mandag 28. mars 2011

Illustrerte eller barberte klassikere

Av oversetter Torstein Bugge Høverstad

Gjennom drøyt førti yrkesaktive år har jeg oversatt rundt to hundre større verk, de fleste med varige kvaliteter. Men noen peker seg likevel ut, for sin litterære og kulturelle verdi, for sin publikumsappell, eller for sin kombinasjon av disse to. Eksempler kan være Shakespeare-dramaer på det første, Harry Potter og Ringenes herre på det andre, og verk av Charles Dickens på det tredje.

Dette er verk som på hver sin måte har satt sitt avtrykk på ettertiden. Fire hundre år gamle Shakespeare gjennom fortellinger, ofte bygd på kjent stoff, men unike i sin utformning som aldri opphører å fengsle oss, og sine språklige lykketreff som fortsatt preger de fleste europeiske språk. Rowlings brennferske Harry Potter, som fortjener karakteristikken unik for å ha trukket et helt internasjonalt ungdomskull inn i lesningens verden ved sin sammensmeltning av populære temaer og teknikker til ett sømløst hele gjennom et oppfinnsomt og fantasieggende språk. Og midt i tidsspennet mellom dem: Dickens, med nettopp den unike blandingen av samfunnsskildring, skikkelsesskapende evne og sterke menneskelige patos som gjorde ham til sin tids litterære megastjerne, og som klart inngår i den litterære grunnvoll Harry Potter bygger på.

Vår felles venn, Mysteriet Edwin Drood og Et julekvad er de tre Dickens-bøkene jeg har oversatt—og de eneste tre komplette Dickens-oversettelser som har vært gjort til norsk de siste seksti år. Det er to mannsaldre, det. Alle de mest publikumskjære Dickens-romanene alle tror de kjenner—Oliver Twist, David Copperfield, Store forventninger og minst ti andre—er enten lest av gamlinger i oversettelser fra rundt Andre verdenskrig, eller i barberte såkalte ’ungdomsutgaver’ (eller enda verre, ikke overhodet). De første vil i dag være nærmest uleselige for ungdom. De andre kan være spennende nok, men det som er beholdt, er bare skjelettet av handlingen, og det som er barbert bort, er magien som gjorde Dickens til sin tids og det meste av ettertidens mest populære forfatter.

Dickens komplett, i forhold til Dickens barbert, kan sammenliknes med film på Colosseum mot video på mobiltelefon. Det som forsvinner, er hele bredden, dybdeskarpheten, fargene—opplevelsen av fortelling som virkelighet. Tilbake er bare noen fjes sett så nært at du mest ser vortene, eller noen strekfigurer på altfor lang avstand. Fortellingen som påstand, i beste fall huskelapp. Dette er Illustrerte klassikere, tegneserieutgaver, bare i skriftform.

Samtlige av Dickens’ bøker, men kanskje spesielt hans ’ungdomsromaner’, tilbyr dagens unge lesere en historieopplevelse som samtidig gir historieforståelse. Fordi handlingen er spennende, fordi personene oppleves nesten fysisk til stede, fordi språket er rikt og plastisk uten å være fremmedgjørende ’flinkt’—for alle de talenter og grep en mesterforteller trekker sine lesere inn med—gir disse bøkene en nesten friksjonsfri opplevelse av hvordan vår fortid faktisk var å leve i, som ingen skoletime noensinne kan håpe på. De som leser dem—komplett!—vil ikke bare oppleve noen oppslukende dager og ukers lesning, de vil nesten umerkelig assimilere en del av europeisk litterær, og enda viktigere, kulturell og historisk almenndannelse, som gir dem felles referansepunkter med mennesker verden over. De som leser dem barbert, vil ikke sitte igjen med mer enn noen timers tidtrøyte og en villedende tro på at de har lest Oliver Twist.

Et tankeeksperiment: Harry Potter barbert ned til ’handlingen’. Skildringen av magisamfunnet, og det i relasjon til det u-magiske samfunnet utenfor, alle sidesporene til fortiden og til folketro og mytologi, alle bifigurene, alle de språklige finurlighetene som strør juveler i teksten for både voksne og barn—vekk med det hele, behold bare hvem som gjorde hva med hvem—ville dét blitt en gigantsuksess som ingenting i litteraturhistorien kan måle seg med? … unntatt kanskje, i sin tids målestokk, Charles Dickens.

(Mye tyder på at denne situasjonen vil bedre seg noe fremover: Det er planlagt i hvert fall én ny -- og komplett -- Dickens-oversettelse ved Torstein Bugge Høverstad.)

fredag 25. mars 2011

Kulturdepartementets oversetterpris utdelt

Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur blir utdelt i dag. I oversetterkategorien gikk prisen til Tove Bakke for oversettelsen av Maria Desplechins Aldri tilfreds og Like sint (Samlaget 2009 og 2010).

