Deadline!

Av oversetter Paula Stevens, som oversetter fra norsk til nederlandsk

Når deadlinen nærmer seg, er jeg ikke til å være i hus med. Panikken slår til; oversettelsen skal finpusses; alle spørsmål som er igjen, skal løses, og løsninger som jeg ikke er helt tilfreds med, skal forbedres; jeg begynner å tvile på hvert ord, hver setning jeg har oversatt. Når jeg snakker med folk, hører ikke på hva de sier, men bare på hvordan de sier det, på jakt etter det ene ordet, det ene uttrykket som jeg leter etter; jeg spiser ord, sluker ord, er en ordsvamp, jeg leser alt jeg kommer over, til og med tekster på melkekartonger og i tv-guiden. Når jeg ser på fjernsyn, har jeg ikke peiling på hva som forgår på skjermen, men hører bare på språket eller ser på underteksten, håper å høre eller se det ene ordet jeg trenger, og som jeg vet som finnes, men som jeg ikke får tak i, jeg stopper opp midt i samtaler for å notere et ord eller uttrykk.

Når deadlinen nærmer seg, plager jeg min familie fra tidlig om morgenen til sent på kveld med spørsmål, jeg leser høyt for dem, ber dem lese setninger fra oversettelsen, fremfører til og med scener fra romanen for å vise dem hva jeg mener, helst ved frokosten når de ikke er våkne nok til å løpe unna - hvis jeg gjør sånn, hva ville dere kalle det på nederlandsk? Da blir de litt fjerne i blikket, og jeg vet at de tenker: Å herregud, deadline nå igjen?

Når deadlinen nærmer seg, sover jeg dårlig, jeg grubler over oversettelsen og kommer på ordet jeg har lett etter i dagesvis kl. 04.00 om natta, ligger og gjentar den briljante løsningen i hodet og tør ikke sove mer, redd for å glemme den, vil ikke vekke samboeren ved å slå på lyset og noterer ordet i mørket på blokken som alltid ligger ved siden av sengen, klarer ikke å lese noe av det jeg har skrevet neste morgen, overveier å anskaffe diktafon, men da vil samboeren også våkne uansett, med mindre jeg snakker så lavt at det blir nesten lydløst og dermed uforståelig, så da lister jeg meg heller ned til arbeidsrommet mitt for å slå på pc-en og notere innfallet mens jeg forsøker å ignorere katten som krafser som besatt på kjøkkendøra fordi den hører meg og tror den får slippe løs – og jeg blir så kald på føttene at jeg ikke får sove mer uansett.

Når deadlinen nærmer seg, har jeg følelsen av at alle unngår meg, redd for at jeg skal spørre dem om noe. Jeg har også følelsen av at ingen skjønner hva jeg driver med. Venner synes det er morsomt å hjelpe meg å finne en løsning på setninger som frimerker, bare ordet, merker som gjør fri (Jan Kjaerstad, Erobreren), mens vårt ord for frimerke er det ikke særlig befriende ordet postzegel (postmerke), men de går lei etter 5 minutter og foreslår at jeg sløyfer hele setningen eller bruker et oversettelsesprogram. Mine beste venner i deadline-fasen er ironisk nok vilt fremmede mennesker som sitter rundt omkring i landet i f.eks. museer (gamle og nedstøvete, forestiller jeg meg, men fulle av kunnskaper), og som er mer enn villige å fortelle meg alt mulig om båttyper, matlaging, fiskemetoder, astrofysikk, slaget om Stalingrad osv. Noen ganger har de vært så glade for (endelig?) å kunne formidle alt de vet at jeg fikk tilsendt informasjon (og julekort!) i mange år fremover.

Når deadlinen nærmer seg, har jeg allikevel noen siste spørsmål til forfatteren selv om jeg i den forrige mailen forsikret med hånden på hjertet at dette var de absolutt siste spørsmål, og håper inderlig at hun eller han ikke synes spørsmålene er altfor tåpelige ...

Når deadlinen nærmer seg, spiser jeg ord, sluker jeg ord, jeg er ikke til å være i hus med, jeg er kjempestresset og jeg tenker: Akkameg, for et liv. Og når oversettelsen endelig sendes til forlaget - og jeg idet jeg trykker på send-knappen oppdager noe som kunne ha vært gjort bedre – lover jeg meg selv og mine kjære at neste gang ...