onsdag 26. juni 2013

Alt jeg ikke visste om sex, og helst ikke vil spørre om

Av Anne von Canal, som oversetter fra norsk til tysk

Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke. Tematikken var fri, gjerne underlige eller irriterende ting og fenomener – enten i det norske språket eller ved den norske kulturen. Oversetterbloggen har fått tillatelse til å publisere både vinnerbidragene og de andre kåseriene. Følg med! De fire første innleggene finner du HER, HER, HER og HER.

Som oversetter er du utsatt for masse rart.

Du sitter der fra morgen til kveld, og må liksom forsvinne i hodet og tankeverdenen til noen andre – for det meste en person du aldri har truffet eller snakket med. Hvordan skal du vite hva denne personen virkelig mente, tenkte, ville utrykke?

Du kan ikke annet enn å nærme deg.

I tillegg til denne mer eller mindre ukjente tankeverdenen får du servert masse fakta, eller i alle fall det forfatteren anser som fakta.

La oss kalle det bakgrunnskunnskap.

Etter hvert bygget jeg opp kjempestor bakgrunnskunnskap, både når det gjelder internasjonal våpenhandel, bilmotorer, vedhugging, klimakteriet - eller var det klimaforandring? - narkotikahandel, sex i alle slags varianter, freeclimbing, popmusikk på 60-tallet, politiske intriger, rituelle handlinger både i vikingtiden og i islam, datamaskiner, journalistikk, 3054 forskjellige typer mord og minst 6000 måter å oppklare dem på.

La oss ta et vanlig, gjennomsnittlig mord, for eksempel. Nå for tiden pleier det å inneholde en god del blod, gjerne litt hjernemasse, innvoller og ekskrementer og noen form for grusom sadisme. Det må ikke så veldig mye research til akkurat i det tilfellet, det er mer et spørsmål om fantasi og innlevelsesevne.

Men det krever sitt. Bare så det er sagt.

Men ofte har jo forfatterne ikke vært late, og har plassert disse hendelsene i miljøer som er nokså spesielle og ikke ligger rett rundt hjørnet – i alle fall ikke for meg.

Det er for eksempel skikkelig på mote å skrive om religiøse terrorister, andre typer ekstremister eller organisert kriminalitet (som for eksempel bankvesenet).

Og så sitter jeg ved mitt lille skrivebord i Tyskland og er nødt til å utvide den kriminelle bakgrunnskunnskapen min. Jeg begynner å slå opp om Al-Qaida på nettet. Om treningsleirer i Afghanistan. Om hemmelige undergrunnsorganisasjoner, og så – hoops, hva er det nå?! – hvordan havnet jeg på denne her siden? Om jeg vil melde meg på et kurs i å bygge selvmordsbomber?

Ellers takk.

Etter noen år som oversetter av skandinavisk krim blir du ikke lenger forbauset hvis du hører merkelige knirkelyder i telefonrøret når du ringer en bekjent kjemiker for å informere deg, om det teoretisk sett er mulig å bygge en bombe ut av damestrømper, neglelakk og babypudder …

Knirk. Knakk.

Jeg har for lengst akseptert at jeg er et suspekt objekt for vår etterretningstjeneste. Bundesverfassungsschutz.

De er bak meg. De er på mac’en og i telefonen min. De vet hva jeg driver med. De har skjønt at jeg holder på med det verste. Jeg vet jo hvordan de tenker – jeg har oversatt nok kriminalromaner!

Ja. Det er det ene.

Og så er det dette med sex. Å oversette sex er kanskje enda verre enn mord og terror og det å bli forfulgt av etterretningstjenesten.

Det hele starter med selve problemet at det finnes nesten ingen forfattere i det hele tatt som er flinke med sex. Altså på papir da. Teoretisk. Om de praktiske evnene vil jeg ikke uttale meg. De fleste som kom etter Henry Miller og Anais Nin, har bare gjort ting verre. Og det blir ikke bedre av Fifty Shades of Grey. Det blir kanskje mindre tabubelagt. Men bedre blir det jammen ikke.

Men, det ser ut som om det er et akseptert litterært virkemiddel - litt sex her og der skal krydre teksten, gjøre den litt mer livlig og EKTE.

Og som oversetter får du plutselig følelsen av å stå naken i dusjen med en fremmed kar, som lever ut både sine enkle og litt mer avanserte sexfantasier. Og du prøver å forstå hvordan det skal gå an at en nesten to meter høy ”velutstyrt” mann, og en middelshøy, men ”frodig” kvinne står i et bittelite dusjkabinett (på en kvadratmeter), og likevel har de plass til både det ene og det andre eksperimentet - etter at de har såpet inn hverandre i en evighet.

Ingen som får skum i øynene.

Det svir ikke – unntatt for meg.

Ingen sklir ut på det våte gulvet - unntatt meg.

Hvordan i all verden skal jeg få det til at dette høres troverdig og ekte ut, når det drypper av ord som ”våt” og ”kåt” og ”dypt” og ”hard”?!

Til tider kan jeg bli helt fortvilt over setninger som ”Han stønnet mot hennes hals” eller ”hun kjente den velkjente kriblingen mellom beina” og ”målbevisst fant han frem til hennes klitoris og behandlet den rolig og systematisk”, ”han fortsatte å kysse henne, nå slikket han forresten også”.

Kan de ikke bare gå på soverommet, eller om nødvendig på badet og lukke døren bak seg?

