mandag 25. november 2013

Oversatt aften: Lydia Davis -- oversetter og forfatter

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 26.11., og denne gangen er temaet Lydia Davis -- oversetter og forfatter.

 
Eldorado bokhandel (Torggata 9A, Oslo), tirsdag 26.11. kl. 18.00.

Med Marius Wulfsberg og Johanne Fronth-Nygren

Det er ikke uvanlig at forfattere til tider virker som oversettere. Av og til er det en ren pengeinnbringende geskjeft, uten kunstneriske ambisjoner, som sikrer forfatteren økonomisk, men ofte foregår oversetterskapet i samspill med forfatterskapet. De litterære potensialene man møter som oversetter i kontakt med ny og fremmed litteratur, bidrar til å utvide det rommet man skriver sin egen litteratur i, og den skjerpede språklige bevisstheten man oppøver seg som oversetter, kan øke presisjonen i skrivearbeidet. Og av og til går også påvirkningen den andre veien, idet en forfatters særegne stilistiske gemytt preger språket i oversettelsen.


Da Lydia Davis i år mottok Man Booker International Prize for sitt forfatterskap, som særlig består av stilistisk kresne fortellinger, uttalte hun at hun regnet prisutdelingen også som en anerkjennelse for sitt virke som oversetter. Lydia Davis skiller mellom oppdragsoversettelse og litterær oversettelse, og hennes arbeid med de franske forfatterne Marcel Proust, Michel Leiris og Maurice Blanchot er utvilsomt eksempler på det siste. Davis har selv sagt at hun ble trukket mot Blanchot utfra et ønske om å bruke hans stil og litterære tenkemåte i egen skriving. På årets siste Oversatt aften møter vi litteraturviter Marius Wulfsberg og Davis’ norske oversetter Johanne Fronth-Nygren, som skal snakke om henholdsvis Lydia Davis’ virke som oversetter og som forfatter, om forholdet mellom de to praksisene, og også om oversettelsen av Lydia Davis’ fortellinger til norsk i bøkene Det hun visste (utgitt 2011), Kuene (2013) og den kommende samlingen Can’t and Won’t (2014).


Se også Johanne Fronth-Nygrens innlegg om Lydia Davis HER.

mandag 18. november 2013

Bloggklassikere til glede for nye lesere

Velkommen til nye lesere! Ta gjerne en titt på noen av bloggens eldre innlegg:

Å oversette fra svensk er vel en smal sak? Språkene er jo så like. Eller ...? Hva gjør en svenske når han "plirar mot solen og gnolar"? Og en hund som "gläfser", glefser den egentlig? HER, HER og HER skriver Kari Bolstad og Kirsti Øvergaard om nettopp dette.

Oversettere må ofte sette seg inn i så mangt. Motorsykler med differensialfjæring i presstålgaflene, australske smågnagere, luftballonger på 1800-tallet. HER og HER skriver Kari Bolstad om research. HER er Cecilie Winger inne på det samme. Se også Aase Gjerdrums innlegg "Kokiller, engrapp, stigerør og fotråte: kuriosa og gode hjelpere" HER. Og hva gjorde Stian Omland da han støtte på uttrykket "electrostatic enhancement"? Jo, se HER.

Bruk av dialekt og sosiolekt i oversettelser er det delte meninger om. HER kommer Einar Blomgren med noen betraktninger om nettopp det, mens Tommy Watz tar for seg dialektbruk i italienske romaner HER.

Interessert i bokomtaler? Her på bloggen har oversettere skrevet artikler om bøker fra f.eks. Japan (Takiji Kobayashi: Krabbeskipet, Kyokutei Bakin: Ei japansk soge um synd og elsk), Frankrike (Laurent Gaudé: Kong Tsongors død, Jean-Michel Guenassia: De ukuelige optimisters klubb), Irland (Flann O'Brien: På svøm-to-fugler), Belgia (Dimitri Verhulst: Alle tings bedrøvelighet), Nederland (Gerbrand Bakker: Ovenpå er det stille), Østerrike (Josef Winkler: Natura morta), Russland (Mikhail Sjisjkin: Venushår), Tyskland (Hans Fallada: Alle dør alene, Frank Schätzing: Grensen, Astrid Rosenfeld: Adams arv), Sveits (Martin Suter: Small World), England (Catherine O'Flynn: Det som gikk tapt, David Nicholls: En dag), USA (Barbara Kingsolver: Lakunen, Amy Waldman: Den lukkede hagen), Iran (Parinoush Saniee: Det som ventet meg) og Færøyene (Carl Jóhan Jensen: U-. Historier om djevelskap).

