Av oversetter
Astrid Nordang
Dette er en av de bøkene som dumper ned i den elektroniske
postkassen til vurdering, og som jeg verken vet noe om eller har noen større
forventninger til idet jeg tar fatt. Og fordi jeg er for gjerrig til å printe
ut hele manuset, får mac-en fungere som lesebrett.
Nå er det gjerne gode bøker som
finner veien til kjøttvekta her oppe, i det minste bøker som er utgitt og solgt
til utlandet. Men en debutant? En som har jobbet med teater i California og
casting i Berlin? Langsomt går det opp for meg hvor annerledes dette er,
hvordan hun har grep om det hele og kanskje også hvor hun vil med å gi oss historien
i form av en ”lesning” av naziledernes ansikter, utført av jødiske stabeiser som
vil få en pekepinn om hva de har i vente. Jeg mener: hva betyr vel avstanden
mellom øynene, overleppens areal og eventuelt ovale ansiktsform?
Rosenfeld er av dem som bare har det. Hennes talent,
innlevelsesevne og stilsikkerhet er udiskutabel. Hun skriver umiskjennelig tragisk
og umiskjennelig komisk. Og kanskje, kanskje har hun bare denne ene boka. Det
gjenstår å se. For hun viser så avgjort en evne til diktning når hun går inn i
hodet på to gutter og siden unge menn, den første grandnevø av den andre. De skal
aldri møte hverandre, Adam og Edward, men sistnevnte får til stadighet høre at
han har Adams munn, Adams øyne, Adams nese. Når det kommer fra bestemorens munn
– Adams svigerinne – er det så avgjort ikke et kompliment, men et illevarslende
tegn. Og med det er fysiognomiens rolle innskrevet.
Edward Cohen bor i Berlin, der han er en slags stjerne på en
hipp himmel, kjent under navnet Ed M.C. Han forteller om oppveksten i Berlin
med mor, bestemor og bestefar, og siden i Köln med moren og stefaren Jack. Jack
har irske og italienske aner og er guttens store helt i livet, også om han en
sjelden gang ”ser svart” og denger både ham og moren. Den lykkelige, lille
familien lever på siden av samfunnet med sitt lureri og sine ran av kirkenes
offerurner. Om sin far vet ikke Edward mer enn at han er skandinav, og heter
Gören eller Sören.
I Berlin-årene får vi et innblikk
i en jødisk familie hvor alt har gått galt etter krigen. Bestefar Moses er så
forvirret at han tilbringer sine forrykte timer oppe på loftsværelset. Det er
noe vidunderlig sentraleuropeisk og jødisk med forrykte menn på loftsværelser,
favoritten her er fra en Bruno Schultz-novelle i Kanelbutikkene og andre
fortellinger, der en far i huset bebor loftet sammen med en masse fugler,
og en vakker dag letter. På Adams tid var det den eklatante bestemoren Edda som
bebodde loftsværelset, derfra styrte hun familien med jernhånd og holdt råd
sånn dann og wann.
Etter at Jack dør i en bilulykke,
flytter Edward inn i et bokollektiv som skal forflytte seg fra Köln til Berlin.
Med murens fall rakner etter hvert også samholdet; en gjør det ok som dikter,
en annen blir motekonge, en tredje bolighai og damenedlegger. Og Dani, stakkar,
som i alle disse årene har vært hjelpeløst forelsket i Edward, og som han
ligger med hver natt i sympati og selvsorg, ender som bulimisk og dypt
deprimert. For å døyve rastløsheten og røyksuget surrer Edward sammen noen sørgedokker,
en spøk som slår så godt an at han blir en hot shot i Europa. Inntil den
britiske skuespilleren Amy dukker opp og minner ham på at han arbeider med sorg
og død. Emosjonelt er han på bånn. Berlin har gjort noe med dem, man
kommuniserer ikke lenger, og selv forstår han ikke hvordan han er ”lappet
sammen”. Det eneste han er knyttet til, er de hysterisk kule ulldokkene, små
lik utstyrt med hver sin lille kiste. Som sagt, Amy er ikke imponert, og etter
affæren deres reiser hun tilbake til sin verden. Det er når hun forsvinner ut
av hans liv, at han begynner å skrive. Til Amy.
