onsdag 30. november 2011

Dong og bong, gummihatt og staken naken -- kondomslagord!

En oversetter ba nylig om hjelp i oversetternes e-postforum til å finne en norsk vri på kondomslagordet "No glove, no love". Oversetterdugnaden utløste et kreativt skred. Her er noen fyndige slagord en onsdags formiddag:

Uten gummihatt blir det ensom natt

Ha deg med vern, ellers er du fjern

Vil du dyppe staken, kan den ikke være naken

Når du reiser deg for fruen, må du ta på gummiluen.
Glemmer du det rent, kan det bli for sent!

Har du dong, blir det bong!

Gjør som Fantomet med drakten, ta på deg kondomet før akten.

Vil du kopulere, må du kamuflere.

Kle på eller avstå.

Skal du trenge inn i fruen, må du ha på gummiluen.

Skal det bli noe på deg, må du ha noe på deg.

Uten gummismokk blir det bare jokk.

Tre på eller tre av.

Null pølseskinn? Null pølse inn.

Sett på maken! Staken naken!

Intet vern mot smitte, ingen ...

Ingen kordong, ingen pardon

Ikke mere snikk-snakk. Gummi på din pikk, takk!

Naken pikk. Tenk, sett slikt!

Ikke vær dum, bruk kondom

Intet kjønnsliv uten preventiv

Ikke noe på deg, ikke noe på deg.

Inn med staken? På med frakken.

Pakk inn staven, den er gaven!

Uten klede, ingen glede.

Regnfrakk eller nei takk

Ingen framleie, intet ...

Ikke vær en bølle, kle på din kølle!

Skal du inn i underliv, må du ha på preventiv

Ingen gummi pikk-frakk? Ingen erotikk, takk!

Gummitrekk eller ha deg vekk

torsdag 24. november 2011

Oversatt aften: tjukke bøker

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 29.11., da med temaet "tjukke bøker".

Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 29.11. kl. 20.00.

Det nærmer seg jul, og årets siste Oversatte aften er viet de tjukke bøkene, de virkelig feite stykkene som man neppe klarer å fordøye før man får noen dager i ro og mak i høytiden på tampen av året. Vi skal gasse oss med utdrag fra to av de mest omfangs- og næringsrike verkene som er utgitt i norsk oversettelse de senere årene, lest av de to oversetterne som hadde magemål til å gå løs på disse karstykkene. Kom på Oversatt aften tirsdag 29. november, og vi lover deg litterære karbohydrater, proteiner og fettsyrer nok til langt utpå nyåret!

Fartein Døvle Jonassen: Thomas Pynchons Mot Dagen
Utgivelsen av Thomas Pynchons over tusen sider lange roman Mot dagen i Fartein Døvle Jonassens oversettelse resulterte i noe så sjelden som en oversettelseskritikkdebatt i en framtredende norsk kulturavis, i kjølvannet av en slakt som viste seg å bygge på et svært tynt grunnlag. Morgenbladets anmelder ble kraftig imøtegått av oversetteren selv og flere kolleger, og saken munnet ut i flere avisinnlegg om mulighetene for å skrive begrunnet oversettelseskritikk generelt. Mediestormen har for lengst lagt seg, men de færreste har vel ennå rukket lese så mye av det intrikate mastodontverket som Mot dagen er. På Oversatt aften får det litteraturinteresserte publikum en ypperlig anledning til å høre hvordan Fartein Døvle Jonassens tekst faktisk lyder.

 Steinar Lone: Mircea Cărtărescus Orbitor
Den hyppig nevnte Nobelpris-kandidaten Mircea Cărtărescu er blant de forfattere som innrømmer sitt slektskap til Thomas Pynchons mangslungne forfatterskap. Steinar Lone ble tildelt Kritikerprisen 2008 for oversettelsen av første bind av den rumenske forfatterens romanverk Orbitor, og da han i høst fullførte denne maratonoppgaven med det tredje bindet Høyre vinge, fikk han nok en gang anmelderne til å strekke seg etter de gylneste superlativene på rosens aller øverste hylle. Orbitor har form av oppvekstskildring, familiekrønike, en ambivalent hyllest til forfatterens hjemby Bucureşti, og er en storslagen metamorfose av en roman, som hele tiden skaper og omskaper seg selv. Steinar Lone gir oss smakebiter fra alle tre bindene.

søndag 20. november 2011

Steffen Jacobsen: Passasjeren

Av oversetter Kirsti Øvergaard

Jeg oversatte thrilleren Passasjeren av Steffen Jacobsen for Aschehougs forlag i 2009. Tidligere hadde jeg oversatt flere andre danske krimforfattere, som alle følger tidens trend med nokså tøffe voldsskildringer. Det gjør Steffen Jacobsen også, men han har en så elegant stil at det hele får et forsonende James Bond-preg. Passasjeren er skrevet i sjangeren barsk helt som takler uhyre krevende situasjoner og overlever alt.

