fredag 30. september 2011

Bastianpriser til Carina Westberg og Knut Ofstad!

Bastianprisen er Norsk Oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk. Årets priser gikk til Carina Westberg for Sirene av Angie Sage og Knut Ofstad for Blodmeridianen av Cormac McCarthy.


Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur 2011 er tildelt Carina Westberg for hennes oversettelse av Sirene av Angie Sage. Juryen sier:

Bastiankomiteen for barne- og ungdomslitteratur 2011 har bestått av Kari Bolstad, Sissel Busk og Morten Hansen. Vi hadde flere gode bøker å arbeide med, og til slutt satt vi igjen med to sterke kandidater.

Valget falt på en bok hvor det som slo oss først, var oversetterens oppfinnsomhet og kreativitet. Boka er spekket med person- og stedsnavn og spesielle begreper som er glimrende og fantasifullt oversatt, samtidig som det er tatt hensyn til både meningsinnhold, klang, rytme og bokstavrim. Her møter vi blant annet den ildsprutende dragen Flambert og diverse hurlumhekser, vi risikerer å støte på en fantomgnom, en gjenganger-gjenklanger, en gastfantast, eller som det også heter: en skrømtetrell, vi ferdes i både Ørkesløsørkenen og landet der nettene er lange, og ved roret på skipet "Kerris" står kaptein Teodolfius Framdjerv Fjesing. I ledige stunder kan man spille brikkebeinerspill. Ordspill er også forbilledlig ivaretatt – og alt dette uten at det virker det minste påtatt eller maniert. Tvert imot flyter teksten naturlig og friksjonsfritt. Til sammen gjør dette at årets prisvinnende oversettelse er både sprelsk og sprudlende.

Men dette i seg selv er ikke nok. Hva med alt som står mellom spesialbegrepene og navnene? Også her utmerker oversetteren seg med et rikt og overbevisende norsk. Malende adverb og adjektiv er flittig benyttet, idiomatiske norske uttrykk gir teksten en klang av ekthet, dialog og replikker flyter uanstrengt, og oversetteren har et godt øre for det muntlige. Det hele er i tråd med originalens stil og tone, og ikke minst er fortellingens humor ivaretatt. Alt i alt er det en fryd å lese Sirene, femte bind i serien om magikerlærlingen Septimus Heap av den amerikanske forfatteren Angie Sage – og det er en glede å gi årets Bastianpris for barne- og ungdomslitteratur til Carina Westberg.


Bastianprisen 2011 er tildelt Knut Ofstad for hans oversettelse av Blodmeridianen av Cormac McCarthy. Juryen sier:

Det finnes bøker for øyeblikkets tilfredsstillelse, bøker man hygger seg med mens man leser dem, men glemmer så snart man har lagt dem fra seg. Og så finnes det en annen, skumlere type bøker. Bøker som når de først har festet grepet på deg, nekter å slippe, som blir med deg videre, preger deg – og skremmende nok faktisk forandrer deg. Når det først har skjedd, er det for sent – de kan aldri gjøres ulest.

Årets vinner av Bastianprisen er en slik bok. Blodmeridianen av Cormac McCarthy er en mørk, intenst brutal reise gjennom et vilt, nådeløst og åndeløst vakkert landskap, et grenseland -- konkret mellom USA og Mexico på midten av attenhundretallet, men også på grensen mellom en gammel og en ny verden, mellom det mytiske og det grelt virkelige -- og mellom liv og død. Historien, som er basert på faktiske personer og hendelser, er mant eller meislet fram i et dødelig presist språk, fritt for psykologisering, men med en bibelsk tyngde i vendingene.

Det første som har slått oss ved den norske oversettelsen, er den særegne språklige atmosfæren som skapes ved gamle ord og former brukt med nennsomhet. Den norske teksten har en stemme – en stemme som vi raskt lærer oss å stole på, og som bærer oss gjennom romanen. Og den har en egen innlevelse, en ekthet ved seg, som bringer leseren nær, iblant ubehagelig nær, det som skildres.

