Venushår

av oversetter Marit Bjerkeng

Venushår?

”Hva var dette for en merkelig bok, hva har jeg egentlig vært med på nå? Denne romanen har jeg lyst til å oversette!” Det var min første og paradoksale reaksjon da jeg hadde lest ut Venushår av russeren Mikhail Sjisjkin for første gang.

Det er moro å få gode anmeldelser for en bok man har arbeidet mye med og attpåtil liker langt over middels godt. Enda bedre er det når boken i tillegg blir lest av mange. Venushår ble gjenstand for en frydefull anmeldelse av Marta Norheim i P2, og fikk mange godord også av andre kritikere. Nominasjon til kritikerpris var også stas. Jeg har fått god tilbakemelding fra en hel del lesere, sett positiv omtale i blogger, men noen har også meldt fra at de synes boken er vanskelig, rar, de har gitt opp å lese. Det er synd. Den som aksepterer at det ikke er nødvendig å forstå alt, vil se at store deler av boken slett ikke er kompliserte.

Én linje i boken er fortellingen om tolkeren, hovedpersonen, og hans kone. Blant annet er de i Roma. Denne fortellingen om Roma brakte meg dit for første gang, og ledet meg inn i og gjennom denne byen, som er som ingen andre steder. Jeg fikk se hjulsporene i brolegningen på Via Appia, firfislene på Forum Romanum, stærflokkene på himmelen: ”som om det flyr en enorm sort strømpe over himmelen, som hele tiden blir vrengt”, skulpturene i Vatikanet og guidene i spissen for lydige turistbølinger. Alt dette og mere til er skildret i boken.

Hensikten med dette lille innlegget er å gjøre lesere oppmerksom på at det i Samtiden 1, 2011, står på trykk et essay av forfatteren Mikhail Sjisjkin, Frakk med spensel, der han kommer inn på mye av bakgrunnen for deler av romanen Venushår, hensikten med den – hvordan hans egen mors ungdomsdagbok inspirerte ham til å ”gjenopplive” en ung kvinne som gjennomlever ”hele det uhyggelige, forbannede, russiske tyvende århundre”. Kanskje kan essayet bidra til at noen flere våger seg i kast med denne boken, som jeg gjerne vil dele med flest mulig. Det er derfor jeg har oversatt den.