Som oversetter undertegner man en kontrakt, og så vet man at – som Philip Roth beskriver det i verket jeg arbeider med for tiden, American Pastoral: "... det ble det jeg kom til å gjøre i de følgende måneder: tenke på [ham] i seks, åtte, iblant ti timer i strekk, bytte min ensomhet med hans, flytte inn i dette mennesket som var så forskjellig fra meg, forsvinne inn i ham, dag og natt prøve å få grep om et menneske som tilsynelatende var innholdsløst og uskyldig og enfoldig, [--] gjøre ham, etter som tiden gikk, til den viktigste skikkelsen i mitt liv ..."
Det er sånn det er. For forfatteren, og for oversetteren hans. Og slik forfatteren kan vegre seg for å gå inn i den prosessen, denne konsentrasjonen, dette ensomme rommet, kan også oversetteren nøle. Det gjør vondt å gå inn og det tar tid, men er man først inne, er det ingen andre steder man heller vil være. Man skulle kanskje tro at for en oversetter burde selve skriveprosessen være grei skuring: man begynner på første linje i første kapittel og så fortsetter man til siste punktum. Det er ikke så mange andre måter å gjøre det på, liksom. Verket er skrevet, tankene er tenkt, bildene er sett, og oppgaven for en oversetter er å formidle alt dette, innhold og rytme og referanser i alle valører fra det ene språket til det andre.
En bok jeg skal oversette, leser jeg på en annen måte enn jeg leser andre bøker. For det første leser jeg langsommere, og for det andre leser jeg alt. Jeg begynner faktisk på oversettelsen allerede ved gjennomlesningen, prøver å lytte meg fram til en stemme, prøver å høre mellom ørene et sted hvordan dette må bli på norsk. En og annen formulering kan dukke opp mens jeg leser, og stilen og tonen sier allerede da hvilket språklig register teksten befinner seg i. Men det viktigste for meg som oversetter er å finne forfatterstemmen, eller snarere pusten – forfatterens åndedrett. Derfor synes jeg alltid det er lettere å gå i gang med bok nummer to av samme forfatter; jeg har pustet på den måten før. Philip Roth har jeg forresten funnet ut må ha store lunger: hos ham trekker man pusten, tar sats, og så bærer det utfor i kast og sleng med det ene innskuddet etter det andre før en – forhåpentlig! – myk landing (i beste fall) en halv side lenger nede.
Noen forfattere har mer særpregede stemmer enn andre, og det er dem jeg synes det er morsomst å oversette. For en som lever av å lage setninger er det også en fryd å få lov til å gjengi avsnitt som er så vakre at man får klump i halsen der man sitter. Hos Philip Roth er det mange av dem. Det er forresten ikke helt sant at jeg leser bøker jeg skal oversette annerledes enn andre bøker. Med årene har jeg begynt å lese også norske bøker som en oversetter ville lest dem. Og da får jeg mageknip når Per Petterson skriver om å være ute "i skaugen med g" eller når Kjartan Fløgstad lar kapittel 102 lyde: "Nå er 101 ute!"
Når jeg leser gjennom en bok første gang, kan jeg se problemer som da virker uløselige. Uoversetteligheter, rett og slett. Men erfaringen har lært meg at de fleste uoversetteligheter likevel lar seg løse når man først er kommet inn under huden av teksten. Det er omtrent den samme opplevelsen som jeg husker fra begynnelsen av hvert skoleår når vi bladde i de nye skolebøkene: alt så forferdelig vanskelig ut. Og så var det jo ikke det når det kom til stykket.