Det er en modig oversettelse: Oversetteren lar kommaregler vike og beholder flyten og den suggererende rytmen. Originalens knudrete punkter er ikke glattet ut i den norske versjonen, det gåtefulle er gåtefullt også der, det utrygge også utrygt.

Det er en poetisk nerve i den norske teksten. Iblant føles det som om man leser et langt episk dikt, med landskapsbilder som kan ta pusten fra en, voldsomme, ofte uforklarte eller underforklarte opptrinn, og personer som trer lynende skarpt frem, uforutsigbare og spill levende.

Det krever en kunstner å få dette til så overbevisende. Juryen er stolt og glad over å kunne gi Bastianprisen 2011 til Knut Ofstad.

Juryen har bestått av Bente Christensen, Bodil Engen og Fartein Døvle Jonassen.

tirsdag 27. september 2011

Om å oversette et sukk

Av oversetter Éva Dobos, som oversetter fra norsk til ungarsk
 
Det sies at en oversetter skal være et usynlig vesen som sitter helt lydløst bak forfatterens rygg og er lutter øre. Hun skal nærmest krype inn i forfatterens hode for å fange opp det han har i tankene, men late som om hun ikke fins, eller er av luft. En avansert usynlighetsøvelse. Dessuten skal oversetteren være kompetent i to språk, helst på flere nivåer – sosioloekter, barnespråk, gatespråk, sjargong, banning, høflighetsformer m.m. En oversetter skal altså være et usynlig og uhørlig lite språkgeni, villig til å leve i skyggen av forfatteren. Men selv en utmerket lytter og en ordsjonglør kan komme til kort – finne at noen uttrykk, begreper eller ord lar seg bare ikke oversette. Jeg skal nå vise noen av dilemmaene jeg har møtt som oversetter av  norsk litteratur.

GEOGRAFI OG FØLELSER
Den aller første boka jeg oversatte fra norsk til ungarsk, var en skuespillerbiografi. Den handlet om barndomsminner, roller, kritikker, venner, kjærester. Greit nok. Setningene falt stort sett på plass, det enkle budskapet ble formidlet på en grei måte, og utfordringene lå mest i å finne oversettelser av filmtitler og sitater. En rose var en rose, en spade var en spade.
             Bok nummer to var i samme sjanger, med noe mer avansert tekst ispedd naturbilder. Holme. Våg. Bryggekant. Fjærestein. Utfordringen lå i å oversette norske ord som beskriver femonener som ikke fins på ungarsk! Så klart, Ungarn ligger jo innerst i flatlandet, og språket mangler begrep om norske naturformasjoner og norske værforhold. Begreper som opphold, sludd, yr, føre, steinur og sammensatte ord typen skiløype, fjellvett, silkeføre m.m. ga en del hodebry, men det lot seg gjøre. Våg ble oversatt til "en smal bukt som strekker seg innover i landet", steinur til "noe som ligner på et månelandskap". De sammensatte ordene ble ofte "forklart" i innskutte bisetninger, som f.eks.: "Skiløypene i Valdresmarka  er mer enn 100 km" = "Skisporene som er laget for langrennsløpere i skogen i Valdres er mer enn 100 km".
             Mitt første møte med ”umulighetens kunst” – som oversetterkunsten ofte kalles – var da jeg begynte å oversette norske samtidsromaner. Her trengtes det usynlighetsakrobatikk og sjonglørferdigheter! Utfordringen har vært å oversette det særnorske: det usagte og det fortiede som ligger bak ordene i dagligdagse dialoger. For det er i dialoger vi møter følelsene.  Følelsesregisteret hos en norsk og en ungarsk protagonist er ikke ulikt, men måten å uttrykke følelsene på er forskjellig. Og oversetteren skal finne broen mellom det norske minimalistiske og det ungarske melodramatiske. To ikke kompatible verdener.

