Om bruk av dialekt i oversettelser

Av oversetter Tommy Watz

For en tid tilbake ble jeg kontaktet av en italienskstudent ved Universitetet i Oslo som var i gang med å skrive en mastergradsoppgave der hun med utgangspunkt i et knippe norske utgivelser av italienske romaner ville undersøke ”utfordringen ved å oversette bøker hvor bruken av dialekt spiller en sentral rolle”. Jeg sa meg villig til å svare på et titalls spørsmål om mine erfaringer på området generelt og fra arbeidet med en av Simonetta Agnello Hornbys ”sicilianske” romaner, La mennulara, spesielt. Svarene på studentens spørsmål kom til å overlappe hverandre i den grad at mitt bidrag til prosjektet mer kom til å fortone seg som en artikkel enn som en enquete. Selv om mange av problemstillingene er knyttet til det italienske, vil jeg tro at en god del av stoffet kan være av interesse også for oversettere av litteratur fra andre språk. Altså:

La mennulara (”Mandelplukkersken”) kom ut på norsk i 2005, og det vil si at det nå nærmer seg ti år siden jeg tok fatt på denne oversettelsen, så helt present har jeg ikke disse tingene. Men jeg tror likevel jeg tør si at Agnello Hornbys sparsomme bruk av siciliansk i denne boken (gloser, setningsstrukturer osv.) aldri stod for meg som noe problem, og at jeg ikke et øyeblikk vurderte å innføre norske dialektale former i oversettelsen av den.

Med stort og smått har jeg til nå oversatt et sted mellom 60 og 70 titler fra italiensk, og med ett lite unntak (som jeg skal komme tilbake til) har jeg aldri benyttet annet en bokmål eller riksmål, i mer eller mindre radikale eller konservative former alt etter tekstens karakter. Dette rett og slett fordi jeg aldri har sett noen vellykket bruk av dialekt i norske oversettelser. Så mange tilfeller kjenner jeg ikke til, men de gangene jeg er blitt presentert for romaner der, for eksempel, den fargede befolkningen i de amerikanske sør-statene samtaler på Senja-mål, eller mannskapet på en japansk fabrikktråler snakker en dialekt fra Nord-Troms, har jeg personlig funnet dette plagsomt forstyrrende. Jeg har i begge de nevnte tilfellene (hvorav i hvert fall det ene vil være kjent for mange) opplevd det translatoriske grepet som søkt og resultatet som mislykket. Innføringen av dialekt har gjort disse bøkene unødig tunge å lese for en som ikke er fortrolig med den dialekten som er benyttet.

Å skulle innføre en mer eller mindre tilfeldig valgt norsk dialekt for å ”ivareta” de sparsomme forekomstene av siciliansk dialekt og dialektfarget språk i Agnello Hornbys bøker ville på samme måte vanskeliggjøre tilegnelsen langt ut over det det er dekning for i originaltekstene. En gjennomsnittlig italiensk leser har få eller ingen problemer med å skjønne de sicilianske ordene og uttrykkene som er temmelig glissent strødd ut over boksidene i La mennulara, La zia marchesa (”Arvetanten”) og La monaca (”Nonnen”), og de oppleves ikke som hindre eller ”snublestener” som stanser eller sinker lesningen.

Det er min erfaring at norske lesere kjenner Italia og italienske forhold langt dårligere enn man skulle tro. De fleste skjønnlitterære bøker som oversettes fra italiensk, vil fortone seg temmelig eksotiske allerede i utgangspunktet og trenger ikke en ytterlige ”fremmedgjøring” i form av pussigheter på glosenivå. Slikt som stedsnavn, stillingsbetegnelser, navn på matretter, klesdrakter, kjøredoninger osv. vil i seg selv gi bøkene tilstrekkelig lokalkoloritt. (For et unntak å regne er det grepet jeg foretok ved oversettelsen av La zia marchesa, der alle de 84 kapitlene innledes med et siciliansk ordtak. I stedet for å gi meg i kast med den håpløse oppgaven å finne 84 tilsvarende norske, oversatte jeg ordtakene mer eller mindre direkte, mens jeg lot de originale få være med over i den norske utgaven, som et slags eksotisk, siciliansk ”krydder” – og som en bonus/honnør til de eventuelle italienskkyndige som av en eller annen grunn skulle foretrekke å lese boken i oversettelse.)

Kanskje ville La zia marchesa ha egnet seg bedre som eksempel enn La Mennulara. Ja, for i denne romanen fremgår det så mye tydeligere hvordan siciliansk ikke er knyttet til et bestemt sjikt av befolkningen. Dialekten er ingen markør av klassetilhørighet – ingen sosiolekt. I La zia marchesa snakker høyere og lavere adel, småkårsfolk og tjenerskap dialekt. Dette gjelder for de fleste italienske dialekter, og det er bare et par-tre av de mer ”standardiserte” som i litteraturen (og ikke minst i teatret) er blitt brukt for å understreke at karakterene kommer fra de ”lavere” samfunnslag, gjerne også for å skape en viss komisk effekt. Jeg tenker da spesielt på romersk (romanesco) og napolitansk, men også til en viss grad på venetiansk.