Den litt over 50 år gamle forfatteren arbeider som ortopedisk kirurg ved siden av skrivingen. Viktige scener i boka foregår i Tromsø og på Bjørnøya. Forfatteren arbeidet som ung og nyutdannet lege i det nordligste Norge, og kjenner landskap og samfunnsforhold. Men klatring i klippeveggene på Bjørnøya og en del annet han beskriver, hører avgjort mer hjemme i thrillere enn i virkeligheten.

Steffen Jacobsen har i likhet med personer i boka også selv seilt i mange år og er svært opptatt av mennesker som seiler jorda rundt med store båter, ofte i harde konkurranser. Etter hvert deltar også mange kvinner i dette, og et hovedtema i boka er menns forfengelighet og det store nederlaget det kan være når de kommer under press og det kanskje viser seg at de ikke var så sterke som de selv og andre trodde. Det kan til og med finnes kvinner som er tøffere enn dem.

Jacobsen er også opptatt av et annet sentralt tema for de fleste av oss: forgjengelighet. Han mener det er frykten for forgjengeligheten som for eksempel får en mann på 55 til å holde seg med en ung kone og et hjem tatt rett ut av Bo Bedre.

Det er mye i det danske samfunnet han lar sin helt, kriminaletterforsker Robin Hansen, gremmes over. Han har erklært at en kynisk melankoliker er et passende talerør for ham, men først og fremst skriver Jacobsen svært vittig. "En sprelsk penn," skrev Terje Stemland i Aftenposten. Slik beskriver han et velstående hjem der mannen ganske riktig er atskillig eldre enn sin vakre hustru: "Huset var en omhyggelig blanding av klassisk og eksotisk, av feminint og maskulint – som en kulisse. Som om skuespillere bare ventet på stikkordet for å gå gjennom døren og begynne å mikse martinier og diskutere Nietzsches gudsbegrep. Eller forlate scenografien og gå hjem til et annet hus eller en annen leilighet, der et alminnelig liv så ut til å bli levd." Eller: "Om sommeren var plassen foran kafeen et populært karavanserai for byens nomadestamme av ruccolatyggende, lattedrikkende unge mødre. Fortapt i kompetitiv, ekstatisk barnekult." Eller dette: "Fra flere hager forkynte tynne røyksøyler, klirring av bestikk og høyrøstede stemmer at Weber-ritualene var på sitt høyeste. I et land der Mat forlengst var etablert som den egentlige nasjonale religionen, var kjøkkenet og kulegrillen altere. Snauklipte kokker ble idolisert som om de var nobelprisvinnere."

Riktig hard er han også i beskrivelsene av mannen etterforsker Robin Hansen mener er den egentlige skurken. En mann som følger sin egen moral også om den bryter med lover og regler, og som befinner seg så høyt på samfunnsstigen at han greier å imponere høytstående politifolk mer enn godt er. Men ikke vår helt, naturligvis.

Etter enda en bok nå i år om Robin Hansen, Den gode datter, der politietterforskeren igjen kommer i tottene på den elegante og skruppelløse Axel Nobel, er både danske og norske kritikere enige om at Jacobsen skriver spennende og underholdende samfunnskritiske thrillere.

Innlegget er en forkortet utgave av et foredrag som ble holdt på Oslo bokfestival 17. september 2011. 

Interessert i mer nordisk krim? Ta en titt HER.