Men det står jo der. Så det må settes ord på det. Det er jobben min.

Og selv om jeg som sagt sitter med DEN bakgrunnskunnskapen, så dukker det opp hull i den i ny og ne, og jeg må innrømme at jeg ikke vet hva det NÅ dreier seg om, når det står:

”Hun har skikkelig bollemus”, sier han til kompisen sin.

Ja vel. Bollemus. Hva er det, da?

Jeg slår opp i forskjellige ordbøker. Ingenting.

Så ringer jeg til en kollega.

Bilde: stinejensen.blogg.no
Hei du, takk for sist, sier jeg, vet du forresten hva ”bollemus” er for noe? Hva? Nei, sier jeg. Jeg tror ikke at det er et dyr. Nei, ingenting man kan kjøpe hos bakeren heller. Men takk for hjelpen.

Det finnes ingen vei utenom. Jeg MÅ sjekke på nettet. Jeg gruer meg og prøver å verge meg mot det som kommer nå: Bildefloden og sexprat av den verste sorten – sånn som det alltid er, når man leter etter et sexrelatert utrykk på nettet.

Etter et reelt pornoangrep på netthinnen min finner jeg endelig frem til et forum som heter kvinneguiden.no.

”Jeg er skikkelig flau over bollemusa mi, må jeg opereres?” spør en jente. Jøss, tenker jeg (fortsatt  ikke klar over hva det egentlig er snakk om), jeg er inne på noe der – bollemus, det er visst ikke så kjekt å ha.

Men etter at jeg har funnet en teknisk forklaring og kom på en mulig oversettelse, er jeg plutselig fanget av en diskusjon om selvtillit når det gjelder ens egen kropp. ”Vær stolt!”, skriver en annen jente. ”Hvis han ikke liker deg og musa di som den er, kast ham ut!”

Unge mennesker som diskuterer sin selvverdighet. På grunn av bollemus.

Jeg er imponert.

NÅ har jeg virkelig utvidet kompetansen min – i både ordforråd og kultur.

Kanskje er det ikke så verst å være oversetter likevel?

onsdag 19. juni 2013

Rosa på kinnet og rosa i hjertet

Rosa på kinnet og rosa i hjertet
-Kåseri om oversettelse -
Av Hwasue S. Warberg, som oversetter fra norsk til koreansk

Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke. Tematikken var fri, gjerne underlige eller irriterende ting og fenomener – enten i det norske språket eller ved den norske kulturen. Oversetterbloggen har fått tillatelse til å publisere både vinnerbidragene og de andre kåseriene. Følg med! De tre første innleggene finner du HER, HER og HER.

Da jeg bestemte meg for å skrive såkalt et ”kåseri”, måtte jeg sitte en stund og tenke. Kåseri, kåseri ... Det som er rart, er at alle ordene har egne nyanser eller farger. Da jeg mumlet kåseri, kåseri, strømte all slags tulleord og fargenyanser inn hodet mitt. Først assosierte jeg ordet med kos, kåt og koteletter, og alle de er tilfeldigvis rosa i min oppfatning.

Dette kåseriet handler om en del av mørkesidene av min karriere. Nemlig innen oversettelsen. Jeg kommer til å rødme flere ganger mens jeg skriver dette vil jeg tro. Jeg husker godt den første boken jeg oversatte. Det var Til Musikken av Ketil Bjørnstad. Den gangen jobbet jeg som konsertpianist og musikklærer, og litt sånn husmor innimellom. Så Til Musikken var jo ypperlig å begynne med, som et overgangsprosjekt, fra pianist-husmor til oversetter-husmor. Og den var tross alt interessant nok. Alle musikkstykkene i boken kunne jeg, og jeg følte at jeg kunne selv vært en av personene i boken. Dette var gøy, tenkte jeg. Så kom jeg til en linje: Han eier ikke nåla i veggen. Jaså! Han eier ikke nåla i veggen, ja. Hva betyr det? Her, vennligst legg merke til at jeg var jo en nybegynner da, som oversetter. Og jeg hadde nettopp begynt å absorbere den norske kulturen og språket, akkurat som en tørst flodhest. Så det var jo naturlig at jeg ikke kunne vite alt. OK. ’Han eier ikke nåla i veggen’ er lik ’Han har ikke nåler engang i veggen’. Han måtte ha utrolig rent hus, eller ganske steril livsstil for å si det sånn. Men etterhvert fant jeg ut at han ikke var særlig flink til å rydde etter seg. Da måtte jeg gå tilbake og lete etter hva utrykket betydde. Da rødmet jeg skikkelig og nikket kraftig, mens jeg gjorde om den setningen fra ryddighet til fattigdom. Dette var jo for mange år siden, og jeg som har veldig kortvarig hukommelse, husker knapt hva boken handler om nå. Det var noe med musikk – selvsagt musikk! boken heter jo Til musikken – og nåler. Men jeg er fremdeles glad i den boken ...

