onsdag 29. juni 2011

Fortjente fremførelser

Om å anmelde fremførte tekster

Av oversetter Hedda Vormeland

(En forkortet utgave av dette debattinnlegget sto i Morgenbladet 10. juni 2011.)

Å være eller ikke være: dét
er spørsmålet. For hva er edel ferd?
Å tåle dette regn av sten og piler
en bitter skjebne sender mot oss? Eller
å trekke sverdet mot et hav av sorger,
og gjøre slutt på dem?

Hamlets kvaler er velkjente og vakkert formulert. Hvem skrev disse ordene? Shakespeare, naturligvis. Men vent litt – The Bard skrev aldri en eneste stavelse på norsk. Ovenstående linjer er ført i pennen av André Bjerke. En oversettelse eller gjendiktning har en mer komplisert tilblivelseshistorie enn et jomfruelig uoversatt verk. Denne monologen er Shakespeares verk, men også Bjerkes. Det er ingen tvil om at det er Shakespeare som har skrevet Hamlet, men ordene, klangen, rytmen i den norske versjonen er hundre prosent Bjerke.
          Daniel Hahn, oversetter og kritiker, understreker dette poenget i en artikkel i nettmagasinet Words Without Borders. Han forteller at han selv ofte anmelder oversatte bøker uten å omtale oversetteren spesielt, og at han heller ikke forventer omtale i enhver anmeldelse av oversettelser fra hans hånd. Hahns holdning er pragmatisk: I en anmeldelse av en gitt bok må den tilmålte plassen brukes på det som er viktig ved nettopp denne boken – og ofte er det noe annet enn språkføringen. Men Hahn skriver videre at han forventer at litteraturkritikerne har en viss forståelse av hva en oversetters arbeid innebærer, og hva som er oversetterens bidrag til verket. Hvis en oversatt roman berømmes for poetisk språk, er det ikke bare forfatterens fortjeneste.
          Hahns svar er ett blant mange mulige på spøsmålet om hvordan man kan anmelde oversettelser. Dette temaet diskuteres overalt hvor oversettelser omtales, og i ny og ne blusser en debatt opp også her til lands – senest i forbindelse med en oversettelse av Thomas Pynchons Mot dagen. Den interesserte leser kan finne mange artikler om emnet på Words Without Borders' nettside.
          Vi vet en del om hva som er god litteratur, men hva kan vi si om oversettelser? Hvordan vet vi om en oversettelse er god? Oversetternes mål er på et vis å gå i ett med tapetet. Vårt arbeid er vellykket om ingen ser det, om leseren glemmer at hun ikke kan russisk, spansk eller nederlandsk. Hvorfor er da oversettelsesanmeldelse et viktig spørsmål, kan ikke en oversettelse bare anmeldes som en hvilken som helst bok? Til en viss grad kan den det: Et plot som ikke henger sammen, kan ingen oversetter redde, da har man med en dårlig bok å gjøre og trenger kanskje ikke si så mye mer. Men den oversatte litteraturen – verdenslitteraturen! – er fundamentalt annerledes enn den uoversatte og fortjener å behandles deretter.
          Først og fremst er det, som Hahn skriver, viktig å være klar over hva oversetterens arbeid med teksten innebærer. Den tyske oversetteren Isabel Bogdan sammenlikner sitt arbeid med skuespillerens. Akkurat som en skuespiller må oversetteren tilegne seg teksten, gjøre den til sin egen, for så å «gjengi forfatterens stemme, men med sin egen». Bogdans sammenlikning gjør det kanskje enklere å begripe fremføringen, for å kalle den det. En oversettelse er bare én versjon. Det finnes uendelig mange flere mulige versjoner av en tekst, akkurat som det finnes utallige mulige tolkninger av Hamlet eller Hedda Gabler. Denne gangen gjorde de det akkurat slik. Når vi går skuffet eller løftet ut av teatersalen, har vi et språk for å snakke om det av opplevelsen som ikke er Ibsens, men skuespillernes skyld eller fortjeneste. Kan vi finne et tilsvarende språk for oversettelseskritikk?
          Hvis hvert enkelt ord i ethvert kildespråk hadde en ekvivalent i målspråket, kunne maskiner gjort jobben. At det ikke er slik, vet enhver som har fått lukrative tilbud dumpende ned i innboksen, med «Tusen takk fra dypet av den store edle svar» og «Vennlig hilsen hjerte». Om oversettelsen ikke er helt patent, skjønner vi hva avsenderene vil. De vil ha pengene våre. Men skjønner vi hva Hamlet vil, hvis vi kjører hans monolog gjennom maskinen?

Å være, eller ikke være: det er spørsmålet:
Enten 'tis edlere i sinnet til å lide
Den slynger og piler av opprørende formue,
Eller for å gripe til våpen mot et hav av problemer,
Og av motstridende utgangen dem?

Ingen kan påstå at dette er en adekvat oversettelse. Men hvorfor er den så dårlig? For det første naturligvis fordi den er fullstendig uleselig. Innholdet er som blåst bort. Men også fordi den på ingen måte svarer til originalens stil, rytme og konnotasjoner. Det er her det dreier seg om fremførelse. Maskinteksten er ikke fremført.
          Vi oversettere jager kanskje etter vind, men det vi prøver å sette sammen, er ord, setninger, avsnitt som kan gi leseren en tilsvarende opplevelse som den som leser originalen på sitt eget morsmål. Og derfor kommer oversetteren i en særstilling i møtet med teksten. Oversetter Merete Alfsen har formulert det slik: «Det karakteristiske for en oversetters blikk på en tekst er at det er et praktisk blikk.» Oversetteren kan ikke være bare lystleser eller litteraturviter – hun eller han må identifisere de grepene som gir en effekt, og så prøve å gjenskape disse i sitt eget språk.
          Kildeteksten må rives opp med rot og plantes i målspråket så tilforlatelig at en forbipasserende vandrer ikke et sekund stusser over å se en daddelpalme på Dovrefjell. Nei, den er ikke derfra, den kunne ikke kommet dit av seg selv, men nå står den der, og der hører den til. For å klare å potte om skjøre planter må oversetteren også være en innsiktsfull gartner og vite (eller skaffe seg rede på) hva som hører med til en gitt vekst, og hva som er en del av omgivelsene. For å ta et enkelt eksempel: En oversetter må vite at overfloden av eiendomspronomener i engelske kildetekster er der fordi det engelske språket benytter slike pronomener som bestemte artikler, og at det ville være dårlig håndverk å la hovedpersonen i norsk språkdrakt hive etter pusten sin – som om han hadde noen andres pust å hive etter.
          Siden hver eneste setning innebærer minst like mange valg som ord, og hvert valg ofte har flere likeverdige løsninger, finnes ingen fasit. Det finnes gode oversettelser, det finnes knakende gode, men ingen er perfekte. Alle oversettelser inneholder mislykkede valg og enkelte rene bommerter. Og nettopp derfor er de anmeldelsene som først og fremst forholder seg til en oversatt bok som en oppgave av typen «finn fem feil», lite interessante. Det vil ikke si at slurv skal tolereres i en oversettelse bare den for øvrig er godt ment. Men en oversettelse har, som ethvert annet kulturuttrykk, krav på å betraktes som en helhet, og som en villet helhet.
          Hvis helheten er mislykket, er det på sin plass at anmelderen spør seg (og gjerne prøver å svare på) hva årsaken er. Gi gjerne eksempler. Ble alle gjentakelsene for manierte, faller ungdomssjargongen død til marken? Hvorfor fungerer det ikke? Som alle andre skapende utøvere vil oversettere gjerne ha velfundert og skikkelig kritikk. Den som har fremført det angjeldende verket, kan lære av slik kritikk og bli bedre, men det kan også alle kollegene, andre anmeldere, litteraturvitere og lesere.
          Vi må vite litt om hva som skjer når en tekst vandrer. Og det er slik verdenslitteraturen blir til. Maskiner kan aldri lage verdenslitteratur. For meg og alle andre som ikke leser fransk, ville Madame Bovary vært en lukket bok dersom åpningslinjene lød som følger: «Vi var i studien, da rektor inn, etterfulgt av en ny borgerlig og kledd i en gutt sin klasse som brukte et stort skrivebord. De som sov våknet, og alle steg som overrasket på jobben hans.»