OVERSETTEREN SOM DETEKTIV
I dagligtale fyller vi setningene med små ord, noen ganger bevisst, andre ganger mekanisk. Slike ord er varianter av ja, nei, da, så og huff – bare for å nevne noen.
             Tenk bare på hva vi mener når vi sier jaja, jada, javel, jasså, jammen. Eller neiånei, neida, neimen, neivel. Eller huff og huffameg, huffoghuff, huffja. Og den slags. De er ganske lure, fordi de er ikke helt det de gir seg ut for …
             Det er ikke slik at det er disse ordene som skaper stor litteratur, men de står i teksten, ergo har de en funksjon. Ungarsk språk har en helt annen dynamikk, er mer direkte, ordrikt og er fattigere på skjulte meninger enn norsk.
             La oss se på noen setninger tatt fra en roman av Carl Frode Tiller:

                - Nei, nei, seier Eskil, smiler mot meg.
                - Huff, seier mamma, snufsar og tørkar tårene, snur seg mot Hilde.
                - Jaja, seier Eskil rolig, seier det som om han vil vi skal glømme dette no.
                - Nei … seier ho, stønnar lavt og legg handa bak ryggen.

En direkte oversettelse ville slett ikke passe. Utelate de små luringene …? Hm. Nei. Hva tenkte forfatteren da han valgte å begynne setningene med de små ordene? Understreke noe? Farliggjøre? Avdramatisere? Gi dobbel bunn til setningen?  La personene si noen intetsigende fraser? For å antyde at det er mye som er usagt? Etter noe nøling og prøving søkte jeg råd hos en oversetterkollega. Les høyt, og ordene vil komme av seg sjøl, sa hun.

OVERSETTEREN SOM LYTTER
Det er selvsagt urettferdig å rive setningene løs fra konteksten, de bør stå sammen med noen setninger før og etter. Men likevel. Hva mener Eskil når han sier nei, nei og smiler? Ettersom han dobler ordet ”nei”, konkluderte jeg med at setningen har et snev av arroganse og overlegenhet. Det samme gjelder det doble ”jaja” – en svak nedlatenhet. Når mor huffer, så er det ikke annet enn et sukk, der hun understreker sin oppgitthet. Og når hun sier nei og legger hånda bak ryggen, er det et regelrett stønn. Det er i hvert fall slik jeg tolker det, rett eller galt. Neste skritt blir å forestille seg den samme situasjonen i et ungarsk miljø. Nedlatenhet, sukking og stønning er ikke ukjente begreper i Ungarn, men hvordan uttrykker de det? Språket strider mot kompakte uttrykk, og det mest naturlige for en ungarer er å bruke rikelig med ord selv der en nordmann ville tie eller bare slippe et lite huff.
             Etter å ha lest setningene høyt et par ganger med ulike tonefall begynte det å løsne. Jeg gjorde noe en oversetter ikke bør gjøre (og nå risikerer utestenging av det gode oversetterselskap): Jeg tolket setningene fra Tiller-boka i oversettelsen, omtrent slik:

                 - Jeg hører hva du sier, lillebror,
                  - Å gud, å gud, sier mamma …
                  - Rolig nå, lillebror …
                  - Au … hvisker hun …

Om min løsning var riktig (hva er riktig?) eller gal (hva er galt?) vet jeg fremdeles ikke. Jeg forsøkte å skape en stemning i den ungarske teksten som tilsvarer den norske, etter min subjektive magefølelse. Er det noe som er blitt borte? Eller noe som kom til? Vel, det er ikke for ingenting at oversettelse er det umuliges kunst …

torsdag 22. september 2011

Oversatt aften: Finland

Tirsdag  27.9. arrangerer Norsk Oversetterforening for annen gang Oversatt aften. Arrangementet foregår kl. 20 på Noahs ark i Thorvald Meyers gate 23 (ved Birkelunden) i Oslo.

I nord deler Norge grense med Finland, men om Finland er nært geografisk, får den språklige avstanden landet til å framstå med en aura av fremmedhet og mystikk. Finland og finsk kultur er her i landet omgitt av myter, og mest kjent gjennom stereotype framstillinger av tagale fylliker. Hvis det stemmer at skjønnlitteraturen gir innsikt i andre kulturer og at oversettere er brobyggere, har du her en ypperlig anledning til å få utfordret dine mest klisjépregede forestillinger om vårt minst kjente naboland, når to av våre mest aktive finskoversettere skal lese fra sine oversettelser av fremragende finske forfattere.