Så er det en annen ting. For mange, mange år siden stusset jeg lenge over et ord, ’kebab’. Da var det slik at ordet allerede var registrert som et norsk ord. Det er en tyrkisk matrett som består av grillet lammekjøtt i tynne strimler servert på spidd eller som fyll i brød ifølge Bokmålsordboka og Språkrådet. Men i Korea, eller på koreansk, som jeg oversetter til, fantes ikke ’kebab’ den gangen. Koreanere er jo ganske konservative når det gjelder matkultur. Så det tok ganske lang tid før de fikk vite om hva ’kebab’ var noe. OK. Tilbake til kebab og den gangen. Kebab er et substantiv og egennavn. Så det var best om jeg bare skrev ordet fonetisk som det var. Men problemet var at kebab betyr hundemat på koreansk. Det skrives sånn og uttales sånn. Akkurat samme. Jeg kunne skrive det akkurat som det var, og tilføye en liten fotnote for å forklare hva ordet betyr. Men de et par sekundene leserne bruker for å vandre fra hovedtekst til en liten fotnote, kan være nok til å ødelegge hele stemningen. De har allerede fått servert det ordet, kebab, og de er i ferd med å hikste og tørke lattertårer mens de prøver å lese boken videre. Etter en stund vil de ikke huske at det fantes en fotnote, selv om en stor stjerne rett ved siden av ordet, blinker og roper ’fotnote!’, ’fotnote!’.

Egentlig var det en veldig mørk, og trist, og tungsindig bok. Men i den koreanske utgaven ble det bitte litt annerledes på grunn av den malplasserte festligheten. Men som sagt, det var den gangen, og nå finnes heldigvis kebab på gatekjøkken i Korea også.

Sikkert har du hørt om uttrykket ’Herliga London!’. Det er et typisk Rogalands-uttrykk som gjerne brukes blant eldre folk. Da jeg hørte uttrykket for første gang, stusset jeg over hva som var så herlig med London. Da fant jeg ut at det var som ’Wow!’ på engelsk. Dette uttrykket er et typisk eksempel på hvordan våre holdninger til ord har forandret seg gjennom tiden og generasjonene. Jeg syntes dette uttrykket var veldig koselig og brukte det selv en stund. Men da jeg fant dette i en bok som jeg skulle oversette, møtte jeg veggen.

Jeg kunne godt oversette ’herliga London’ til ’wow’, enkelt og greit, fordi ’wow’ var ganske vanlig i Korea, selv om det var et forholdsvis nytt fremmed ord. Men jeg følte at det ikke ga riktig mening eller stemning i forhold til den originale teksten. Dessuten sier ikke de eldre ’wow!’ i Korea heller. Når eldre folk sier ’wow’, virker det som at det ikke passer helt. Det er akkurat som en femåring sier ’herliga London!’ med alvorlig fjes. Ikke noe galt med det, men det ser litt komisk ut og faller gjerne ut av hele konteksten.

Så jeg prøvde å finne noe som var grandiost og spesielt i gamle dager, men ble mer og mer vanlig etterhvert i Korea. Det må være et svært shoppingsenter, kino, tog, eller rett og slett hvite utlendinger fra Amerika eller Europa. Det kunne vært ’herliga New York’ eller ’herliga Tokyo’ også. Men for koreanere er disse store byene er jo nesten samme som Seoul, som er hovedstaden i Korea. Så til slutt ble ’herliga London’ til ’herliga hvitinger’ i oversettelsen. Det syntes koreanere var herlig.

Som alle andre oversettere synes jeg også at det er litt morsomt og utfordrende å oversette banneord. Vanligvis gir de norske banneordene nesten ingen mening for de koreanske leserne. For eksempel fy faen, fyttirakkeren, pokker, og så videre. Da må jeg finne tilsvarende koreanske banneord. En ting er jo å forklare hva det enkelte ordet betyr, men banneord skal være korte og kraftige med passende rytme og rim. Det er en kunst! Av og til prøver jeg å oversette banneordet direkte, men likevel virker det for svakt for de koreanske leserne. Det må være skikkelig skittent og ekkelt med seksualitet eller utroskap. Så jeg havner ofte i et dilemma fordi jeg innerst inne har lyst til å vise meg som en elegant, dannet og intelligent person, men med slike kraftige banneord går det ikke. Men jeg har ikke noe valg ...

Men så var det en annen morsom episode, da jeg oversatte en fin barnebok som heter Nifse Nella. Den handler om tøyspøkelser som reiser rundt sammen med en menneskevenn. Hovedspøkelset heter Nifse Nella, og navnet ble oversatt Spooky Stella på engelsk, og Flinke Fiola ble Lovely Louise. Jeg prøvde å finne passende navn med den samme rytmiske klangen på koreansk, men det er svært vanskelig å finne. Men det finnes jo dikt som MÅ rime i Korea også. Jo, det finnes mange fine dikt. Men vanligvis rimer de ikke med lyd eller bokstaver, men de rimer med stavelser og takt. Så til slutt bestemte jeg meg for Yuryong Yolla for Nifse Nella. Det har til og med den rette rytmiske klangen. Gjett om jeg ble glad! Jeg syntes det var så genialt at jeg faktisk tenkte på å søke patent på min oppfinnelse. Men den følelsen dalte ned ganske fort. For vi, forlaget og jeg, fant ut etterhvert at Yolla er et skjellsord som nylig har etablert seg blant ungdommer i Korea.

Da skjønte jeg at det ikke var bare mennesker og dyr som lever. Språk lever også. Det puster, vokser, og til og med røyter av og til. Noen dør og noen lever videre. Og det er vi som jobber med tekst og språk som passer på at det lever fint, og har det fint. Ikke bare det. Vi er jo som jordmødre som hjelper til med språkets fødsel.

