torsdag 26. april 2012

Durkdrevne drager, lumske hurlumhekser og ufyselige utysker -- Septimus Heap av Angie Sage

Hva boka Sirene og Septimus Heap-serien handler om, og hvorfor det er vrient å oversette
Av oversetter Carina Westberg

For å kunne skrive om den boka jeg vant Bastianprisen for, Sirene av Angie Sage, må jeg si noe om hele Septimus Heap-serien, som er fantasybøker for litt eldre barn. Det skal bli sju bøker i alt, og jeg har nå oversatt seks av dem. Sirene, som jeg fikk prisen for, er nummer fem i rekka. Bok nummer seks, Mørke, har nettopp kommet ut i bokhandelen. Grunnen til at jeg skriver om hele serien, og ikke bare Sirene, er at en del av det som står i Sirene, er basert på valg jeg har gjort helt fra begynnelsen av. Den første boka, som heter Magi, var for øvrig en av bøkene jeg sendte inn da jeg søkte om å bli medlem i oversetterforeningen, så jeg har mye å takke denne fine serien for.

Handlingen i bøkene om Septimus Heap foregår i et eget univers, i en noe gammelmodig verden uten biler eller telefoner og den slags. Her er det magi, drager, gjenferd, magiske ringer, besvergelser, hvithekser og svarthekser, barn som er spesielt utvalgte og hele pakka, men bøkene er veldig jordnære og inneholder mer humor enn mye annen fantasy.

Heltene våre bor i en by, kan man vel si, som heter Borgen, fordi den er reist som en borg som ruver i landskapet, og har en solid mur rundt for å beskytte innbyggerne fra alt det skumle som finnes i Skogen utenfor, for eksempel hurlumhekser, jerver, kjøttetende trær og slimete utysker. Borgen styres fra magikertårnet, der de fleste av magikerne bor, og fra slottet, der dronningen hersker.

Hovedpersonen, Septimus Heap, som er den sjuende sønnen av en sjuende sønn, ble røvet bort fra familien Heap som nyfødt og vokste opp som barnesoldat, mens Borgens prinsesse, Jenna, samtidig måtte reddes unna da dronningen i Borgen ble skutt. Hun vokser opp hos den vimsete og veldig folkelige familien Heap for å være trygg under et brutalt regime.

Sånn begynner det, og etter hvert følger vi Septimus Heaps oppvekst, oppdagelsen av hans magiske evner og kampen mot svartekunstneren Dom Daniel og hans medhjelpere på den mørke siden.

I bøkene er det mange mennesker, dyr som snakker og ikke snakker, og overnaturlige vesener, som nesten alle har oppfinnsomme navn, som selvfølgelig må oversettes til norsk. Som jeg har nevnt i en annen sammenheng tidligere, er jeg veldig glad for at noen har brøytet vei når det gjelder akkurat det.

Det er ikke bare Skogen som ligger utenfor Borgen, men også Havnebyen, der det blant annet bor en gjeng ondskapsfulle svarthekser med et sjømonster i kjelleren, som heter Grim, og i Myldermyra bortenfor der igjen, finner man blant veldig mange andre kryp: gnellgnomer, en trivelig tustetass som snakker dialekt, panserbiller, sumpskrømt, lyngklynkere, torvtordivler og myrmarkmus.

Noen av vanskelighetene går ut på å finne ut hva forskjellige navn faktisk betyr. Iblant betyr de ingenting, iblant henspiller det på noe historisk, noen ganger det er valgt på grunn av assosiasjonene det gir – magog blir til ormvigler (maggot + oppvigler + åleglatt vesen) – innimellom bygger navnet på latin (Septimus, Tertius), og noen ganger er det personen eller vesenets egenskaper som står i sentrum (Flint, Overgård, Kvass, Fjesing, Krumle).

Men i en av bøkene finnes for eksempel en dame med etternavnet Nettles. Nettle kan jo bety nesle, og hun må ha litt pigger, for hun jobber i tollen i Havnebyen, men det var jo ikke nøyaktig det samme ordet, så jeg var ikke sikker. Dette var før jeg hadde fått forfatteren i tale.