I juryens begrunnelse heter det:

"Tenåringsjenta Aurora er fortsatt like sint, noe Tove Bakke formidler i en troverdig norsk oversettelse. Med fine språklige nyanser får Bakke fram både det såre og det humoristiske aspektet ved tekstene, og med kreativ snert avleveres replikkene til den aggressive dagbokskribenten. Skildringen av en fransk familie og et fremmed skolesystem tåler svært godt overgangen til norsk, når det gjøres på denne måten."

Oversetterbloggen gratulerer!

tirsdag 22. mars 2011

Nei til grøtdrap på barnas lesesult!

Av oversetter Hedda Vormeland

«Fillern også», sa Vitello.
«Du banner», sa jenta.

Er det flere enn jeg som stusser? Det er ikke så rart, men slik kunne en replikkveksling i barneboka Vitello får et kyss, oversatt av Cecilie Winger, sett ut dersom en hamburgerkjede hadde fått viljen sin. I stedet hendte det som NRK valgte å kalle en «bannetabbe». Hva tabben var? At den danske originalens «Helvedes heller» faktisk var oversatt med banning, nærmere bestemt «Faen også». Boka om Vitello ble valgt ut til burgerkjedens leselystkampanje, hvor barnebøker erstatter plastlekene som vanligvis deles ut sammen med barnemenyen. Som alle som skal tjene penger på barn, trenger også burgerkjeden at foreldrene åpner lommeboka. Og bøker og leselyst er en trygg vei til foreldrenes hjerter (og lommebok). Men i dette tilfellet forregnet kremmerne seg, noe kommunikasjonsdirektør Margaret Brusletto kommenterer slik:

«Vi ble faktisk litt overrasket selv. Vi har vært i kontakt med de andre nordiske landene hvor bøkene er oversatt, og der har oversettelsen vært mer nedtonet enn her i Norge. Vi regnet med at et så stort forlag som Cappelen Damm, som har oversatt boken, heller ikke ville stå for slike ord, sier Brusletto.»

Som Brusletto nevner, den svenske oversettelsen har med utbruddet «Järnvägar!» erstattet banning med bedehusbanning, sannsynligvis for å unngå å støte noen. At barna får en ubegripelig replikkveksling å gruble over, er kanskje ment som en slags bonus? Som oversetter blir jeg fly forbauset: Forventes det at vi skal spille rollen som et slags moralpoliti? Som småbarnsmor blir jeg bare oppgitt: Tror dere ikke at vi er i stand til selv å ta ansvar for barna våre?
           Når jeg nå tar oppstilling på en av verdensvevens mange såpekasser, er det for å ri en kjepphest: Barnelitteratur er ikke viktig bare fordi barna er morgendagens lesere. Barn er kulturkonsumenter i egen kraft – her, nå, i dag! De fortjener respekt og gode oversettelser. Og det skrives fantastiske barnebøker på alle klodens språk. Men mens vi voksne på egen hånd kjøper/låner/stjeler de bøkene vi selv ønsker å lese, er barna som regel avhengige av andre. Dessverre. For ny barnelitteratur har ingen snarvei inn i de tusen hjem. Vi foreldre har lett for å gripe til egne litteraturopplevelser fra barndommen når vi skal kjøpe bøker til barna våre. Og i de tilfellene vi faktisk kjøper nye oversatte bøker, får barna ofte steiner for brød. For uten drahjelp fra barne-tv eller film står mange perler i fare for å støve ned i bokhandelen, mens strømlinjeformede prinsesser og antropomorfe biler havner i handleposene.
           Skal det snakkes om leselyst, er det få – om noen – som har sagt det bedre enn Astrid Lindgrens ord:

O mäktiga feer, ge mitt barn i faddergåva inte bara hälsa, skönhet, rikedom och allt det där ni brukar komma stickande med – ge mitt barn läshunger, det ber jag om med brinnande hjärta!

Selv har jeg tre små barn, og jeg brenner ikke akkurat for at de skal lære å banne. Jeg vil ikke at de skal mobbe andre barn heller, eller naske i butikker. Likevel leser jeg bøker for dem om alt dette og mer til. For jeg ønsker at barna mine skal få «nyckeln till det förtrollade landet». Der har jeg selv tilbrakt store deler av livet, og jeg unner barna mine hver eneste helt og skurk og fest og fortvilelse de kan møte der, jeg unner dem det trygge lille skogholtet med en bro over en elv, jeg unner dem den ville ødemarka med mørke skygger og skumle lyder. Også derfor vil jeg gi dem verdens beste litteratur på verdens beste norsk: Fordi den som bare har smakt hamburgere, neppe blir sulten på røkelaks, blåmuggost eller ratatouille.
          Både for å øke gleden i øyeblikket og for å vekke lesesulten for framtida er det altså viktig at vi ikke avspiser ungene med flat, frisert, friksjonsfri litteratur. Jeg unner barna mine å møte livet i litteraturen. Jeg mener at det er foreldrenes rett og plikt å eksponere barna sine for aldersrelevante (og eventuelt lett filtrerte) kulturuttrykk.
          Kollega Silje Beite Løken skrev om sagalitteratur her på bloggen for et par uker siden. Og jeg (som også unner barna mine fåmælte kraftkarer og handlekraftige kvinnfolk som deler ut kinnhester) er fristet til å avslutte med et sitat som kunne vært hentet derfra: «Drep meg, herre, men ikkje med graut!»

