søndag 28. februar 2010

Om research 1

Av Karibol

En gang oversatte jeg en roman der heltinnen kjørte rundt på en gammel motorsykkel med sidevogn, en Puch 800. Den hadde firesylindret motor med bokserstøt. Sykkelen hadde dessuten særdeles myk differensialfjæring i presstålgaflene og innvendig ekspansjonskopling.

Etter at jeg omhyggelig hadde sjekket disse finessene og mer til med kyndige folk og følte meg på trygg grunn, lot jeg damen sette seg opp på motorsykkelen og dra ut i verden idet hun tråkket på gasspedalen.

Jeg visste ikke bedre, hvor dumt det enn høres. Saken er at kjøring av motorsykler ikke har noen tydelig plass i min erfaringsverden.

Vi har påpasselige anmeldere som sier fra om slikt. Derfor vet jeg nå at man får fart på en motorsykkel ved å vri på håndtakene, eller var det kanskje bare det ene?

Så lett er det å trå feil, på motorsykler eller i ukjent terreng. Selv om oversetteren skjerper alle sanser og har alarmanlegget i full beredskap, lurer det farer der vi minst venter det. Tryggest er vi egentlig når problemene er åpenbare og vi forstår at her det drives research. I noen bøker blir undersøkelsene våre så omfattende at vi nesten burde hatt ansatte til å utføre dem. Lurer på om anmelderen med gasshåndtaket tenkte på alle de begrepene som takket være grundig research faktisk var kommet på plass i denne boka? Heltinnen var nemlig usedvanlig lærd, bevandret på de fleste fagområder, og brøt ut i lange utlegninger på annenhver side.

Men i dag skal jeg fortelle litt om en svensk krim fra avismiljø – med en sjargong som forfatteren ville skulle virke autentisk. Og derfor var den ikke nødvendigvis begripelig for svenske lesere heller.

Himlalådor? Ettapuff? Bubblare? Hvor finner en ordbøker med sånne ord? Og hele uttrykksmåten, da, de forte replikkene eller henvisningene til arbeidsprosesser og redaksjonelle rutiner, kort sagt mye av bokas sjel og puls. Det hele var så ”inside” – og jeg var så til de grader ”outside” der jeg sto med favnen full av løse ord og hele setninger, sjargong og fagtermer som hang og slang, alle dem jeg hadde plukket ut av teksten i løpet av de første hundre sidene jeg hadde prøvd å oversette. Og hvordan er det egentlig med bildene – ligger eller står de på sidene når avisfolk snakker sammen?

Jeg måtte opprette en forbindelse inn dit hvor løssalgspulsen hamrer som aller heftigst, til Akersgata. Og hva fant jeg? Gull! En hyggelig og imøtekommende krimjournalist med erfaring som korrespondent i Stockholm. Han svarte tålmodig på mailspørsmål gjennom hele prosessen. Dermed kom avisslangen på plass. Himlalådor ble garnityr og ettapuff lead. Ettan, førstesiden altså, ble fronten. Og så videre.

La anmelderne merke til strevet, tro? Neiiida! ”Grei nok oversettelse, men det har nok gått litt fort i svingene her og der,” var det en som skrev – uten å presisere nærmere. Jeg antok at det var den omhyggelig etterforskede, men til dels ubegripelige avissjargongen som var ment, og ble passe sur. Her var det ikke kuttet noen svinger, nei! Så i neste bok fra samme miljø passet jeg på å skrive etterord der krimjournalisten min ble behørig takket for god hjelp. Det kom ingen bemerkninger om fort i svingene denne gangen. Så heretter skriver jeg gjerne etterord når en oversettelse har krevd spesielt mye research. På den måten mener jeg å synliggjøre at ”det er ittnå som kjæm tå sæ sjøl.” Vi driver jo ikke og oversetter i vilden sky heller!

lørdag 27. februar 2010

Om livets rett

Det er ikke sikkert denne bloggen har livets rett. Hvis det viser seg at den ikke har det, dør den i samsvar med det evolusjonære prinsipp, som jeg ikke har noen problemer med å underkaste meg. Men det tar tid å bygge opp en blogg, og jeg gir ikke opp dette prosjektet allerede etter en uke!