Det største problemet i det pågående arbeidet (stadig Philip Roth: American Pastoral) har i grunnen vært første setning. Den lyder i sin helhet slik: "The Swede." Swede/Svensken er økenavnet på bokas hovedperson. Til tross for sin østeuropeisk jødiske herkomst er han høy og blond og skandinavisk av utseende, derav navnet. Men går det an å begynne en roman på norsk med: "Swede."? Jeg gjør det, og jeg har ikke oversatt andre økenavn som forekommer heller, men jeg er ennå ikke helt enig med meg selv: Swede eller Svensken? Jeg leser forresten ikke bare den foreliggende boka først. Spesielt hvis det er et nytt forfatterskap jeg skal gi meg i kast med, kan jeg føle behov for å lese andre bøker av samme forfatter. Men det er for luksus å regne, det er altfor sjelden man som oversetter kan ta seg tid (og råd) til slik fordypning. Og ikke begynner jeg alltid på første side heller. Med American Pastoral begynte jeg på side 60. Det var fordi de første 59 sidene var så fulle av baseball og amerikansk fotball at jeg ikke visste mine arme råd. Dessuten har jeg en følelse av at Roth egentlig begynte med det som senere ble side 60 og begynnelsen på tredje kapittel. Oversettere får fornemmelser for slikt. Jeg opplevde en gang å kjøre meg bom fast i en tekst, kom ikke videre, total sperre. Oversettelsen ble jo ferdig til slutt, og senere traff jeg forfatteren, som kunne fortelle at hun hadde stått fast i flere uker akkurat der.
Forfattere, ja. Man blir jo kjent med dem etter hvert, også uten å treffe dem. Philip Roth kan jeg levende se for meg som ettåring da han så vidt rakk over bordkanten med nesa. Fra da av har han studert oss, menneskene. Jeg tror han vet alt om oss. Det er nesten nifst. Jeg vet ikke om jeg ville tort å treffe ham! I likhet med andre av "mine" forfattere kan han bare kontaktes gjennom en agent. Jeg misunner min franske kollega og Roth-oversetter (portrettert i Time, intet mindre) som ikke bare har direkte kontakt med forfatteren, men også har fått ham til å lese lange passasjer for seg for at hun skulle få høre rytmen i en spesiell tekst. Selv må jeg gå gjennom agenten og derfra via en redaktør, så jeg foretrekker å finne ut av tingene på egen hånd. Med gjennomarbeidede bøker er det forresten ikke mye man trenger å spørre forfatteren om, det kan eventuelt dreie seg om forståelsen av et og annet bilde.
Selvfølgelig bruker jeg ordbøker. Hele tiden. Guttus Norsk ordbok, Riksmålsordboken, Vinjes Skriveregler, synonym- og fremmedordbøker, oppslagsverk og Internett. Og så bruker jeg kolleger og kollegers nettverk. På oversetternettverket O-ringen kan man søke hjelp når det gjelder vokabular som man selv ikke er fortrolig med. Fjøsinnredning, for eksempel. Og få bekreftet at en treliters vinflaske heter en jeroboam. Spør ikke meg hvorfor store vinflasker har navn etter gammeltestamentlige konger, men det har de. Bare så dere vet det: En seksliters flaske heter en metusalem. Hva alle de forskjellige delene på en melkemaskin heter, får man hjelp til hos en importør av landbruksmaskiner. I Store Norske finner man forklaring på hva som skjer ved kalking, avhåring og pyring av skinn, mens det var på hjemmesidene til Norsk Kjøttfeavlslag jeg fant ord som krysningsfrodighet og melkeavdrått. En hyggelig konservator på Norsk Folkemuseum kunne fortelle at den armen som er til å henge gryter på i gamle gruer heter skjerding. At avstanden fra sømmen på tommelen til mansjettens kant på en hanske heter rebralengde er heller ikke noe man finner i noen ordbok. Men skuffende var det å oppdage at et så vidunderlig ord som transmogrifying, som jeg på mine snart tretti år som oversetter aldri før hadde sett, bare betyr forandring eller omdanning, helst av det groteske slaget. Æsj, tenkte jeg da. Norsk mangler ord i det høyere registeret. Tenk om jeg hadde kunnet skrive transmogrifisere! For et ord! En evig jakt på de riktige ordene er en del av skriveprosessen for en oversetter.