torsdag 17. mars 2011

Geraldine Brooks: Bokens folk

Av oversetter Sissel Busk

I et kjellerhvelv i Nasjonalmuseet i Sarajevo ligger et av verdens mest verdifulle manuskripter. Det er voktet av sensorer og låser og alarmer, og det vises nødig fram. Men museet har lovt at folket skal få tilgang til å se originalmanuskriptet et par ganger i året, ved store høytider. Man er imidlertid meget forsiktig med å opplyse i forkant om tidspunktet for høytiden. Derfor er det fåfengt å gjøre en avtale på forhånd – slik jeg prøvde – reise til Sarajevo og møte opp på Nasjonalmuseet i den tro at du skal få slippe inn til helligdommen. Hvis du er heldig, blir du etter flere møter og lang ventetid kanskje sluppet inn i et nesten like kodebevoktet rom der en kopi ligger i en glassmonter.
    (I den gamle jødiske synagogen i bydelen Baščaršia i Sarajevo ligger imidlertid en tilsvarende kopi i et enkelt, ubevoktet glassskap. Men det visste jeg ikke før senere.)
    Boken er en haggadá og ble skrevet i Spania, trolig omkring år 1400. En haggadá er beretningen om jødenes flukt fra slaveriet i Egypt, da Rødehavet delte seg og Moses førte sitt folk over til Sinai-ørkenen, før de omsider kom fram til det forjettede land.
    Fortellingen blir lest og fortalt ved sedermåltidet ved hver påskefeiring i jødiske familier. Det er en høyt skattet fortelling.

Det som er så spesielt ved Sarajevo-haggadáen, er at den er rikt illustrert. Jødiske og islamske manuskripter hadde opprinnelig strenge forbud mot illustrasjoner av enhver art. Kristne beretninger har derimot vært kunstferdig illuminert og utsmykket av munker gjennom hele middelalderen.
    Denne særegne haggadáen var ukjent før den dukket opp i Sarajevo i 1894. Da hadde den vært i en families eie i flere generasjoner. Familien var blitt rammet av en tragedie, og boken ble lagt ut for salg for å skaffe penger til familiens livsopphold. Da vakte den de lærdes oppmerksomhet. Boken ble sendt til Wien for å bli restaurert og studert
    Når et gammelt manuskript blir åpnet og restaurert, kan en finne spor som kan fortelle noe om bokens vandring gjennom århundrene: et frø som har gjemt seg i innbindingen, et insekt eller en sommerfuglvinge skjult blant arkene, mat- eller vinflekker som lager forandring i pergamentet, påskrifter som har hatt betydning. Noen slike tegn fantes også i Sarajevo-haggadáen. Og noen kunne spores opp og bekreftes, andre kunne gi næring til fantasifulle beretninger.
    Hvem som har skrevet teksten, og hvem som har laget illustrasjonene, vet ingen. Heller ikke hvor det ble laget. Men trolig har det vært et sted i det spanske riket – sannsynligvis Sevilla – i den tiden da jøder, muslimer og kristne levde relativt fredelig sammen. Dette ble det slutt på omkring 1490. Landet skulle renskes for uønskede, urene og ukristelige elementer. Det mauriske herredømmet ble beseiret. Jødene ble jaget ut av landet.
    Alle jøder som ikke ville konvertere til kristendommen, ble utvist fra hele det spanske riket i 1492. Det spanske riket omfattet på den tiden kongerikene på den iberiske halvøya samt de store øyene i Middelhavet (også Sardinia og Sicilia og et område rundt Napoli). Herskeren i Det ottomanske riket – et rike som inkluderte Lilleasia, deler av Nord-Afrika og Balkanlandene – var den eneste som åpnet sine grenser for en jødeinnvandring.
    En av de få byene ellers som lot jøder få slippe inn, var Venezia. Byen hadde bruk for forretningsforbindelser til Levanten. Den tillot jøder å slå seg ned på et lite ettertraktet område hvor de gamle støperiene (gheti) hadde ligget. Stedet ble omtalt som gheto og var omgitt av kanaler på alle kanter. Tre broer førte over kanalene til resten av byen. Jødene fikk kun tillatelse til å drive med salg av brukte gjenstander, samt utlån av penger (å kreve renter for utlånsvirksomhet var en syndefull beskjeftigelse som kirken forbød kristne å delta i). Om kvelden ble portene og broene stengt, og portforbud for jøder ble innført. Kanalene ble strengt bevoktet om natten. Verdens første Ghetto var etablert.
    Vi vet at haggadáen befant seg i Venezia i 1609. Da fikk boken en påskrift av en katolsk prest ved navn Vistorini. Denne påskriften var viktig for at boken skulle slippe å havne på de store bokbålene med kjettersk litteratur.
    Fra Venezia til det åpne ottomanske riket var ikke veien lang. Men mot slutten av 1800-tallet ble muslimenes herredømme i Europa stadig svakere. Da haggadáen ble registrert som et restaureringsobjekt i Wien i 1894, var Bosnia og Hercegovina blitt annektert av Østerrike-Ungarn. Jødenes posisjon begynte igjen å bli vanskelig.
    Vi vet at nazistene under annen verdenskrig visste om kunstskatten i Sarajevo og gjerne ville ha tak i den. En årvåken muslim klarte å smugle haggadáen ut av det bosniske nasjonalmuseets bibliotek, rett for nesen på nazigeneralen. Trolig ble boken oppbevart i en moské i en fjellandsby under resten av krigen.
    En liknende redningsmanøver foregikk også under krigen mellom serbere og bosniere på 1990-tallet. En muslimsk bibliotekar reddet manuskriptet fra det bombede museet og fikk lagt det i et bankhvelv.