Ved hjelp av litt googling fant jeg ut at min forfatter er svært begeistret for skuespilleren John Nettles som blant annet spilte i Bergerac og i Midsomer Murders. Han er for øvrig fra Cornwall i England, der Angie Sage bor, og hun har faktisk vokst opp i Thames Valley, der Midsomer Murders foregår. Til alt overmål har hun brukt navnet Barnaby i en annen bok. Det var ikke informasjon jeg kunne bruke akkurat, for hvilke barn ville forstå filla av den referansen, men artig var det jo. Damen ble hetende Nesle til etternavn, noe som jo faktisk passet.

I Sirene er handlingen for en gangs skyld lagt til et sted et godt stykke utenfor Borgen. Septimus Heap skal sammen med to venner tilbake til Borgen etter et tokt – som man kan lese om i bok fire, Toktet.

På hjemveien blir dragen hans, Flambert, truffet av et lyn, og de tvinges til å lande på en øde øy. Men øya er ikke så øde likevel, det bor nemlig en Sirene der, og en jente hun lokket til seg for flere hundre år siden. Historien handler om hvordan de tre vennene oppdager denne Sirenen, som viser seg å ha skumle allierte, blant andre et gammelt gjenferd som heter Tertius Flint og har en hær av krigerånder som faktisk vil overta makten i hele Borgen. Dette må jo våre venner forhindre.

Navnet på dragen Flambert fant jeg på i en tidligere bok, men jeg tenkte jeg skulle nevne ham, siden han er nokså sentral i historien. Jeg var innom mange navn på veien. På engelsk heter han Spit Fire, som jo er ganske morsomt, i og med at han både flyr og puster flammer. Jeg var innom både Pyrild (litt for feminint) og Eldar (litt vel norsk og litt mye Vazelina bilopphøggers etter min smak). Valget falt på Flambert, for noe av det første dragen gjør etter at den er klekket, er å svi hånda til Septimus. På engelsk sa han "it’s spitting fire at me", som på norsk ble "den flamberer meg".

Ikke sjelden må navnene fungere både som navn, verb og rim. Initialene er dessuten ofte viktige i diverse andre sammenhenger, så de har jeg lært meg stort sett å beholde.

Av og til har jeg vært heldig og fått til litt mer spenstige betegnelser på norsk enn engelsk. Som at "dragon fostering" blir til drageoppdragelse og at "lizard keeping" kan være øglerøkt.

Men her er et eksempel fra Sirene på at det ikke alltid er like greit. Gutten som befrir en ånd i en flaske, som jo på engelsk heter Jinnee, blir halvdøv og ør i hodet og misforstår hva ånden sier, dermed blir ånden hetende Jim Knee. Ikke lett på norsk …

Hva er du?
En ånd.
En hva for noe?
En ånd.
Er du Enon, sier du.
Ja, greit, jeg er Enon.

Enon er vel ikke et særlig bra navn på norsk, men heldigvis skal det være et temmelig tullete navn, lagd av en komplett idiot, og tullete blir det i alle fall.

Av og til går ordspill rett og slett tapt. I Sirene er det en pamflett som heter Habits and Hierarchy of the Jinn (skal egentlig være ordspill på en dame, selveste kryptoskriftspesialisten, som heter Jillie Djinn, og være en fornærmelse mot henne) og handler om rutiner og rangordener blant ånder. Jillie Djinn, som slett ikke er noen ånd, ble hos meg flere bøker tidligere hetende Kornelia Kvass, i og med at hun er en temmelig skarp, men også noe pertentlig dame.