Ideen var først og fremst at vi oversettere skulle skrive litt om gode oversatte bøker som har kommet helt i skyggen av bestselgerne. På den måten kunne bøkene kanskje nå ut til noen lesere før hele opplaget havner i makulaturen. Jeg tenker særlig på skjønnlitterære bøker, men også på dokumentarlitteratur av allmenn interesse.

Men veien blir til mens en går, som kjent, og bare bokomtaler blir et litt for snevert perspektiv, ser det ut til – og SÆRLIG hvis det bare blir jeg som skriver om mine egne oversettelser. (Bente Klinge har forresten skrevet om "Lillian Leybs utrolige reise". Jeg har lest den - og anbefaler den på det varmeste!) Derfor tenker jeg meg at vi skal kunne ta opp alle slags oversettelsesrelaterte temaer på bloggen. Jeg tror det er mange lesere som er interessert i det vi driver med. Enkelte reflekterer overhodet ikke over at en bok kan være oversatt, andre irriteres eller imponeres over oversetterens håndverk – eller sågar kunst. En titt inn i oversetterens verksted og hoder kan være både artig og opplysende for mange, uansett utgangspunkt.

Vi oversettere klager ofte over at vi blir oversett, og foreningene våre er opptatt av synliggjøring og profilering. Denne bloggen er et forsøk på å synliggjøre og profilere. Det er mange bokblogger der ute, de lenker til hverandre, og hvis denne oversetterbloggen viser seg å være leseverdig, vil den etter hvert nå mange. Jeg planlegger å la dette forsøket strekke seg til over Oversatte dager, altså til midten av mars omtrent. Dersom bidragene og responsen uteblir, legger jeg den ned i all stillhet.

Jeg har kalt bloggen "Oversetterblogg", ikke "Oversetterbloggen". Den er et privat initiativ, og gjør ikke krav på å være noen "offisiell" kanal for oversettere.

Kommentarer fra eventuelle lesere er mer enn velkomne! Kolleger kan sende sine bidrag, tips og råd til e-postadressen min, som de finner på Oversetterforeningens medlemssider.


mandag 22. februar 2010

Om nødvendigheten av studiereiser

Av Karibol

Oversettere må reise, enten de liker det eller ikke. Selv er jeg bare sånn passe reiseglad, trives godt hjemme i sofakroken med en bok og synes jeg får litt innblikk i vår mangslungne verden og menneskers fryd og besvær på den måten også. Men jeg innser det jo: Når man sitter med en tekst som skal oversettes, så er det en helt uovertruffen fordel å ha vært der handlingen utspiller seg: ha sett, hørt, smakt, luktet, gjort. Fornemmet og annammet, for å si det sånn. Det lar seg selvfølgelig ikke alltid gjøre, som regel må vi ty til tilgjengelige kilder: internett, bøker, folk som har vært der, eller rett og slett kople teksten til fantasien og prøve å se det for oss ved egen hjelp: steder, mennesker, situasjoner. Ikke alle går så grundig til verks som kollega Dag Heyerdahl Larsen da han oversatte seilskuteserien "Master and Commander". Han mønstret rett og slett på Christian Radich noen uker! Det kaller jeg skikkelig research. Men her ser dere iallfall denne oversetter under annammelse av lyset på Öland sist sommer. Jeg fikk noen tips av forfatter Johan Theorin om hva jeg burde passe på å få med meg med tanke på hans neste bok, og han nevnte blant annet Djupvik, naturligvis, som altså går under navnet "Stenvik" i bøkene hans. Jeg begynner nå å oversette den tredje Ölands-romanen, som heter "Blodläge", en betegnelse steinbryterne brukte på det røde laget i kalksteinen. Så jeg tok noen bilder av steinbruddene også for å gjøre jobben min ordentlig. Studiereiser og research er beslektede temaer - og jeg kommer ganske sikkert tilbake med noen betraktninger rundt det siste.

