og forfatteren er god på ”showing not telling” slik at vi får meir enn ein 14-årings perspektiv på det heile.
              I Nesten evig er altså eg-forteljaren Helen på 49, og ho er sjølv mordaren. Då kan det vel bli vanskelegare å vekke sympati overalt… Om dette seier Sebold sjølv:
              ”Helen is a complex character. Though her actions are, on the face of it, hard to understand, the challenge for me was that, if done right, the reader might be able to see how she had gotten to this place and have compassion for her. ”
              No blei ikkje Nesten evig så eintydig omfamna av kritikken som Alle mine kjære, då den kom ut i fjor haust. Slik kan det verke som om ikkje alle kritikarar har forstått seg på Helen. I The New York Times skriv ein kritikar med namnet Lee Siegel følgjande: ”This novel is so morally, emotionally and intellectually incoherent that it's bound to become a bestseller.” Hmm… denne grunngjevinga får stå for hans rekning. Sielgel skriv såpass ironisk og hånleg at han er tydelegvis blitt kraftig provosert. Og ein blir berre provosert av det ein ikkje forstår, har eg høyrt. I iveren etter å ta bestseljeriet ser han ikkje skogen for berre tre. Dessutan har han tydelegvis verken Ibsen eller Bergman si innsikt i den kvinnelege psyke. Eit eksempel på ein positiv kritikar er Kim Hedges i The San Francisco Chronicle som konkluderer: ”Along with its buoying dark wit, it is this eerily familiar blurred line between sane and insane that makes The Almost Moon simultanesously uncomfortable and absorbing. ”
              Her har vi altså to kritikarar med heilt ulike meiningar om boka. Etter mi erfaring så er det ofte slik at om ei bok verkeleg er interessant nok, så vil den få motstridande kritikk. Ei slik bok er altså Nesten evig, og den er såleis meir ein test for kritikken enn at kritikken er ein test for boka. Ei tvitydig kritikarmottaking kan trylle fram andre lesarar enn dei som las Alle mine kjære som jo var ein meir eintydig kritikarsuksess. Den var også enklare å omsetje og vel også enklare å lese. Eg trur altså Sebold har fått nye lesarar med Nesten evig og at mange av dei gamle også har følgt med på lasset.
              Så langt har eg nemnd mest ytre omstende rundt denne bestseljaren. Når det gjeld sjølve boka, så vil eg først seie at der er ingen ting i vegen for at ei god bok kan bli ein bestseljar. Dernest at eg trur gjenkjenningseffekten er stor her. Ikkje det at det er spesielt vanleg at ei dotter myrdar mor si, men denne ugjerninga problematiserer ganske grunding det klassisk vanskelege mor/dotter forholdet, og når det blir fortalt om gjennom dottera på 49 så treff forfattaren dei heime som les bøker – for det har vi høyrt helst er middelaldrande kvinner. Og då kan ein vel gå utifrå at marknadsføringsfolka har vendt seg mot denne målgruppa eller segmentet eller kva det no er dei kallar det.
              Men neimen om eg er heilt sikker på at Nesten evig ville blitt ein bestseljar om ikkje Sebold først hadde skrive Alle mine kjære, som har det eg kunne kalle ein lysare sjarm. Med det meiner eg at Nesten evig pløyer djupare i våre eksistensielle vilkår – noko ein strengt tatt også kan forlange frå ein eg-forteljar på 49 i forhold til ein på 14. Slik sett verkar boka også truverdig. Verda vil bedradd, men ikkje alltid. Heldigvis.

VALD LETTARE I FIKSJONEN
Noko som er temmeleg opplagt er krim-elementet i begge romanane. I Nesten evig får vi ikkje berre mordermord, men også, for eksempel ei skildringa der ein liten gut på sykkel blir brutalt påkøyrd av ein bil som berre køyrer vidare. Guten døyr kort etter påkøyringa som utspelar seg utanfor huset der hovudpersonen Helen bur. Fiksjonaliserte valdshandlingar ser jo alltid ut til å nå eit stort publikum, kor det no heng i hop. Det kan ha noko med å gjere at den slags har eit ganske så stort omfang også i vår verkeleg verd, men at det er lettare å møte det i fiksjonen. I så måte har faktisk Sebold sjølv grufulle erfaringar frå den verkelege verda. No er ikkje eg den som likar å blande inn forfattarens biografi i lesinga av bøker fordi det oftast berre forstyrrar det romanuniverset forfattaren har bygd opp, og som burde vere nok i seg sjølv. Men eg nemner det sidan Sebold sjølv offentleg ikkje har lagt skjul på det - 18 år gammal blei ho nemleg brutalt valdteken. Ein sein kveld i 1981 blei ho angripen bakfrå, slått ned og dradd til ein nærliggjande tunnel ved universitetet i Syracuse nord for New York, der ho på den tida var førsteårs student. Ho klarte å rømme og nokre månader seinare kjente ho igjen gjerningsmannen på gata og fekk han arrestert. Eg kan legge til at då eg las skildringa av valdtekta i Alle mine kjære, tenkte eg at dette må forfattaren ha erfart sjølv - så livaktig var denne fryktelege ugjerninga skildra - frå offerets synsvinkel - det sjølvbiografiske som eit slags litterært verkemiddel, kunne eg seie, men eit svært dyrkjøpt verkemiddel og ei erfaring forfattaren brukte mange år på å bearbeide, blant anna gjennom å skrive memoarboka Lucky (1999). Sebold skal ha sagt at ho med den boka fekk rydda opp i sitt eige rot – noko som måtte til før ho fekk fart på den skjønnlitterære skrivinga si.
              I eit intervju med Dagbladets Magnus A. Rønningen på Café Prague i San Francisco frå februar i år, seier Sebold blant anna ”Hvis folk ser rart på meg, er det vanskelig å vite om det er fordi jeg har solgt millioner av bøker eller fordi de vet at jeg har blitt voldtatt, og,” skriv Rønningen, ”ler av sin egen rolle i en underlig verden.” Ho seier også: ”Fordi jeg har blitt voldtatt selv, føler jeg at jeg kan skrive om vold med en viss autoritet, (…).” Den som har vore i krigen veit meir om kva krig i praksis er, enn den som ikkje har vore der. Slik er det berre.
              Og sidan denne artikkelen ikkje hadde sett dagens lys utan forfattarens Alice Sebold sine bøker, gir eg gladeleg siste ordet til henne. Sitatet er henta frå eit intervju gjort av Ann Darby i Publisher Weekly om Nesten evig: ” I was motivated to write about violence because I believe it's not unusual. I see it as just a part of life, and I think we get in trouble when we separate people who've experienced it from those who haven't. Though it's a horrible experience , it's not as if violence hasn't affected many of us.”