fredag 11. november 2011

Å oversette er å lytte

Av oversetter Tone Formo

Som oversetter undertegner man en kontrakt, og så vet man at – som Philip Roth beskriver det i verket jeg arbeider med for tiden, American Pastoral: "... det ble det jeg kom til å gjøre i de følgende måneder: tenke på [ham] i seks, åtte, iblant ti timer i strekk, bytte min ensomhet med hans, flytte inn i dette mennesket som var så forskjellig fra meg, forsvinne inn i ham, dag og natt prøve å få grep om et menneske som tilsynelatende var innholdsløst og uskyldig og enfoldig, [--] gjøre ham, etter som tiden gikk, til den viktigste skikkelsen i mitt liv ..."
             Det er sånn det er. For forfatteren, og for oversetteren hans. Og slik forfatteren kan vegre seg for å gå inn i den prosessen, denne konsentrasjonen, dette ensomme rommet, kan også oversetteren nøle. Det gjør vondt å gå inn og det tar tid, men er man først inne, er det ingen andre steder man heller vil være. Man skulle kanskje tro at for en oversetter burde selve skriveprosessen være grei skuring: man begynner på første linje i første kapittel og så fortsetter man til siste punktum. Det er ikke så mange andre måter å gjøre det på, liksom. Verket er skrevet, tankene er tenkt, bildene er sett, og oppgaven for en oversetter er å formidle alt dette, innhold og rytme og referanser i alle valører fra det ene språket til det andre.
             En bok jeg skal oversette, leser jeg på en annen måte enn jeg leser andre bøker. For det første leser jeg langsommere, og for det andre leser jeg alt. Jeg begynner faktisk på oversettelsen allerede ved gjennomlesningen, prøver å lytte meg fram til en stemme, prøver å høre mellom ørene et sted hvordan dette må bli på norsk. En og annen formulering kan dukke opp mens jeg leser, og stilen og tonen sier allerede da hvilket språklig register teksten befinner seg i. Men det viktigste for meg som oversetter er å finne forfatterstemmen, eller snarere pusten – forfatterens åndedrett. Derfor synes jeg alltid det er lettere å gå i gang med bok nummer to av samme forfatter; jeg har pustet på den måten før. Philip Roth har jeg forresten funnet ut må ha store lunger: hos ham trekker man pusten, tar sats, og så bærer det utfor i kast og sleng med det ene innskuddet etter det andre før en – forhåpentlig! – myk landing (i beste fall) en halv side lenger nede.
             Noen forfattere har mer særpregede stemmer enn andre, og det er dem jeg synes det er morsomst å oversette. For en som lever av å lage setninger er det også en fryd å få lov til å gjengi avsnitt som er så vakre at man får klump i halsen der man sitter. Hos Philip Roth er det mange av dem. Det er forresten ikke helt sant at jeg leser bøker jeg skal oversette annerledes enn andre bøker. Med årene har jeg begynt å lese også norske bøker som en oversetter ville lest dem. Og da får jeg mageknip når Per Petterson skriver om å være ute "i skaugen med g" eller når Kjartan Fløgstad lar kapittel 102 lyde: "Nå er 101 ute!"
             Når jeg leser gjennom en bok første gang, kan jeg se problemer som da virker uløselige. Uoversetteligheter, rett og slett. Men erfaringen har lært meg at de fleste uoversetteligheter likevel lar seg løse når man først er kommet inn under huden av teksten. Det er omtrent den samme opplevelsen som jeg husker fra begynnelsen av hvert skoleår når vi bladde i de nye skolebøkene: alt så forferdelig vanskelig ut. Og så var det jo ikke det når det kom til stykket.