Og så må man se tingene for seg. Man har ikke lest en bok før man har oversatt den, sa en kollega en gang. Og ingen leser en bok så grundig som det oversetteren gjør, han skal inn i hver krik og krok av setningen, alt skal forstås, alt skal ses. Hvordan greide vi oss før vi fikk Internett? Nå kan jeg klikke meg inn og se hvordan den jernbaneviadukten i Newark ser ut, de nedlagte fabrikkbygningene, restene etter Morris Canal. Hvordan opptøyene i Newark i 1967 tok seg ut på fjernsynsskjermen, husker jeg. Jeg bodde ikke langt unna. Det hjelper å ha sett.
Jeg begynner som regel dagen med å revidere gårsdagens arbeid. Det er det viktigste arbeidet jeg gjør, og det tar fort både to og tre timer. Da har jeg fått avstand til tingene, problemer kan ha modnet og funnet en løsning over natten, jeg ser alt mye klarere. Jeg leser og retter og slår opp ord jeg ikke slo opp dagen før, ofte flytter jeg om på setningsledd. Især hos Roth, med hans lange og innviklede, ofte halvsidelange setninger, er det viktig å få leddene på riktig plass – etter norsk syntaks, samtidig som rytmen skal bevares. Først og fremst konsentrerer jeg meg om å "høre" teksten. Det samme gjør jeg når hele oversettelsen er ferdig. Da tar jeg en utskrift og setter meg til med rødblyanten. For meg er dette den mest avgjørende fasen i hele prosessen. Det er nå det skal skje! Det er nå mitt indre øre skal avsløre skurring, høre om det flyter, det er nå blikket skal slå ned på tunge eller upresise formuleringer, avdekke uklarheter og grums. Dette arbeidet går langsomt, for etter ti sider blir jeg "blind" og synes alt jeg har skrevet er aldeles fortreffelig og helt uten feil. I en oversetters idealverden skulle manuskriptet nå få ligge i en skuff og hvile i ett år – minst. Det som i stedet skjer, er at jeg fører inn endringene og forhåpentlig har tid til å lese gjennom nok en gang før det hele sendes til forlaget og til vask. Å få tilbake et vasket manus er fælt. Jeg åpner aldri de pakkene uten en synkende følelse i magen. Man merker med én gang om vasken er god. Iblant støter man på kommafantomer som kan forvirre en stakkars oversetter mer enn godt er, for ikke å snakke om å ta livet av folk med altfor ivrig kommatering. Det hendte meg nylig at en romanfigur ble forsøkt tatt av dage av et feilplassert komma. Så er det rettskrivningsfanatikerne og konsekvensrytterne som må tro det er en lærebok for grunnskolen de har for seg, for ikke å nevne de – åpenbart! – svært unge som kan kommentere "Nytt ord?" i margen ved gloser som kanskje ikke tilhører deres hverdagsvokabular, men som står i alle ordbøker, om de bare hadde sett etter. Men mange vaskere er følsomme og byr på kommentarer og endringsforslag som er til stor hjelp. En våken vasker vil også oppdage setninger og setningsledd som oversetteren simpelthen ikke har sett. Jeg kan ikke forklare hvordan det oppstår, men jeg har blindfelt når jeg oversetter. Aller deiligst er det å få ros av en vasker. Kommentarer som "glimrende!" og smilefjes utover i manus kan jeg leve på lenge.
Vask føres inn, og om jeg har tid – og ork! – leser jeg gjennom enda en gang, men uansett ser jeg over avsnittene hvor det er gjort endringer. Det er fort gjort å stryke et ord for lite eller for mye.
Så burde man vel være glad og lettet? Jobben gjort, pengene på konto? Nei. Det som setter inn nå, er utmattelse, især hvis det har vært en lang bok og veldig mange tanker å holde styr på. Det blir gjerne noen dager på sofaen, med å gå rundt og bare glo. Det kommer en tomhet, jeg vil kalle det en slags sorg. Det er vondt å gi slipp, teksten sitter liksom i kroppen ennå. Ofte kan jeg sitte om kveldene og lese hele kapitler om igjen. Ikke for å lete etter feil, det er for sent nå, mer for å høre ordene enda en gang. Å oversette er å lese, sies det. Jeg vil føye til: Å oversette er å lytte.
Dette er en lett forkortet utgave av en artikkel som sto i tidsskriftet Forfatteren i 2005.