Ellen Holm Stenersen: Paasilinna-brødrene
Det burleske og frodige forfatterskapet til Arto Paasilinna har etter hvert fått en stor fanskare i Norge, men forfatteren av Harens år og Kollektivt selvmord er bare én av flere suksessrike forfattere i en stor familie av skrivende. I tillegg til Arto vil også Mauri og Erno Paasilinna presenteres av Ellen Holm Stenersen, som har oversatt Arno Paasilinnas bøker de siste årene, og som her skal lese egenoversatte tekster av alle tre brødrene.

Tor Tveite: Timo Parvela
Ella-serien til Finlands store barnebokstjerne Timo Parvela har med sin elleville forviklingskomikk og sprelske humor blitt kultlesning for store og små i hjemlandet. Ella og de andre ble i 2010 kåret til «Årets bok» i en lesekonkurranse arrangert av Sølvberget i Stavanger, og Parvelas stjerne er stigende også i Norge. Tor Tveite, som er den som sørger for at disse bøkene er like morsomme på norsk, vil demonstrere hvorfor.

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversetterne selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er åpent for alle.

tirsdag 20. september 2011

Kinesiske esker -- om sekundæroversettelse

Kinesiske esker, tekst over tekst

Av oversetter Tom Lotherington

Den kinesiske forfatteren Yan Liankes roman Lenins kyss er en stor dikters verk, et mesterverk. Den hører naturlig hjemme i verdenslitteraturen, et sted mellom Don Quijote og Hundre års ensomhet. Så er det sagt. Dette er ikke en påstand jeg her har tenkt å begrunne eller bevise. The proof of the pudding is in the eating. Boken må leses. Da vil leseren umiddelbart skjønne hva jeg mener. Og hvorfor.
          Lenins kyss er skrevet på mandarin eller han-kinesisk, et språk som tales av rundt én milliard mennesker og som potensielt leses av nesten like mange. Problemet er bare, på den ene side, at det blant denne ene milliarden kinesere er relativt få som benytter fritiden til å slappe av med en god bok, og på den annen side at akkurat denne boka ikke er så lett å oppdrive i landet der han-kinesisk tales.
          En annen ting er at språket i romanen er spekket med dialektale ord og uttrykk, hentet fra et mer eller mindre fiktivt talemål i fjellområdet der handlingen utspiller seg. Dette er visstnok hovedgrunnen til at boken ikke ble oversatt direkte til norsk fra originalspråket. Det er vanskelig nok (tenker jeg meg) å oversette normalprosa fra det ene språksystemet til det andre, fra tegnspråk til bokstavbaserte ord – om man ikke også skal måtte gruble på betydningen av nye, uforståelige tegn og pønske ut norske ekvivalenter til ord man aldri har sett maken til.
          Til alt hell viste det seg at romanen forelå på fransk, i en kongenial og kreativ versjon utført av den rutinerte og prisbelønnede oversetteren Sylvie Gentil.
          Det er hennes tekst jeg har oversatt til norsk.
          Og det er dette som er de kinesiske eskene. Man åpner en norsk tekst; inni den ligger den franske teksten til Sylvie Gentil, og inni den franske igjen ligger originalen, som er skrevet på kinesisk av Yan Lianke. Den norske boka er altså ikke bare en oversettelse, den er en sekundær-oversettelse, en annenhånds, for ikke å si en annengrads oversettelse.

Sekundæroversettelse er en risikosport. Jeg skal likevel ikke overdrive faremomentet, det er ikke stort farligere enn hviskeleken. Det er en viss risiko for å dumme seg ut og gjøre feil, men faren for å bli oppdaget er ikke så stor. Det er ikke så mange som både behersker fjerne fremmedspråk og tar seg tid til å gå oversatte bøker etter i sømmene. Verre er det at man risikerer å skjemme ut det litterære verket. Eventuelle skjevheter i primæroversettelsen kan tenkes å bli multiplisert med seg selv og komme ut i annen potens i sekundærversjonen. Det er som når banken regner renter av rentene, da begynner det fort å balle på seg. I sekundære oversettelser kan det fort bli regnet litterære (eller lingvistiske, eller semantiske) rentesrenter.
          Det er en gammel vits som gjerne fortelles minst én gang hver kveld når oversettere møtes; det handler om å oversette et bestemt bibelsted fra engelsk til russisk og tilbake igjen: The spirit is indeed willing, but the flesh is weak. Det står både hos Markus og Matteus. På norsk heter det gjerne: Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Men da dette sitatet kom tilbake fra russisk, ble det til: Vodkaen flyter fritt, men biffen er elendig.