lørdag 20. februar 2010

Om å oversette fra svensk 2

Av Karibol

"Var är min resveska nånstans?" sa min svenske venninne og så seg omkring. "Resveska?" sa jeg. "Hadde ikke du koffert, da?" "Jo, resveska," svarte hun litt irritert. Og plutselig gikk det opp for meg at jeg nettopp hadde sendt Mankells Wallander til Riga med altfor lite bagasje, nemlig en bag i stedet for koffert. Likevel påtar jeg meg ikke skylden for at han gikk rundt og frøs i vinterkulden og til slutt måtte kjøpe seg et par lange underbukser, som han altså ikke hadde fått med seg i bagen.
Det er seksten år siden "Hundene i Riga" ble utgitt, og i mellomtiden har jeg lært at en god regel for en svenskoversetter er å unngå å tro sine egne øyne, slik jeg har antydet i innlegget under. At møtet er "utsatt til klockan två" betyr dermed ikke at det er utsatt, men fastsatt eller berammet. En "chokladkaka" kan være både en sjokoladeplate og en kake, og "omsorgsfull" kan like gjerne bety "omhyggelig" som "omsorgsfull".
Ofte er det kulturelt betingede hverdagsligheter som skaper forvirring. I en bok var det snakk om "mjuka smörgåsar" - og det fikk meg til å ane at en smörgås ikke nødvendigvis er det vi kaller et smørbrød eller en brødskive, men at det faktisk kunne dreie seg om knekkebrød. Jeg spurte min norskoversettende kollega i Stockholm, og hun skrev:
"Det där med norska brödskivor har alltid förbryllat mig. Lägger ni ingenting på dem? Hos oss er allt bröd med pålegg en smörgås. Mjukt bröd eller knäckebröd spelar ingen roll. Utan smör är den en brödskiva (om den är mjuk)."
Nå vet hun at en norsk brødskive kan være bare en persilledusk fra å bli et smørbrød, og jeg vet mer om svenske smörgåsar. Det må vel kalles matnyttig nordisk samarbeid!

torsdag 18. februar 2010

Om å oversette fra svensk 1

Av Karibol
Det er mange som mener at svensk er lett å forstå bare man er klar over de velkjente snublesteinene "rolig", "anledning" og "forsynt". O, hellige enfold! Det kryr av underlig velkjente, men akk så bedragerske ord i svensk - de står der så uskyldige og tillitvekkende i teksten og kan få hvem som helst til å gå på trynet, også erfarne oversettere. De er en slags eneggede tvillinger til norske ord, men er vekkadoptert og oppvokst i et annet miljø, og dermed har de utviklet sitt betydningspotensial i en annen retning.
Således er en "hurtig skidåkare" ikke nødvendigvis så rask av seg, men frisk og freidig, "en solbränd mann" er bare brun og ikke solskadet, hvis han "plirar mot solen och gnolar", så myser han og nynner på en visestubb, og hvis han "stoppar en påse karameller i fickan", så er det altså en dropspose det dreier seg om, og han stapper den ikke akkurat, men putter eller stikker den i lomma. Har han en hund som "gläfsar", så glefser den ikke, men bjeffer. Og sånn er det hele veien. Jeg skal skrive mer om dette siden.

onsdag 17. februar 2010

Amy Bloom: Lillian Leybs utrolige reise

Aschehoug, 2008

Oversatt av Bente Klinge

Da jeg ble spurt om jeg kunne ha tid til å oversette Amy Blooms Away, som den heter i original, ante jeg ikke hva som ventet meg. La oss se: 235 små sider, en rask titt på de første sidene, fin stil, jeg har jo tid til dette, ja da, jeg tar den, jeg! Og det er jeg fryktelig glad for, for så morsomt som jeg hadde det sammen med Amy Bloom, og så intenst beveget som jeg var, har jeg ikke hatt det eller vært på lenge!