Fantasy-fans vil finne mye snacks i Tolkien-oversetter Nils Ivar Agøys innlegg HER og HER. Sin oversettelse av Hobbiten skriver han om HER. Og i innlegget "Durkdrevne drager, lumske hurlumhekser og ufyselige utysker", HER, skriver Carina Westberg om arbeidet med å oversette Septimus Heap-bøkene av Angie Sage.

Krimelsker? Ta en titt på Benedicta Windt-Vals innlegg om Melanie McGraths Iskald glød HER eller Einar Blomgrens omtale av Hans Koppels Kommer aldri mer tilbake HER. Og HER skriver Kirsti Øvergaard om Passasjeren av Steffen Jacobsen, mens Silje Beite Løken tar for seg Arnaldur Indriðason og islandsk krim HER i innlegget "Krim, Cola og flatskjerm". Sørafrikansk krim i form av Deon Meyers bøker er temaet for Eve-Marie Lunds artikkel HER.

På bloggen er det også flere artikler om oversettelse fra norsk til andre språk. HER og HER skriver Sara Koch om å oversette Knausgård til dansk. Hvordan det er å oversette Ibsen til japansk forteller Anne Lande Peters om HER. Jon Fosse på ungarsk? Se Éva Dobos' artikkel HER."Påske og annet ubehag" er temaet for nederlandske Paula Stevens' artikkel HER. Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Hele ni av bidragene finner du her på bloggen; et av dem er HER, med lenke til de andre åtte. I innlegget "Om havknøler, waangefisk, panchella og banchifrukt" skriver Tom Egeland, forfatter av bl.a. Sirkelens ende og Lucifers evangelium, om kontakten han har hatt med sine oversettere, HER.

Nyoversettelse av klassikere finner du stoff om HER og HER. Einar Blomgren tar for seg to forskjellige oversettelser av The Great Gatsby, mens Torstein Bugge Høverstad skriver om illustrerte eller barberte klassikere.

Det nærmer seg jul. HER og HER ser du hva Torstein har å si om å oversette Dickens' A Christmas Carol.

Dette var bare et utvalg. Ta gjerne en titt på andre innlegg også; i skrivende stund er det godt over 200 artikler på bloggen. En oversikt finner du i bloggarkiv-menyen i høyre spalte her. Nye innlegg, spørsmål, innspill, forslag, kommentarer, ris og ros mottas med takk!

God lesning!

torsdag 14. november 2013

I samtale med Gud: Religiøse referanser skaper utfordringer for oversetteren

Av oversetter Hilde Rød-Larsen

Følgende essay om Grace McCleens roman I en annen verden sto opprinnelig i Klassekampens bokmagasin 5. januar 2013:

”Når jeg leser en god bok, er det som om jeg flytter inn i den,” sier datteren min på ti år. Og akkurat sånn er det, det er jo derfor jeg leser. For å kunne flytte langt av sted, men også for å få hjelp til å flytte lenger inn i meg selv. Enkelte bøker kan frakte en både utover og innover på samme tid. De forandrer verden litt.

Er det én bok som har hatt forandrende kraft for mange, er det Bibelen. Slik er det også for tiåringen Judith i I en annen verden. Da Judith var liten, forteller hun, tok faren henne med til legen fordi hun ikke snakket. Legen foreslo at faren skulle lese for henne, Det gjorde han så til gangs, fra Bibelen. Og etter hvert begynte Judith å lese i den selv. ”Og da jeg begynte å lese, begynte jeg å snakke, og etter en stund snakket jeg like mye som alle andre, men kanskje ikke om de samme tingene.”

Med historien om denne lille jenta skildrer den britiske forfatteren Grace McCleen det ikke alltid så tydelige skillet mellom det som er og det vi forestiller oss, og hvordan det vi forestiller oss, kan forandre det som er. I noen måneder var jobben min å oversette denne boka til norsk, og jeg ble litt annerledes underveis.

En forjettet verden
En bok jeg skal oversette, flytter jeg i hvert fall inn i. Jeg begynner med å lese den. Denne innledende runden innebærer ingen dyptpløyende analyse av teksten, målsettingen er først og fremst å lodde stemningen i den historien jeg skal gjenfortelle, finne tonen. Under den første lesningen av I en annen verden ble det klart at helt sentralt for denne fortellingen, er den underlige blandingen av grenseløs naivitet og uendelig klokhet som preger jeg-fortelleren Judith. Judith er bare ti år gammel og har et barns enkle, direkte måte å se ting på, og samtidig er hodet hennes sprengfullt av Det gamle testamentet. Dette spennet i Judiths sinn preger både valg av enkeltord og bokas grunnleggende rytme, og er selve motoren i fortellingen: ”Og jeg så på sola og jeg så på månen og jeg så at det var godt.”