Den jevne leser tenker ikke ofte nok over i hvilken grad en oversettelse er en egen versjon. Én av mange mulige. Det samme gjelder forresten den jevne bokanmelder. Om man hadde satt ti oversettere til å oversette samme bok, ville man fått ti litt forskjellige bøker. En oversettelse er en tolkning. Og en sekundæroversettelse er en tolkning av en tolkning. Resultatet er ikke nødvendigvis feil, men det kan ofte være litt på siden av originalen. Nyanser kan gå tapt. Spirit kan bli til spirituosa som forstås som vodka, og kjødets lyst kan etter et par omganger bli til en saftig biff.
          Hvorfor det? sier kanskje den jevne leser. Hvorfor kan man ikke bare oversette det som står?
          En dåre kan, som kjent, spørre mer enn ti vise kan svare. Dette naive spørsmålet ligger til grunn for hele den vitenskapen vi kaller oversettelsesteori. Det korte svaret går ut på å minne om at språket i en litterær tekst er mer poesi enn matematikk, ordene har ingen faste tallverdier. Og det gjelder enten vi snakker om kinesisk, fransk eller norsk bokmål. Ordene er mangetydige, stilen er i seg selv meningsbærende, setningsrytmen kan formidle en stemning, kort sagt: Teksten er et partitur. Notene må tolkes av en interpret, en utøver med gehør, det vil si en leser. Og oversetteren er en leser.

Når det nå gjelder Lenins kyss, så heter ikke boka Lenins kyss. Akkurat som et adoptivbarn fra Kina har romanen fått et mer vestlig-klingende navn. På engelsk skal den visstnok hete Lenin’s Kiss. Det skal først ha vært på tale å kalle den The Joy of Living. Det var i hvert fall arbeidstittelen på fransk, La joie de vivre (altså omtrent: ”Det gode liv” eller ”Livsgleden”) før den fikk sin endelige tittel: Bons baisers de Lénine (”Kjærlig hilsen Lenin”). Akkurat den tittelen ser ut til å være kalkert på en av de første James Bond-filmene, From Russia with Love, som på fransk ble hetende Bons baisers de Moscou.
          Opprinnelig er bokens tittel identisk med navnet på landsbyen som står i sentrum for handlingen. Det er et konstruert navn, som jeg selvfølgelig ikke er i stand til å uttale, enn si oversette fra kinesisk. På fransk ble det ”Benaise”. Det er et nylaget ord som oversetteren Sylvie Gentil antagelig har æren for. Dette ordet er et lykketreff, det er umiddelbart forståelig selv om man aldri har sett det før. I tillegg kan det også brukes som adjektiv og til og med som verb. Man kan altså bo i Benaise, være benaise, ha det benaise og gjøre benaise eller ”benaisere”. Alle voksne skjønner umiddelbart hva det betyr. Ordet minner om både baise, baiser og bien-aise – alså noe i det vide feltet mellom alminnelig velvære og seksuell utfoldelse. Samtidig forklares det i fotnoter at ordet er et dialektord fra Baloufjellene, og at det har mange betydninger.
          En neologisme kan ikke oversettes. Den er nyskapt, og må nyskapes, eller ”gjendiktes” som det heter på norsk. Hva skulle Benaise bli på norsk? Et ord med positiv valør som kunne gå for å være et dialektuttrykk, som kunne godtas som navn på en landsby, og ellers kunne bøyes og brukes som adjektiv og verb? Velvær? Triveli? Behagelia? Golaga? Gladby? Lysteli?
          Her fins det ingen fasit, men et ord må man bestemme seg for. Slike valg er oversetteren stadig nødt til å ta, men det er ikke alltid valgene er like synlige som her. Her ble det Gosseli.
          Det kan alltid diskuteres. Det er ikke noe sted i Norge som heter det samme, men ordet virker ikke helt fremmed, det kan kanskje være barnespråk. Meg gir det i alle fall assosiasjoner om noe koselig, trygt og hyggelig. Kanskje også noe nusselig. I alle fall skal det være navnet på en liten landsby i fjellene et sted i Kina, mens det også gir seg ut for å være et dialektuttrykk som skal bety noe i retning av å ha det ikke så verst, fryde seg over livet, eventuelt også godte seg over andres ulykke. Som sagt, ord er ofte mangetydige.
          Man bor i Gosseli, man har det gosselig, man gosser med hverandre av og til og blir helt gossete, osv. Det kan selvsagt fort bli for mye av det gosselige. Å kalle boken Gosseli ville antagelig blitt for mye.
          Men dette tittelvalget på fransk, engelsk og norsk illustrerer i grunnen poenget. Sekundæroversettelse er risikabelt, især når utgangspunktet er som galest. Man kan forstå at forleggerne – både den franske, den engelske og den norske – har valgt bort muligheten av å bruke det ukjente landsbynavnet i tittelen. ”Gosseli” er ikke et stikkord som egger til bokkjøp. Det er intetsigende så lenge ingen har lest boka. Så har altså en fransk oversetter eller forlagsredaktør fått det innfall å spille på en kjent, klassisk spionfilm, From Russia with Love, Bons baisers de Moscou, Bons baisers de Lénine. Direkte oversatt blir det ”Kyss og klem fra Lenin”. Sekundæroversatt, med betydelig slingringsmonn, blir det ”Lenins kyss”. (Om man fortsatte langs denne linjen, fra språk til språk, ser jeg for meg at man snart ville havne på ”Råklining med Lenin” – og før eller siden bli sittende med ”Nekrofili i Mausoleet”. Det ene ordet tar det annet, som det heter.)