Kort fortalt er dette en fortelling om Lillian Leyb som kommer til New York i 1924 som flyktning fra pogromene i Hviterussland. Man kunne kalle det en røverroman eller en pikaresk, i hvert fall er det en handlingsmettet historie. Lillians ektemann og foreldre ble massakrert, datteren hennes på fire år forsvant, men selv greide hun å berge seg, og hun er klar for å starte et nytt liv. Hun får jobb som syerske på et teater, og så er vi i gang med en forrykende fortelling så full av minneverdige personer at det er bare å kaste seg ut i det! Etter starten i New York får Lillian vite at datteren hennes sannsynligvis overlevde og ble tatt med til Sibir av et ektepar fra landsbyen, og Lillian legger ut på en reise tvers over USA og opp gjennom Alaska for å prøve å komme seg til Russland den veien.

Jeg nevnte stilen, og det er helt avgjørende i denne boken. Amy Bloom har en usentimental, direkte fortellerstil som lar både det tragiske, det dype alvoret og de utrolige vendingene i fortellingen bli stående og dirre. Det går i en forrykende fart, så man nesten må tvinge seg til å sette ned lesefarten, og jeg har aldri sett noen oppsummere et livsløp så effektivt som denne forfatteren. For hver gang Lillian er klar til å reise videre og vi ergo må forlate de menneskene hun har kjent der, får vi servert de personenes historie i konsentrert form. Jeg vil avslutte med et utdrag som demonstrerer nettopp det, og så håper jeg noen vil synes dette lyder interessant nok til at de vil gi denne boken en sjanse. Det er den verdt.

”Reuben går skjødesløst gjennom kostymerommet på Goldfadn da han kommer tilbake. Han gir frøken Morris en kompliment. Han plukker opp en blå knapp ved siden av Lillians symaskin som om han rydder, og han flørter med den lubne, pene jenta som alltid satt bak Lillian. Det har ikke falt Lillian eller Reuben inn hva hennes avreise vil føre til for ham, og at han vil miste nesten alt synet før et år er omme, og når han ikke lenger orker å ta seg fram med stokk og en hjelper, vil han trekke seg tilbake til huset i Brooklyn, spise uten appetitt hele vinteren og dø når våren kommer, ved siden av Esther i den store himmelsengen. De setter kisten hans på en roseprydet vogn med hvite fjær i alle hjørnene, og tjue menn, alle kledd i svart, gråtende og med røde ansikter, vil trekke vognen gjennom Lower East Side, og folk vil stå i kø i timevis for å vise ham en siste ære, og de elleve jiddische teatrene vil ligge i mørke den kvelden.”

Bente Klinge

Alex Capus: Et spørsmål om tid

Oversatt av Kari Bolstad, Ganesa, 2009

Denne boka fikk omsider en omtale i Aftenposten, men anmelderen var mest opptatt av de historiske begivenhetene bak handlingen, se lenken under.

Så jeg legger bare inn to utdrag som karakteriserer hovedpersonene, den tyske båtbyggeren og den engelske offiseren. De er begge historiske personer som må forsvare sine lands koloniinteresser i Afrika under første verdenskrig. Høres det litt kjedelig ut? Feil. Denne boka er gull!

http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article3481117.ece

”Mennene liker å arbeide for deg,” sa Mkenge.

”Det gleder meg å høre,” sa Rüter.

”De liker å arbeide for deg, selv om soldatene passer på dem med ladde geværer og vil skyte alle som prøver å flykte.”

Anton Rüter tidde.