I den samme boka banner Nifse Nella ofte. Men det var jo et fint og søtt banneord, da. Uggy! Uggy betyr regntiden på koreansk. Jeg måtte føde et nytt ord tenkte jeg, da jeg traff det tøyspøkelset som ofte banner. Hun er ganske frekk og pratsom på en veldig uskyldig måte. Da jeg fikk Nifse Nellas image i hodet mitt, kom jeg på et ord som lyder ’kkang-ttong’. Kkang ttong betyr en hermetikkboks, helst en tom hermetikkboks som kan lage masse bråkete lyd når man kommer borti den. Og akkurat det kan man ikke bruke som et positivt bilde. Mennesker som er tomme i hodet, og prater tomt, sammenlignes ofte med slike kkang ttong, føler jeg. Så jeg brukte det ordet isteden for ’uggy’ i oversettelsen. Det ble overraskende populært blant ungdommer og småbarnsforeldre i Korea. Noen sluttet å banne og begynte å bruke det ordet isteden, fordi det virker passe søtt, men likevel bannete. Grunnen til å bruke det nye ordet var at de ikke fikk kjeft fra foreldrene, selv om de sa kkang ttong, kkang ttong, flere ganger om dagen. Kan det bli bedre? Banner hele tiden, men får likevel ikke kjeft? Det er sikkert veldig tøft for dem. I tillegg har jeg hørt at noen foreldre selv bruker det som et kvasi-banneord. Tenk! I det landet med en kultur som er preget av høflighet, sitter unge og eldre ansikt til ansikt og banner sammen! Så da har jeg bidratt med et nytt og ungt ord i mitt land også. En sånn ære kunne jeg ikke fått hvis jeg ikke jobbet som oversetter. Så det er egentlig ganske fint.

Jeg trodde at dette kåseriet kom til å bli fullt av tekster som avslører noe som jeg helst ville holde tilbake. Men til slutt fikk jeg likevel grave opp litt skrytete stoff også. Og jeg rødmer nå av både flauhet og stolthet. Så tilbake til begynnelsen igjen, til ordets nyanser og farger: Jeg konkluderer med at kåseri er definitivt rosa. Rosa på kinnet og rosa i hjertet.

Nå har jeg skrevet lite kåseri. Så jeg kan kalles en kåsør. Men søren, kå morsomt å være kåsøren da!

torsdag 13. juni 2013

Å flytte fjell til flatland

Av oversetter Paula Stevens, som oversetter fra norsk til nederlandsk

Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke. Tematikken var fri, gjerne underlige eller irriterende ting og fenomener – enten i det norske språket eller ved den norske kulturen. Oversetterbloggen har fått tillatelse til å publisere både vinnerbidragene og de andre kåseriene. Følg med! De to første innleggene finner du HER og HER.

Nordmenn og nederlendere har en god del til felles, sies det – ikke bare skøyteløp og fiskeri. Vi har i hvert fall temmelig lett for å lese og lære hverandres språk, og nederlendere trives såpass i Norge at mange kommer for å bosette seg her – kanskje altfor mange, siden det er visstnok en hollenderstopp i noen bygder i Fyresdal …

Man skulle derfor tro at det er relativt lett å oversette fra norsk til nederlandsk. Men når man oversetter, så er det merkelig nok ikke overenstemmelsene man oppdager, men de mange, mange forskjellene. Og da er det ofte ikke forskjellen mellom språkene som byr på problemer - men forskjellen i kulturen: det særnorske som ligger bak språket, bak begrep, uttrykk som for nordmenn fremkaller et helt hav av bilder og meninger, men som nederlendere ikke er i stand til å forstå, fordi det ikke finnes noe tilsvarende i vår kultur.

Tenk for eksempel på fenomener som julebord, svenskehandel, danseband på danskebåten, dugnad, blåruss og rødruss, 17. mai og påske - for å nevne noen få.

Klart vi har påske også, men hvordan skal man formidle den norske påsken - som innebærer ting som påskekrim, påskefjell, skitur, appelsinbåter i solveggen, Kvikklunsj osv. - til lesere for hvem påske ikke betyr noen annet enn en langhelg, der man spiser uansvarlige mengder egg på første påskedag og står i kø for møbelforretninger annen påskedag.

Og tenk på en tilsynelatende enkel setning som: Han gikk ned til stranda. Nå tenker alle: det kan da ikke være så vanskelig? Nei, kanskje ikke, og man kan oversette det bokstavelig til en grei nederlandsk setning, men når jeg skriver stranda på hollandsk, som til og med er samme ord, vil alle nederlendere umiddelbart tenke på en uendelig lang, hundremeter bred, gul sandstrand, som vi har hjemme – men som jeg aldri har sett i Norge. Så bildet en hollandsk leser da får, blir helt feil. Det skal altså mer til for å gi den leseren et korrekt bilde av den norske stranda.

Og det å gå ned til stranda?

Jeg bor i et land hvor vi bare går opp og ned i heis eller i trapper. Og i norske tekster kryr det av setninger som han gikk ned til byen og opp Drammensveien. Innover, bortenfor, nedenfor, oppover, nedover – som da attpåtil både kan bety nedover bakken, eller i retning av sentrum og til og med til syden: Vi har som sagt ikke ord for det, fordi alt er flatt, man går bare i en gate. Og når jeg sier flatt, så mener jeg flatt. Så flatt og uten fjell at deler av landet til og med deler ligger under havnivået. Hvis vi kunne si det på nederlandsk, så kunne vi altså si at vi gikk opp til havet ...