Som oversetter blir man vant til bibelreferanser som er mer eller mindre skjult i teksten, de kan gjemme seg på de mest overrumplende steder. Grace McCleen skjuler dem slett ikke – boka er delt inn i fem deler, som Mosebøkene, og hun åpner fortellingen med en skapelsesberetning, om hvordan Judith lager Prydelsens land.

Judith er ti år gammel og bor sammen med faren sin i en liten fabrikkby i Storbritannia, der det er ”… som om ingenting er der det burde være. Det er bilmotorer i hager, plastposer i busker og handlevogner i elva. Det er flasker i rennesteinen, mus i glassigloen, vegger med ord på og skilt med ord som er strøket over. Det er gatelys uten lys i og hull i veien og hull i fortauet og hull i eksosrør. Det er hus med ødelagte vinduer og menn med ødelagte tenner og husker med ødelagte seter. Det er hunder uten ører og katter med ett øye, og en gang så jeg en fugl uten særlig mange fjær.”

Dette er den virkelige verdenen som omgir Judith. Men Judith lengter bort, hun vil at denne verden skal ta slutt og en ny begynne. Judith lengter etter Harmageddon. Og mens hun venter på verdens forhåpentligvis snarlige undergang, skaper Judith en egen, forjettet verden på rommet sitt, av skrot hun samler selv og småting den døde moren hennes har etterlatt seg. I Prydelsens land er alt der det burde være.

”Når jeg lukker døra til rommet mitt, trer veggene til side, og fram kommer planeter og regnbuer og soler. Gulvet ruller seg sammen, og marker og veier dukker opp ved mine føtter, og hundrevis av små mennesker. Hvis jeg strekker ut hånden, kan jeg røre ved en fjelltopp; hvis jeg blåser, kan jeg skape krusninger på vannet; når jeg hever hodet, kan jeg se rett inn i sola. Jeg er lykkelig når jeg går inn på rommet mitt.”

I samtale med Gud
Grace McCleen vokste opp i en kristenfundamentalistisk sekt i Wales, og har uttalt til avisen The Guardian at de vanskelige delene av oppveksten har vært en inspirasjon i skrivearbeidet. Judith og faren i I en annen verden tilhører en kristenfundamentalistisk sekt, og er i stor grad isolert fra mennesker utenfor sekten. Faren blir uglesett av arbeiderne på fabrikken han jobber på  når en storstreik bryter ut og hans religiøse overbevisning gjør at han blir streikebryter. Judith blir i sin annerledeshet mobbet på skolen og har ingen venner. Men  for Judith og faren skorter det ikke bare på tilhørighet med verden omkring dem, de mangler også tilhørighet med hverandre. Det utveksles ikke mange ord i huset deres, så Judith begynner å snakke til Gud.

I Prydelsens land har Judith har full kontroll, her er hun trygg for plageåndene sine. Men det er en liksomverden; Prydelsens land fins bare på Judiths rom og henger ikke sammen med den virkelige verden. Så begynner ting å skje. Judith lager snø i Prydelsens land, og så begynner det å snø utenfor rommet hennes også. Judith snakker ikke lenger bare til Gud, hun snakker med ham. Skillet mellom den virkelige verden og Prydelsens land, mellom det som er og det Judith forestiller seg, viskes ut idet hun begynner å tro at hun kan utrette mirakler. Samtidig er Guds stemme underlig lik den til nettopp en ti år gammel jente som prøver å skjønne hvordan verden henger sammen, og Han har også en aparte hang til å bli litt fornærmet når Judith ikke gjør som han vil. Dette var det selvfølgelig viktig å få med seg videre i oversettelsen. Som når Judith uttrykker sin bekymring for hva som skal skje med dem hun er blitt glad i utenfor sekten, når Harmageddon endelig inntreffer:

               ”Men -!” sa jeg. ”Du kan ikke bare drepe dem!” […] ”Jeg beklager”, sa Gud, ”det er ikke noe å gjøre med det. Jeg kan ikke vente til evig tid. Det vil alltid være noen som ikke vet eller som ikke hører etter eller som er for opptatt. Det er ikke Min skyld.”