”De liker å arbeide for deg, selv om de ble slept hit med vold, løgner og bestikkelser.”

”Jeg vet det,” mumlet Rüter.

”De liker å arbeide for deg, selv om forbrytere i falske uniformer satte hyttene deres i brann om natten, griset til brønnene og trampet ned åkrene deres.”

”Jeg har hørt om det.”

”De liker å arbeide for deg, selv om de ble lagt i lenker og ført hit mens konene og barna deres sov.”

”Jeg er lei for det,” sa Rüter.

”De liker å arbeide for deg selv om konene og barna deres er spredd for alle vinder, og hele landsbyer, hele områder er avfolket. De liker å arbeide for deg selv om bestefedrene og bestemødrene deres ble alene igjen og med sine siste krefter gravde sine egne graver, for så å legge seg i dem og dekke seg med jord for at de ikke skulle bli spist av hyenene.”

”Jeg vet det,” sa Rüter.

”De liker å arbeide for deg selv om soldatene driver jakt på konene og barna våre, tar dem som gisler og lar dem sulte i hjel hvis vi ikke sliter som slaver. De sender oss ut for å samle kautsjuk, og hvis vi ikke leverer nok kautsjuk på lørdag, hogger de av oss en hånd.”

”Det gjør belgierne borte i Kongo,” sa Rüter raskt, ”vi tyskere gjør ikke sånt.”

”Det stemmer,” sa Mkenge, ”men bare fordi det ikke finnes kautsjuk på tysk område.”

-----

Og her en scene der briten Spicer Simson tar sitt ukentlige bad:

Det begynte hver gang presis klokken kvart på fire med at døren til Spicers hytte gikk opp, og foran øynene på landsbypublikummet som hadde forsamlet seg på respektfull avstand i påvente av skuespillet, trådte Spicers tjener ut med avmålte skritt. Han bar en sammenrullet matte på skulderen og fullt ut bevisst oppgavens betydning rullet han den ut nøyaktig der den rituelle vaskingen skulle finne sted. Mens han var inne i hytten igjen, kjempet tilskuerne under trengsel og dytting om de beste plassene, og da han kom tilbake med et sammenleggbart badekar av grønn gummiert seilduk for så å sette det opp ved siden av matten, hadde publikum dannet en halvsirkel, der de største sto bak og de minste knelte foran. I de følgende minuttene hentet tjeneren bøttevis med vann fra en bekk like i nærheten, og da karet var fullt, stakk han fingeren i vannet for å kjenne på temperaturen, og deretter hentet han et lite bord som han plasserte en flaske sherry og et glass på. Da alt var ordnet, gikk han inn i sin herres hytte og forkynte at badet var klart.

Presis klokken fire kom så Spicer selv i døren, naken bortsett fra tøfler og håndkleet han hadde knyttet rundt hoftene. Han ble stående i skyggen under taket foran hytten, og mens han røykte en sigarett, mønstret han rolig menneskemengden som hadde samlet seg rundt badet hans. Med majestetiske skritt gikk han bort til karet, steg ut av tøflene på matten og lot håndkleet falle, hvorpå det ble fri sikt til den heltatoverte kroppen hans, og en beundrende hvisking suste gjennom tilskuerrekkene. Han rakte sigarett og munnstykke til tjeneren og gjorde et par knebøyninger, fulgt av noen armhevninger som satte slangene på skuldrene og fuglene på lendene hans i særlig livaktig bevegelse (...)

tirsdag 16. februar 2010

Skjulte skatter

De aller fleste oversettere har opplevd å sitte i månedsvis med en oversettelse, streve med den, degge for den, bli glad i den, for deretter å sende den forventningsfullt ut i verden, og så skjer det ... ingenting. Ingen ser den, ikke bokhandlerne, ikke kritikerne, ikke bibliotekene og følgelig heller ikke leserne. Det er synd for oversetteren, naturligvis, som vet at boka er knallgod og dessuten er ganske fornøyd med sitt eget arbeid, det er også synd for forlaget, som ofte er et av de små, det er synd for forfatteren, som ikke når ut med det hun hadde på hjertet, og ikke minst er det synd for leserne som ikke vet hva de går glipp av!