Forfatteren Geraldine Brooks jobbet som korrespondent for The Wall Street Journal i Sarajevo. Hun skulle dekke krigen i Bosnia. Da fikk hun høre om haggadáen og ble fascinert av historien.
    Resultatet er blitt en fengende bok, The People of the Book, om menneskene som på en eller annen måte kan ha vært knyttet til denne bokens liv.
    Brooks lar en kvinnelig konservator få manuskriptet til restaurering i Sarajevo i 1996. Det er funnene som denne konservatoren gjør under restaureringen, som driver bokens historie fram, eller rettere sagt: bakover i tid.
    En sommerfuglvinge gjemt i boken forteller at manuskriptet har oppholdt seg i fjellene. Denne sommerfuglarten finnes nemlig bare i høyere alpestrøk. Vi blir vitne til hvordan nazistene blir lurt for haggadáen, og vi får være med boken til en fjellandsby i nærheten av Sarajevo. Vi blir også kjent med partisanenes harde kamper.
    Når haggadáen dukker opp i Wien i 1894, får vi en både fornøyelig og dyster opplevelse av den dekadente hovedstaden mot fin de siècle tiden da syfilis herjet i både velstående og lavere kretser, da Freud forsket på sine hysteriske kvinner, da høflighet sto i høysetet og man måtte forsvare sin ære med en duell.
    Derfra blir vi ført til Venezia i 1609, til livet i Gheto, til en rabbiner som kjemper for at haggadáen ikke må bli brent, men hvis store, hemmelige og syndige svakhet er spillegalskap. Under det årlige karnevalet er det lettere for en jøde å snike seg ut i Venezia om natten – med forkledning, selvsagt. Og der lokker fristelsene.
Før haggadáen ble fraktet til Venezia, må den altså ha befunnet seg et sted i det spanske riket. Vi blir tatt med til Tarragona, der en jødisk skriver blir inspirert av en samling bilder til å lage en vakker utgave av påskeberetningen. Samtidig får vi innblikk i Spanias politiske stridigheter og den katolske kirkes makt. Inkvisisjonens torturmetoder var som kjent ikke snille.
    I Sevilla, kanskje en generasjon tidligere, får vi til slutt forklaringen på hvorfor og hvordan de uvanlige illustrasjonene så dagens lys.

Tråden i disse fortellingene er altså de ulike sporene som blir funnet i haggadáen. Når konservatoren forfølger et nytt spor, blir leseren trukket inn i en ny historie med fengslende beskrivelser av hva som kan ha skjedd.
    Som oversetter ble også jeg fengslet av historiene. Så sterkt at jeg måtte reise til Sarajevo for å se dette merkverdige manuskriptet. Deretter reiste jeg til Venezia og gjorde meg kjent med det særegne Gheto-området og de knøttsmå synagogene der, høyt oppe i etasjene, svært ulike synagoger i andre europeiske byer, som for eksempel den storslagne synagogen i Budapest.
    Romanen gjorde at jeg ble nysgjerrig etter å finne ut stadig mer. Jeg oppsøkte jødiske bydeler på Sicilia, i Barcelona og i Venezia. Alle jødiske bydeler har hatt trange smug og høye, smale hus med mange etasjer og små leiligheter. Slik ble livsvilkårene deres. I Sarajevo levde jødene blant befolkningen ellers.
    Denne våren skal turen gå til Sevilla. Den skal være så utrolig vakker, har jeg hørt. Selve hovedstaden i gullriket som kong Ferdinand og dronning Isabella bygde opp.
    Jeg gleder meg.

tirsdag 15. mars 2011

Kulturdepartementets oversetterpris

De nominerte til Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur ble nylig kunngjort. I oversetterkategorien er følgende nominert:


Tove Bakke for oversettelsen av Marie Desplechin: Aldri tilfreds (2009) og Like sint (2010). (Auroradagbøkene 1 og 2), Samlaget.
Juryens begrunnelse: Tenåringsjenta Aurora er fortsatt like sint, noe Tove Bakke formidler i en troverdig norsk oversettelse. Med fine språklige nyanser får Bakke fram både det såre og det humoristiske aspektet ved tekstene, og med kreativ snert avleveres replikkene til den aggressive dagbokskribenten. Skildringen av en fransk familie og et fremmed skolesystem tåler svært godt overgangen til norsk, når det gjøres på denne måten. 