Den nye bibeloversettelsen
Oversettere har et ensomt arbeidsliv. Før man selv er ferdig med jobben, er det sjelden andre enn en selv og redaktøren, og etter hvert en språkvasker og korrekturleser, som er engasjert i det en holder på med Men så hadde det seg sånn at arbeidet mitt med denne boka sammenfalt med utgivelsen av den nye norske bibeloversettelsen i 2011. Det var både vidunderlig og ganske skummelt. Plutselig sto det side opp og side ned i avisene om det hodet mitt var fullt av. Jeg sammenliknet både engelske og norske oversettelser av Det gamle testamentet til det svømte for øynene mine. Hvorfor hadde McCleen valgt akkurat den engelske versjonen av et bibelsted, og hvordan skulle jeg gi det samme valør på norsk? Det ble ganske fort klart at selv om McCleen ikke navngir sekten Judith og faren tilhører, har den likhetstrekk med Jehovas Vitner, som har sin egen bibeloversettelse, Ny verden-oversettelsen. Samtidig er det tydelig at Judith siterer fra hukommelsen og ikke følger denne oversettelsen strengt heller. Med konsulenthjelp fra kollega og forsker Christine Amadou valgte jeg å ikke bruke én bestemt bibeloversettelse, men å rekonstruere et bibelsk språk som har islett av Ny verden-oversettelsen og kler Judiths forestillingsverden.

Modellert drømmeverden
Livet på skolen forandrer seg også. Judith får en ny lærer, som ser henne og prøver å beskytte henne mot mobberne. Dessuten åpner denne læreren opp poesiens verden for Judith, som hun umiddelbart føler seg hjemme i. Hun skjønner raskt forskjellen på liknelser og metaforer. ”En metafor er ikke å forestille seg, det er selve tingen,” sier Judith. Og på rommet sitt fortsetter Judith å modellere drømmeverdenen sin, ned til minste detalj; den er ikke som om, den er.

”Papirrundinger etter en hullemaskin blir skåler til teselskaper når man presser en pennespiss nedi dem. Lim som har stivnet i bobler, blir et kar med såpeskum til et par verkende føtter. Et kastanjeskall blir til en bolle, tannpastakorker skorsteiner på et passasjerskip, kvister knærne til en struts, et snørehull en liten saks. Fyrstikker blir til vedkubber, dråper fra bakstehellen bitte små skotske pannekaker, nellikfrø blir til appelsiner, appelsinskall en rutsjebane, appelsinstilker rader med planter i en hage, nettingposen blir til nettet på en tennisbane, strekkoden et fotgjengerfelt.” 

Noe skjedde med meg mens jeg jobbet med denne boka, både som leser og oversetter og menneske i verden. ”Når jeg ikke er inne i en god bok, føler jeg meg ikke hel,” skrev jeg i dagboka mi da jeg var litt eldre enn Judith er i romanen. Og jeg husker godt hvordan bøkene jeg leste, fylte meg opp der det før hadde vært tomt. De flyttet inn i meg. Under arbeidet med McCleens bok skjønte jeg imidlertid i hvor stor grad det kun har vært mennesker som har interessert meg, som leser, og i det virkelige liv. Og den grunnleggende interessen for hvordan mennesker egentlig er som gjorde at jeg ble en sånn ivrig leser som barn, gagner meg som voksen oversetter. Når jeg skal gjengi et menneskes tale, tanker og handlinger, prøver jeg instinktivt å sette meg i deres sted. En befriende side ved det å være oversetter er muligheten til å flytte ut av sitt eget sinn. For eksempel når man har det sånn som Judith: ”Det var som å være i et rom med noen man ikke snakker med, men jeg kunne ikke gå ut av rommet, for det var mitt eget hode.”

Mennesker har jeg altså alltid vært opptatt av, men rommene eller landskapene romanfigurene følte og snakket i, brydde jeg meg derimot ikke særlig om da jeg lå på senga i barneværelset og slukte bøker. Alt det var der bare, som perifere kulisser. Ting har kjedet meg, både i livet og litteraturen. Dette er ikke et særlig gunstig utgangspunkt for en oversetter, skjønte jeg da jeg etter å ha vært fjernsynstekster i mange år, begynte å oversette skjønnlitteratur.

Å kvesse blikket
Når man oversetter for tv, er rommene og landskapene der; programskaperne tar seg av omgivelsene, ved hjelp av lyd og bilde. Fjernsyns- og filmoversetteren kan konsentrere seg om det som sies. Er man bokoversetter, er det bare begynnelsen. Ikke bare skal man skrive det folk sier, man må gjerne redegjøre for hva de føler, og enda verre: hvor de er og hva de ser. For å få til det måtte jeg rett og slett begynne å se meg rundt selv. Og da jeg skulle overføre McCleens roman til norsk, ble jeg for alvor tvunget til å kvesse blikket. Fordi vekslingen mellom det som er og det som er som om, mellom de små tingene og de store tankene, er det som driver fram denne boka, ble nettopp ting så viktig, ned til minste detalj. Når Judith sier at en bitte liten ting kan bli det største av alt, tror jeg på henne.