Denne romanen er en saga og en bred episk fortelling, den handler om nesten hele Kinas moderne historie. Den er så sterk og rik at jeg tror den tåler noen feilskjær i oversettelsen. Samtidig som jeg håper det ikke er for mange av dem.
En liten, morsom og utfordrende del av jobben har bestått i å gjendikte de såkalt dialektale uttrykkene. Altså ord og talemåter som sies å være særegne for folk i Baloufjellene. Jeg må innrømme at jeg aldri sjekket om dette opprinnelig var faktiske dialektuttrykk, eller om det var språklige påfunn og nyskapninger fra forfatterens hånd. I den franske boken så det avgjort ut som påfunn, ofte med humoristisk vri. Og uansett måtte de finnes opp på nytt. Jeg kunne av helt åpenlyse grunner ikke gå og hente ordforrådet i norske fjellbygder.
          Den franske oversetteren har løst problemet ved å skape ord som ser helt ut som de kunne være franske, de ligner på kjente ord, men fins ikke i noen ordbok, heller ikke i noe dokument på internett. Jeg har forsøkt å bruke samme metode. Dermed får vi et ord som ”manglinger” – det betyr ”barn i flerfødsler” (altså trillinger, firlinger… manglinger). Eller ”stuttunger” – barn som ikke vokser. ”Varmesnø” er selvfølgelig snø som faller når det er varmt. ”Komplettmennesker” er folk uten handikapp. Å ”gakke av”, eller ”avgakke”, betyr å dø på en verdig måte, osv. –
Her tror jeg det er lett å se, også for den såkalt jevne leser, at det i hvert tilfelle dreier seg om oversetterens valg. Ordene finnes ikke, de må oppfinnes. Og jeg ser for meg at det er opp til hver enkelt leser å godta eller ikke godta, like eller mislike disse valgene. Varmesnø kunne jo også vært sommersnø eller hetesnø. Manglinger kunne kanskje vært multikullbarn? Mangelinger? Eller skulle man brukt det saklige ordet flerfødselsbarn? Jeg synes ikke det. Jeg synes fortsatt manglinger er et godt ord til sitt bruk. Ikke at jeg tror det kommer til å få fotfeste i dagligspråket, dertil er fenomenet for lite frekvent, men ordet fungerer etter min mening godt i denne bokens kontekst.
Men hva manglinger heter på kinesisk, eller hvordan tegnet for manglinger ser ut, det vil jeg antagelig aldri få vite.

