Å oversette er en utøvende kunst

Av oversetter Isabel Bogdan

Teksten en skuespiller fremsier, den står fast, den er gitt, skuespilleren kan ikke forandre den. Han må gå inn i rollen sin, med hud og hår sette seg inn i en annen person, tenke som han, føle som han, snakke som han – men likevel være oppriktig, være seg selv. Han kan ikke bli en annen, fordi han ikke er en annen. Han må snarere ta med seg sin egen personlighet inn i rollen og samtidig være like tro mot seg selv som mot rollen. I tillegg må han naturligvis ha forstått stykket, ha trengt til bunns i det, han må forstå teksten som helhet, historien, bakgrunnen, karakteren og hver eneste detalj. Hvis det er noe han ikke har forstått, fungerer det ikke, da kommer han til å være ubehjelpelig i rollen sin. Det er ikke tilstrekkelig at skuespilleren fremsier de gitte ordene. Han trenger også verktøyene som skuespillerhåndverket har til rådighet (kan man lære), og en masse talent (kan man ikke lære). Og dessuten trenger han hjerteblod, og dét rikelig, og heller ikke det kan man lære. Hvis skuespilleren elsker stykket, hvis han elsker og forstår karakteren sin, spiller han bedre enn hvis han forakter stykket. En dårlig eller umotivert skuespiller kan ødelegge det fineste stykke. En god skuespiller kan derimot hente uante kvaliteter ut av et middelmådig stykke. Med hjerteblod og håndverk og talent og forstand. Det er en kunst å skrive et teaterstykke, og en annen, helt egen kunst, å spille det.

Akkurat slik er det med oversettelse også. Å oversette er også en utøvende kunst: Noen skriver en roman (en sakprosabok, en bruksanvisning), og en annen skriver teksten på nytt på sitt eget språk, med sine egne midler og, ja, med hele sin personlighet. Oversetteren gjengir, akkurat som skuespilleren, en fastlagt tekst som han ikke må fravike, som han må være trofast mot. I ordlyd, stil og rytme. Han må tre tilbake for forfatteren, gjengi forfatterens stemme, men med sin egen. Noen annen stemme har han jo ikke. Oversetteren må ha forstått boka like grundig som skuespilleren har forstått stykket. Ikke bare handlingsforløpet, men også bakgrunn og karakterer, samtlige detaljer og det som holder dem sammen, ellers fungerer det ikke. Og i tillegg til verktøyet sitt, nemlig sitt eget språk, trenger også oversetteren massevis av talent og hjerteblod. For også oversetteren kan, hvis han ikke behersker håndverket eller ikke har lyst eller ikke liker boka, ødelegge den fineste tekst. Og omvendt kan en god oversetter hente det beste ut av en middelmådig bok. Når han arbeider med lidenskap og kyndighet, blir oversettelsen god. Akkurat som blant skuespillere finnes det oversettere som behersker nesten alle slags roller, og andre som alltid bare spiller seg selv eller i det minste er bundet til bare én genre.

En gang ble en venninne og jeg spurt hva vi jobbet med. ”Jeg oversetter bøker,” sa jeg. ”Oi, kjempevanskelig!” sa damen som hadde spurt. ”Og du?” – ”Jeg skriver bøker,” sa venninnen min. ”Oi, enda vanskeligere!” ropte damen. ”Ja,” sa jeg, ”det er faktisk mye vanskeligere. Da må en jo finne på alt selv!” – ”Nei,” sa venninnen min, ”det stemmer ikke. Å oversette er mye vanskeligere, da er man så begrenset, man kan ikke gjøre som man vil, man må alltid være trofast mot teksten og innmari nøye! Hvis det er noe jeg ikke vet, kan jeg jo bare skrive noe annet. Og hvis jeg har skrevet noe dumt, så sletter jeg det bare og tenker ut noe nytt. Det kan ikke du!” Vi kom ikke fram til noe endelig svar på hva som er vanskeligst. Spørsmålet er dessuten overflødig. Å skrive en bok er én kunst. Å oversette den er en annen og helt egen kunst.

Oversatt fra tysk av Kari Bolstad