torsdag 23. juni 2011

Knausgårdsafari

Av oversetter Sara Koch, som oversetter fra norsk til dansk

I sommer stod jeg på en klippe i Sørlandet i Norge og var så svimmel at jeg næsten faldt, ikke fordi jeg kiggede på den smukke sørlandsnatur med de runde, sorte klipper, blåbærrisene og holmene ude i skærgården med de kridhvide træhuse der lyste op i solskinnet. Nej, jeg var svimmel fordi jeg var forsvundet lidt for langt ind i en roman. Det var Karl Ove Knausgårds selvbiografiske 6-binds værk: ’Min kamp’, og jeg var i Sørlandet, hvor dele af den foregår, for at oversætte værket til dansk. Jeg rejste derop for at opleve de steder værket foregår, se dem med egne øjne, og forhåbentlig få en erfaring der styrkede mit arbejde. Men nu stod jeg lige inden afrejse og havde mistet perspektivet.
I Sørlandet bor jeg i en forfatterlejlighed på den lille ø Andøya uden for Kristiansand, ikke så langt fra der hvor Knausgård boede som ung. En lejlighed der optræder i bind 1, noget jeg først opdagede efter at have booket opholdet. Forfatterlejligheden ligger som en del af en lystgård med direkte udsigt til havet. Det er komponisten Ole Bulls gamle lystgård, hvor han efterlod sin franske kone og deres børn i den bidende vinterkulde, hvor hun efter sigende mistede forstanden. Men solen skinner og lavendlerne blomstrer, og til lystgården hører et bådehus nede på de rundslebne, sorte klipper ved havet. Jeg får nøgler til hele huset, og har altså en hel lystgård til disposition – undtagen loftsetagen, for der bor en trompetist.
Jeg oversætter på livet løs, samtidig med at jeg bruger pauserne til at undersøge det sørlandske landskab. For hvad skal man kalde ’svaberg’, de runde, sorte klipper, og ’heiene’, de lyngbevoksede skråninger som er alt for små til at være heder, men dog er det biologisk set, og ’myrene’, de sumpede områder hvor der vokser ’myruld’, på dansk ’kæruld’, men som er for store og tørre til at være kær og for små til at ordet mose klinger rigtigt.
Samtidig rejser jeg ind til Kristiansand by hvor jeg ser alle de ting der er omtalt i bøgerne: hotellet der brændte en uge efter Knausgårds far lå døddrukken derinde; bedemanden; kvarteret hvor farmoren boede, og hvor faren lå i sit eget skidt og døde; huset hvor Knausgård boede helt alene som 15-årig i den periode hvor faren begynder at drikke; Varoddbroen, det imponerende bygværk som optræder flere gange i bogen og så turen ud til huset i Tveit hvor Knausgård boede som teenager.
Min mand er med i bilen, og han ser med skepsis på det han kalder »Knausgårdsafari«. Der er hverken kort eller internet på lystgården, så vi kører lidt efter min litterære hukommelse, over Varoddbroen, forbi Hamresanden, hvor børnene bader og flere af Knausgårds venner bor, vi kører videre ad vejen med en bebyggelse, der bliver mere og mere spredt. Jeg ved ikke hvor langt der er, den slags informationer rummer min litterære hukommelse ikke, men vi kommer forbi Timenes-krydset. Det kender jeg, for det er målet for Knausgård og hans ven Jan Vidar da de er 14 og skal crashe en nytårsfest. De er blevet tilbudt lift af forældrene, men fordi de har fået en lidt ældre ven til at købe øl, tør de ikke andet end at gå med de klirrende plastikposer.
Bind 1 beskriver over halvtreds sider denne nytårsaften hvor de går og går i knædyb sne i femten frostgrader med to plastikposer fulde af øl for at komme ned til busstoppestedet ved Timenes-krydset. Men det er sommer nu, og vi kører og kører. Der er småkirker og menighedshuse ved hvert et gadehjørne, og bebyggelsen er efterhånden ganske spredt. Mere end noget andet ligner stedet med sine lidt lurvede, hvide træhuse en mindre amerikansk by i bibelbæltet. Den smukke sørlandsnatur med svaberg og kystnatur er væk. Jeg får en yderst klaustrofobisk fornemmelse og kan slet ikke få stedet til at passe med Knausgårds beskrivelser. Min mand og jeg kigger jævnligt på hinanden, og på et tidspunkt begynder vi at spekulere på, om vi er kørt for langt eller forkert. Men så dukker der endelig nogle stednavne op, der stemmer overens med min litterære hukommelse. Da vi når frem, er jeg forundret og overrasket over forskellen mellem min oplevelse og Knausgårds, men måske kan det forklares med de 25 år der ligger mellem oplevelserne. På vejen hjem kører vi forbi det nye universitet.