torsdag 15. september 2011

Kjønnsorganer i bevegelse (mellom språk)

Av oversetter Hedda Vormeland

Intet menneskelig kan være en oversetter fremmed, alle kroppsdeler og kroppsfunksjoner forekommer i litteraturen og beveger seg altså mellom alle verdens språk. Men der hvor een oog is an eye er et øye, er benevnelser for kjønnsorganer og kjønnslig aktivitet ganske ulendt terreng. Nederlendere kan blunke megetsigende og si «mijn pruim is nat», mens en norsk mann eller kvinne trenger særdeles skitten fantasi for å tenke på annet enn frukt dersom vedkommende får høre at «plommen er våt». Jeg vet ikke om det er særegent for det nederlandske språk, men jeg synes iblant det kan virke som om de fleste substantiver i den digre ordboka Van Dale et eller annet sted langt nede på siden har definisjonen «vulgært: kvinnelig kjønnsorgan». På norsk ender det med at jeg famler rundt på jakt etter ord som befinner seg mellom de altfor vulgære alternativene på den ene siden og de altfor eufemistiske på den andre. Det er mulig vi nordboere har for dårlig fantasi – eller også kaller vi rett og slett en spade for en spade (sett inn (u)passende ord etter eget ønske, denne bloggen leses for alt jeg vet av skoleelever).
          Nok om kvinnelige kjønnsorganer, jeg tenkte å gi et lite glimt fra oversetterlivet i møte med «nudge-nudge-wink-wink»-humor knyttet til det mannlige lem (i parentes bemerket: det isolert sett uskyldige norske ordet lem kan sikkert sette grå hår i hodet på oversetterkollegaer fra andre land, det er jo en trøst). I en bok jeg oversatte fra engelsk, fantes en biperson ved navn Willie. Det er jo ikke spesielt morsomt. I hvert fall ikke før denne fembarnsfaren har flyktet ut av et kaotisk hjem for å hvile ut på jobb – og kona lett resignert uttaler at «well, when you marry a man with the name
Willie you pretty much know what you're getting». (At dette foregår i Irland, er ikke uten betydning. Hadde ekteparet brukt prevensjon, kunne jo mannen vært like villig uten å bli fembarnsfar av det. Men akkurat det må man nesten overlate til leserne å skjønne selv.)
          Eventuelle blogglesere som ikke allerede visste at «willie» er slang for nettopp det mannlige lem: Det er det. Om du gifter deg med en kar som heter Stake, kan du altså i grunnen takke deg selv. Bare at Stake selvfølgelig ikke er noe navn. Så hva skal man finne på? Jeg spurte gode kolleger om råd og innspill, og etter fem minutter (siger og skriver fem minutter!) fikk jeg svar: Steven, selvfølgelig! Ikke bare var svaret kjapt, det var godt også, så jeg humret fornøyd og erstattet Willie med Steven. Men så meldte andre seg med en innvending: Vil det ikke bli ugreit for leserne at dette britiskklingende navnet skal være et så norsk ordspill? Dermed rykket jeg tilbake til start. Ståle ble foreslått, flere stemte for å beholde Willie – blant annet med det argument at det jo også kan leses som «villig» (se parentes ovenfor). Og så kom et forslag som jeg ble sittende og stirre på en god stund uten å begripe noen ting: Eric Shaun, eller den alternativ stavemåten Erec Shawn. Da jeg fikk forklaringen (alle som leser denne bloggen, skjønner naturligvis straks at navnet uttales til forveksling likt som erek-sjon), fikk jeg meg en god latter (delvis på min egen bekostning, hvor treig er det mulig å bli?), men slutten på visa ble likevel at den brave Willie beholdt sitt opprinnelige navn. Forhåpentlig har de som leser boka, enten a) sett nok britisk film og tv-serier til å få med seg originalvitsen eller b) fantasi nok til å tenke at Willie er villig.

mandag 12. september 2011

Flerstemt, litterært oversetterkurs

Høsten 2011 arrangerer Norsk oversetterforening en ny runde av kurset Flerstemt.