I min nylig utkomne oversettelse av Andrea Molesinis roman Non tutti i bastardi sono di Vienna (”Ikke alle drittsekker kommer fra Wien”), som utspiller seg i en landsby i Veneto under Første verdenskrig, møter vi en typisk herskap/tjenere-tematikk, og her snakker i padroni i all hovedsak standard italiensk, mens tjenerskapet uttrykker seg gjennom en bruk av dialektale ord og vendinger i omtrent samme omfang som det vi finner i Agnello Hornbys romaner. Jeg løste her ”problemet” ved å la tjenerne snakke et lite hakk ”bredere” og mer folkelig, samtidig som jeg voktet meg vel for ikke å la dette få et komisk, latterliggjørende preg, noe som slett ikke er tilsiktet fra forfatterens side.

Og her er vi fremme ved det ene lille unntaket jeg nevnte innledningsvis. På det tidlige nittitallet og helt i begynnelsen av min oversetterkarriere oversatte jeg en av Alberto Moravias racconti romani for De norske Bokklubbenes novelleantologi Italia forteller. Disse til sammen 120 korte fortellingene som Moravia utgav jevnlig gjennom det meste av 1950-tallet, er inspirert av 1800-tallsdikteren Giuseppe Gioachino Bellis sonetter, der personer fra det romerske folkedypet får komme til orde i jeg-form og gjennom en utstrakt bruk av ord og uttrykk på romanesco. Jeg gjorde et forsøk på å gjengi dette med det jeg den gang regnet som ”min” dialekt, nemlig det språket som snakkes på Oslos østkant og som i lingvistisk tradisjon vel kalles (eller kaltes) ”vikværsk”. Når forsøket ble alt annet enn vellykket, skyldtes det at jeg langt på vei hadde glemt mitt eget opprinnelige språk og derfor endte opp med noe som kunne minne om en krysning mellom Oskar Braatens mellomkrigs Oslo-mål og revysjargong fra Edderkoppen eller Chat Noir anno 1960 eller der omkring. Og det er faktisk ganske leit, synes jeg, å se (og høre, på radio, på film og fra teaterscener) at det typiske Oslo-målet fremdeles gjengis nettopp slik (”Oslo-losen”!). Redaktøren for Italia forteller, min gamle lærer professor Magnus Ulleland, lot fortellingen trykke, men han likte forsøket mitt dårlig, og selv kom jeg ganske raskt til at jeg ikke ville prøve meg på noe slikt en gang til.

Fersk fra trykkeriet er i disse dager min oversettelse av Marco Malvaldis ”toskanske krim” La carta più alta (”Det høyeste kortet”), der det gjøres en temmelig omfattende bruk av dialekten som snakkes i området rundt Pisa. Her får dette en utpreget komisk effekt, også fordi den i utgangspunktet ganske saftige dialekten er spekket med et utall grove ord og uttrykk. I omtrent hver tredje eller fjerde replikk forekommer c-ordene (cazzo, culo, coglioni), i alle deres varianter og sammenstillinger (!). Uten å bedrive noen form for sensur har jeg sett meg nødt til å tone dette betraktelig ned, rett og slett fordi hyppigheten av ordene – som heller ikke lar seg overføre direkte til norsk – er så stor at de har kommet til å miste mye av sin grove valør. Løsningen her, som så ofte ellers, har vært å la karakterene snakke bredt og folkelig og føre et relativt saftig språk. Jeg ville funnet det høyst unaturlig å utstyre Malvaldis kortspillende pensjonist-detektiver med en dialekt som leder tankene mer til tørrfisk og rorbu enn til Toscana-kystens pinjelunder, selv om frisk bannskap etter sigende skal være mer utbredt nord for Trondheimsfjorden. (Etter å ha tilbragt de siste ti årene på Galgeberg er jeg ikke lenger så overbevist om det.)

Bøker jeg har oversatt der dialekten har en tilsvarende komisk effekt, er Ottavio Cappellanis Chi è Lou Sciortino? (”Hvem er Lou Sciortino?”) (siciliansk), Luciano De Crescenzos Così parlò Bellavista (”Slik talte Bellavista”) (napolitansk) og til en viss grad også Dario Fos Il paese dei Mezaràt (”Flaggermusenes by”) (”lombardisk”). I La lunga vità di Marianna Ucría (”Marianna Ucrìas lange liv”) benytter Dacia Maraini siciliansk på omtrent samme måte og i samme omfang som Agnello Hornby gjør det i sine ”sicilianske” romaner, mens den unge Lara Cardella i Volevo i pantaloni (”Jeg ville gå i bukser”) lar alle dialoger foregå på siciliansk, mens hennes egne oversettelser av dem er plassert som fotnoter i boken. Også i de to siste tilfellene valgte jeg å oversette til et mer eller mindre standard bokmål. Det begynner å bli lenge siden nå, men jeg mener å huske at det for Cardella-bokens del ble foreslått fra forlagshold at jeg kunne veksle mellom bokmål og nynorsk, hva nå det skulle være godt for. Forslaget ble uansett ikke tatt til følge.