Da jeg kommer tilbage til lystgården, sidder jeg med en passage hvor Knausgård rejser fra Stockholm til Kristiansand, hvor han skal holde et foredrag på universitetet om sin debutroman, der møder han vennen Geir, som også bor i Stockholm, men som er vokset op på Hisøya, en ø lige ved siden af Tromøya, hvor Knausgård voksede op. De to går en tur i Kristiansand, ser på hotellet der brændte en uge efter faren lå døddrukken derinde, huset hvor farmoren boede og faren døde og kører dernæst over Varoddbroen, gennem Timenes-krydset, forbi Hamresanden og ud til Tveit. Og ganske som jeg, reagerer Geir med vantro:

»Geir standsede bilen neden for huset. Han lo.
          − Boede du der? Midt inde i skoven? Det er jo helt isoleret! Der er ikke et menneske her! Så øde … Det er det rene Twin Peaks, hvis du spørger mig. (…)
          Han lo videre mens jeg pegede på stederne. Og jeg måtte også le, for jeg så det med hans blik, alle de gamle forfaldne huse, bilvrag på gårdspladserne, lastbiler parkeret udenfor, hvor langt der var mellem husene, og hvor fattigt alting virkede. Jeg forsøgte at forklare hvor dejligt vores hus havde været, og hvor godt det havde været at bo her, at jeg ikke savnede noget, at alt var her, men …
          − Helt ærligt! sagde han. − Det må have været en straf at bo her.
          Jeg svarede ikke, var lidt irriteret, havde behov for at forsvare det. Men gad ikke. Det var det samme her, den indre oplevelse der fik alt til at gløde af mening, fandt ikke genklang i det ydre« (Min kamp 2, side 640).

Dagene og siderne går, der er ikke så meget tid til andet end at oversætte, men for ikke helt at få kuller går turen dagligt ned til vores private bådehus nede på klipperne, som jeg så fattigt stadig kalder »svabergene«, for selvom jeg dagligt sidder på dem og kigger ud på havet, finder jeg ikke noget godt ord for dem. Dagligt kører jeg også til byen, gerne på fisketorvet, og middagen står inspireret af bogen på krabber:

»Der lugtede af salt derinde. I diskene lå fisk og rejer på is. Farmor, som havde pelshue og en mørk, fodlang frakke på, stillede sig i køen foran en af diskene, mens jeg gik hen til en trækasse som var fuld af levende krabber. Oversiderne var mørkebrune som rådne blade, undersiderne gulhvide som knogler. De sorte, knappenålsagtige øjne, følehornene, kløerne som raslede når de kravlede oven på hinanden. Krabberne var som en slags beholdere, tænkte jeg, beholdere med kød. At de kom fra dybet, og var blevet trukket herop, som også alle de levende fisk var, var eventyrligt« (’Min kamp 1’, side 418).

Efter en tur til Tromøya går turen hjem gennem Sverige med en næsten færdig oversættelse af bind 2. Bogen handler blandet andet om livet i Stockholm som forfatter og familiefar, og er pakket ind i en rammefortælling: Knausgård er på ferie med sin kone og sine nu tre børn. Og det er ikke let, men derimod et værre kaos af skrigende unger og hylende forældre i en Eventyrpark i Sydsverige. De kan slet ikke finde ud af det der med at holde ferie; Knausgård vil meget hellere sidde derhjemme og skrive.
Og jeg sidder i bilen på vej hjem til min egen ø i Danmark, Strynø, gennem Sydsverige, med to børn i bilen, som har ferieret hos farmor og farfar og ikke har fået den ferie sammen med mor, som de havde håbet på, men skamløst er skubbet til side til fordel for en roman. Vi kører forbi selvsamme Eventyrpark, men jeg har gudskelov forstand nok til at køre forbi. Knausgårdsafarien er ved at være forbi for nu.

»Jeg havde aldrig troet at jeg skulle køre bil, det hørte ikke med til mit selvbillede, så desto stærkere var glæden da jeg kørte hundrede og halvtreds på motorvejen på vej hjem, i den jævne, næsten dovne rytme som dukkede op der, blinke ud, overhale, blinke ind, i et landskab der først var skov, siden en lang, lang bakke af vidstrakte kornmarker, lave gårde, intenst smukke klynger og småskove af løvtræer, med havet hele tiden som en uendelig blå kant i vest.
    − Se, sagde jeg da vi kom op på toppen, og det skånske landskab lå under os. − Hvor er det dog smukt!
    Gyldne marker, grønne bøgeskove, blåt hav. Alt sammen intensiveret og næsten skælvende i lyset fra den nedadgående sol.
    Der var ingen der svarede.
    At John sov, det vidste jeg. Men var dem bagi også faldet i søvn?
    Jeg drejede hovedet og så mig over skulderen.
    Jovist. Der lå tre piger med åbne munde og lukkede øjne.
    Lykken eksploderede i mig.
    Et sekund, to sekunder, måske tre sekunder varede det. Så fulgte skyggen der altid kom bagefter, lykkens mørke slæb« (’Min kamp 2’, side 600).

Men inden jeg kørte hjem til min egen virkelighed, stod jeg stod jeg altså på klipperne på en ø i Sørlandet og var svimmel fordi mit liv og ’Min kamp’ var ved at smelte sammen. Jeg var rejst derop for at gå i den unge Knausgårds fodspor, for at komme tæt på romanens virkelighed. Men uanset hvad jeg gjorde, var det som om, jeg snublede ned i den.
Der er ingen tvivl om at mine oplevelser gav mig en erfaring, der fik min oversættelse til at glide lettere. Den rejse var guld værd for mig. Men jeg var ikke tro mod mig selv. Jeg var gået for langt. Jeg var ikke oversætteren, jeg troede, jeg var romanen, og blev således bare en skygge af mig selv.
          For hvis jeg helt lader romanens univers blive mit, udsletter jeg mig selv og har ingen erfaring at trække på, og uden erfaring, vil den danske tekst klinge hult og blive en skygge af den norske original. Nu sidder jeg med bind 5, som foregår i Bergen, og snart rejser jeg derop. Men denne gang sætter jeg mig i førersædet. Jeg vil suge byens lyde og dufte til mig, mærke regnen på egen krop. Jeg vil finde mig selv i teksten og byen og således trække på min egen erfaring i en stræben efter at komme så tæt på oversætterens mål som muligt: at være tro mod både teksten og det danske sprog.

(Dette essayet sto i den danske avisen Politiken 11. juni 2011.)

mandag 20. juni 2011

Bokklubb for japanere?

Av Cecilie Winger, leder for Norsk Oversetterforening

Litteraturklubben reklamerer heftig for Haruki Murakamis mursteinsroman 1Q84. ”Japans største boksuksess noensinne!” står det over helsider. Men er det den japanske utgaven de selger? Ingenting tyder på annet.

Dessverre er de ikke alene om å glemme å nevne oversetteren. Det skjer hele tiden og skyldes nok heller forglemmelse enn bevisst fortielse. Men § 3 i Åndsverklovens slår fast at "Opphavsmannen har krav på å bli navngitt slik som god skikk tilsier". Det gjelder også annonser. 1Q84 er oversatt av Ika Kaminka.