Det største problemet i det pågående arbeidet (stadig Philip Roth: American Pastoral) har i grunnen vært første setning. Den lyder i sin helhet slik: "The Swede." Swede/Svensken er økenavnet på bokas hovedperson. Til tross for sin østeuropeisk jødiske herkomst er han høy og blond og skandinavisk av utseende, derav navnet. Men går det an å begynne en roman på norsk med: "Swede."? Jeg gjør det, og jeg har ikke oversatt andre økenavn som forekommer heller, men jeg er ennå ikke helt enig med meg selv: Swede eller Svensken?
             Jeg leser forresten ikke bare den foreliggende boka først. Spesielt hvis det er et nytt forfatterskap jeg skal gi meg i kast med, kan jeg føle behov for å lese andre bøker av samme forfatter. Men det er for luksus å regne, det er altfor sjelden man som oversetter kan ta seg tid (og råd) til slik fordypning. Og ikke begynner jeg alltid på første side heller. Med American Pastoral begynte jeg på side 60. Det var fordi de første 59 sidene var så fulle av baseball og amerikansk fotball at jeg ikke visste mine arme råd. Dessuten har jeg en følelse av at Roth egentlig begynte med det som senere ble side 60 og begynnelsen på tredje kapittel. Oversettere får fornemmelser for slikt. Jeg opplevde en gang å kjøre meg bom fast i en tekst, kom ikke videre, total sperre. Oversettelsen ble jo ferdig til slutt, og senere traff jeg forfatteren, som kunne fortelle at hun hadde stått fast i flere uker akkurat der.
             Forfattere, ja. Man blir jo kjent med dem etter hvert, også uten å treffe dem. Philip Roth kan jeg levende se for meg som ettåring da han så vidt rakk over bordkanten med nesa. Fra da av har han studert oss, menneskene. Jeg tror han vet alt om oss. Det er nesten nifst. Jeg vet ikke om jeg ville tort å treffe ham! I likhet med andre av "mine" forfattere kan han  bare kontaktes gjennom en agent. Jeg misunner min franske kollega og Roth-oversetter (portrettert i Time, intet mindre) som ikke bare har direkte kontakt med forfatteren, men også har fått ham til å lese lange passasjer for seg for at hun skulle få høre rytmen i en spesiell tekst. Selv må jeg gå gjennom agenten og derfra via en redaktør, så jeg foretrekker å finne ut av tingene på egen hånd. Med gjennomarbeidede bøker er det forresten ikke mye man trenger å spørre forfatteren om, det kan eventuelt dreie seg om forståelsen av et og annet bilde.
             Selvfølgelig bruker jeg ordbøker. Hele tiden. Guttus Norsk ordbok, Riksmålsordboken, Vinjes Skriveregler, synonym- og fremmedordbøker, oppslagsverk og Internett. Og så bruker jeg kolleger og kollegers nettverk. På oversetternettverket O-ringen kan man søke hjelp når det gjelder vokabular som man selv ikke er fortrolig med. Fjøsinnredning, for eksempel. Og få bekreftet at en treliters vinflaske heter en jeroboam. Spør ikke meg hvorfor store vinflasker har navn etter gammeltestamentlige konger, men det har de. Bare så dere vet det: En seksliters flaske heter en metusalem. Hva alle de forskjellige delene på en melkemaskin heter, får man hjelp til hos en importør av landbruksmaskiner. I Store Norske finner man forklaring på hva som skjer ved kalking, avhåring og pyring av skinn, mens det var på hjemmesidene til Norsk Kjøttfeavlslag jeg fant ord som krysningsfrodighet og melkeavdrått. En hyggelig konservator på Norsk Folkemuseum kunne fortelle at den armen som er til å henge gryter på i gamle gruer heter skjerding. At avstanden fra sømmen på tommelen til mansjettens kant på en hanske heter rebralengde er heller ikke noe man finner i noen ordbok. Men skuffende var det å oppdage at et så vidunderlig ord som transmogrifying, som jeg på mine snart tretti år som oversetter aldri før hadde sett, bare betyr forandring eller omdanning, helst av det groteske slaget. Æsj, tenkte jeg da. Norsk mangler ord i det høyere registeret. Tenk om jeg hadde kunnet skrive transmogrifisere! For et ord! En evig jakt på de riktige ordene er en del av skriveprosessen for en oversetter.
             Og så må man se tingene for seg. Man har ikke lest en bok før man har oversatt den, sa en kollega en gang. Og ingen leser en bok så grundig som det oversetteren gjør, han skal inn i hver krik og krok av setningen, alt skal forstås, alt skal ses. Hvordan greide vi oss før vi fikk Internett? Nå kan jeg klikke meg inn og se hvordan den jernbaneviadukten i Newark ser ut, de nedlagte fabrikkbygningene, restene etter Morris Canal. Hvordan opptøyene i Newark i 1967 tok seg ut på fjernsynsskjermen, husker jeg. Jeg bodde ikke langt unna. Det hjelper å ha sett.
             Jeg begynner som regel dagen med å revidere gårsdagens arbeid. Det er det viktigste arbeidet jeg gjør, og det tar fort både to og tre timer. Da har jeg fått avstand til tingene, problemer kan ha modnet og funnet en løsning over natten, jeg ser alt mye klarere. Jeg leser og retter og slår opp ord jeg ikke slo opp dagen før, ofte flytter jeg om på setningsledd. Især hos Roth, med hans lange og innviklede, ofte halvsidelange setninger, er det viktig å få leddene på riktig plass – etter norsk syntaks, samtidig som rytmen skal bevares. Først og fremst konsentrerer jeg meg om å "høre" teksten. Det samme gjør jeg når hele oversettelsen er ferdig. Da tar jeg en utskrift og setter meg til med rødblyanten. For meg er dette den mest avgjørende fasen i hele prosessen. Det er nå det skal skje! Det er nå mitt indre øre skal avsløre skurring, høre om det flyter, det er nå blikket skal slå ned på tunge eller upresise formuleringer, avdekke uklarheter og grums. Dette arbeidet går langsomt, for etter ti sider blir jeg "blind" og synes alt jeg har skrevet er aldeles fortreffelig og helt uten feil. I en oversetters idealverden skulle manuskriptet nå få ligge i en skuff og hvile i ett år – minst. Det som i stedet skjer, er at jeg fører inn endringene og forhåpentlig har tid til å lese gjennom nok en gang før det hele sendes til forlaget og til vask. Å få tilbake et vasket manus er fælt. Jeg åpner aldri de pakkene uten en synkende følelse i magen. Man merker med én gang om vasken er god. Iblant støter man på kommafantomer som kan forvirre en stakkars oversetter mer enn godt er, for ikke å snakke om å ta livet av folk med altfor ivrig kommatering. Det hendte meg nylig at en romanfigur ble forsøkt tatt av dage av et feilplassert komma. Så er det rettskrivningsfanatikerne og konsekvensrytterne som må tro det er en lærebok for grunnskolen de har for seg, for ikke å nevne de – åpenbart! – svært unge som kan kommentere "Nytt ord?" i margen ved gloser som kanskje ikke tilhører deres hverdagsvokabular, men som står i alle ordbøker, om de bare hadde sett etter. Men mange vaskere er følsomme og byr på kommentarer og endringsforslag som er til stor hjelp. En våken vasker vil også oppdage setninger og setningsledd som oversetteren simpelthen ikke har sett. Jeg kan ikke forklare hvordan det oppstår, men jeg har blindfelt når jeg oversetter. Aller deiligst er det å få ros av en vasker. Kommentarer som "glimrende!" og smilefjes utover i manus kan jeg leve på lenge.
             Vask føres inn, og om jeg har tid – og ork! – leser jeg gjennom enda en gang, men uansett ser jeg over avsnittene hvor det er gjort endringer. Det er fort gjort å stryke et ord for lite eller for mye.
             Så burde man vel være glad og lettet? Jobben gjort, pengene på konto? Nei. Det som setter inn nå, er utmattelse, især hvis det har vært en lang bok og veldig mange tanker å holde styr på. Det blir gjerne noen dager på sofaen, med å gå rundt og bare glo. Det kommer en tomhet, jeg vil kalle det en slags sorg. Det er vondt å gi slipp, teksten sitter liksom i kroppen ennå. Ofte kan jeg sitte om kveldene og lese hele kapitler om igjen. Ikke for å lete etter feil, det er for sent nå, mer for å høre ordene enda en gang. Å oversette er å lese, sies det. Jeg vil føye til: Å oversette er å lytte.