Dette sammenfaller med
bestemorens død. Oppe på loftsværelset finner Edward Adams manus. Til tross for
at den er stilet til Anna, ser han det som sin arv. For han har ikke bare Adams
munn, nese og øyne – han har Adams evne til å svikte når det gjelder, være en
taper, mannen uten egenskaper. Omtrent som den jødiske skikkelsen Peter
Schlemihl, han som byttet bort skyggen sin med Djevelen mot udødelighet. Adams
avtale med Djevelen drev storebroren Moses til vanvidd og gjorde bestemor Leni bitter
alle sine dager.
Adams manus er mer dyrebart enn en først skulle tro, da penn
og papir er skaffet til veie der svartebørsprisene var høy. Det er dyrebart
fordi manuset skal knytte Ed til en familie han bare delvis har visst om og gi
ham en identitet.
Adam er håpløs. Udugelig på
skolen, ja, udugelig til det meste, egentlig. Men som bestemorens yndling får
han privatundervisning oppe på loftsværelset, som er hennes domene. Hennes
eneste leveregel er at man ikke får kjede seg, og resten av familien kjeder
henne, Moses inkludert. Adam er den eneste som får lov til å kalle ham Edda, de
andre får tiltalte henne med tittel og etternavn. Hun forsøker å gjøre musiker
av ham ved å kjøpe fiolinen til en venn av hennes avdøde mann, en krigsveteran
som siden skal få sin identitet – og
sine fingrer – gjenoppbygget opp av nazistene. Som blivende SS-offiser skal han
spille en avgjørende rolle, men fiolinen skal aldri bli spilt på igjen. Adam
maltrakterer instrumentet så ille at Edda vil gjøre dikter av ham i stedet. Resultatet
presenteres under en av hennes soareer med en håndfull fargerike venner
tilstede:
Moses hjalp til med å bære
samtlige stoler ovenpå, og som takk fikk han kalle fru Klingmann for Edda og ta
del i denne minneverdige tilstelningen.
Bestemoren min hadde fått sydd om en av sine gamle kjoler til
meg, slik at den ble en kappe. Innhyllet i rød fløyel, med notisboken i hånden,
reiste jeg meg opp på bordet. Bordet hadde tre hele ben, det fjerde var ødelagt
og klakket stadig mot gulvet.
Luigi satt på første rad. Ved siden av ham var Hupfi – Gustav
Hupfner –, en arbeidsløs snekker. Så var det Mieze, en skuespillerinne. Bakerst
i hjørnet sto min lærer Strund, mens Moses sto og lente seg til dørkarmen.
Resten av tilskuerne kan jeg ikke huske.
Jeg flyttet vekte fra det
ene benet til det andre mens jeg leste:
«Strunds vakre munn.
Et dikt av Adam Cohen.
Den Strund, den Strund, han har en vakker munn.
Edda sier den er vovet, Strunds vakre munn.
Dessuten har han skjegg, den Strund med den vakre munn.
Herr Strund, herr Strund, hvordan kan De ha
slik en vakker munn?
Den Strund han har en vovet munn, og et skjegg under sin
munn.
Og det var historien om Strund med den vakre munn.»
Kanskje er det her hun får ideen, bestemoren. Når alle forbudene
kommer, alle påbudene, alt det byråkratiske som gradvis skal innskrenke jødenes
tilværelse på tysk jord. Sammen med Adam klipper hun ut fotografier av
nazistledere fra avisene og henger dem opp på veggen. Fotogalleriet avskrekker
alle som kommer inn, men de tar sitt mandat på største alvor. Edda trekker
blant annet den konklusjon at Hitler må være alkoholiker, med sine brå,
irrasjonelle innskytelser (Hitler hevdet selv at han ikke drakk alkohol). Slik
får de overtaket på nazismen og et slags grep om fremtiden – så lenge verden består
av dette loftsværelset. Som siden altså skal bli et asyl for Moses. Moses’
løsning er å gå inn i det jødiske, oppsøke en mosaisk gruppering som svermer
for utvandring til Israel. Og det er når Adam blir med ham på et slikt møte at
han finner sin Anna.