Bodil Engen for oversettelsen av Anne Frank: Anne Franks dagbok, Aschehoug.
Juryens begrunnelse: Bodil Engen har arbeidet fram en balansert oversettelse som klarer å ivareta språktonen fra 1940-tallet, samtidig som språket gjøres tilgjengelig for dagens ungdom. Anne Franks dagbok er et viktig kulturhistorisk dokument, som bør leses av stadig nye generasjoner. Engens stødige og stilsikre oversettelse er et viktig bidrag til at denne klassikeren fortsatt vil kunne oppleves som relevant og forståelig også for nye lesere.

Kjersti Velsand for oversettelsen av Hayley Long: Har det klikka for Lottie Biggs? Aschehoug.
Juryens begrunnelse: Tenåringens følelse av å vite alt best gjengis med en autentisk bråkjekk tone i Har det klikka for Lottie Biggs? Oversetter Kjersti Velsand har tilpasset en walisisk miljøskildring til norske forhold, og har gjendiktet morsomme ordspill og dobbeltbetydninger underveis. Denne fornorskingen av meningsbærende elementer som butikknavn, veiskilt og ikke minst hårfargingsmidler, ivaretar viktige sider ved romanens bitende humor. Men også tekstens mer alvorlige grunntone formidles gjennom et variert og troverdig ungdomsspråk.

Oversetterbloggen gratulerer!

Prisutdelingen ved kulturminister Anniken Huitfeldt finner sted fredag 25. mars kl. 13.00 i Nasjonalbibliotekets store auditorium, Henrik Ibsensgt. 110 (Solli plass), Oslo

En oversikt over tidligere vinnere finnes HER.

søndag 13. mars 2011

Niall Ferguson: Finansplaneten

Av oversetter Bertil Knudsen

Niall Ferguson: Finansplaneten (The Ascent of Money), Forlaget Historie og Kultur, 2009.

I 2008 oversatte jeg Finansplaneten av Niall Ferguson, professor i økonomisk historie ved Harvard. Boken forteller pengenes historie, fra leirbiter over finanssystemenes fremvekst, frem til dagens globale økonomiske problemer. Utgivelsestidspunktet var jo optimalt med tanke på det siste, men såvidt jeg vet, forsvant boken i mengden av andre bøker, også dem som omhandlet dette temaet.
   Jeg fikk med meg bare én anmeldelse, som var betinget positiv. Anmelderen mente boken kunne være litt for komplisert for en vanlig leser, hva nå det er. Dessuten syntes han det var for mange anglisismer. Jeg spurte om han kunne komme med eksempler (som han ikke gjorde i anmeldelsen), men jeg hørte ikke noe mer.
   Med demokratiet følger rettighetstyranniet, som gir seg utslag for eksempel i at hvis noe ikke kan forklares i en kort avisartikkel i et språk som alle kan forstå, er det – for eksempel – forfatteren av en bok som har et problem, ikke leseren. Medienes nedvurdering av leserne/lytterne/seerne smitter over på disse gruppene slik at de nedvurderer seg selv, og så er den onde sirkelen i gang.
   Men Finansplaneten er ingen spesielt vanskelig bok. Ja, det vrimler av økonomiske termer og faguttrykk, men disse blir forklart – i den grad man kan forklare noe som det i ettertid viste seg at nesten ingen skjønte, for eksempel noen eksotiske former for derivater.
    