Og dermed har jeg kommet til et av de store problemer når man oversetter fra norsk til nederlandsk. Landskapet, som er så forskjellig fra vårt som det bare går an å komme.

Dette problemet ble veldig konkret da jeg oversatte Karl Ove Knausgårds Min Kamp 3, der naturen nesten er en hovedperson. I begynnelsen av boka sier han (litt forkortet): Barndommens landskap er unikt. I det landskap hadde hver stein, hvert tre betydning, og både fordi alt der ble sett for første gang, og fordi det ble sett så mange ganger, kan det manes fram, nesten uhyrlig presist og detaljert.

Og så gjør han akkurat det, på 450 sider maner han dette landskapet fram, uhyrlig presist og detaljert.

Mitt første problem var at jeg ikke hadde peiling på hvordan landskapet på Tromøya så ut, og hva er forskjellen mellom en knabb og en knaus en knatt? Jeg ba turistkontoret i Arendal sende meg kart og brosjyrer over det området Knausgård skriver om, og fikk per omgående svar: om jeg kunne være litt mer presis, for ingen av dem hadde lest bøkene til denne Knausgård. Dette var i fjor sommer!

Jeg fant ut at jeg måtte dra dit for å gå i den lille Karl Oves fotspor: Hvis ikke berget kommer til Mohammed, så må Mohammed til berget.

Jeg gikk i to dager på mange av de stiene som blir beskrevet, med boka i hånden, tok bilder av alt mulig, av fjellvegger og heier, men også postkasser, porter og kantstein – og var glad for at ingen ringte politiet. Hjemme laget jeg et eget Knausgårdland på veggen, klistret mine egne bilder på et stort Google-satelittbilde, slik at jeg kunne se hvordan det så ut når jeg fulgte Knausgård junior på sine ferder i barndommens landskap.

Men selv om jeg nå visste hvordan det så ut, gjenstod problemet: Hvordan oversetter man knaus og knatt og knabb? Fordi vi i Nederland har ekstremt lite erfaring med fjell, har vi et svært begrenset ordforråd når det gjelder denslags.

En setning som vi gikk til opp heia, som vi bare kalte for fjellet, over engen som var fylt av fjelknatter, til knausen bak huset vårt, og derfra over jordet som noen steder falt ut i nabber av bart fjell er veldig vanskelig å oversette når man i grunnen bare har ett ord for fjell, heia osv, ett ord for ås, kolle og sånt, og ett ord for alt som ligner knaus og knatt. Og når man sier noe lignende som vi gikk til fjellet, som vi bare kalte for fjellet, over engen som var fylt av veldig små knauser, til den større knausen bak huset og jordet med litt mellomstore knauser, så har det ikke helt sammen susen som originalen.

Ord jeg fant i geografibøker, kunne jeg ikke bruke i en roman, det ble for stivt, vitenskapelig, det er ingen som bruker slike ord til daglig. På leting etter ‘fjellord’ leste jeg nederlandske reiseguider, romaner og brosjyrer om fotturer i Norge eller i andre fjellområder, og fant ut at det er forbausende mange norgesfrelste nederlendere på nettet som skriver om sine fjellturer i Norge - og som elegant unngår problemet ved å bruke norske ord. Jeg til og med leste mine gamle Heidi-bøker, som var morsomt, men hjalp lite: Oversetteren hadde brukt de tyske ordene. Så jeg måtte sjonglere mye med de få ordene som finnes, og delvis lage nye sammensetninger: alt for å unngå at landskapet - og oversettelsen - ble flatere, på mange plan.

Tro kan flytte fjell, og ordet er mektig, så jeg håper at min tro på ordet også har klart å flytte fjell - til det lille flate landet mitt …

Se også Paulas tidligere innlegg på Oversetterbloggen HER og HER.

fredag 7. juni 2013

"Eg er eit ord på eit framandt språk" -- om Margaret Atwood: Susanna Moodies dagbøker

Av oversetter Anne Karin Torheim

Margaret Atwood (1939) er kanskje mest kjent for sine framtidsromanar, men i diktsamlinga Susanna Moodies dagbøker går ho tilbake til Canada i 1832. Det var nemleg det året forfattaren Susanna Moodie (1803-1885) emigrerte frå England til Canada saman med ektemann og ei lita dotter. Ho blir rekna som ein av dei første forfattarane i canadisk litteraturhistorie og er kjent for å skrive sjølvbiografisk om det strabasiøse livet som immigrant; spesielt i dei to bøkene med dei talande titlane Roughing It in the Bush (1852) og Life in the Clearings (1853). Det er tydeleg at Atwood har hatt nærkontakt med desse bøkene, for det er altså Mrs. Moodie som er eg-et i desse dikta. Slikt sett blir samlinga ein slags mental dokumentarpoesi. Fleire av dikta har dessutan fått same tittel som nokre av kapitla i Roughing It. Og Susanna Moodie blir også både sitert og omtalt i Atwoods roman Alias Grace frå 1996. Her framstår Mrs. Moodie med sans for det melodramatiske, og ho skal ha vore ein svoren fan av Charles Dickens (1812-1870).