Men nå begynner deporteringen av
jødene for alvor, og under krystallnatten blir hun arrestert og sendt av sted
til Polen. Dobbelt ille fordi deres venn krigsveteranen, nå SS-offiser, har
advart bestemoren og Adam, som igjen har advart jenta og sagt hun bør holde seg
inne. Hadde hun ikke gjort det, ville hun kanskje ikke blitt tatt.
Vi er i gang. Annen verdenskrig. SS-offiser, jøder og
holocaust. Jo da, det er der, alt sammen. Men det er reisen innover, den villede,
selvstyrte ferden inn i kjernen av SS som gjør ferden til en annen enn den før
leste offerhistorien. Det er det motsatte av flukt, og det har ingenting med
spionasje å gjøre. Adam har gått i lære hos en roseforedler i Berlin, og ved
krigsveteranens hjelp byttes identiteten ut: Han ansettes som en arisk gartner hos
selveste generalguvernør Frank. Her skal han dyrke frem en ny roseart! Det kan
han jo ikke, i stedet må Adam bruke alt han har av balansekunster og diplomati
(som er svært lite) til å manøvrere i en verden av SS-menn, deres polske
elskerinner, tåpelige offiserkoner og utarmede fabrikkarbeidere. Via en polsk
motstandsgruppe smugles han så inn i Warszawa-ghettoen.
Livet sirkles inn her, og her
slutter Adams historie. Historien om grandonkelen som leste ansikter, som så
altfor sent fant Eddas skjulte skatt og som drev sin bror Moses til vanvidd,
har formet Edwin uten at han visste det.
Bokens tredje del er hva lesningen gjør med Ed. Og med oss
som leser denne boken. Det er som om den er laget av the stuff that dreams are made of, forfatteren gir oss en nær
plastisk forståelse av menneskene, mens romantiske temaer som roser, fugler, dokker
og Elvis avromantiseres. De slutter å være metaforer, blir i stedet livsavgjørende.
Alt her er grusomt konkret, og alt er transportert inn i det åndelige. Livet er
like skjørt i fredstid som under krigen, og jeg leser også Rosenfeld som at hun
går i rette med ensrettingen og gråheten vi skal presses inn i. Den gang som
nå. Det er historieavskrivning like mye
som historieskrivning, fordi hun får leseren
til å stille andre spørsmål og se krigen som et dokketeater – et kaspartheater. Researchen er upåklagelig,
og dogmatisk er hun ikke; vi finner avstumpede og absurde blant jøder som blant
”de rene”, vanviddet innhenter den som bekjenner seg til så vel nazismen som sionismen.
Jeg har aldri lest en liknende skildring av indre frihet som
i denne boken. Spennende er det også. En litterær thriller om indre frihet? Et
forsøk på å skrive seg til kjærlighet? Noe sånt.
«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!
Walisiske Grace McCleen har bakgrunn fra en familie som var med i Jehovas Vitner. I en annen verden handler om en jente som vokser opp alene med en far som er medlem i en kristenfundamentalistisk sekt, nesten helt avsondret fra mennesker utenfor sekten. Judith er fostret opp på endetidsprofetier og ærefrykt for en streng og dømmende Gud, men blander sin bibeltro med barnlige forestillinger om verdens sammenhenger. Den ensomme tiåringen skaper sin drømmeverden, Prydelsens land, av ting den døde moren hennes har etterlatt seg. En dag hun lager snø i Prydelsens land, begynner det å snø ute, og Judith tror at enden, og en ny, forjettet verden, er nær. Grace McCleen mottok den svært høythengende debutantprisen The Desmond Elliot Prize for I en annen verden.
Innlegg