Oversettere er språknerder som syns det er stas å sitte ved tastaturet og snirkle med ordvalg og syntaks. Det er et ensomt yrke som gir liten uttelling på kontoen og statussiden. Vanlige lesere, ja, litteraturkritikere også, tenker sjelden over at noen i hver eneste setning har foretatt valg som bestemmer hvordan teksten i boka de sitter fordypet i er blitt. Mange mener oversetterne gjør best jobb når de ikke selv er synlige i teksten, altså når leseren ikke stusser over at Anna Gavalda er så dreven i nynorsk eller at Goethes Faust snakker ramsalt riksmål.

Oversetterne bringer verdenslitteraturen til norsk, og skal ha respekt og kred for innsatsen.

(Denne replikken sto i Aftenposten 20. juni 2011.)

lørdag 18. juni 2011

Hvem latterliggjør hva?

Av oversetter, kritiker og forfatter Jon Rognlien

(Denne teksten sto i Klassekampen 18. juni 2011. Se også NO-leder Cecilie Wingers innlegg HER, oversetter Fartein Døvle Jonassens innlegg HER og HER og Jon Rognliens innlegg HER.)

I Bokmagasinet 11. juni hekter bokredaktør Karin Haugen seg på Morgenbladet-debatten om Herman Willis' slakt av Pynchon-oversettelsen for å fortelle oss at hennes egne anmeldere samme dag samler seg til seminar om dette emnet. Dét er bra, men hennes framstilling av saken er ikke så bra.

Haugen sier at oversetteren – Fartein Døvle Jonassen – i sitt innlegg i Morgenbladet forsøkte «å latterliggjøre kritikervirket». Sannheten er helt motsatt. Døvle påpekte at kritiker Willis ødelegger kritikervirket ved 1) å vise til feil som ikke er feil, 2) å vurdere en bok han etter all sannsynlighet ikke har lest, 3) å plagiere i omfattende grad andres omtaler av samme bok.

Videre sier Haugen at «Norsk oversetterforening var heller ikke gode lesere når de forferdet hevdet at Willis anså oversettelsen for å være ‘et overlagt, litterært drap på en tekst’.» Utover den nedlatende posituren Haugen inntar («forferdet hevdet»), er dette også helt feil. Det var jo nettopp Willis som påsto at det var skjedd en forbrytelse: «Oversettelsen prøver hardt å ødelegge leseropplevelsen». Og så ga han seg til å snakke om å anmelde boka til litteraturpolitiet – hva han nå kan ha ment med det.

Denne debatten har handlet om én ting: et krav fra en seriøs yrkesgruppe om å bli tatt på alvor. Feil forekommer i alle oversettelser og feil må gjerne påpekes, men da må anmelderen ta seg bryet med å være vederheftig. Det er anmeldelser som Willis' som «latterliggjør kritikervirket», ikke reaksjonene fra oversetteren og hans kolleger.

fredag 17. juni 2011

"Dylan-konkurransen ingen spøk" eller "Hvem var Lady?"

Av oversetter Birger Huse 

(Innlegget viser til DENNE artikkelen.)

Cecilie Wingers redegjørelse for juryens valg og vurderinger reiser etter min mening enkelte viktige spørsmål. For å ta det sentrale først: Hun sier at vinnerteksten ”flere steder har en ganske fri tilnærming til originalen”.  Jeg vil hevde at den ikke bare er fri, men for fri, hvis vi legger vanlige oversettermål på det. Flere steder står det noe helt annet enn i originalen, det er lagt til nye elementer og tatt bort utsagn, uten at man skjønner at det kan være nødvendig eller ønskelig. 

Dylan sier ”tvers over min svære messingseng”, noe annet enn ”legg deg hos meg”, og han foreslår ikke ”leik deg med meg” (linje 3), men gjentar tittelordene ”Lay, Lady, lay” fra første linje. Vi får vel tro gjentagelsen er bevisst? Og når han gjentar dette også i slutten av. 1.vers, vil jeg tro at forfatteren virkelig mener det slik, mens oversetteren helt malapropos dikter til noen uforklarlige ”steg etter steg, berrføtt uti blomstereng”. Handlingen foregår innendørs, hvorfor tillegge forfatteren vandring i blomstereng på dette punkt!
          Fri diktning (banalisering?) også i 2. vers: ”du får meg ør og yr, blir du til dagen gryr, skal du sjå ein lystig fyr”. Men hvem snakker om dette? Ikke forfatteren. På den annen side er henstillingen til damen om å få mannen til å smile falt ut.
          I tredje vers tar det helt av: ”Du drøymde om bryllupskaka lenge nok/du kan få ein sleik med krem alt no/Så gløym vesle Askepott sitt trappetråkk/nyss fann prinsen ein mista sko”. Ikke noe av dette står i originalen, og jeg tror ikke det er noe heldig grep å dikte Askepott og prinsen inn i Dylans tekst, som bare henspiller på uttrykket ”You can’t have your cake and eat it too”, altså få i pose og sekk. Poenget med at damen ikke skal lete lenger etter idealmannen når han står rett foran henne, er forsvunnet.
          Når det gjelder avvik uten dekning, spørs det likevel om ikke siste vers tar prisen. Istedenfor Dylans lavmælte ønske om å se damen i morgenlyset og kunne rekke ut hånden og berøre henne, får vi skissert et handlingsforløp og ”en kjole slengt i et lint refreng”, samt en innbilsk poet som lokker damen med at hun skal våkne i hans sang! Det er ingen dekning for denslags fantasier i Dylans tekst.
          Jeg synes ikke en gjendiktning (hvis det var det konkurransen gjaldt) bør endre originalens mening, bilder og uttrykksmåte mer enn strengt nødvendig. Intensjonen må ivaretas, som Cecilie Winger skriver.
          Hun gjennomgår også en del av vanskelighetene i sangen, men ikke denne: Allerede i tittelen har vi problemet med ”Lay” som grammatikalsk ikke er imperativ av ”å ligge”. Jeg har sett hevdet at dette er ordet man bruker til en hund for å få den til å ligge stille. Når forfatteren gjentatte ganger bruker Lay (og Stay), er det liksom hundeordrer. Han lager altså assosiasjoner og ”dobbeltbunn”. At Lady er en hund (også) synes å bekreftes av ”Whatever colors” (1. vers). Hunder er visstnok fargeblinde eller ser farger dårlig, og velger man denne tolkningen, er det en del som faller på plass. Finnes det noen mulighet for at teorien om at Lady (også) er en hund kan ha noe for seg, montro? Dylans tekst ville da bli litt mer ved, synes jeg. Mer enn vanlig gnål av typen: Bli litt til a’!
          Det er visst så at Dylan kommer til Norge snart. Kan noen få spurt om han har hatt eller har diktet en hund som heter Lady og er fargeblind?

