fredag 2. desember 2011

Krim, Cola og flatskjerm: islandsk krim og samtid hos Arnaldur Indriðason

Av oversetter Silje Beite Løken

Arnaldur Indriðason er langt fra den første eller eneste islandske forfatter som skriver krim, men det er ofte han som trekkes fram. Kanskje det er fordi han er oversatt til sytten språk. Kanskje det er fordi han har mottatt priser som Glassnøkkelprisen, to ganger på rad, samt den engelske krimprisen The Golden Dagger og den svenske Martin Beck-prisen.

Indriðason er tydelig inspirert av klassikerne Sjöwall og Wahlöö, noe han også selv har understreket, og noe leseren gjenkjenner i hovedpersonen Erlendur Sveinsson. Eller som en islandsk bekjent kommenterte overfor undertegnede: Erlendur er jo en typisk nedtrykt skandinav. Kanskje det er derfor norske lesere har trykket ham til sitt bryst? Men det er nok flere faktorer enn en melankolsk politimann som gjør Indriðasons bøker til populær og god lesning.

Indriðasons bakgrunn som filmanmelder skinner gjennom i en strukturert og deskriptiv fortellerstil. Som oversetter og dermed nærleser blir jeg ofte sittende igjen med følelsen av at noen av dialogene kunne gått rett inn i et filmmanus. Den første boka som ble oversatt til norsk, Myren, er filmatisert.

Det er ikke noe fiksfakseri med Indriðasons bøker. Han bruker en fortellersynsvinkel som ikke røper alt som skjer i hodene til Erlendur og de to kollegene hans, Sigurður Óli og Elínborg. De ser seg riktignok tilbake, erindrer og dømmer, men fortelleren holder akkurat litt igjen til at personene blir interessante og komplekse, og ikke flate klisjeer. Noe som er godt gjort, ettersom Erlendur, som er en halvdeprimert, middelaldrende politimann med bindingsangst og dårlig kontakt med ungene sine, lett kunne vippe over i en klisjé.

En annen grunn til at Arnaldur Indriðason har slått an kan være hans beskrivelse av islandsk samtid – den stadige gnisningen mellom det gamle bondesamfunnet og det nyliberale moderne samfunnet, der den globale finanskrisen rammet med vulkansk styrke. I bøkene hans, fra Myren og fram til den siste som er utgitt på norsk, Anger, følger vi Island på oppturen, og vi aner konturene av en formidabel nedtur.

Det islandske samfunnet var, i likhet med det norske, preget av naturalhusholdning i mangfoldige generasjoner, omtrent fra da øya ble befolket av hovedsakelig vestlendinger som av ulike grunner valgte å emigrere dit. Det offisielle årstallet for landnåmstidens begynnelse er 874, altså et par år etter at Harald Hårfagre kom til makten her hjemme. Landnåmsmennene drev fiske og jordbruk, omtrent som i gamlelandet, og det fortsatte etterkommerne deres med. Islendingene lå også under den danske kronen, men ble uavhengige én generasjon etter oss, i 1944.

Andre verdenskrig ble et vannskille i islandsk historie. I løpet av krigsårene ble det utstasjonert først britiske soldater, og så amerikanske, rundt omkring på øya. For en, inntil da, svært isolert befolkning på 120 000 individer, ble det en voldsom omveltning å få 50 000 utenlandske soldater så tett innpå seg. I løpet av noen få år opplevde landet en ekstrem urbanisering, mange tjente svært gode penger på å jobbe for de militære, og mange fulgte etter. De forlot gårder og fiskevær som samlet seg rundt basene. Levestandarden ble en helt annen. Mat, andre varer og media, som TV og kino, var nytt. Unge islandske menn med dårlig tannstilling og ufikse klær tapte selvsagt kampen mot amerikanske unge karer i uniform og med håret frisert som filmstjernenes. Det var svært mange islandske jenter som ble sammen med disse utlendingene for kortere eller lengre tid. Det at unge jenter tygget tyggegummi, spankulerte rundt i nylonstrømper og omfavnet alle de nye impulsene ble et symbol på det mange mente var et moralsk forfall i nasjonen. Islandsk litteratur i etterkrigsårene benytter seg ofte av denne tematikken – en ung pike fra landet flytter til byen og lar seg lure av bylivets vareoverflod og moderne livsstil som var introdusert av soldatene.


Arnaldurs Indriðasons far, Indriði Þorsteinsson, var en av dem som skrev om dette temaet. Han var også forfatter. En av hans mest kjente bøker ble utgitt i 1955 og heter 79 af stöðinni, eller Drosje nummer 79. Denne boka ble også filmatisert. Her illustreres det moralske forfallet nettopp i den unge kvinnen som rusler rundt i leiligheten sin, røyker og hører på en transistorradio hun går og holder på mens hun venter på sin soldatelsker. En hardtarbeidende islending, som kjører drosje nummer 79, er forelsket i henne, men hun skyver ham fra seg til fordel for amerikaneren. Det at hun går rundt og hører på radio og røyker og ikke jobber, det at hun ikke skaper noe, ikke bidrar med noe som helst, er svært negativt i et tynt befolket samfunn der det i alle tider hadde vært livsviktig å utnytte all arbeidskraft.