For en moderne leser vil kanskje det mest interessante i boken være en beskrivelse av utviklingen av eiendom som verdi de siste 100 årene, og med det troen på at dette treet kan vokse inn i himmelen. Det var denne troen som lå bak praksisen med “subprime-lån” til folk som alle visste ikke kom til å kunne betjene lånet sitt. Man kan diskutere i det vide og det brede hvor langt tilbake man skal plassere ansvaret for krisen som ble utløst av disse lånene. I dagens politisk korrekte medier i Norge – og resten av Europa for den saks skyld – er det naturlig å gi den forhatte George W. Bush skylden, som for alt annet som har gått galt siden han ble president. Men Bush videreførte bare en praksis som Clinton før ham hadde strødd sand på, en praksis som man kan spore i hvert fall tilbake til Carter.
   Men et poeng i boken – slik jeg oppfatter det – er at “det som skjer, det skjer”. Det er fånyttes å legge all skyld på én eller noen få personer, for historien forløper en dag av gangen, og det som virker opplagt i dag, var kanskje ikke så opplagt for 30 år siden. Etterpåklokskap er billig og ikke særlig imponerende. Fergusons poeng er at bak hele denne historien ligger troen på eiendom som en verdi som ikke kan forringes, og denne troen hadde – og har? – alle.
   Dette leder over til et annet interessant tema i boken, nemlig den “evolusjonistiske” skolen innen makroøkonomi. Denne hevder såvidt jeg oppfatter det at det er begrenset hvilken innflytelse lover og reguleringer – for ikke å snakke om folks mer eller mindre berettigede moralske harme – har på utviklingen av finanssektoren. Grunnen til dette er at finanssektoren består av mennesker, og alle mennesker føler i større eller mindre grad både frykt og grådighet. Det er vel liten grunn til å anta at dette skal endre seg vesentlig i overskuelig fremtid.
   Derfor vil denne boken være nyttig for dem som tror det var grådighet som utløste finanskrisen. Eller, rettere sagt, dem som tror at man kan vedta lover som hindrer folk i å være grådige.
   Ferguson omtaler også den utskjelte Milton Friedmans rolle i forbindelse med kuppet i Chile i 1973, og utviklingen i landet etterpå. Nyttig for den som liker litt nyanser i dekningen av utenrikspolitikk.
   Finanskunnskap er først de senere tiårene blitt noe almenheten har særlig greie på. (Man kan selvsagt diskutere om folk som jobber i finanssektoren erfaringsmessig sett har noe særlig greie på finans.) Det er positivt, særlig med tanke på det av mange varslede nær forestående sammenbruddet i trygdesystemene i Vesten (som Ferguson for øvrig også skriver interessant om). Vi kan de fleste av oss ha bruk for en viss oversikt her. Fergusons bok er et ypperlig sted å starte.

Om oversetterarbeidet:
Det var en grei bok å jobbe med, med mange tilsynelatende ugjennomtrengelige faguttrykk. (Hva gjorde man egentlig som oversetter før Google? Og hvor mange feiloversettelser ble begått før vi fikk tilgang til dette? Hm ... enda et argument for nyoversettelser.) Finansmiljøet har da også i stor grad gitt opp å oversette slike uttrykk, og det gir liten mening å finne “gode” norske ekvivalenter når ingen bruker eller skjønner dem likevel.

torsdag 10. mars 2011

Stem frem verdens beste oversatte kjærlighetshistorie og vinn lesebrett!

I forbindelse med årets utgave av seminaret Verden på norsk arrangeres det en konkurranse der man kan vinne et Kindle lesebrett. Les mer HER! 

Verden på norsk er et samarbeid mellom Norsk oversetterforening, Deichmanske bibliotek og Bibliotekutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Årets seminar er det fjerde i rekken, og temaet er kjærlighet. I år holdes deler av arrangementet også i Trondheim, Stavanger og Tromsø. I Oslo foregår seminaret på Litteraturhuset 14. april med følgende program:

09.00 Åpning ved Cecilie Winger
09.10 Knut Stene-Johansen: ”Kjærlighetsbegrepet i litteraturen”
10.05 Nina Zandjani: ”Følelser og begjær i persisk litteratur, før og nå"
10.45 May Grete Lerum: ”Kjærlighet i kiosk og katedral - Et blikk på romantiske romaner”
11.15 Katharina Hagena og Elisabeth Beanca Halvorsen om ”Smaken av eplekjerner”
11.55 Vinner av konkurransen trekkes
12.30 Monolog fra ”Unge Werthers lidelser”
12.40 Sverre Dahl om Goethes ”Unge Werthers lidelser”
13.20 Tove Bakke: ”Anna Gavalda og kjærleiken”
14.00 Thea Selliaas Thorsen: ”Jakten på den perfekte kjærlighetshistorien”
15.00 Märta Tikkanen: ”Kjærlighetstemaet i forfatterskapet

søndag 6. mars 2011

Kritikerprisen for beste oversettelse 2010 utdelt

Oversetterbloggen meldte sist måned om de nominerte til Kritikerprisen for beste oversettelse 2010. Den 4. mars ble vinnerne kåret, og prisen gikk til Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness for det kollektive oversettelsesprosjektet Verden finnes ikke på kartet. Poesi fra hele verden (Forlaget Oktober).

I juryens tale heter det:

"I Kritikerprisens åtteårige historie har det vært sedvane å nominere enkeltoversettere for enkeltverk. I møte med denne antologien ble vi derfor litt i stuss, hvem er det som skal nomineres, og siden: Hvem er det som får prisen? Er det initiativtakerne, redaktørene og hovedoversetterne Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness? Eller er det de to redaktørene sammen med de sytten andre oversetterne – Gunnstein Bakke, Knut Espen Arnesen, Aldona Szczepanska, Thomas Lundbo, Anne Aabakken, Mikael Nydahl, Inger Elisabeth Hansen, Arild Vange, Monica Aasprong, Eszter Horvati, Gunnhild Øyehaug, Ika Kaminka, Juris Kronbergs, Øyvind Rangøy, Gunnar Berge, Turid Farbregd og Jarne Byhre?