onsdag 15. juni 2011

Det er ikke noen spøk å oversette Dylan

Eller: Hvor mange varianter finnes det egentlig for ordet "lady" på norsk?
av Cecilie Winger, leder i Norsk Oversetterforening

"Er det noen vanskelig jobb, da?" er et typisk spørsmål vi oversettere får når vi treffer folk der ute i virkeligheten. "Er det ikke bare å oversette det som står der?"  (Dette spørsmålet kommer gjerne etter at de forundret har spurt: "Bruker man ikke maskiner til slikt rutinearbeid nå for tiden?")
            Jo, ja, det kan faktisk ha sine ufordringer. I slike samtaler utfordrer jeg ofte folk til å få fram den doble meningen i den snertne engelske formuleringen "on the other hand, you got fingers". De som får til den, bør vurdere å bli oversetter. Men ... det er ikke for ingenting oversetteri kalles "Det umuliges kunst".

Foranledningen til at jeg igjen kom til å gruble over disse problemstillingene, var at Bob Dylan sannsynligvis fylte 70 år i slutten av mai i år. Dylanologene strides riktignok om hvilket år His Bobness ble født, men Norsk Litteraturfestival, Dagbladet og Norsk Oversetterforening tok likevel sjansen på å feire ham i år, i likhet med flertallet av gratulanter. Det gjorde vi ved å utlyse en konkurranse om hvem som kunne levere den beste gjendiktningen av Dylans klassiker "Lay Lady Lay" fra 1969.
I juryen for denne konkurransen satt kunstnerisk rådgiver for Litteraturfestivalen, Endre Ruset, Dagbladets litteraturansvarlig, Fredrik Wandrup, og undertegnede. Vi fikk inn en tjukk bunke på 194 bidrag, og i flere uker gikk vi alle tre og nynnet oss gjennom de innsendte forslagene. Og det er ikke ofte man får fråtse i så mange ulike tolkninger av en og samme tekst. Her var det mer enn nok materiale til at vi for evig tid kan pensjonere setningen: "Er det ikke bare å oversette det som står der, da?" For hva er det som står her, og hvordan skal vi vel oversette det?
Enhver tekst byr på oversettermessige utfordringer. Dylans romantiske tekst er ikke noe unntak. Her er det først og fremst refrenget som må sitte. Dessuten må intensjonen ivaretas, det samme må sangbarhet og rytme. I tillegg kommer det noen temmelig vriene metaforer, som til alt overmål er på rim – og alt dette hjalp juryen med å skille klinten fra hveten.
De vanskelige metaforene måtte vi selvsagt kikke ekstra nøye på. De ble tolket på mange forskjellige måter. La oss begynne med: "Whatever colors you have in your mind/I’ll show them to you and you’ll see them shine". Her er noen få forslag til løsninger:

1) Uansett hvilke farger du har inni deg/Jo, de kan skinne, la meg vise deg
2) Og alle fargene i sinnet ditt/Jeg skal vise deg de, la de skinne fritt.
3) Same kva du kjenner i bringa di/Skal eg fargelegge verda di
4) Du syns at verden din er mørk og grå/Kom jeg skal skinne, og få himm'len blå

I et annet vanskelig rim synger Dylan: "His clothes are dirty but his hands are clean/And you’re the best thing that he’s ever seen". Hva konkurransedeltagerne foreslår? Her er noen av forslagene:

1) Han går i skitne klær men sjela hans er ren/Og du har gjort den ny som knopper på en gren
2) Trass skjettåt skjurte har han så rein ei hu’/Og finar finst ikkje for han enn du
3) Hæin er litt slitin, denni karen din/Men du er vakker. Og du ska bli min
4) Hans klede er skitne, men ei hans hud/Og du er hans dronning, du er hans gud
5) Skjorta er skitten, men hendene er rene/og du er den peneste av de pene.
6) Hans klær er rynket, men hans blikk er rett/og du er det nydeligste han har sett.

La oss slenge inn et tredje eksempel på hva denne teksten byr på av utfordringer: Der Dylan ordlegger seg: "You can have your cake and eat it too", svarer noen av hans norske gjendiktere:

1) Du kan smake kaka, du kan også spis den opp
2) Ikke vent mer på livets dans/Smak på den, nyt den nå
3) Hopp ned fra gjerdet, for en ny dag er nær!/Grip den begjærlig selv om hjertet blør!