Dette er en lett forkortet utgave av en artikkel som sto i tidsskriftet Forfatteren i 2005.

fredag 4. november 2011

Oversetternes, frilansernes og kunstnernes rettighetshelg

I dag begynner alle oversetternes, frilansernes og kunstnernes store rettighetshelg: Vi vil også ha sykepenger og andre trygderettigheter. Og gullklokke!

På Facebook oppfordres oversettere til å skifte profilbilde og dele status. Se HER.

For mer informasjon, se gårsdagens innlegg om saken og Aftenpostens artikkel.

torsdag 3. november 2011

Oversettere ber om hjelp til å hacke trygdeloven!



I Aftenposten 3.11.11 tar leder av Norsk Oversetterforening Cecilie Winger til orde for bedre trygderettigheter, skatt og pensjon for kunstnere. Det er kostbart å bli syk som oversetter. En stor del av NOs medlemmer får inntekter både som selvstendig næringsdrivende (med oppdrag gjennom enkeltpersonforetak) og som frilansere (lønnsarbeid, for eksempel i forlag). Frilansere med lønnsinntekt har rett til full sykepengedekning, men næringsdrivende har langt dårligere vilkår: Sykefravær gir ingen rettigheter de første 16 dagene, deretter beregnes sykepenger kun ut fra 65 % av gjennomsnittsinntekten. Blandingsarbeidere som både mottar lønn og honorar som næringsdrivende, plasseres automatisk i den svakeste trygdeordningen for næringsdrivende. "Det er skrikende urettferdig," mener Winger og påpeker at forlag betaler arbeidsgiveravgift for sine oversettere, uten at godene følger med. "Ingen sykepenger, ingen feriepenger, ingen AFP."

For å skape oppmerksomhet om saken og kampen for å endre regelverket bestilte NO en annonse i Aftenposten. Den ble ikke tatt inn -- men her er den altså!

Mer om saken og lenke til hele artikkelen finner du HER.