Når god litteratur supplerer verdensnyheter

Hisham Matar: Ingen i verden

av oversetter Aase Gjerdrum

En roman fra Libya – hvem snakket om Libya for bare noen måneder siden? Gadafi kjente vi selvsagt til og nevnte navnet hans en gang iblant, med et gufs. Hisham Matar vokste opp og lever sitt liv i skyggen av denne diktatoren. Familien hans måtte flykte til Egypt i 1979 fordi faren altfor synlig hadde vist sin avsky for Gadafi, og da han våget seg tilbake i 1990, ble han arrestert og forsvant. Hisham Matar har aldri fått vite hva som skjedde med faren.

          ”Jeg vet ikke hva Gadafi gjorde mot min far, men jeg vet at han ikke lyktes med å drepe den libyske ånd,” skriver Matar i en kronikk i Aftenposten i mars 2011.

          I år kommer han ut med sin andre roman, The Anatomy of Disappearance. Weekendavisen skriver om boken: ”Sjældent er en roman udkommet med så stor præcision, når det gjælder aktualitet – en nations skæbne og de individer, som er suget ned i dens malstrøm av en historie …” og sammenholder den med Uwe Tellkamps Tårnet. Boken kommer på norsk i høst (Cappelen Damm), i Toril Hanssens oversettelse.

I 2007 kom Matars første roman, Ingen i verden, som jeg hadde gleden av å oversette. Noen kommentar til dagsaktuelle begivenheter var den jo ikke den gangen, for fire år siden. Nå kan den leses som supplement til dagens nyheter, og aktualiteten gjør romanen desto mer skakende.

Det er ni år gamle Suleiman som forteller historien. Han forstår lite av det som foregår rundt ham, men fornemmer desto sterkere at noe uhyggelig presser til rundt familien og omgivelsene. Faren sier han skal på forretningsreise, men like etter ser sønnen ham i mengden på torget. Merkelige tegn utveksles. Bøker forsvinner. Uventede besøk dukker opp. Ubegripelige forbud innføres. Naboen arresteres. Venner viser seg å være forrædere. Guttelek infiseres av mistenksomhet og varsomhet. Den gale obersten, Gadafi, har en pervers oppfinnsomhet når det gjelder å skremme sine undersåtter til lydighet – og viser tortur og henrettelse direkte på fjernsyn.

Suleimans mor holder på å bryte sammen. Kanskje hun har vært på randen av sammenbrudd helt siden hun ble tvunget til å gifte seg. Historien hennes siver kapittel for kapittel inn i Suleimans forvirrede hverdag. Femten år gammel begikk hun en skjebnesvanger lettsindighet; hun satt på kafé og tøyset lykkelig sammen med andre unge. Den vennlige, likevel ikke så vennlige fetteren sladret til familien, som reagerte med å få henne inn i ekteskapet på rekordtid, før hun kastet vanære over hele familien, fikk rykte som løsaktig og dermed ble umulig å gifte bort. Bestemorens overgivent henrykte utrop over det blodige brudelakenet innvarsler ikke et lykkelig ekteskap. Ni måneder senere blir det født en gutt.     

Matar skriver om et uforstående barn i et diktatur under en nådeløs statsleder. Brått angår historien hans oss på en ny og sterkere måte. Romanen blir som en øyenvitneskildring, gitt i fiksjonens form.

Hisham Matar har vært sterkt til stede i mediene den siste tiden, med artikler, intervjuer og kommentarer. Sorgen over den forsvunne faren gjennomsyrer Ingen i verden og tydeligvis også den nye romanen. Forfatterens bitre erfaring gir klangbunn til de faktiske, dagsaktuelle nyhetene fra Libya og den pågående kampen for å bli kvitt den gale obersten.

PS Ingen i verden finnes i billigutgave nå.