I 2003 var portrettet av Susanna Moodie å finne på eit kanadisk frimerke, som vel fortel noko om ein viss nasjonal posisjon. Eg veit ikkje om Atwood har vore å sjå på canadiske frimerke så langt, men hennar sterke posisjon som forfattar både i Canada og internasjonalt er uomtvisteleg. Og Susanna Moodies dagbøker er blitt ein klassikar i canadisk poesi. Sidan boka kom ut første gong i 1970, har den komme i mange opplag. Atwood debuterte jo også med ei diktsamling, dvs The Circle Game (1964) og har gjennom åra gitt ut meir enn ti diktsamlingar. Den hittil siste, The Door, kom i 2007. Sjølv seier ho om poesien at den er ”at the heart of her relationship with language” og fiksjonen er ”her moral vision of the world”.

Motsetningane mellom natur og kultur, villmark og sivilisasjon, det irrasjonelle og det analytiske er moderne tema som går igjen i Atwoods forfattarskap, uansett sjanger. Og når ho organiserer ei diktsamling rundt Susanna Moodies nybyggjarliv, kjem slike tema til syne både i den indre og ytre dramatikken. Såleis er denne diktsamlinga ein god inngang til dette forfattarskapet. At Atwoods litt spesielle barndom har vore med på å gjere henne i stand til å forstå seg på livet in the Bush; altså villmarka, trur eg, har mykje for seg. Ho skriv følgjande om samanhengen mellom livet sitt og poesien: "My childhood was divided between the forrest, in warmer parts of the year and in various cities, in the colder parts. I was thus able to develop the rudiments of the doble personality so necessary for a poet."

Far hennar var nemleg insektforskar og dreiv feltarbeid i skogane og ved sjøen nord i provinsen Quebec. Dette medførte at familien tidvis budde i telt og tømmerkoier langt frå sivilisasjonen. Det seiest at Atwood ikkje fekk regelmessing skulegong før ho kom i 6. klasse. Men dette tok ho igjen, ettersom ho studerte engelsk litteratur, samt filosofi og fransk bl.a. med Northrop Frye og Jay Macpherson som forelesarar – noko som må ha vore svært stimulerande for ein forfattarspire. I 1972 gir Atwood sjølv ut Survival: A Thematic Guide to Canadian Literature, ei banebrytande bok, mykje brukt som læreverk gjennom mange år. Den er i følgje forfattaren basert på lystlesing av både engelsk- og fransk-kanadiske diktsamlingar og romanar. Og det ho finn som eit gjennomgåande tema, er altså Survival – overleving. Dette handlar i stor grad om immigrantanes kamp for å overleve. Det er snakk om individuelle stemmer som uttrykkjer nasjonens erfaringar, kunne ein seie.

Og Susanna Moodie er ein av desse viktige stemmene. Ho blei fødd inn i ein kultivert, engelsk middelklassefamile; faren var lærd, men ikkje særleg velståande. Susanna var den yngste av seks døtrer. Foreldra underviste barna i historie, litteratur, språk og matematikk. Dei hadde eit stort bibliotek i heimen som blei flittig brukt. Då faren døydde i 1918 blei skribentverksemd noko av det ein kunne ta seg til for å overleve økonomisk, spesielt var det ein marknad for barnebøker. Såleis gav både Susanna og syster hennar, Catherine, ut barnebøker. Før ho emigrerte, hadde ho også gitt ut diktsamlinga Enthusiasm; and other Poems (1831). Dessutan hadde ho engasjert seg i The Anti-Slavery Society; blant anna ved å skrive ned to av historiene til tidlegare slavar.

Men denne kulturbakgrunnen førebudde ikkje Mrs. Moodie særleg godt til det praktiske slitet som nybyggjar. Kanskje ikkje så rart då at ho kunne få problem med å finne seg til rette. Og når det kjem til stykket peikar vel dette på motsetningane i menneskenaturen generelt – og i forfattaren spesielt – jf. Atwoods eiga ytring over her: ”I was thus able to develop the rudiments of the doble pesonality so necessary for a poet.”

Susanna Moodies dagbøker har tre tidfesta avdelingar. I siste avdeling dukkar Mrs. Moodie opp på bussen i Toronto i 1969! Men her vil eg avslutte med å sitere første diktet i første avdeling, dvs Dagbok 1 (1832 –1840):

LANDGANG I QUEBEC

Er det kleda mine, måten eg går på,
tinga eg held i handa
- ei bok, ei veske med strikketøy -
den skjerande lyseraude fargen på sjalet mitt

desse traktene ikkje har øyre for

eller er det min eigen mangel
på overtyding som skapar
denne audslege utsikta;
lange bakkar, myrene, den nakne sanden,
det skarpe sollyset på beinkvitt
drivtømmer, varsel om vinter,
månen ein framand på dag-
tid, ei tynn avvising

Dei andre spring og hoppar, ropar
          Fridom!

Vatnet i rørsle vil ikkje vise meg
spegelbildet mitt.

Berga bryr seg ikkje.

Eg er eit ord
på eit framandt språk.

tirsdag 4. juni 2013

Oversatt aften: Kontrafaktisk fra Tyskland

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er i dag, tirsdag 04.06., og denne gangen er temaet Kontrafaktisk fra Tyskland.


Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 04.06. kl. 20.00.