For juryen var det kanskje vel så interessant å se hvordan innsenderne hadde variert oversettelsen av vanligere begreper, som ”big brass bed” og ”lady”.
For å ta det siste først, var det vanligste ordet for ”lady” rett og slett kjære. Regner vi med kjære deg og kjære min, topper det listen med 36 forekomster. På andreplass kom kvinne med 22 treff, mens jente/jenta (mi) dukket opp 15 ganger, lady 12 ganger. Baby, med ulike stavemåter ble brukt sju ganger. Frøken seks ganger, mens frue bare er brukt av én innsender. Dame/dama/dama mi, derimot, finner vi fem ganger. Varianter av lille var ganske vanlig, så som lille, lille du, lille fe, lille lilje og litle. Donna ble brukt to steder. Det samme ble kjerring, mens ludder bare hadde én røst. Andre oversettelser som bare ble brukt én gang, er: deilige deg, dronning, engel, hulder, kjæraste, kjæsti, min venn, søster, søta, søte du og venus.
Sist, men ikke minst må egennavnene nevnes: Heidi x 5 , Lisa x 2 , Molly Mavi x 2, Eva x 2, Ane, Sara, Wanda, Maria, Mia, Vivi, Linn, Laila, Lena, Lina og, tro det eller ei: Kåre.
Så ulikt er det altså mulig å oversette.
Hvis vi skal se på det andre leddet i sangens første linje, ”my big brass bed”, er ikke variantene færre. Hyppigst forekomst har selvsagt messingseng, men i mange varianter. Med fare for at dette skal lyde som en midtsemesteroppgave i statistikk grunnfag, ramser jeg dem opp: Mega messingsenga mi, den digre messingsenga min, messing senga mi, messingsenga mi x 8, messingsenga, messingsengen min x 13, mi breie messingseng x 2, mi mjuke messingseng, mi store messingseng x 7, min messing seng x 2, min messingseng x 9, MIN messsssing ssssseng, min digre messingseng, min myke messingseng, min seng av messing, min store messing seng x 4, min store messingseng x 3 og min store seng av messing. Det finnes altså totalt 58 messingsenger.
Men det er mange andre typer senger som dukker opp. Les bare selv: deilig, fin seng, den fine senga mi, den store sengen mi x 2, dobbeltsenga mi x 2, himmelsenga mi x 2, king size-senga mi x 2, kveldsengen, min store stålseng, min støpejernsseng, min superseng, min stolte seng, min store himmel seng x 2, min store hvite seng, min store seng, min store seng av gull, min store seng av tre, min store seng x 7, min store smijernsseng.
Det er mer, mye mer: min fyrsteseng, min gyldne seng, min himmelseng av gull, min himmelseng, min king size seng, mi bronseseng, mi deilige svette seng, mi himmelseng x 6, mi mjuke seng x 2, mi seng av bling, mi store gylne seng, mi store seng, mi store staselege seng, min myke brede seng, min myke seng.
Det er brede senger også: breisengje mi, min store brede seng, mi breie seng x 3, min brede seng x 2, min brede, lune seng, min breie blanke seng. Og bare ”seng”, uten forsterkende adjektiver: mi seng x 3, min seng x 7, senga mi x 16, sengen min x 5, sengen din, sænga mi, senga vår, senga x 2. Dertil kommer skuvsenga mi, smijernsenga mi, sprinkelsenga mi, sandsteinssenga mi og min sasse seng.
Av friere tolkninger kan jeg nevne: armen minn og min arm, min myke madrass, mitt brede bryst, min mektige madrass, min digre dype divan, dyna mi, knall kule køy, lappeteppet mitt, min divan, min faste favn, vår sommereng, mitt silkeee pled, mitt store tomme reir, mitt enkle bed, mitt fang, mitt nakne hus, mitt rede, min store favn og omsider: min breie brisk.
Juryen leste selvsagt alle tekstene anonymiserte, og følgelig med uhildet blikk. Vi hadde noen friske diskusjoner, men førsteplassvinneren, Johan Diderik Beichmann, var vi heldigvis helt enige om. Til tross for at vinnerteksten flere steder har en ganske fri tilnærming til originalen, var vi samstemte om at sangbarhet, metaforer og intensjon sitter som det skal. På andre plass utpekte juryen Ragnhild Setsaas, og på tredje kom Odd Goksøyr. I tillegg fikk Stina Vogt hederlig omtale for å ha levert den mest originale tolkningen.
En forbausende stor del av innsenderne hadde, i likhet med vinneren, valgt å skrive på nynorsk, noe som kanskje henger sammen med den utbredte oppfatningen at nynorsk er mer poetisk. Derimot overrasker det sikkert ikke at en stor del av deltagerne var menn. Kun 52 av 194 innsendte bidrag var skrevet av kvinner.
Under årets litteraturfestival på Lillehammer arrangerte vi så en storslagen bursdagsfeiring for Bob Dylan – med musikalske og litterære godbiter. Høydepunktet var da vi tildelte hederstittelen Norges beste Bob Dylan-oversetter til Johan Diderik Beichmann. Deretter fremførte Husbandet, med Tom Roger Aadland i spissen, Beichmanns  norske tekst. Hvordan han hadde løst tekstens utfordringer? Les og nynn selv:

«LEGG DEG HJÅ MEG»

Legg deg hjå meg
i mi breie messingseng
Leik deg med meg
i mi breie messingseng
Kva helst av fargar
løynt i hugen din
skal eg få liv i
så du ser dei skin
Steg etter steg
berrføtt uti blomeeng

Bli litt hjå meg
du får meg ør og yr
Blir du til dagen gryr
skal du sjå ein lystig fyr
Litt tunge støvlar
men ei hand så lett
ikring det venaste
den kar'n har sett
Bli litt hjå meg
bli her til dagen gryr

Du drøymde om bryllaupskaka lenge nok
du kan få ein sleik med krem alt no
Så gløym vesle Askepott sitt trappetråkk
nyss fann prinsen ein mista sko

Bli her med meg
senga mi, den er'kje trong
Leik deg, for eg
eg lèt meg kveikje enn ein gong
Av soloppgangen
i mi messingseng
med kjolen slengt
i eit lint refreng
Legg deg hjå meg
så skal du vakne i min song

Dj Beichmann


«LAY LADY LAY»

Lay, lady, lay,
lay across my big brass bed
Lay, lady, lay,
lay across my big brass bed
Whatever colors
you have in your mind
I’ll show them to you
and you’ll see them shine
Lay, lady, lay,
lay across my big brass bed

Stay, lady, stay,
stay with your man awhile
Until the break of day,
let me see you make him smile
His clothes are dirty
but his hands are clean
And you’re the best thing
that he’s ever seen
Stay, lady, stay,
stay with your man awhile

Why wait any longer for the world to begin
You can have your cake and eat it too
Why wait any longer for the one you love
When he’s standing in front of you

Lay, lady, lay,
lay across my big brass bed
Stay, lady, stay,
stay while the night is still ahead
I long to see you
in the morning light
I long to reach for you
in the night
Stay, lady, stay,
stay while the night is still ahead

Bob Dylan

Les mer i Dagbladet og GD.

fredag 10. juni 2011

Pussig abdikasjon

Av oversetter, kritiker og forfatter Jon Rognlien 

(Dette innlegget sto i Morgenbladet 9. juni 2011. Se også NO-leder Cecilie Wingers innlegg HER og oversetter Fartein Døvle Jonassens innlegg HER og HER.)

Morgenbladets Herman Willis trer av som kritiker av oversettelser til norsk, etter en del motbør mot hans unøyaktige praksis. Han varsler at han for framtida bare skal skrive om bøker i original – og da blir det jo spennende å se hvilke språk han velger seg å lese. Men takk for innsatsen så langt, Willis. Såvel oversettere som kritikere har hatt mye å lære av ditt eksempel, om enn kanskje på vrangen.
Mer underlig enn Willis' abdikasjon er Morgenbladets takling av en slik liten krise. Avisa lar sin kulturredaktør få selveste lederartikkelen til disposisjon for å bagatellisere den alvorlige kritikken. Det er altså blitt påvist vesentlige feilslutninger, plagiater og uvederheftigheter i Willis' artikkel om Pynchons Mot dagen 6. mai. En full versjon av oversetteren Fartein Døvle Jonassens gjennomgang ligger på Oversetterbloggen, med enda flere – også nye – ankepunkter enn dem som kom fram i Morgenbladet 20. mai.
Disse påvisningene burde selvfølgelig ført til intern gransking i redaksjonen, en beklagelse og oppreisning overfor den fornærmede part – den norske oversetteren og oversetterstanden generelt. Men neida. Kulturredaktør Gundersen skryter opp sin Willis for dennes frekkhet, sammenlikner ham med C.J. Hambro (!), beklager såvidt den høye frekvensen av «lesefrukter» i Willis' artikkel, insisterer på at en oversetter kan kritiseres for å følge gjeldende bibeloversettelse, og hopper bukk over alle de andre ankepunktene. Gundersen sier at oversetteren den 20. mai «forsøkte seg på et karakterdrap – basert på insinuasjoner». Dette er å snu saken på hodet. Det var Willis som forsøkte seg på drap, men hans insinuasjoner bommet fullstendig.
Lederartikkelen er en fornærmelse mot avisas lesere. Enda en fornærmelse, faktisk, og helt unødvendig. Gundersen trengte ikke å si noe. Slik det nå er blitt, ser det ut som om Morgenbladet mener at det er OK å slakte den enorme arbeidsinnsatsen som ligger bak en oversettelse, over to avissider, uten at det framføres faktiske, relevante argumenter.

fredag 3. juni 2011

Den hodeløse bøddelen (forts.)