Kurset i skjønnlitterær oversetting er rettet mot deltakere fra språk der det er et underskudd på oversettere, i hovedsak ikke-vestlige språk. Det har lenge vært et uttalt kulturpolitisk ønske at det oversettes litteratur fra språkområder utenfor de store verdensspråkene. Dette har imidlertid (blant annet) blitt vanskeliggjort av mangelen på kvalifiserte oversettere. For å bøte på dette problemet, og for å redusere antallet sekundæroversettelser, satte Norsk oversetterforening i samarbeid med Norsk kulturråd og lingvistisk institutt ved UiO i gang Flerstemt i 2003. Kurset har vært gjennomført i tre omganger med litt forskjellig innhold og oppbygning hver gang. Siste runde ble evaluert i 2010, og det nye kurset bygger på erfaringene fra denne evalueringen. Det er besluttet at kurset høsten 2011 skal være rettet mot språkene vietnamesisk, hindi og BSK (bosnisk, serbisk, kroatisk).
Mer informasjon og påmeldingsskjema finnes HER. Fristen er 15. september.

onsdag 7. september 2011

Finalister til Bastianprisen

Bastianprisen er Norsk Oversetterforenings årlige pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk til norsk. Prisen ble første gang utdelt i 1951, og i 1984 ble det i tillegg opprettet en egen Bastianpris for barne- og ungdomslitteratur.

De tre oversetterne som er plukket ut som finalister for prisen for 2011, er:

Bernt Brendemoen for oversettelsen av Orhan Pamuk, Uskyldighetens museum, Gyldendal Norsk Forlag.

Dagfinn Foldøy for oversettelsen av Vladimir K. Makanin, Underground – eller en helt av vår tid, Cappelen Damm.

Knut Ofstad for oversettelsen av Cormac McCarthy, Blodmeridianen, Gyldendal Norsk Forlag.

Oversetterbloggen gratulerer!

Prisene i begge kategorier deles ut torsdag 29. september. Oversikt over tidligere vinnere finnes HER og HER.

mandag 5. september 2011

Oversettere på Oslo bokfestival!

16.--18. september arrangerer Den norske forleggerforening og Den norske bokhandlerforening Oslo bokfestival. Både forlag, bokhandler og bokklubber er involvert i arbeidet med å lage Norges største bokfestival. Norsk Oversetterforening deltar hver dag med et timelangt program:

Fredag 16. (kl. 16.30 på Spikerscenen i Spikersuppa) er temaet chick lit. May Grete Lerum foredrar om "Hva er chick lit?", mens oversetterne Kirsti Vogt og Elsa Frogner forteller om sitt arbeid med aktuelle chick lit-bøker.

Lørdag 17. (kl. 11.30 på Scene 3 i Spikersuppa): Silje Beite Løken, Stian Omland og Kirsti Øvergaard forteller om sitt arbeid med aktuelle krimbøker.

Søndag 18. (kl. 15.00 i Saras telt i Spikersuppa): Cille Dahl, Dagny Holm, Øystein Rosse og Tor Tveite forteller om sitt arbeid med aktuelle barne- og ungdomsbøker.

Lørdag 17. kan man dessuten høre oversetter Ika Kaminka under programposten "Hva er det med Haruki Murakami" - samtale mellom Jens Johansson, Reiko Abe Auestad, Knut Hoem og altså: Ika Kaminka. Arrangementet foregår kl. 16.30 i Saras telt.

Samme dag  presenteres boka Bibelsk på Norli i Universitetsgata kl. 13. Dette er bonussporet til den nye bibeloversettelsen: Tolv skjønnlitterære forfattere skriver hver sin tekst i forlengelsen av bijobben de har hatt som bibeloversettere de siste årene. Inger Bråtveit, Håvard Rem og Anders Aschim deltar i arrangementet.

Fullstendig program for festivalen finnes HER.