I denne bloggen vil jeg rette søkelyset mot bøker som ikke får så mye oppmerksomhet, men som fortjener en langt bedre skjebne enn å bli returnert uåpnet til bokhimmelen!

Jeg tenker altså ikke på bøker som allerede befinner seg i offentlighetens lys og selger seg selv, heller ikke på lettfordøyelige underholdningsromaner som er fine å ha på stranda eller på toget og deretter sjøldauer uten at noen sørger over det. Jeg tenker på bøker som kanskje bare forlaget og oversetteren vet er gode.

Selvfølgelig vil jeg skrive litt om egne oversettelser som har fått lite eller ingen oppmerksomhet, men jeg vil også invitere kolleger til å fortelle om egne oversette oversatte hjertebarn. På den måten håper jeg å åpne en kanal slik at oversette oversettelser når ut til iallfall noen lesere.

Noen av bøkene vil være forholdsvis nye og i handelen – andre vil du bare finne på et bibliotek nær deg.

For ordens skyld: Vi oversettere får ikke royalties – vi har fått vårt honorar, som er helt uavhengig av opplag og salg.

Siden jeg nå sitter her og oversetter dagen lang, kan det godt hende at jeg også skriver litt om andre oversettelsesrelaterte temaer, eller inviterer andre til å gjøre det. Vi får se hvordan det går.

Martin Suter: Small World

Oversatt av Kari Bolstad
Ganesa 2008

Se forsidebilde her.

”Til far” står det på forsatsbladet, og vi forstår snart sårheten bak den lille dedikasjonen. For hovedpersonen Konrad Lang får Alzheimers, og sykdomsforløpet er skildret så tilforlatelig at legen min sier at hun anbefaler denne boka til kolleger og pasienter. Men den vemodige undertonen til tross, noen trist bok er dette ikke. Snarere har vi med en krim å gjøre, eller en underholdningsroman av det lødigere slaget. For etter hvert som Konrad fjerner seg stadig mer fra nåtiden, dukker han desto dypere ned i fortiden – og der skjuler det seg en forbrytelse som noen i hans nære omgivelser ikke ønsker at han skal huske. Jeg røper ikke mer, men spennende blir det ...

Forfatteren Martin Suter er sveitser, og handlingen er lagt til den pengesterke overklassen i en by som ikke nevnes ved navn, men må være Zürich. Suter forteller småpussig og elegant – og jeg har etter beste evne prøvd å følge opp på norsk. Resultatet får andre bedømme – jeg har iallfall hatt det morsomt!

Og hvorfor i all verden heter denne sveitsiske boka ”Small World”? Jo, så lenge Konrad er i stand til det, tyr han til floskler fra sin overklassetilværelse for å dekke over at han ikke kjenner igjen folk – som ”Gleder meg, frue” eller ”Har ikke vi truffet hverandre i Biarritz?” eller ”Small world”.

Her blir et par av Konrads medpasienter på pleiehjemmet presentert:

Herr Kern, en forhenværende lokomotivfører, som ikke bar noen ytre tegn på at han hadde noe her å gjøre, sørget for ro og orden i fellesrommet. ”Hold de tåpelige munnene deres, da,” overfuste han fru Schwab og dokka hennes med regelmessige mellomrom. ”Snakk tysk, da!" befalte han herr Stohler når han igjen hadde latt en talestrøm fosse ned over en medbeboer.

Herr Aeppli, forhenværende arkivar i kommuneadministrasjonen, alltid iført en eventyrlig blanding av andre beboeres klesplagg, gikk fra rom til rom og foretok vareopptellinger og skapkontroller.