Den slags problemer får man ikke gjort stort med, men nå har jeg heldigvis fått god kontakt med forfatteren, og vi har diskutert ting som ikke stemmer overens i de ulike bøkene. Faktisk har hun endret på saker og ting i neste bok på bakgrunn av ting jeg har påpekt, så det er jo ekstra morsomt! (Hun hadde glemt at hun hadde navngitt noen rotteunger og ga dem nye navn i bok seks, et sykeværelse hadde havnet i en annen etasje i magikertårnet, og det er oppgitt to forklaringer på hvorfor faren til en gutt døde (edderkoppbitt eller slangebitt).)

Nå da det bare er én bok igjen i serien, krysser jeg fingrene for at det snart dukker opp andre oppdrag som er like utfordrende og morsomme. For dette er avhengighetsskapende!

Innlegget er en bearbeidelse av presentasjonen Carina hadde på et treff hos Norsk Oversetterforening 16. november 2011. Carina fikk i 2011 Bastianprisen, Norsk Oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk, for denne boka i kategorien barne- og ungdomslitteratur.

tirsdag 24. april 2012

Oversettere på Norsk litteraturfestival 2012

Under Norsk litteraturfestival (Sigrid Undset-dagene) på Lillehammer i slutten av mai vil man også i år kunne høre oversettere fortelle om bøker og forfattere. I samarbeid med Norsk Oversetterforening arrangerer festivalen Oversettertimen, som finner sted hver dag kl. 12 i Søndre park. Programmet er som følger:

Onsdag 30. mai kl. 12.00
Jon Rognlien: Refsernes pris – mafialitteraturens samfunnskritiske rolle
Helt fra romertiden er litteraturen i Italia blitt brukt til å refse samfunnets mange skavanker: korrupte embedsmenn, paver og fyrster, sex-fikserte prelater og kaldblodige skjøger, autoritære pedanter og kriminelle organer. Forfattere er blitt forvist, forfulgt, drapstruet og torturert, men litteraturens rom har åpnet for viktig erkjennelse av grams og grums, også i nyere tid. Oversetteren av Roberto Savianos Gomorra og Leonardo Sciascias Uglens dag, Jon Rognlien, snakker om mafialitteraturens samfunnskritiske rolle i lys av italiensk litteraturhistorie.

Torsdag 31. mai kl. 12.00
Dina Roll-Hansen: Penger i fri flyt, samfunn i fritt fall
Russisk-oversetter Dina Roll-Hansen ser på hvordan den brå overgangen til kapitalisme i de tidligere sovjetstatene tematiseres i litteraturen. Vi får smakebiter fra bøkene Døden og pingvinen av den ukrainske forfatteren Andrej Kurkov, Skjorta av russiske Jevgenij Grisjkovets, og Melk og honning av Vladimir Lortsjenkov fra Moldova.

Fredag 1. juni kl. 12.00
Prisutdelinger
Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterfond (BOF) deler ut Oversetterprisen og Trofastprisen. Oversetterprisen tildeles en oversetter for hans eller hennes samlede virke, en som i sitt arbeid har utmerket seg ved bredde og kvalitet. Prisen er på kr 50 000. Trofast er BOFs hederspris til en person som over tid har gjort en særlig innsats for å fremme den oversatte skjønnlitteraturens stilling i det norske litterære kretsløp. Etter blomster og virak blir det møte med prisvinnerne.

Lørdag 2. juni kl. 12.00
Geir Uthaug
Hva er gjendiktning? Og har det noe med penger å gjøre? Uthaug, som har gjendiktet flere sentrale verk fra den engelske romantikken, skal snakke om arbeidet med Byrons Childe Harolds pilgrimsferd og også hans satiriske hovedverk Don Juan, der Byron berører temaet penger på en infam og underholdende måte. Penger har også opptatt en annen av Byrons samtidige, William Blake, som i motsetning til Byron stort sett var blakk, og hadde lite til overs for «Mammon grå». Oversetter og forfatter Geir Uthaug gir oss et spennende innblikk i de store variasjoner som eksisterer når man skal gjendikte stor poesi, samtidig som pengene ikke tapes av syne.