”En av de gode tankene mine er at det ikke fins noen store ting i denne verdenen, bare massevis av små ting som er hektet sammen; at det fins andre verdener der vi er like små som det minste mennesket i Prydelsens land; at båndet som er Melkeveien, som folk trodde var alt, i seg selv bare er én av milliarder av andre galakser […].”

Man skulle kanskje tro at noe av magien ved å lese, blir borte når man vrir og vender på ord, brekker opp setninger og bygger dem opp igjen, sånn som man må gjøre når man skal oversette. Sånn er det ikke, i hvert fall ikke med de ordentlig gode bøkene. For hver gjennomgang jeg har av slike bøker, oppdager jeg nye lag i teksten. I I en annen verden ligger det lag på lag med jordnær hverdagslighet og filosofisk fantasi. Og det er i dette spennet bokas magi ligger, i vekslingen det lille og det store. Som Judith sier: ”Det er fordi mirakler virker best på helt vanlige ting, jo vanligere, desto bedre.”

Underlig nok har arbeidet med en roman om en liten jente som tror at hun kan utføre mirakler ved å lage bitte små ting, gjort verden mer virkelig for meg. Så er dette også en underlig bok.
---

Esekiel 20: 5-6
Utfordringene knyttet til bibeloversettelse dukker opp allerede på første side i boka, der McCleen gjengir Esekiel 20: 5-6. I King James Bible lyder det: “In the day that I lifted up my hand unto them, to bring them forth of the land of Egypt into a land that I had espied for them, flowing with milk and honey, which is the glory of all lands”, mens McCleen velger å skrive ” … it was the decoration of all the lands.” Denne oversettelsen fant jeg igjen i Jehovas Vitners egen bibeloversettelse, New World Translation. Jeg valgte ikke å skrive det ”det herligste av alle land”, slik som i Bibelen fra 2011, men det mer fremmede ”Det var alle landenes pryd”, i tråd med den norske Ny Verden-oversettelsen. Slik fikk også verdenen Judith skaper, The Land of Decoration, navnet Prydelsens land på norsk.

torsdag 7. november 2013

Om bruk av dialekt i oversettelser

Av oversetter Tommy Watz

For en tid tilbake ble jeg kontaktet av en italienskstudent ved Universitetet i Oslo som var i gang med å skrive en mastergradsoppgave der hun med utgangspunkt i et knippe norske utgivelser av italienske romaner ville undersøke ”utfordringen ved å oversette bøker hvor bruken av dialekt spiller en sentral rolle”. Jeg sa meg villig til å svare på et titalls spørsmål om mine erfaringer på området generelt og fra arbeidet med en av Simonetta Agnello Hornbys ”sicilianske” romaner, La mennulara, spesielt. Svarene på studentens spørsmål kom til å overlappe hverandre i den grad at mitt bidrag til prosjektet mer kom til å fortone seg som en artikkel enn som en enquete. Selv om mange av problemstillingene er knyttet til det italienske, vil jeg tro at en god del av stoffet kan være av interesse også for oversettere av litteratur fra andre språk. Altså:

La mennulara (”Mandelplukkersken”) kom ut på norsk i 2005, og det vil si at det nå nærmer seg ti år siden jeg tok fatt på denne oversettelsen, så helt present har jeg ikke disse tingene. Men jeg tror likevel jeg tør si at Agnello Hornbys sparsomme bruk av siciliansk i denne boken (gloser, setningsstrukturer osv.) aldri stod for meg som noe problem, og at jeg ikke et øyeblikk vurderte å innføre norske dialektale former i oversettelsen av den.

Med stort og smått har jeg til nå oversatt et sted mellom 60 og 70 titler fra italiensk, og med ett lite unntak (som jeg skal komme tilbake til) har jeg aldri benyttet annet en bokmål eller riksmål, i mer eller mindre radikale eller konservative former alt etter tekstens karakter. Dette rett og slett fordi jeg aldri har sett noen vellykket bruk av dialekt i norske oversettelser. Så mange tilfeller kjenner jeg ikke til, men de gangene jeg er blitt presentert for romaner der, for eksempel, den fargede befolkningen i de amerikanske sør-statene samtaler på Senja-mål, eller mannskapet på en japansk fabrikktråler snakker en dialekt fra Nord-Troms, har jeg personlig funnet dette plagsomt forstyrrende. Jeg har i begge de nevnte tilfellene (hvorav i hvert fall det ene vil være kjent for mange) opplevd det translatoriske grepet som søkt og resultatet som mislykket. Innføringen av dialekt har gjort disse bøkene unødig tunge å lese for en som ikke er fortrolig med den dialekten som er benyttet.

