Av oversetter Einar Blomgren
Hvordan snakker Danny fra Whitechapel? Han snakker naturligvis engelsk, og høyst sannsynlig cockney. Whitechapel er Londons østkant, milevis fra Mayfair og Kensington, og sosiolekten er helt sikkert deretter. Danny forekommer i en engelsk bok (The Marsh, av Ernest Raymond) som kom i norsk oversettelse i 1938, Danny fra Whitechapel, på Aschehoug. Av forskjellige grunner satte jeg meg fore å lese denne oversettelsen, bl.a. for å se hvordan oversetteren den gang, Arne Johnssen, taklet sosiolekten.
Som vi vet, er det en tradisjon eller konvensjon i norsk oversetteri å oversette substandard-sosiolekter til en slags Oslo øst- eller Vika-mål. Meningen er vel at dette skal signalisere den rette tonen – poenget er ikke om slikt er vulgært eller sleivete eller stygt, poenget er at det avviker fra standardtalemålet og at en østkantsosiolekt signaliserer noe til leseren om personenes opphav og status, og disse signalene må helst være med over til norsk. På norsk har slikt altså gjerne slike romanpersoner blitt utstyrt med et språk à la Grünerløkka, eventuelt gamle Vika. Spørsmålet er naturligvis hvor hensiktsmessig dette er – det blir lett til at slike romanpersoner lyder som Kari Diesen og Arvid Nilssen i en revy fra 1960.
Oversetteren fra 1938 brukte også denne strategien, for romanpersonene er altså fra Whitechapel og Bow. Mer østkant kan man ikke få det. I 1930-årene levde cockneyspråket ganske sikkert i beste velgående, så hvordan taklet en norsk oversetter dette anno 1938?
Noen eksempler fra litt dialog (konteksten er irrelevant, poenget er selve språket) – her fra en scene da Danny får napp hos Jenny, som han er interessert i:
”Vil du møte mig til lørda’n?”
”Kan jeg godt.”
”Å Jenny! Å dæggern! Å Jøssenamn – nei detta er’ke sant!”
”Du må endelig ’ke tro at jeg er forelska i dig altså.”
”Ikke vær bløt. Du kjenner mig jo’ke ordentlig enda, og ikke jeg dig heller – skjønner ’u.”
Eller her, en dramatisk sjalusiscene der Danny havner i slåsskamp med en som vil overta Jenny. Tilskuere har de også:
”Gu’ bevare mig! Jeg er gla’ for at det var han som fikk’n i trynet, og ikke jeg!” ”Nei, dægger’n så blo’e renner; nå har dem åpna kranen. Gå på’n! Gå på! Ta og dra te’n.”
”Å!” gispet Jenny, som stod op til veggen.
”Nei, det er bedre å stoppe dem nå. Dem kommer til å ødelegge hverandre snart.”
”Nei da. Bare la dem slåss, så lenge dem gjø’e ordentlig. Det har dem bare godt ta.”
”Jøss bevare mæ! Dissa to kommer tel å drepe hverandre.”
”Det er bærre [altså bedre] å få tak i pol’ti!”
”Ja, det er visst bærre.”
Og så videre. En politimann kommer da også, og han kalles spanser. Og enkelte ord får litt kursiv for å markere trykk på første stavelse.
Danny og alle de andre i Londons East End snakker altså Vika-mål eller norsk revysosiolekt, altså i samsvar med konvensjonen i norsk oversetteri. Norske oversettere har også tydd til både Ringsaker- og Senja-dialekt. Og stopper man opp og tenker etter, er jo dette helt besynderlig. Hvorfor plassere romanfigurer som hører hjemme i helt andre land, i en eller annen norsk utkant eller i Oslo øst? Utlendinger snakker ganske sikkert ikke som folk fra bygde-Norge eller Grünerløkka. Men hva skal en oversetter egentlig gjøre? Man kan jo ikke godt finne opp en helt egen sosiolekt for anledningen. På et eller annet vis må det formidles til leseren at romanpersonen snakker avvikende fra et standardtalemål. Det er her vel den kommer inn, the willing suspension of disbelief – dvs. at vi, når vi leser skjønnlitteratur, går med på å sjalte ut vår vantro og vår skepsis, vi legger vekk slikt og aksepterer de illusjonene forfatteren har skapt for oss. Altså godtar vi at Danny fra Whitechapel snakker vikamål eller grünerløkkasosiolekt midt i tjukkeste London. Vi går med på at tjenerskapet på Mårbacka snakker ringsakerdialekt. Det må være slik, av hensyn til verisimilitude, en etterligning av realitetene på stedet der historien foregår. Det er illusjon det handler om, i 1938 som i 2012.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar