Tro mot flere partnere -- polyfidelité som arbeidsform

Av oversetter, kritiker og forfatter Jon Rognlien

Det hersker et usynlighetens paradoks over oversetteriet. En oversettelse må være både synlig og usynlig. Det er ikke til å komme fra at en oversettelse som evner å trylle bort seg selv slik at mottakeren opplever å oppleve verket direkte, har fått til noe verdifullt. Når filmteksten flyter sammen med billedstrømmen og tilskueren ikke merker at den er der, er den fremragende. Når en tolk går i ett med den fortolkede, kanskje til og med begge veier, eller når en hellig tekst på norsk oppfattes som Guds ord, er nivået høyt.

Usynlige hender har gitt mottakeren det verktøyet som trengs for å ta verden til seg. Men i samme instans blir den usynlige hånden et bedrag. Fra den innbydende illusjonen om den forsvunnede oversetteren kan vi forledes til å tenke at det ypperste for en oversetter er å være originaltekstens mest medgjørlige, underdanige tjener, den selvutslettende, ydmyke omsorgsagent.

Oversetteren som legger seg flat, skulle da bli den som personifiserer tjenerrollen best, og ingen kan dermed klage over den forslitte klisjeen om den oversette oversetter. Det er lett å overse den som ligger flat. Men i realiteten er de gode oversettelsene resultat av sterke aktørers dristige nybrottsarbeid – syntaktisk, terminologisk, musikalsk. 

Å skape gode oversettelser krever teft, kløkt og flaks. Ofte kan den mest tilforlatelige oversettelsen – den teksten som gjøre minst nummer av sitt bastard-opphav – inneholde ytterliggående overgrep mot originalteksten, og likevel være tro på et høyere plan. Oversettere er polyfidèles – de er tro mot en rekke forskjellige partnere på én og samme tid.

Det er en godt drøvtygd sannhet å si at oversettelse forhandler (Umberto Eco: "negoziazione") mellom to grunnleggende hensyn – kildetekstens innhold og struktur på den ene siden og mottaksspråkets krav og begrensninger på den andre. Én tradisjonell måte å si dette på, er at en oversetter velger å enten bringe verket til leseren eller å bringe leseren til verket. Graden av fremmedhet i den oversatte teksten skal da være indikator på hvilken av de to strategiene som er valgt.

Men dette blir en altfor mager analyse. Begrepet polyfidélité gir derimot mulighet til et mer nyansert syn. En oversettelse skal naturligvis være tro mot forfatterens tekst, dens stil og innhold. Den må forstå originalverket til bunns. Og ikke bare teksten som en serie ord, men også som intensjon.

Samtidig må oversettelsen ikke la seg binde av originalen. Den nye teksten må like mye være tro mot målspråkets krav og det hjemlige publikums forutsetninger for å lese. Den må dessuten være tro mot oppdragsgiverens (forlagets) forventninger og ikke minst må den være tro mot oversetteren selv.

Som oversetter kan man dyktiggjøre seg i å synge i mange tonearter, men man kan ikke unndra seg at man synger med sin egen stemme. En oversetter som ikke utvikler sitt eget instrument og er tro mot dets register, produserer tekster uten musikk.

Å være tro mot flere partnere, å være polyfidèle, er ingen skam, det er en styrke. En av grunnene til at det alltid er interessant å snakke med oversettere, både blant kolleger og for andre, er fordi oversetteren er vant til å være åpen, vant til å se nye verdener og justere sin egen innstilling overfor helt nye virkeligheter. En oversetter kan plutselig være ekspert på gategeografien i New Orleans, de første syriske skytevåpen eller lovene mot korrupsjon i dogenes Venezia.

Og oversetteren kan slappe av i sin splittede troskap. Å skaffe seg kunnskap og utnytte den i litteraturens tjeneste kan ikke klandres av noen.

Innlegget er en bearbeidet utgave av en kronikk som opprinnelig ble skrevet i forbindelse med arrangementet Oversatte dager på Litteraturhuset i mars 2010. Se også DETTE og DETTE innlegget.