Å skulle innføre en mer eller mindre tilfeldig valgt norsk dialekt for å ”ivareta” de sparsomme forekomstene av siciliansk dialekt og dialektfarget språk i Agnello Hornbys bøker ville på samme måte vanskeliggjøre tilegnelsen langt ut over det det er dekning for i originaltekstene. En gjennomsnittlig italiensk leser har få eller ingen problemer med å skjønne de sicilianske ordene og uttrykkene som er temmelig glissent strødd ut over boksidene i La mennulara, La zia marchesa (”Arvetanten”) og La monaca (”Nonnen”), og de oppleves ikke som hindre eller ”snublestener” som stanser eller sinker lesningen.

Det er min erfaring at norske lesere kjenner Italia og italienske forhold langt dårligere enn man skulle tro. De fleste skjønnlitterære bøker som oversettes fra italiensk, vil fortone seg temmelig eksotiske allerede i utgangspunktet og trenger ikke en ytterlige ”fremmedgjøring” i form av pussigheter på glosenivå. Slikt som stedsnavn, stillingsbetegnelser, navn på matretter, klesdrakter, kjøredoninger osv. vil i seg selv gi bøkene tilstrekkelig lokalkoloritt. (For et unntak å regne er det grepet jeg foretok ved oversettelsen av La zia marchesa, der alle de 84 kapitlene innledes med et siciliansk ordtak. I stedet for å gi meg i kast med den håpløse oppgaven å finne 84 tilsvarende norske, oversatte jeg ordtakene mer eller mindre direkte, mens jeg lot de originale få være med over i den norske utgaven, som et slags eksotisk, siciliansk ”krydder” – og som en bonus/honnør til de eventuelle italienskkyndige som av en eller annen grunn skulle foretrekke å lese boken i oversettelse.)

Kanskje ville La zia marchesa ha egnet seg bedre som eksempel enn La Mennulara. Ja, for i denne romanen fremgår det så mye tydeligere hvordan siciliansk ikke er knyttet til et bestemt sjikt av befolkningen. Dialekten er ingen markør av klassetilhørighet – ingen sosiolekt. I La zia marchesa snakker høyere og lavere adel, småkårsfolk og tjenerskap dialekt. Dette gjelder for de fleste italienske dialekter, og det er bare et par-tre av de mer ”standardiserte” som i litteraturen (og ikke minst i teatret) er blitt brukt for å understreke at karakterene kommer fra de ”lavere” samfunnslag, gjerne også for å skape en viss komisk effekt. Jeg tenker da spesielt på romersk (romanesco) og napolitansk, men også til en viss grad på venetiansk.

I min nylig utkomne oversettelse av Andrea Molesinis roman Non tutti i bastardi sono di Vienna (”Ikke alle drittsekker kommer fra Wien”), som utspiller seg i en landsby i Veneto under Første verdenskrig, møter vi en typisk herskap/tjenere-tematikk, og her snakker i padroni i all hovedsak standard italiensk, mens tjenerskapet uttrykker seg gjennom en bruk av dialektale ord og vendinger i omtrent samme omfang som det vi finner i Agnello Hornbys romaner. Jeg løste her ”problemet” ved å la tjenerne snakke et lite hakk ”bredere” og mer folkelig, samtidig som jeg voktet meg vel for ikke å la dette få et komisk, latterliggjørende preg, noe som slett ikke er tilsiktet fra forfatterens side.