Av oversetter Fartein Døvle Jonassen

(Dette er en fortsettelse av DETTE innlegget.)
 
Jeg ser på Anmelderens handlingsreferat, som begynner:

            ”Pynchons antifortellinger har aldri vært mer anti enn her.”

Ja ha, dette må han jo faktisk ha lest både denne boka og alle de tidligere for å kunne si. Jeg begynner å kunne denne leken nå. På et par forsøk får jeg treff på Google med: Pynchon, anti-narrative, og kommer til en anmeldelse av denne boka i The Observer:

«Pynchon's experimental, anti-narrative tendencies appear in his latest novel (…) in full-blown, runaway metastasis.”

Anmelderen har droppet de vanskelig ordene, men meningen er den samme.

Observer fortsetter: «There is a spinal story of sorts: »
Annmelderen: « I den grad det finnes en historie, …»

Observer: «1890s cowboy and anarchist bomber Webb Traverse is killed by hired guns»
Anmelderen: «handler den om en cowboy og gruvearbeider fra 1890-tallets USA, Webb Traverse, som blir drept av leiemordere.»

Observer: «(…) His four children - Frank (…) Reef (…) Lake (…) and Kit (…)
Anmelderen: «Webb Traverse har fire barn: Frank, Reef, Lake og Kit,

Observer: «- take up the question of vengeance with varying degree of dedication.»
Anmelderen: «som alle prøver å ta sin eiendommelige form for hevn.»

Mer? Tja, Anmelderens tekst kryr av vagt engelskklingende vendinger, det er bare å prøve seg fram:

«… forfatteren nekter seg ingenting, og deri ligger hans storhet»

Vi gugler: Pynchon og ”therein lies”, og kommer til en anmeldelse av Pynchons Mason & Dixon, hvor det står:

«Few writers have the gall to ask so much of their readers and offer so few clear answers. But therein lies its greatness.»

Anmelderens sykkel parkert utenfor kjøleskapet?

Når jeg først har sett det, stirrer det på meg fra hele anmeldelsen: Hvor unnvikende og blomstrende Anmelderen blir hver gang han nærmer noe som faktisk skjer i boka, hvor ullen og upresis han blir. Han skriver:

«Her reises det i tiden, og stadig refereres det åpent til H.G. Wells’ Tidsmaskinen fra 1895, mens jeg mener å merke spor også fra den russisk-amerikanske biokjemikeren og science fiction-forfatteren Isaac Asimov og fra René Barjavel, den franske forfatteren som introduserte ‘bestefar-paradokset’. Altså at den tidsreisende kan reise tilbake i tid og drepe sin bestefar, men da ville han ikke blitt født og kunne dermed likevel ikke ha drept bestefaren. Eller som den unge John Connors [sic] sier det i Terminator 2: ‘This is deep!’.»

Ja, det reises i tiden, men ikke et ord om hvem som gjør det eller hvor de drar. Anmelderen mener å merke spor etter Asimov – ja, en tidsmaskin på en skraphaug for slike heter «Asimov transecular», tydeligere blir det vel ikke. René Barjavel vet jeg ikke hva slags spor han finner av, og istedenfor å si noe konkret om hvordan dette eventuelt turneres hos Pynchon, skjærer han ut med «bestefar-paradokset», som ikke er nevnt i boka og er totalt uvedkommende for Pynchons behandling av temaet.
            
Hvorfor krydre med detaljer fra andre bøker enn den han nettopp har lest? Den han har strikost seg med i påskeuka etter å ha krøllet seg opp (sic) til en fantastisk ferd.

This is deep, indeed.

Anmelderen skriver:

«Jeg mener, hvor mye mer beat kan en bok bli når den på omslaget har et stempel fra Tibets trådløse telegraf anno første verdenskrig? Allen Ginsberg henter nok frem urteteen i det hinsidige for den. »

Stempel fra en trådløs telegraf? Høres merkelig ut, og desto merkeligere når man ved å slå opp på den grundige wikien som er laget for denne boka, får opplyst at teksten på stempelet betyr: «Det tibetanske handelskammeret».

Men mye mer interessant er hva dette stempelet er plassert der for å illudere. Det må man ha lest nesten hele boka for å kunne svare på. Kan Anmelderen det? Et … et … poststempel … fra … fra …? Nei, ikke Tibet, godt forsøk, prøv igjen. 

(Se også DETTE innlegget.)

onsdag 1. juni 2011

Josef Winkler: Natura morta. En romersk novelle

Av oversetter Alf B. Glad

Josef Winkler (f. 1953) er fra Kärnten i Østerrike. I likhet med sine mer kjente kolleger Thomas Bernhard og Elfriede Jelinek er han sterkt kritisk til forholdene i sitt hjemland. Hans første tre romaner, utgitt samlet under tittelen Das wilde Kärnten, er en skremmende avsløring av livet i Kamering, den lille katolske landsbyen han vokste opp i. I nesten alle Winklers bøker er det barndomsopplevelsene i Kärnten som står i sentrum. Først i 1990 - med romanen Friedhof der bitteren Orangen - flyttes skueplassen til andre steder, i første rekke til Roma. Mye av det stoffet Winkler har registrert og brukt her, kommer igjen i den lille boken han utgir mange år senere Natura morta. Eine römische Novelle (2001), men nå i en mer konsentrert utgave, en novelle eller kortroman på vel 100 sider. Denne fortellingen har jeg nylig oversatt til norsk, den utkom på Solum tidligere i år, og jeg vil gjerne presentere boken for blogg-leserne.

