onsdag 29. august 2012

Ei japansk soge um synd og elsk

Av oversetter Magne Tørring

Denne gangen har jeg en riktig godbit på lager: en utgivelse fra 1904 av Kyokutei Bakins over 200 år gamle Kumo no taema, amayo no tsuki, oversatt til klingende landsmål.

Etter å ha levert manuskriptet til Mieko Kawakamis debutroman for noen uker siden har jeg hatt tid til å pusle med noen sideprosjekter. Ett av dem har vært å undersøke hva som har vært utgitt av japansk litteratur i Norge gjennom tidene. Foreløpig har jeg undersøkt bibliotekenes lister og søkt på lykke og fromme på antikvariatenes hjemmesider (bokloftet.no og antikvariat.net har vært særlig nyttige – hvis noen har andre kilder å anbefale, sier jeg takk og amen). Selv om svært få bøker er oversatt direkte fra japansk, har resultatet vært mer mangfoldig enn jeg trodde. Utvalget er riktignok preget av stor tilfeldighet, og mens noen forfattere er representert med nokså mange utgivelser – som Mishima og, ikke uventet, Murakami – har Japans kanskje viktigste forfatter i moderne tid, Soseki Natsume, kun har fått én roman oversatt (til gjengjeld direkte fra japansk av min eminente kollega Ika Kaminka). Andre sentrale forfattere, som Jun'ichiro Tanizaki og Naoya Shiga, er fraværende fra listen (hvis vi ser bort fra enkelte noveller).

Men her og der dukker det opp overraskelser, og jeg fattet interesse da jeg fikk øye på den klingende tittelen Maaneglytt ei uversnatt, med den enda saftigere undertittelen ei japansk soge um synd og elsk. Nysgjerrigheten ble pirret ytterligere da jeg så at utgivelsesåret var 1904 – så langt jeg kjenner til, den eldste utgivelsen av japansk litteratur i Norge. Da jeg i tillegg klarte å spore opp et eksemplar i et antikvariat, var jeg ikke sen om å bestille den. Og i går hentet jeg pakken på posthuset, bladde straks opp og klarte med litt møye å stave meg gjennom den gotiske skriften og lese det første kapittelet. Og riktig fornøyelig lesning var det også – landsmålet klinger saftig og livfullt og ga for min del noen interessante (om enn kanskje utilsiktede) assosiasjoner til norsk sagalitteratur. Jeg har ikke hatt sjansen til å sjekke oversettelsen mot originalen, men jeg har vanskelig for å se for meg at den oversatt direkte fra japansk – skjønt, Norge hadde tette forbindelser på begynnelsen av 1900-tallet og opprettet en legasjon i Tokyo kort tid etter at vi ble selvstendige i 1905. En engelsk utgave av samme historie, som er "basert" på den japanske originalen – altså sannsynligvis nokså kraftig tilpasset – finnes, men denne har jeg ikke fått tak i ennå.

La oss nå ta en titt på hvordan dette lyder. Her fra åpningskapittelet:

 
 1ste bolken
Veidemannen Amada Buhei, gudløysing som han er, slær ihjel den fem-lita hjorten
 
I den og den maanaden det tridje aaret i Kemu-bolken (1335 f. Kr.) vart den elleveaarsgamle stormannsætlingen Sasaki Ujinori, ung som han var, sett til styrar av Kvannon-ji-borgi og Jeti-landsbyen i Omifylket, midt i landet. 
Liksom alle andre slike bygningar som Hojo-fyrstane hadde ført upp, laag denne borgi herleg til, midt millom Moriyama og Yeti-aai. og fraa taarni kunde ein sovidt faa ein glimt av Biva-sjøen, smaaskvalande og full av kjæte som han var um vaaren, blenkjande og blaa i sumarsoli, eller harmfrøsande i vinterstormen. 
I mange herrens aar stod Kvannon-borgi aaleine, som ei fugleskræme til vakt for rismarkerne. Men daa det var ute med Hojo-kongehuset, og mosen tok til aa eta seg uppetter steinmurane, daa treyrket i hengjebruerne vart brunt og myrkt av elde, og lotus-bladi breidde seg nedi festningsveita, so det baade yrde og krydde av deim, daa vart det eine huset etter hitt bygt upp i grannelaget der, og "frigarborgi vart auga i ein blømande by." 
I Musa-deldi [dalen?] der attmed budde det ein veidemann som heitte Amada Buhei – rett ein gudlaus kropp, som ikkje kjærde seg um kva lagnad han munde koma til aa faa i eit anna liv, og som aar for aar dreiv paa med veiding og sovore der paa fjelli.
 