Og her er vi fremme ved det ene lille unntaket jeg nevnte innledningsvis. På det tidlige nittitallet og helt i begynnelsen av min oversetterkarriere oversatte jeg en av Alberto Moravias racconti romani for De norske Bokklubbenes novelleantologi Italia forteller. Disse til sammen 120 korte fortellingene som Moravia utgav jevnlig gjennom det meste av 1950-tallet, er inspirert av 1800-tallsdikteren Giuseppe Gioachino Bellis sonetter, der personer fra det romerske folkedypet får komme til orde i jeg-form og gjennom en utstrakt bruk av ord og uttrykk på romanesco. Jeg gjorde et forsøk på å gjengi dette med det jeg den gang regnet som ”min” dialekt, nemlig det språket som snakkes på Oslos østkant og som i lingvistisk tradisjon vel kalles (eller kaltes) ”vikværsk”. Når forsøket ble alt annet enn vellykket, skyldtes det at jeg langt på vei hadde glemt mitt eget opprinnelige språk og derfor endte opp med noe som kunne minne om en krysning mellom Oskar Braatens mellomkrigs Oslo-mål og revysjargong fra Edderkoppen eller Chat Noir anno 1960 eller der omkring. Og det er faktisk ganske leit, synes jeg, å se (og høre, på radio, på film og fra teaterscener) at det typiske Oslo-målet fremdeles gjengis nettopp slik (”Oslo-losen”!). Redaktøren for Italia forteller, min gamle lærer professor Magnus Ulleland, lot fortellingen trykke, men han likte forsøket mitt dårlig, og selv kom jeg ganske raskt til at jeg ikke ville prøve meg på noe slikt en gang til.

Fersk fra trykkeriet er i disse dager min oversettelse av Marco Malvaldis ”toskanske krim” La carta più alta (”Det høyeste kortet”), der det gjøres en temmelig omfattende bruk av dialekten som snakkes i området rundt Pisa. Her får dette en utpreget komisk effekt, også fordi den i utgangspunktet ganske saftige dialekten er spekket med et utall grove ord og uttrykk. I omtrent hver tredje eller fjerde replikk forekommer c-ordene (cazzo, culo, coglioni), i alle deres varianter og sammenstillinger (!). Uten å bedrive noen form for sensur har jeg sett meg nødt til å tone dette betraktelig ned, rett og slett fordi hyppigheten av ordene – som heller ikke lar seg overføre direkte til norsk – er så stor at de har kommet til å miste mye av sin grove valør. Løsningen her, som så ofte ellers, har vært å la karakterene snakke bredt og folkelig og føre et relativt saftig språk. Jeg ville funnet det høyst unaturlig å utstyre Malvaldis kortspillende pensjonist-detektiver med en dialekt som leder tankene mer til tørrfisk og rorbu enn til Toscana-kystens pinjelunder, selv om frisk bannskap etter sigende skal være mer utbredt nord for Trondheimsfjorden. (Etter å ha tilbragt de siste ti årene på Galgeberg er jeg ikke lenger så overbevist om det.)

Bøker jeg har oversatt der dialekten har en tilsvarende komisk effekt, er Ottavio Cappellanis Chi è Lou Sciortino? (”Hvem er Lou Sciortino?”) (siciliansk), Luciano De Crescenzos Così parlò Bellavista (”Slik talte Bellavista”) (napolitansk) og til en viss grad også Dario Fos Il paese dei Mezaràt (”Flaggermusenes by”) (”lombardisk”). I La lunga vità di Marianna Ucría (”Marianna Ucrìas lange liv”) benytter Dacia Maraini siciliansk på omtrent samme måte og i samme omfang som Agnello Hornby gjør det i sine ”sicilianske” romaner, mens den unge Lara Cardella i Volevo i pantaloni (”Jeg ville gå i bukser”) lar alle dialoger foregå på siciliansk, mens hennes egne oversettelser av dem er plassert som fotnoter i boken. Også i de to siste tilfellene valgte jeg å oversette til et mer eller mindre standard bokmål. Det begynner å bli lenge siden nå, men jeg mener å huske at det for Cardella-bokens del ble foreslått fra forlagshold at jeg kunne veksle mellom bokmål og nynorsk, hva nå det skulle være godt for. Forslaget ble uansett ikke tatt til følge.

I en særstilling står min oversettelse av Oriana Fallacis mastodont av en roman om de italienske styrkenes innsats for det fredsbevarende arbeidet i Libanon, Insciallah (”Inshallah”). Her innfører forfatterinnen noe slikt som 14-15 forskjellige italienske dialekter som det gjennom bokens drøyt 800 sider veksles mellom. Hele kapitler består ikke av annet enn gjengitte samtaler over det militære radiosambandet, der de samtalende utelukkende identifiseres gjennom dialekten de bruker. (Effekten blir noe i likhet med den i hørespillene om ”Stompa & Co”, der norske radiolyttere straks vil kjenne igjen stemmene/dialektene til Bodø, Bergen, Sørlandet, Orkanger og Nøtterø.) Løsningen her ble å finne andre språklige markører og utruste den enkelte med noen særlige måter å uttrykke seg på, gjerne i form av bannord og eder (à la ”Dra på Lopphavet!”).