Søndag 3. juni kl. 12.00
Jon Gunnar Jørgensen: Æresøkonomien i sagalitteraturen
Skalden Einar Skålaglam oppsøkte en gang Egil Skallagrimsson for å gi ham et kostbart skjold, men Egil var ikke hjemme. Etter å ha ventet i tre dager måtte Einar dra, men hengte skjoldet på plassen til Egil. Da Egil kom hjem, fikk han vite at det var en gave fra Einar. Da sa Egil: «Den armingen …! Hent hesten min, jeg skal ri etter ham og drepe ham.» Skjoldet var besatt med gull og edelstener, og Egil var glad i slikt, men i sagasamfunnet er allianser livsnødvendige og kan kjøpes med gaver, og æren må forsvares for enhver pris. Jon Gunnar Jørgensen er professor i norrøn filologi.

Fullstendig program for festivalen finnes HER.

tirsdag 17. april 2012

Oversatt aften: Store, tjukke bøker fra øyene

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 24.04., og temaet er store, tjukke bøker fra øyene.

Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 24.04. kl. 20.00.

Vi følger opp suksessen fra førjulsutgaven og vier aprils oversatte aften til de bokstavelig talt aller fyldigste bøkene. Vi får smakebiter fra to av de mest innholdsmettede romanprosjektene – og to av de mest kraftanstrengende oversettelsesarbeidene – som er kommet ut på norsk de siste par årene, fra to øyland som, sett med norske leseres øyne, på hver sin helt forskjellige måte framstår som en eksotisk utkant.

Ika Kaminka: Haruki Murakamis 1q84


Nå i vår utkom tredje og avsluttende bind av Haruki Murakamis romanverk 1q84 i norsk oversettelse. Dette hemningsløse, viltvoksende verket har vært en av de største boksuksessene i japansk historie, og er blitt en bestselger over hele verden. Romanen tar utgangspunkt i thrillersjangeren, men utvikler seg til en intrikat kjærlighetshistorie om to ensomme mennesker som jakter på hverandre fra hver sin kant, i en gåtefull verden full av magiske innslag, ført i en stil som er minst like mangslungen. «… Murakami er helt avhengig av gode oversettere. Med Ika Kaminka har han vært umåtelig heldig,» skrev Dagbladet om oversetterprestasjonen.

Lars Moa: Carl Jóhan Jensens U – Historier om djevelskap


Færøyske Carl Jóhan Jensen har vært nominert til Nordisk Råds litteraturpris fire ganger, senest for den nesten tusen sider lange U – historier om djevelskap, som kom på norsk i 2010. Sentrum i Jensens monstrøse epos er et sytten og et halvt minutter langt skjellsettende møte mellom to av handlingens viktigste aktører. Rundt dette punktet graviterer et utall personer, som inngår i et utall sidehistorier over et tidsspenn på nesten hundre år, med lange avstikkere ut i færøysk og europeisk kulturhistorie, i en roman som er full av morbide scener og groteske opptrinn. Språket blander det lyriske og det dokumentariske, det kreativt-poetiske og det vitenskapelige, det nøkternt-hverdagslige og det vidløftige. «… for dette arbeidet må det finnast ein heiderspris også for Lars Moa,» skrev VG i sin panegyriske omtale.

onsdag 11. april 2012

Danny fra Whitechapel – hvordan snakker han?