Vi kan blant annet se her hvordan transkripsjonen av japanske ord ennå ikke hadde blitt standardisert: Den perioden vi i dag kaller "Kenmu" kalles "Kemu", og oversetteren (en viss "M. G.", hvis jeg klarer å tyde de gotiske bokstavene rett) bruker bokstaven v i stedet for w, blant annet i ordet "kvannon" (det japanske navnet på bodhisattvaen Avalokiteshvara. I dag skriver man vanligvis "kannon", kva-lyden er en overlevning etter tidligere tiders skrivemåter).

Av innholdet er det morsomt å se hvordan oversetteren har valgt å løse de forskjellige problemstillingene som oppstår i møte med en fremmed kultur. I en scene får vi høre Amada Buhei synge ølets pris: "Hundrad lækjarar gjer ikkje menneskja so mykje godt som denne drykken. Det er rein lækjedom i honom." – men når Buheis lydige hustru serverer ham dette "ølet", er det "rykande varmt og godt; eimen stod kokheit upp or tuten paa kjelen"! Her må vi vel anta at det er sake det er snakk om – og siden sake iblant omtales som "risøl" (selv om "risvin" er vanligere – hvilken benevnelse som er korrekt, vil jeg ikke diskutere her), er det ikke nødvendigvis helt på jordet, selv om effekten er nokså komisk.

Interessant er også følgende avsnitt hvor Buheis kone ligger på dødsleiet og kommer med et siste instendig ønske til sin gudløse ektemann om ikke å oppdra sønnen Kataro til å bli like gudløs som ham selv:

Byrdelege herre, vil du gjera som eg bed deg denne siste gongen? Dersom vesle Kataro, som er fødd med heilagkrossen paa panna si, skulde eingong ynskja aa verta prest, so driv ikkje gjøn med dette ynskjet hans. Kom ihug, at med eit heilagt liv i bøn og faste vil han kunna gjere deg mykje godt, naar du hev teke avstad til gule-kjelda (i underverdi).

At en japansk guttunge blir født med "heilagkrossen paa panna" er selvsagt komisk. Riktignok er det ingen umulighet, for kristendommen hadde blitt innført på 1600-tallet, og selv om den offisielt ble utryddet, levde det kristne i skjul rundt omkring i Japan – men siden de øvrige religiøse forestillinger tydelig røper et buddhistisk verdensbilde, er det nok oversetteren som har tatt seg en frihet her. Fascinerende er imidlertid oversettelsen av det japanske dødsriket yomi til "gule-kjelden", et ord jeg synes har en så god og passende urovekkende klang at jeg er fristet til å bruke det selv i oversettelser.

Mange av de japanske uttrykkene er altså oversatt til norsk, og her og der har oversetteren skutt inn forklaringer i parentes, som i det følgende vakre bildet: "Og gjer ein noko so fælt [som å drepe en levende skapning], koss kan ein daa vera trygg fyre, at ein ikkje med same høgg sund livstraaden for vyrdelege frenda eller skyldfolk, hev vore? (Ein maa koma ihug, at dei trur paa sjælevandring i Japan. Umsetjaren.)" Når jeg leser dette, tenker jeg på hvor lett det er for oss oversettere å undervurdere vårt publikum. Kanskje har dette vært nødvendig i 1904, men jeg ville tro at denne informasjonen burde gå tydelig nok frem av konteksten. Så hvor mye av den informasjonen jeg selv har sett meg tvunget til å innlemme i oversettelser, har til syvende og sist vært absolutt nødvendig for forståelsen?