Som det fremgår av tittelen, er handlingen lagt til Roma, først og fremst til det store markedet Piazza Vittorio Emanuele, men det er også et kapittel fra plassen foran Peterskirken og fra Peterskirkens indre. Egentlig er det vel galt å snakke om handling, for det er ingen ”story” eller ”plot”. Det er sjelden noen fabel i Winklers romaner! ”Ich staple Bilder. Geschichten erzählen kann ich offenbar nicht”, sier han selv i et intervju. ”Natura morta” er et ”nature morte” eller et ”stilleben”, som det heter på godt norsk. Et stilleben er, som kjent, et maleri av livløse ting, oppstilte gjenstander, som blomster, frukt, matvarer, glass. Og slike ”malerier” vrimler det av i teksten, men de er malt med ord. ”Natura morta” har også en annen betydning, nemlig den ordrette, den døde naturen, de døde dyrene som stilles ut på fisk- og kjøttmarkedet, og frukt og grønnsaker og blomster må også anses som døde i og med at de er høstet/plukket. Disse døde gjenstandene står i sterk kontrast til det sydende folkelivet rundt omkring. For novellen er slett ikke stille eller statisk, men tvert imot ekstremt urolig og livlig, slik stemningen er på et romersk marked. Vi følger en travel arbeidsdag for de forskjellige selgerne og kundene deres. Her ropes og skrikes, varer falbys og prutes på. Her tigges og tuskes. Denne fortellingen er et kunstverk som taler til sansene. Vi får beskrevet i detalj alt som skjer på markedet, alle sanser er involvert, lukter, lyder, smaker, farger. I beskrivelsen av kjøtt- og fiskevarer fråtser Winkler i blod, tarmer, innvoller, knoker og dødt kjøtt. Forråtnelse, seksualitet og død. Det blir gitt detaljerte, makabre skildringer av hvordan husdyr, vilt og fisk blir partert og enkeltdeler pyntet og utstilt mest mulig dekorativt. En slags barokk naturalisme. Dette er ikke noe for folk ”mit schwachem Magen und niedriger Ekelschwelle”, som det heter i en anmeldelse.

Det er som om forfatteren holder et videokamera og registrerer alt rundt seg, zoomer inn på de forskjellige menneskene, som oppholder seg på markedet, og alle salgsvarene på diskene. På markedsplassen vrimler det av personer, men det er én som får vår hovedoppmerksomhet, det er én som følges av kamera oftere enn de andre: Den vakre 16-årige unggutten Piccoletto, fikenselgerskens sønn. Han arbeider på hverdagene for fiskehandleren på Vittorio Emanuele, og på søndagene selger han fiken sammen med sin mor på en like travel markedsplass ved Peterskirken. Begge steder – også blant turistene foran katedralen – er det en vulgær og profan atmosfære, preget av sanselighet og erotikk. Når det i forlagsomtalen står at Piccoletto ”hemningsløst hengir seg til sine seksuelle behov og lyster”, er nok dette kanskje å stille forventningene for høyt! Den vakre Piccoletto titter nok på jentene, og både kvinner og menn titter på ham, men det er mest den erotiske undertonen og alle detaljene med erotisk tilsnitt i forfatterens observasjon av folkelivet på markedet og på Petersplassen som virker påfallende.

Kombinasjonen av erotikk og død omtales av en kritiker som ”die Erotik der Verwesung” (forråtnelsens erotikk)! Skildringen av disse to begrepene kulminerer i den intense og gripende beskrivelsen av Piccolettos tragiske død i en trafikkulykke på vei tilbake til markedet med pizzaer han har hentet til kollegene, og videre hans kollega og tilbeder, fiskehandleren Frocios fortvilede reaksjon på den grusomme ulykken, hvordan han bærer den døde, blodige gutten forbi alle dødssymbolene på slaktermarkedet. Deretter følger beskrivelsen av Piccolettos begravelse, og dermed trekkes også den tredje bestanddelen av Winklers litterære verden inn: kirken. Alle Winklers bøker synes å være konsentrert om disse tre temaene: Død – erotikk – katolisisme.

For oversetteren har Winklers lille bok budt på store utfordringer. Det man i første rekke legger merke til når man leser novellen, er det intense, utpenslede språket, de detaljerte, nøyaktige beskrivelsene og den ekstremt innfløkte syntaksen. Uendelig lange ”Bundwurmsätze” (bendelormsetninger), overlesset med partisipp- og gerundiumkonstruksjoner med lange utfyllinger kan virke skremmende på oversetteren når de i den grad dominerer teksten, slik det her er tilfelle. På norsk er man nødt til å erstatte med relativsetninger (eller andre leddsetninger), og det blir fort klossete med for mange som-setninger. Av og til MÅ man rett og slett sette et punktum, hvor det bare er et komma på tysk.

I tillegg til de tunge partisippkonstruksjonene gjør forfatteren utstrakt bruk av innskutte setninger plassert mellom tankestreker. Disse gjør det ekstra vanskelig å få med sammenhengen, særlig hvis man bare hører teksten.

Et stiltrekk som går igjen i de fleste av Winklers verker, er gjentagelser som beskriver en person eller ting, f.eks. blir Piccoletto nesten hver gang omtalt som ”Piccoletto mit den langen, fast seine Wangen berührenden Augenwimpern” (Picoletto med de lange øyenvippene som nesten berører kinnene). Slik har alle personene som vanker på markedet, et eller annet karakteristisk trekk som blir gjentatt når personen dukker opp – et smykke, et kroppslyte, et klesplagg eller lignende.

Noe som også gjør teksten i Natura morta vanskelig å lese (og oversette!), er at i tysken er det innflettet mange italienske ord og uttrykk, og enkelte replikker står kun på italiensk. Hvert kapittel blir innledet med en strofe av den italienske dikter Giuseppe Ungaretti, som i likhet med Winkler er en mester i intensivt billedspråk. Ungarettis følsomme klagesanger over tapet av en 9 år gammel sønn er gjengitt både på italiensk og på tysk, i Ingeborg Bachmanns gjendiktning. Ettersom disse diktene ikke finnes på norsk, måtte jeg gjøre gjendiktningene selv. Dette var krevende nok, men det hjalp naturligvis å ha Bachmann i bakhånd!

Fortellingen Natura morta har fått gode anmeldelser i Tyskland. Her skal bare nevnes tysk litteraturs “grand old man” Marcel Reich-Ranickis uttalelse, som forlaget har utnyttet på vaskeseddelen på pocket-utgaven: “Fabelhaft. Eine grosse poetische Etüde über die Vergänglichkeit des Daseins. Ein sehr sinnliches Buch”. Winkler har fått en rekke litterære priser, blant dem Alfred-Döblin-Preis for Natura morta (2001), Österreichischer Staatspreis i 2007 og den prestisjefylte Georg-Büchner-Preis i 2008. Winkler har hittil skrevet hele 14 bøker og er oversatt til 10 språk, men det er første gang en bok av ham foreligger på norsk. Boken er innkjøpt av Kulturrådet, så du finner den på biblioteket!