Borte best -- av og til

Av oversetter Hedda Vormeland 

Av og til er oversetterlivet en dans på roser. For øyeblikket oppholder jeg meg i Amsterdam, i oversetterhuset som finnes her. Det er et hus i en av byens vakreste gater, like ved Vondelpark og Museumplein. Huset har fem rom, og hit kan oversettere fra alle verdens land få komme og bo en periode aldeles gratis og få sjansen til å kople seg på det nederlandske livet igjen. Ekstra bonus er det jo at vi kan bli kjent med hverandre – jeg kan for eksempel spise frokost med en kollega som har oversatt Ovenpå er det stille til tyrkisk, og gå på kino med en kollega fra Aruba som brenner for barnelitteratur på papiamento.

For ti år siden bodde jeg et år i Amsterdam, men de siste årene har jeg knapt vært her. Jeg merket det da jeg syklet av sted i tett fredagsettermiddagstrafikk – i stedet for å føle meg som en maur blant andre maur, følte jeg meg som akkurat det jeg var: en temmelig klønete syklist som sto i akutt fare for å havne under en trikk eller bli påkjørt bakfra av en skuter. Men det går bedre og bedre dag for dag, nå er det jeg som kommer susende og plinger iltert med ringeklokka når en flokk somlesyklende fjortiser sperrer hele sykkelfeltet.

Jeg sykler ikke hele tiden. På loftsrommet mitt i oversetterhuset er det skrivebord og datamaskin, her sitter jeg og jobber med en nederlandsk roman. Akkurat som vanlig sitter jeg alene med teksten, det kan kanskje se ut som om det kunne være det samme om jeg satt i Norge eller her eller et helt annet sted. Likevel virker det som om ordene kommer lettere til meg her. I går kveld spiste jeg middag hos en venninne i nabolaget der Vero, hovedpersonen i romanen “min”, vokste opp. På vei til en kafé krysser jeg ruten Vero sykler til teaterskolen, på en løpetur en tidlig morgen passerer jeg hennes første hybel. Når jeg setter meg ned med teksten, har jeg alle disse stedene med meg. Det gjør det lettere å leve seg inn i teksten, lettere å vurdere klang og ordvalg og sjargong. Og når dagsverket er unnagjort, spiser jeg den maten Vero spiser og går på en kafé hun kunne gått på.

Vi lever i en fantastisk tid, med Internett og Google Earth og digitale ressurser i bøtter og spann. Kollegafellesskapet blomstrer via e-post, og utenlandsk litteratur er lett tilgjengelig. Men det kan ikke erstatte det å gå i disse gatene, å høre hva folk snakker om på kafé (og ikke minst hvordan de ordlegger seg!), å se dagligvarekjedenes annonser i avisene, å diskutere ost med en kremmer i Dapperstraat eller politikk med en baker i nabolaget. Jeg er dypt takknemlig for at jeg får være her, og jeg synes alle land burde ha et oversetterhus. Norge neste?