Innlegget ble opprinnelig publisert på Magnes egen blogg.

torsdag 23. august 2012

Parinoush Saniee: Det som ventet meg

Av oversetter Nina Zandjani

"Jeg ble alltid forundret over det Parvaneh gjorde. Hun tenkte overhodet ikke på sin fars ære. Hun snakket høyt ute på gaten, kikket inn i butikkvinduene, og noen ganger kunne hun stanse opp for å vise meg noe. Selv om jeg gjentok for henne aldri så mye at dette ikke sømmet seg og at vi burde gå videre, brydde hun seg ikke noe om det. Og en gang ropte hun på meg fra den andre siden av gaten, og det med fornavnet mitt. Jeg var nær ved å synke ned i bakken av skam. Gudskjelov at ingen av brødrene mine var i nærheten, ellers måtte Gud vite hva som kunne ha skjedd."

Slik begynner debutromanen til den iranske psykologen og pedagogen Parinoush Saniee. Dermed settes rammen for hele boken, med sine mange moralske læresetninger, tabuer, ære- og skamfølelser. Sannsynligvis er dette nokså fjernt fra de fleste vanlige norske ungdommers liv, men kanskje ikke helt ukjent for mange jenter med innvandrerbakgrunn. "Jeg" er tenåringsjenta Masoumeh, som flytter sammen med familien fra et liv i den religiøse byen Qom til landets pulserende hovedstad Teheran en gang på 1960-tallet. Møtet med den nokså fritt oppdratte skolevenninnen Parvaneh, som gjør alt det Masoumeh vet at ikke sømmer seg, utvikler seg til et varig vennskap, der de deler sorger, gleder og hemmeligheter. På vei til skolen møter Masoumeh sitt livs første kjærlighet, og hun vet at brødrene hennes – både de to som er eldre og den ene yngre – overvåker familiens ære og verdighet. De begrenser dermed søsterens sosiale frihet. Ifølge forfatteren viser forskning at 45 % av kvinnene i Iran mener at brødrene har hatt en negativ innflytelse på livet deres, og at deres første kjærlighetsopplevelse skjer nettopp på vei til skolen. Sterke følelser fra jentas side møter samfunnets og familiens krav om anstendighet, ære og verdighet. Parinoush Saniee har valgt å formidle rystende resultater fra egen forskning i romans form, her peker hun på de kulturelle problemene kvinnene i Iran har og har hatt, og hvordan politiske og sosiale tabuer påvirker dem og deres veivalg. I følge forfatteren tar det tid å oppnå kulturelle endringer i et samfunn, og hun forsøker å gjøre det gjennom skjønnlitteratur. Men det faktum at romanen, som på persisk heter Sahm-e man (Min skjebne), har solgt i enorme opplag i Iran, kan vel ikke tolkes som annet enn at forfatteren må ha lykkes i å bane vei for en oppvåkning, og kanskje også en gryende forandring i dagens iranske samfunn

mandag 20. august 2012

Oversatt aften: Diktatur og undertrykkelse

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 28.08., og denne gangen er kvelden viet temaet diktatur og undertrykkelse.

Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 28.08. kl. 20.00. 

Oversatt aften innleder bokhøsten med opplesninger fra to bøker som på hver sin måte beskriver livet under et diktatorisk regime. Den ene er en erindringsbok fra et tidligere diktatur, den andre bringer oss rett inn i det nyhetsaktuelle og dagens storpolitiske virkelighet. Men begge viser hvordan litteraturen kan brukes til å fortelle om de systematiske overgrepene og den institusjonaliserte volden mennesker utsetter hverandre for.

Kristina Solum: Patricio Prons Mine foreldres ånd stiger i regnet

Prons bok fra 2011 handler om en tyskboende argentinsk forfatter som når han gjennomgår sin fars papirer, trekkes inn i en forsvinningssak med forgreininger tilbake til militærdiktaturet på 1970-tallet, og til forfatterens eget liv. Slik gjenoppvekkes fortrengte barndomsminner om en oppvekst i en periode fylt av terror og frykt. «Pron er på høyde med det beste av Sebald, han er dus med Bernhard og har overgått Jelinek,» skrev El País om romanen. Den norske oversettelsen av dette storverket ble med få unntak sørgelig oversett i den litterære offentligheten; på Oversatt aften håper vi å bøte ørlite på det.