Ellers er håndteringen av dialekter og sosiolekter et stadig tilbakevendende og ofte diskutert problem i oversetterkretser. Det er ikke gått mer enn noen uker siden jeg leverte oversettelsen av Umberto Sabas Ernesto, vedlagt et følgeskriv til redaktøren der et avsnitt lyder:

Noe av det som gjør Sabas lille bok spesiell, er den gjennomførte bruken av triestinsk dialekt i dialogene - med alle sine x-er og trunkerte ordformer umiddelbart gjenkjennelig, men også ganske eksotisk for en italiensk leser. I Ernesto - som jo forteller en noe dristig historie, tiden da den ble skrevet tatt i betraktning (1953) – har denne lett komiske bruken av dialekt også en slags ”formildende” eller "avvæpnende" funksjon. Dette vil nødvendigvis måtte gå tapt i en oversettelse til norsk. Å utruste Sabas triestinere med en eller annen vilkårlig valgt norsk dialekt ville ikke være noen heldig løsning av problemet. Noe som bidrar til å gi oversettelsen et lett komisk preg – et hakk mer komisk enn i originalen, faktisk – er bruken av høflige tiltaleformer mellom personer vi normalt ville gå ut fra var dus.


I Ernesto oppstår det et problem for oversetteren ved at dialektbruken er tematisert. Romanen åpner slik:
 
”Hva er det med Dem? Er De sliten?”
        ”Nei. Jeg er sint.”
        ”På hvem da?”

 ”På sjefen. Den drittsekken. Én og en halv florin for å laste og losse to vogner.”
         ”De har rett.”
         Denne dialogen (som jeg, i likhet med de følgende, gjengir på dialekt, en noe avslepen dialekt, med en mest mulig talienisert ortografi, i håp om at leseren – hvis denne fortellingen noen gang vil få en leser – kan oversette selv) fant sted i Trieste, i et av de aller siste årene av det nittende århundret. De samtalende var en mann – en daglønnet sjauer – og en ung gutt …


Dialektbruken nevnes også et par ganger til, og da i forbindelse med at hoved- og tittelpersonens lett snobbete mor liker dårlig at sønnen snakker språket til ”de lavere klasser”, selv om hun til stadighet faller tilbake til dialektbruk selv. Men all den stund leseren av fortellerstemmen blir gjort direkte oppmerksom på problematikken, har jeg ikke sett noen grunn til å forsøke å finne en norsk ”erstatning” for det sene attenhundretallets triestinsk. Det skal godt gjøres, tror jeg.

For øvrig vil jeg mene at gevinsten ved bruk av dialekt i romaner er relativt liten – for ikke å si: oppskrytt! Det er ikke bruk av dialekt som gjør Giovanni Verga til en siciliansk forfatter, og den mest sicilianske boken jeg kan tenke meg, Elio Vittorinis Conversazione in Sicilia (”Samtale på Sicilia”, i undertegnedes oversettelse), inneholder, så vidt jeg kan huske, ikke ett eneste ord på dialekt.

Hva gjelder de hjelpemidler en oversetter har til rådighet i omgangen med dialekter, så finnes det jo for de større, standardiserte dialektene (siciliansk, napolitansk, romersk, venetiansk, sardisk) bindsterke ordbøker/leksika og fullt utarbeidede grammatikker. Når det kommer til de mer sjeldne, blir det verre. Men i de senere årene har det dukket opp kortere og lengre ordlister og ”vocabulari” på nettet, samt et stort antall hjemmesider laget av dialektentusiaster. I det hele tatt er det mye hjelp å hente på nettet: Om ikke alltid like nyttige og/eller pålitelige, vil man alltids få noen treff på Google som kan gi en pekepinn, og man kan komme i kontakt med folk som behersker ulike dialekter gjennom diskusjonsfora. Mye gjetter man seg til, naturligvis, men ellers blir det å ta kontakt med folk man vet kjenner den aktuelle dialekten bedre enn en selv – hvis ikke også forfatteren er i live og så noenlunde kommunikabel.

Motsatt: Siden jeg er født og har bodd så å si hele mitt liv i Oslo, behersker jeg ikke annet enn standard østnorsk og dets mindre varianter. Skulle det noen gang bli aktuelt for meg å benytte en annen norsk dialekt i en oversettelse, måtte jeg i så fall hatt ekstern hjelp til dette, og det ville medføre en arbeidsform som er fremmed for meg. Ikke vet jeg om jeg ville ha likt det, heller – sær som jeg er.