Som man har visst siden Aristoteles forteller historien hva som har skjedd, mens fiksjonen beretter om det som kunne ha skjedd. Kontrafaktiske romaner kobler historien og fiksjonen sammen og forteller – med mer eller mindre vitenskapelig belegg – hvordan historien kunne ha utviklet seg hvis ting hadde skjedd litt annerledes. På sesongavslutningen for Oversatt aften presenteres to nylig utkomne romaner som på hver sin måte inneholder en kontrafaktisk fortelling med handling lagt til Tyskland, et land som har stått i sentrum for noen av de mest skjebnesvangre enkeltbegivenhetene i Europa i det forrige århundret, og der mye kunne ha sett veldig annerledes ut hvis historien hadde tatt en litt annen retning 

Ute Neumann: Plan D av Simon Urban

I Plan D befinner vi oss i Øst-Berlin anno 2011. Muren har ikke falt og gjenforeningen fant aldri sted. DDR står på randen av sammenbrudd, landets fremste inntektskilde er transittgebyrene for gassen som leveres fra Russland til Vest-Tyskland, og fremtiden avhenger av at avtalen reforhandles. Boka er en kriminalroman som blander svart humor, dystopisk samfunnskritikk og intens spenning, med et plot der et tilsynelatende STASI-arrangert mord kan få storpolitiske konsekvenser. Plan D var en av fjorårets store suksesser i Tyskland, og ble overøst med hyllest fra kritikerne. Norske anmeldere har heller ikke spart på rosen: «En nesten usannsynlig velskrevet roman», skrev Aftenposten om den norske oversettelsen.

Astrid Nordang: Han er her igjen av Timur Vermes (Se også DETTE innlegget.)

I sin gigantsuksess av en debutroman – nesten én million solgte i Tyskland siden utgivelsen for litt over et halvår siden – stiller Timur Vermes spørsmålet om hva som ville skjedd hvis Hitler vendte tilbake til dagens Tyskland. Svaret som gis i denne omdiskuterte romanen er at Hitler ville svingt seg opp som standupkomiker og talk show-gjest og blitt en feiret tv-stjerne i et land som er preget av like mye kynisme og hensynsløs maktstreben som Føreren selv i sin tid var. Historien fortelles av hovedpersonen, i en stil vi gjenkjenner fra det historiske forelegget. NRKs anmelder omtalte den norske utgaven som «hoderystende morsom».

mandag 3. juni 2013

Tre vinnere på Lillehammer!

Under Norsk litteraturfestival på Lillehammer ble Norges beste Beatles-oversetter kåret. 45 år etter at Paul McCartney skrev kjærlighetssangen «I Will» til kjæresten Linda fikk sang- og språkglade nordmenn anledning til å prøve seg som oversettere. Tidligere i vår utlyste nemlig Norsk Oversetterforening i samarbeid med Norsk Litteraturfestival, Dagbladet og Språkåret 2013 en konkurranse om hvem som er Norges beste Beatles-oversetter.

Det kom inn hele 152 bidrag. De var meget varierte, for det finnes ingen entydig fasit for oversettelse. Noen bidragsytere oversatte svært tekstnært, andre forholdt seg helt fritt til teksten, atter andre ga blaffen i melodien.

Hør bare hvor ulikt folk har oversatt de to første setningene i sangen, "Who knows how long I’ve loved you, You know I love you still":

En evighet med lengsel
En ensomhet så mild

Hvem vet om vi er kjære?
Du vet jeg elsker deg:

Kven veit når kjærleik startar
og når den gir oss fred?

Du blunka over borda:
Vil du bli kjent med meg?

Juryen, bestående av Lina Undrum Mariussen (Norsk Litteraturfestival), Fredrik Wandrup (Dagbladet), Inger Johanne Sæterbakk (Språkåret 2013) og Cecilie Winger (Norsk Oversetterforening) nynnet, diskuterte og silte med hard hånd. Til slutt kom vi enstemmig fram til en tekst som heter VIL DU, VIL EG. Oversetteren har valgt å forholde seg ganske fritt til McCartneys tekst og skrevet den om til en sjekkescene. Det er gjort på snertent og lekent vis, med stor respekt for originalen, og når den i tillegg er så sangbar at den knapt er mulig å få ut av hjernen igjen, var valget enkelt.

Den lovede premien var at vedkommende skulle få sitte i salen og høre sangen bli fremført av proffe musikere. Og gjorde han. La det herved være kjent at Sigurd Brørs er Norges beste Beatles-oversetter!

Her er vinnerbidraget:

VIL DU, VIL EG


Du blunka over borda:
Vil du bli kjent med meg?
Og eg smilte stilt og tenkte
i retur: Vil du, vil eg.

Eg leita etter orda
og du var like treg
Men vi fann dei få vi trengte

og dei var: Vil du, vil eg.

Kjærleik er ikkje tomme frasar
Kjærleik er stille brus
Kjærleik er ikkje tvil som rasar
Kjærleik er viljerus.

Vi kom oss ut i sola
Her går vi kvar vår veg
Ingenting er som å vandre
rundt og vite om den andre
Alt det gode som
vi vil kvarandre
Vil du, vil eg
Vil eg.


Under litteraturfestivalen ble også Tone Formo tidlelt Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterpris. I juryens uttalelse heter det:


"Årets vinner av Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterpris debuterte som oversetter for 33 år siden. Merittlisten er lang og oversetterskapet stort og varierende. Oversetteren jobber med amerikansk, engelsk og svensk, og har oversatt både sakprosatitler og skjønnlitteratur. Tyngden ligger likevel på amerikanske romaner. Det er særlig for oversettelsene av to viktige amerikanske samtidsforfattere som alltid blir nevnt i samme ordelag som Nobels litteraturpris, Joyce Carol Oates og Philip Roth, at juryen vil ære akkurat denne oversetteren i år.