Geir Juell Skogseth: Khaled Khalifas Hatets lovsang

Denne romanen er en av de få skjønnlitterære framstillingene fra det moderne Syria som har kommet ut på norsk. Romanen viser hvordan landets brutale regime terroriserer egen befolkning og skaper grobunn for religiøs ekstremisme. Beskrivelsene av kampene mellom myndighetene og muslimske opprørere på 1980-tallet gjorde at boka umiddelbart ble forbudt i Syria da den kom ut i 2006, men i 2008 ble den kortlistet til den nyopprettede International Prize for Arabic Fiction. «Oversettelsen løfter romanens myldrende univers, mildt fremmedartede og metaforrike stil inn i det norske språket på en imponerende omsorgsfull måte,» het det i juryens begrunnelse da Geir Juell Skogseth nominert til Kritikerprisen for beste oversettelse 2011.

mandag 13. august 2012

Den perfekte strandlektyren?

Av oversetter Nina Aspen

"... den perfekte strandlektyren for alle som ikke engang liker tanken på strandlektyre," har Nick Hornby sagt om En dag av David Nicholls. Denne uttalelsen ble satt på omslaget av romanen da den kom på norsk sommeren 2010, i min oversettelse. Det kan godt hende at det er noen som har tatt En dag med seg på stranda, og at det har vært den perfekte strandlektyren for dem, selv om de i utgangspunktet ikke liker tanken på at det er det de har lest, den perfekte strandlektyren, altså.

Jeg personlig har ikke fått dette bekreftet. Det jeg har hørt fra flere, er at de synes boka var veldig morsom, og veldig trist. Og veldig engelsk. At de gråt og lo om hverandre. Det samme gjorde jeg mens jeg oversatte den. Jeg tror det er en av de morsomste oversetterjobbene jeg har påtatt meg.

Men midt oppi det morsomme og lattervekkende er det jo ingen hemmelighet lenger nå når også filmen En dag har rullet over norske kinolerreter, at Emma, en av to hovedpersoner, dør, uventet og urettferdig, akkurat da idyllen er opprettet ad utallige strabasiøse omveier og det ser ut til at de to elskende (Emma og Dexter, Em og Dex, Dex og Em) endelig skal få hverandre og kan leve lykkelig sammen alle sine dager, akkurat som i eventyrene. Det er nok mange som har ment at det var her boken (og filmen) burde sluttet. Men nei, David Nicholls er ikke en amerikansk bestselgerforfatter med hang til happy endings. Han er engelskmann på sin hals og elsker det lette og morsomme, og triste – en god latter, men ikke uten at leseren må svelge en real dose med bitre piller, samtidig eller etterpå.

Noen av oss husker TV-serien Kalde føtter som gikk på NRK på 1990-tallet, og som går i reprise på samme kanal i disse dager. Nicholls var en av manusforfatterne bak denne serien. Og i En dag – og også i Første spørsmål, som jeg oversatte året etter (2011) – kjenner vi igjen både personene, humoren og tristheten fra serien. Og lettheten, som gjør Nicholls' bøker så underholdende og likandes. For det er ikke tung litteratur, dette. Nicholls lodder ikke kjempedypt inn i menneskets sjelsliv, men han er en god forteller av morsomme historier og kostelige scener, og han er innmari god til å skrive dialoger, som her fra en gresk nudiststrand:

 "Er det bare meg, eller ..."
              "Hva da?"
              "Er alle helt nakne her?"
              Emma så opp. "Å ja." Hun vendte tilbake til boka. "Ikke glan, Dexter."
              "Jeg glaner ikke, jeg observerer. Jeg har jo studert antropologi, har du glemt det?"
              "Fikk vel 3 og noe, du, gjorde du ikke?"
              "God laud. Se, der er vennene våre."
              "Hvilke venner?"
              "De fra ferja. Der borte. De griller." Tjue meter unna bøyde mannen seg blek og naken over en rykende aluminiumsgrill som om han varmet seg, mens kvinnen sto på tærne og vinket, to hvite trekanter, en svart. Dexter vinket muntert tilbake. "Du har jo ingen klæææææær på deg!"
              "Emma så bort. "Vet du hva, det der kunne jeg aldri gjort."
              "Hva da?"
              "Grillet naken."
              "Em, du er så konvensjonell."
              "Det er ikke konvensjonelt, det har med helse og sikkerhet å gjøre. Mathygiene."
              "Jeg kunne grillet naken."
              "Det er det som er forskjellen mellom oss to, Dex, du er så mørk, så komplisert."
              "Kanskje vi burde gå bort og hilse på."
              "Nei!"
              "Ta en brat, bare."
              "Med et kyllinglår i den ene hånden og pikken hans i den andre. Nei takk. Forresten, er ikke det brudd på nudistestetikken eller hva det heter?"
              "Hva da?"
              "Å snakke med noen som er nakne når man ikke er det selv?"
              "Jeg vet ikke. Er det det?"