Vi har kommet frem til at det er de to redaktørene som får prisen på vegne av kollektivet, også for sin egen innsats for å få dette til, for å ha skapt en helhet og for utholdenheten underveis. Utgivelsen er enestående i den forstand at den på sett og vis overskrider rammene for prisen, men den er samtidig et kroneksempel på hva som er mulig når to dyktige redaktør-oversettere slår sine krefter sammen med mange andre gode oversettere.

[...]

Verden finnes ikke på kartet er et unikt bokverk preget av stor bevegelighet der et overveldende og pulserende mylder av poesier presenteres. Resultatet er imponerende, særlig med tanke på alle de vanskelige valgene som er foretatt: Ikke bare arbeidet med å lete frem de 34 poetene, men også å finne kongeniale oversettere, eller også velge ut hvilke tekster som skal oversettes og på hvilken måte. Det er lagt ned et stort og tidkrevende arbeid som virkelig fortjener heder og ære og en pris som dette."

Oversetterbloggen gratulerer!

onsdag 2. mars 2011

Førkristne Ravnkjell, middelaldermunken og den moderne leser

Av oversetter Silje Beite Løken

Mitt første møte med Hrafnkell Freysgoði, eller Ravnkjell Frøysgode, var på videregående skole. Pensum kunne avse noen norsktimer til denne sagaskikkelsen som er fåmælt som Clint Eastwood og slagferdig som Conan. Alt lå til rette for at dette ville fascinere og henrykke. Jeg var svært interessert i denne tidsperioden og putlet meg gjennom teksten.

Handlingen i Sagaen om Ravnkjell Frøysgode foregår på Island i den siste delen av landnåmstiden, altså rundt 900-tallet, da mesteparten av Island ble befolket av hovedsakelig norske vikinger og britiske treller. Det er et høvdingesamfunn, styrt av mektige menn som innehar både religiøs og politisk makt, men der Alltinget og æreskodeksen har siste ord. Drap, intriger, humor og driv burde gjøre sagaen om Ravnkjell og alle andre ættesagaer til et populært innslag i norsken. Men i likhet med flere oversatte sagaer har den gode flyten i teksten måttet vike for oversetteres valg av eldgamle ord og uttrykk eller det faktum at selve oversettelsen begynner å nærme seg pensjonsalder. Hvis man blir sittende med ordbok for å skjønne en oversettelse på bokmål eller nynorsk, er det absolutt på tide med nyoversettelser.

En gang i middelalderen, vi vet ikke når, men de fleste mener det kan ha skjedd mellom 1200 og 1400, ble de fleste ættesagaene vi kjenner, skrevet for hånd av munker rundt omkring på flere klostre på Island. Hvorfor de brukte svært kostbart kalveskinnspergament, tid og blekk på å nedtegne historier om islandske familier i hedensk tid, er et mysterium. Og det i tillegg på sitt eget språk, norrønt og ikke latin. Før nedskrivingen er det rimelig å tro at fortellingene ble overlevert muntlig, og at de var et kjærkomment innslag ved det åpne ildstedet i langhuset i de mørke og uvirksomme vintermånedene. Utover middelalderen tok altså geistligheten på seg oppgaven å føre disse fortellingene i pennen. Slik oversettere for mange år siden tok seg friheter når det gjaldt å kutte ned, legge til og stryke ut kan vi nok se for oss at munkene opererte. Dessuten peker en del kristenmoralske bemerkninger på at munken har sett sitt snitt til å spre det glade budskap, selv i tekster der metaforer og diktning er dypt rotfestet i den gamle åsatroen.

Hva skjer når et moderne menneske skal møte denne teksten som skildrer mennesker fra førkristen tid og som er nedfelt av munker? For det første må man regne med at dagens leser ikke kjenner den kulturelle eller praktiske konteksten. Hvorfor blir Egil Skallagrimsson så forbannet når noen har lagt igjen et skjold i gave til ham at han ser seg nødt til å drepe vedkommende? Her er vi inne på en æreskodeks som ingen av oss skjønner fullt ut. Vi skjønner at vedkommende tråkker Egil på tærne, men begriper ikke intuitivt hvorfor. Og hva med Ravnkjell når han ”sat í stofu”? Han sitter vel ikke i stua? Vi kan ikke være sikre på hva slags hus Ravnkjell bodde i, vi vet ikke engang om han er en historisk eller ren fiktiv person. Det vi vet er at stofa/stue i moderne islandsk og moderne norsk betyr det samme, men på Ravnkjells tid og på munkens tid bodde de fleste i såkalte langhus, der menneskene holdt til i den ene enden og dyrene i den andre. Hvis man bruker ”stue” vil den moderne leser se for seg nettopp det, og det er vel ikke meningen. Hvis Ravnkjell derimot befinner seg i ”langhuset”, blir bildet annerledes.