Av oversetter Einar Blomgren
 
Hvordan snakker Danny fra Whitechapel? Han snakker naturligvis engelsk, og høyst sannsynlig cockney. Whitechapel er Londons østkant, milevis fra Mayfair og Kensington, og sosiolekten er helt sikkert deretter. Danny forekommer i en engelsk bok (The Marsh, av Ernest Raymond) som kom i norsk oversettelse i 1938, Danny fra Whitechapel, på Aschehoug. Av forskjellige grunner satte jeg meg fore å lese denne oversettelsen, bl.a. for å se hvordan oversetteren den gang, Arne Johnssen, taklet sosiolekten.
           Som vi vet, er det en tradisjon eller konvensjon i norsk oversetteri å oversette substandard-sosiolekter til en slags Oslo øst- eller Vika-mål. Meningen er vel at dette skal signalisere den rette tonen – poenget er ikke om slikt er vulgært eller sleivete eller stygt, poenget er at det avviker fra standardtalemålet og at en østkantsosiolekt signaliserer noe til leseren om personenes opphav og status, og disse signalene må helst være med over til norsk. På norsk har slikt altså gjerne slike romanpersoner blitt utstyrt med et språk à la Grünerløkka, eventuelt gamle Vika. Spørsmålet er naturligvis hvor hensiktsmessig dette er – det blir lett til at slike romanpersoner lyder som Kari Diesen og Arvid Nilssen i en revy fra 1960.
           Oversetteren fra 1938 brukte også denne strategien, for romanpersonene er altså fra Whitechapel og Bow. Mer østkant kan man ikke få det. I 1930-årene levde cockneyspråket ganske sikkert i beste velgående, så hvordan taklet en norsk oversetter dette anno 1938?
           Noen eksempler fra litt dialog (konteksten er irrelevant, poenget er selve språket) – her fra en scene da Danny får napp hos Jenny, som han er interessert i:

         ”Vil du møte mig til lørda’n?”
           ”Kan jeg godt.”
           ”Å Jenny! Å dæggern! Å Jøssenamn – nei detta er’ke sant!”
           ”Du må endelig ’ke tro at jeg er forelska i dig altså.”
           ”Ikke vær bløt. Du kjenner mig jo’ke ordentlig enda, og ikke jeg dig heller – skjønner ’u.”

Eller her, en dramatisk sjalusiscene der Danny havner i slåsskamp med en som vil overta Jenny. Tilskuere har de også:

          ”Gu’ bevare mig! Jeg er gla’ for at det var han som fikk’n i trynet, og ikke jeg!” ”Nei, dægger’n så blo’e renner; nå har dem åpna kranen. Gå på’n! Gå på! Ta og dra te’n.”
           ”Å!” gispet Jenny, som stod op til veggen.
           ”Nei, det er bedre å stoppe dem nå. Dem kommer til å ødelegge hverandre snart.”
           ”Nei da. Bare la dem slåss, så lenge dem gjø’e ordentlig. Det har dem bare godt ta.”
           ”Jøss bevare mæ! Dissa to kommer tel å drepe hverandre.”
           ”Det er bærre [altså bedre] å få tak i pol’ti!”
           ”Ja, det er visst bærre.”

Og så videre. En politimann kommer da også, og han kalles spanser. Og enkelte ord får litt kursiv for å markere trykk på første stavelse.
           Danny og alle de andre i Londons East End snakker altså Vika-mål eller norsk revysosiolekt, altså i samsvar med konvensjonen i norsk oversetteri. Norske oversettere har også tydd til både Ringsaker- og Senja-dialekt. Og stopper man opp og tenker etter, er jo dette helt besynderlig. Hvorfor plassere romanfigurer som hører hjemme i helt andre land, i en eller annen norsk utkant eller i Oslo øst? Utlendinger snakker ganske sikkert ikke som folk fra bygde-Norge eller Grünerløkka. Men hva skal en oversetter egentlig gjøre? Man kan jo ikke godt finne opp en helt egen sosiolekt for anledningen. På et eller annet vis må det formidles til leseren at romanpersonen snakker avvikende fra et standardtalemål. Det er her vel den kommer inn, the willing suspension of disbelief – dvs. at vi, når vi leser skjønnlitteratur, går med på å sjalte ut vår vantro og vår skepsis, vi legger vekk slikt og aksepterer de illusjonene forfatteren har skapt for oss. Altså godtar vi at Danny fra Whitechapel snakker vikamål eller grünerløkkasosiolekt midt i tjukkeste London. Vi går med på at tjenerskapet på Mårbacka snakker ringsakerdialekt. Det må være slik, av hensyn til verisimilitude, en etterligning av realitetene på stedet der historien foregår. Det er illusjon det handler om, i 1938 som i 2012.