Straks jeg gjøv løs på oversettelsen av En dag, følte jeg meg hjemme. Ikke bare fordi vi i hovedsak befant oss i London, der jeg tilbrakte et par viktige barndomsår, men også fordi det var min generasjon som ble skildret, vi som var i begynnelsen av tjueårene og studenter på midten/slutten av 1980-tallet. En dag begynner i 1988, nærmere bestemt 15. juli, på selveste Sankt Svithuns dag, som tilfeldigvis er dagen etter Emma og Dexter har hatt avslutningsfest etter endt utdannelse ved universitetet i Edinburgh. De havner i samme seng, men drar hver til sitt etterpå. Siden får vi følge Em og Dex hver Sankt Svithuns dag i tjue år fram i tid. Det må sies å være et elegant fortellergrep.

En tredje grunn til at jeg følte meg hjemme i En dag, var at jeg bestandig har hatt stor sans for den lune, saftige, kjappe, underfundige, og noen ganger såre, humoren engelskmenn er så kjent for, den som er så vanskelig å sette fingeren på. Dialogene fløy av gårde mens jeg tastet og humret:

              "Så hva mener du?"
              "Om hva da?"
              "Skal vi gjøre det?"
              "Hva da?"
              "Kle av oss?"
              "Nei, vi skal ikke kle av oss!"
              "Alle andre har gjort det!"
              "Det er vel ingen grunn! Og hva med Regel nr. 4?"
              "Er ikke noen regel, er en retningslinje."
              "Nei, en regel."
              "Hva så? Den kan tøyes."
              "Hvis du tøyer den, er det ikke en regel."
              Han slengte seg grettent ned på sanden igjen. "Virker bare litt frekt, synes jeg."

Men det er heldigvis ikke like lett og lekent og morsomt hele tiden, for det går snart i utforbakke med den rastløse og ambisiøse Dexter, og desperasjonen han føler, får en helt annen form enn den kjappe, luftige, morsomme dialogen:

"Misunnelse, det er det det er, den britiske syken, tenker han. Oppnår man et snev av suksess får de lyst til å sette deg ordentlig på plass ja ja jeg bryr meg døyten jeg liker jobben min og jeg er jævla god også faktisk og det er mye mye vanskeligere enn folk tror skikkelige baller det er det man må ha for å være programleder på TV og et hode som ja en som må være rask i oppfattelsen i hvert fall og dessuten må man ikke ta det personlig kritikere hvem trenger kritikere ingen har noen gang våknet og bestemt seg for at det er kritiker de vil bli nemlig jeg vil heller være der ute og gjøre det og stå der i skuddlinja i stedet for å være en eller annen ja en eller annen evnukk og være frekk i kjeften for tolv tusen pund i året nei ingen har noen gang satt opp en statue av en kritiker og jeg skal vise dem jeg skal vise dem alle sammen."

Det sies at å oversette er å skrive en allerede nedskrevet tekst på nytt, på et annet språk. Det innebærer at man må gå ordentlig inn i teksten, uansett hvilken type bok det er man skal sette over til norsk, og ikke bare gli på overflaten og gjengi ordene. Man må gå inn i personene og i språket og overføre både stemning, stil og fortelling slik at den norske leseren kan få en tilnærmet lik opplevelse av å lese En dag som den engelske leseren fikk av å lese One Day. Det er nok en illusjon at dette er mulig, for det kan umulig settes et entydig og stort likhetstegn mellom original og oversettelse. Men skal vi lese bøker fra andre land enn vårt eget, må vi ta til takke med den illusjonen.

Men tilbake til Nick Hornby og den perfekte strandlektyren: Jeg skjønner hva han mener med uttalelsen, for i En dag blir du servert lette, morsomme, kjappe dialoger ispedd desperate monologer og ikke fullt så lystige scener. Og for alt jeg vet er det akkurat det man er ute etter en vakker sommerdag?

Fortsatt god sommer i hvert fall!