Oversetteren kan med andre ord hjelpe til på det praktiske planet, men det å forklare de uuttalte samfunnsnormene er verre. For kjenner oversetteren dem fullt ut? Men så er det også dette som gjør fortellingene så fascinerende. Ravnkjell dreper uten å gi bøter til de etterlatte, han blir straffet for det, men så gjør han det igjen og vinner dermed tilbake sitt gamle godord og høvdingesete. Det er ikke akkurat en ”riktig” slutt i vår moderne forstand. Hvordan kan han bli straffet og belønnet for samme handling?

Når det gjelder å skape en gammelmodig stemning, men bruke gamle ord som moderne lesere skjønner, kommer man langt på vei med å kutte ut de vanligste nymoderne låneordene. Hvis ”populær” byttes ut med ”godt likt, ”humør” blir ”lynne” og ”applaus” forkastes til fordel for ”bifall”, er man kommet langt på vei.  På Alltinget står man ikke foran ”domstolen”, noe som gir et bilde av en moderne rettssal, man befinner seg ute i friluft og stiller seg foran tinget.

Andre steder møter man på ord som ikke fins på moderne norsk. Det juridiske uttrykket ”féránsdómr” er et eksempel. En mann som blir dømt fredløs på Alltinget, slik som Ravnkjell, er ikke fullt ut fredløs før det blir holdt feransdom fjorten dager etter våpentak. Den skal holdes på et pileskuddsavstand fra vedkommendes gård ogen steinrøys der det verken er åker eller eng. Her er det ikke så mye annet man kan gjøre enn å benytte seg av fotnoter. Ordet ”feransdom” oppstår, eller gjenoppstår, fordi det ikke fins korrekte alternativer på moderne norsk. Det samme gjelder for ”våpentak”, som er et uttrykk for at tinget var over. Når mennene var enige slo de våpnene mot hverandre, og dermed kunne alle dra hjem til sitt. Selv om man kan argumentere for at fotnoter ikke har noe å gjøre i en litterær tekst, må man gjøre unntak for slike uttrykk, nettopp for at leseren skal slippe å stoppe opp og finne fram ordbøkene.

I tilknytning til norsk selvstendighet og nasjonalromantikk ble sagalitteraturen hentet fram igjen. Snorres kongesagaer ble noe de fleste stolte nordmenn skulle ha hjemme hos seg. I takt med denne utviklingen forsvant litt av humoren i disse tekstene, plutselig skulle de hjelpe til med nasjonsbygging og ikke bare underholde og belære. I sagaene har for eksempel store deler av persongalleriet kallenavn ved siden av patronymene, og disse kallenavnene høres så høytidelige og flotte ut på fornorsket norrønt. Det skapte et inntrykk av den høyreiste og staselige norske viking. Men kallenavn bør vel oversettes. Både tilhørerne ved ildstedet og munken stående ved en pult har skjønt de norrøne kallenavnene, så hvorfor skal den moderne leser skånes?

Som her i introduksjonen til Sagaen om Grette: Det var en mann som het Onund. Han var sønn av Ofeig klumpfot som var sønn av Ivar hestkuk. Onund var bror til Gudbjørg, mor til Gudbrand med kulen, far til Åsta, som var mor til Olav den hellige.

Det svinger ikke like bra av: Det var en mann som het Onund. Han var sønn av Ofeig Burlefot som var sønn av Ivar Beytil. Onund var bror til Gudbjørg, mor til Gudbrand Kula, far til Åsta, som var mor til Olav den hellige.

På den andre siden fornorsker vi de norrøne navnene, Hrafnkell blir Ravnkjell, og det er noe de fleste oversettere rynker på nesen av i en moderne litterær tekst. Men i en sagatekst er det ekstremt mange personnavn og stedsnavn, og en viss fornorsking gjør det mye enklere å henge med på familietilknytninger og landskapsbeskrivelser. En flere dagers ridetur blir først og fremst beskrevet med hvilket dalføre man red gjennom, hvilke elver som ble krysset, hvilke juv man skulle ri rundt og ikke om mannen på hesten var trøtt, spent eller lurte på hvordan han skulle få has på en rival. Derfor er det viktig at den moderne leseren får kjenne at turen går over en hei, ned et fjell og forbi en myr. En drøss med stedsnavn med fremmede bokstaver som ð og þ kan gjøre det veldig vanskelig å holde tritt og å se for seg den strabasiøse turen.

Det er nok fjernt å tro at både Ravnkjells samtidige, den ukjente middelaldermunken og dagens leser kan møtes på samme punkt og tolke teksten likt, men sagaene fortjener lesere og det skjer ikke hvis leserne ikke skjønner oversettelsen. Den nye storsatsningen Sagaprosjektet har satt som mål å utgi fortellingene i nye oversettelser, både på bokmål og nynorsk. Oversetterne har selv valgt målform. Alle de islandske sagaene foreligger snart i ny drakt. Forhåpentlig resulterer det i at flere oppdager sagalitteraturen, og det kan jeg anbefale på det varmeste.