Det er en glede å tildele Tone Formo årets pris!

Det hviler et særlig ansvar på oversetterne som røkter forfatterskapene til utenlandske stjerner på norsk. Tone Formo er den faste oversetteren til disse to vidt forskjellige forfatterne, og takket være Formos språkfølelse, kløkt, humor, oppfinnsomhet og kunnskaper er det ikke vanskelig for norske lesere å fatte storheten i bøkene til Joyce Carol Oates og Philip Roth. Det er også forlagene til disse to forfatterne, Pax og Aschehoug, som har nominert Formo til prisen i år.

Mens Philip Roths språk og skrivestil gjerne karakteriseres som kjølig, maskulin, distansert, røff og mettet av mørk energi, befinner Joyce Carol Oates seg på den andre siden av skalaen. Kritikere fremhever gjerne fortellergleden, empatien, den språklige sjenerøsiteten og muntligheten til Oates når de omtaler bøkene.

'Hennes gjengivelse av Philip Roths tekst på norsk kan knapt fullroses. Ikke én gang underveis savnet jeg Roths eminente originalformuleringer', mente kritiker Leif Ekle i NRK om Sabbaths teater. 'Formidabel' skrev kritiker Maya Troberg Djuve i Dagbladet om oversettelsen av Graverens datter av Joyce Carol Oates.

I oversettelsene av Joyce Carol Oates kommer språkegenskapene til Formo særlig til sin rett. Oates skriver om Nord-Amerika. Om oppløsningen av den amerikanske familien, baksidene av den amerikanske drømmen, om amerikansk småbyliv. Men bøkene finnes på et så levende, presist, variert og underholdende norsk at leseren ikke føler at hun går glipp av noe når hun leser dem i oversettelse og ikke i original.

Når en karakter havner på ratata i Vi var familien Mulvaney, er det et såpass treffende bilde at det er ikke nøye for leseren hvilket amerikansk uttrykk forfatteren har brukt. Det norske språket ligger så nært opp til fortellerstemmen og handlingen at vi ikke tviler et øyeblikk på det fortalte. Nordmenn er ikke så gode i amerikansk-engelsk som de liker å tro. For å få med seg alle nyansene, detaljene og humoren til Oates, bør man unne seg en av Formos oversettelser.

Et annet eksempel er Tone Formos oversettelse av Philip Roths Sabbath’s Theater. Formo kaster oss med suverent håndlag inn i Roths idiosynkratiske fortellerunivers og bibeholder nyansene på en effektiv måte. Der den vanlige norske leser i møte med særegenheter i den amerikanske originalen ville ha måttet oppsøke et leksikon for å forstå hva det dreier seg om, viser Formos ledige eleganse seg fullt ut. Hennes erstatninger er overraskende, men likevel helt naturlige; hun bevarer både tekstens mening og forfatterens stilnivå. Hennes oversettelse er overbevisende på alle nivå.

Juryen har bestått av Peter Svare Valeur, stipendiat i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, Kristine Isaksen, litteraturanmelder i VG, og Runhild Skjølaas, redaktør i Bokklubben.

Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterpris deles ut for en oversetters samlede virke og er på 50 000 kroner."

Videre ble Trofastprisen tildelt Janneken Øverland:

Trofastprisen er en hedersbevisning som deles ut av Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterfond til en person som har vist "en iherdig innsats og et utrettelig engasjement for den oversatte skjønnlitteraturen". Fra styret i Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterfond heter det:

"Prisvinneren for 2012 har gjennom flere tiår dokumentert en vedvarende nysgjerrighet, en kvalitetsbevisst orienteringsevne og teft på det litterære feltet, og en sindig og insisterende gjennomføringskraft når det gjelder å sørge for at både de store internasjonale forfatterskapene - nyere som klassikere - og de mindre kjente og ofte nyskapende, blir tilgjengeliggjort for norske lesere. Det har gjennom årene resultert en stolt rekke utgivelser; bl.a. en prektig klassikerserie. Vi har også, som en følge av prisvinnerens innsats, kunnet lese Nobelprisvinnere lenge før de fikk prisen. Prisvinneren har arbeidet trutt - med stor faglig kunnen og litteraturfaglig innsikt - som forlegger for utgivelser leserne ikke så lett finner fram til på egen hånd, og dermed vært en klok reiseleder i det mer uoppdagede litterære landskapet.

Dette har prisvinneren gjort både gjennom sin formidlingsvirksomhet som intervjuer, artikkelforfatter, som tidsskrift- og bokklubbredaktør, og ikke minst gjennom sitt virke som redaktør, redaksjonssjef og forlegger. Det er også grunn til å peke på prisvinnerens suverene evne til å aksle arven etter en forgjenger av særs ruvende format, slik at så vel forvaltningen av litterært arvegods som det å utvide feltets horisont med nye og ambisiøse sektorer er blitt vakkert ivaretatt. I tillegg kommer et årvåkent ansvar og omsorgsfull evne til å sørge for at de store litterære verk holdes tidsmessig i stand og forbedres til beste for leserne. Og det i en tid der litteraturen lett blir synonym for ren konsumentvare.

Det er en svært verdig prisvinner, som selv ruver både som formidler og forlegger av format. Idet vi takker og ønsker oss mer av samme gode merke i tida som kommer, er vi glade for å gi Trofastprisen 2012 til Janneken Øverland."

Oversetterbloggen gratulerer alle tre prisvinnere!