I Indriðasons bøker møter vi ikke bare kvinner som oppfører seg slik, men veldig mange islendinger av begge kjønn. Også her er vi vitne til et moralsk forfall, særlig gjennom Erlendur Sveinssons øyne. Han skjønner ikke noe som helst av denne iveren etter å skaffe seg de siste statusproduktene. Han bor i en blokkleilighet, kjører en gammel Falcon, går med lusekofte på jobb og koser seg med traktekaffe og smalahåve. Han har ingen behov for flatskjerm, han sitter uansett for det meste og leser gamle fortellinger om mennesker som er blitt borte til fjells. Den yngre kollegaen, Sigurður Óli, er derimot mer opptatt av å leve det livet som så mange islendinger har hatt to jobber for å finansiere. Han er opptatt av at leiligheten skal være moderne, lys og møblert med akkurat de gjenstandene som viser at han har lykkes i livet. Deriblant en stor flatskjerm som han kan bruke for å se på baseballkamper direktesendt fra USA, der han tok en del av politiutdannelsen. Han kjenner seg igjen og identifiserer seg med de tilsynelatende vellykkede menneskene han og Erlendur møter, enten det er vitner, ofrenes familie eller de skyldige. På et åsted eller på besøk hos involverte legger han alltid merke til vedkommendes klær, bil og bolig. Erlendur er på sin side så akterutseilt med hensyn til trender at han bare henger seg opp i tegnene etter det gamle livet. Det livet han forlot sammen med foreldrene sine som ung gutt, da de flyttet fra gården på østkysten og dro, som så mange andre, til Reykjavík.

Denne dualismen som manifesterer seg mellom Erlendur og den yngre kollegaen, den er et godt bilde på en todelthet i det islandske samfunnet. Erlendur er en romantiker. Han sitter i bilen, tar seg en røyk, grubler over hvordan det var i gamle dager, at han en gang var på dans i bygningen han nettopp har vært inne i for å snakke med en taxisjåfør i forbindelse med en etterforskning, at den samme bygningen er nedslitt og klar for å rives. Han har gitt opp det moderne samfunnet, slått seg til tåls med at han er en dinosaur, lever for nostalgien og for å tjene de skjebner som er gjemt og glemt.

Sigurdur Óli er det nye Island. Han viser stor lyst og vilje til å komme seg videre. Og ideen om å komme seg videre i livet, hans oppfattelse av framskritt ligger på et overflatisk plan, det ligger i å kunne kjøpe designerfrakker, designermøbler, bra stereoanlegg og en flott flatskjerm. For at dette skal bli mulig for en mann som er ansatt i Staten som etterforsker, noe som ikke gir lønn nok til at en slik livsstil er mulig, er det å tjene penger på aksjekjøp noe Sigurdur Óli må ty til. På 2000-tallet var det heller ikke uvanlig at den jevne islending så at noen dro inn masse penger på å kunne handle aksjer og fond, og det var mange som hang seg på. Det var også veldig mange som investerte penger de ikke kunne tape, til og med valutalånte penger.

I Anger er det en god beskrivelse av Sigurdur Óli når han er på fest med gamle klassekamerater. Mennesker han vet var gjennomsnittlig gode på jusen, et studium han begynte på, men hoppet av til fordel for politiet, har fått gode stillinger i de islandske bankene, og de tjener store penger. De flinke økonomene og juristene har sluttet i sine stillinger i Finansdepartementet og Kredittilsynet og latt seg lokke til bankene. Sigurdur Óli står nesten beskjemmet i sin dyre designerfrakk kjøpt på salg, og forteller at jo, han har også handlet aksjer, men at han investerer trygt, det han har investert i er bankaksjer. Den kvinnelige samtalepartneren kommenterer at det ikke blir mye tryggere enn det.

I 2008 gikk som kjent Island på en kraftig smell da den globale finanskrisen var et faktum. Bankene hadde vokst seg altfor store og dro med seg en hel nasjon i fallet. I kjølvannet fulgte en durabelig oppvask og det store skyldsspørsmålet. Hvordan kunne dette skje? Hvem hadde skylden? I disse dager er politikeren Geir H. Haarde, som for øvrig har farsslekta si fra haugesundstraktene, stilt for Riksrett. Men var det hans skyld? Nei, sier han selv. Nei, det er heller ikke min skyld, sier presidenten Ragnar Ólafur Grímsson. Ikke min skyld heller, hevder finansakrobaten og dagligvaremilliardæren Jón Ásgeir Jóhannesson. Regningen er selvsagt havnet hos skattebetalerne, og politikerne som skal rydde opp etter den store festen fram til krakket, har stadig trukket fram flatskjermen som et eksempel på at det hele raknet, som en begynnelse på det moralske forfallet som førte til at aggressiv kapitalisme kunne velte en nasjon som bare noen tiår tidligere var assosiert med naturalhusholdning, fiskere og bønder. Den jevne islendings lyst til å eie en flatskjerm og kunne oppnå det uten å skape noe av verdi, bare ved å flytte penger på børsen, minner om den lidderlige piken som gikk rundt med en transistorradio og forventet bedre levevilkår og mer moderne og luksuriøs livsstil uten å løfte en finger.

I Arnaldurs bøker er leseren vitne til denne utviklingen i det islandske samfunnet. Vi møter mange av disse vanlige islendingene som ønsker et bedre og mer statuspreget liv og vil finansiere det med lettjente penger. Og vi ser tegn på at alt begynner å rakne.

Innlegget er en bearbeidet utgave av et foredrag som ble holdt på Oslo bokfestival 17. september 2011.

Mer om nordisk krim finner du HER.

3 kommentarer:

Anonym sa...

En veldig fin historisk-samfunnsvitenskapelig-litterær redegjørelse, Silje! Det er så man får lyst til å lese bøkene. Flott gjort!
Hilsen oversetterkollega

Silje Beite Løken sa...

Takk for det. Alltid kjekt å oversette og spre det glade budskap når man selv liker bøkene!
Silje

Linse sa...

Virkelig interessant perspektivering af forfatterskabet, tak for det :-)