I en særstilling står min oversettelse av Oriana Fallacis mastodont av en roman om de italienske styrkenes innsats for det fredsbevarende arbeidet i Libanon, Insciallah (”Inshallah”). Her innfører forfatterinnen noe slikt som 14-15 forskjellige italienske dialekter som det gjennom bokens drøyt 800 sider veksles mellom. Hele kapitler består ikke av annet enn gjengitte samtaler over det militære radiosambandet, der de samtalende utelukkende identifiseres gjennom dialekten de bruker. (Effekten blir noe i likhet med den i hørespillene om ”Stompa & Co”, der norske radiolyttere straks vil kjenne igjen stemmene/dialektene til Bodø, Bergen, Sørlandet, Orkanger og Nøtterø.) Løsningen her ble å finne andre språklige markører og utruste den enkelte med noen særlige måter å uttrykke seg på, gjerne i form av bannord og eder (à la ”Dra på Lopphavet!”).

Ellers er håndteringen av dialekter og sosiolekter et stadig tilbakevendende og ofte diskutert problem i oversetterkretser. Det er ikke gått mer enn noen uker siden jeg leverte oversettelsen av Umberto Sabas Ernesto, vedlagt et følgeskriv til redaktøren der et avsnitt lyder:

Noe av det som gjør Sabas lille bok spesiell, er den gjennomførte bruken av triestinsk dialekt i dialogene - med alle sine x-er og trunkerte ordformer umiddelbart gjenkjennelig, men også ganske eksotisk for en italiensk leser. I Ernesto - som jo forteller en noe dristig historie, tiden da den ble skrevet tatt i betraktning (1953) – har denne lett komiske bruken av dialekt også en slags ”formildende” eller "avvæpnende" funksjon. Dette vil nødvendigvis måtte gå tapt i en oversettelse til norsk. Å utruste Sabas triestinere med en eller annen vilkårlig valgt norsk dialekt ville ikke være noen heldig løsning av problemet. Noe som bidrar til å gi oversettelsen et lett komisk preg – et hakk mer komisk enn i originalen, faktisk – er bruken av høflige tiltaleformer mellom personer vi normalt ville gå ut fra var dus.

I Ernesto oppstår det et problem for oversetteren ved at dialektbruken er tematisert. Romanen åpner slik:
 
”Hva er det med Dem? Er De sliten?”
        ”Nei. Jeg er sint.”
        ”På hvem da?”
 ”På sjefen. Den drittsekken. Én og en halv florin for å laste og losse to vogner.”
         ”De har rett.”
         Denne dialogen (som jeg, i likhet med de følgende, gjengir på dialekt, en noe avslepen dialekt, med en mest mulig talienisert ortografi, i håp om at leseren – hvis denne fortellingen noen gang vil få en leser – kan oversette selv) fant sted i Trieste, i et av de aller siste årene av det nittende århundret. De samtalende var en mann – en daglønnet sjauer – og en ung gutt …

Dialektbruken nevnes også et par ganger til, og da i forbindelse med at hoved- og tittelpersonens lett snobbete mor liker dårlig at sønnen snakker språket til ”de lavere klasser”, selv om hun til stadighet faller tilbake til dialektbruk selv. Men all den stund leseren av fortellerstemmen blir gjort direkte oppmerksom på problematikken, har jeg ikke sett noen grunn til å forsøke å finne en norsk ”erstatning” for det sene attenhundretallets triestinsk. Det skal godt gjøres, tror jeg.

For øvrig vil jeg mene at gevinsten ved bruk av dialekt i romaner er relativt liten – for ikke å si: oppskrytt! Det er ikke bruk av dialekt som gjør Giovanni Verga til en siciliansk forfatter, og den mest sicilianske boken jeg kan tenke meg, Elio Vittorinis Conversazione in Sicilia (”Samtale på Sicilia”, i undertegnedes oversettelse), inneholder, så vidt jeg kan huske, ikke ett eneste ord på dialekt.

Hva gjelder de hjelpemidler en oversetter har til rådighet i omgangen med dialekter, så finnes det jo for de større, standardiserte dialektene (siciliansk, napolitansk, romersk, venetiansk, sardisk) bindsterke ordbøker/leksika og fullt utarbeidede grammatikker. Når det kommer til de mer sjeldne, blir det verre. Men i de senere årene har det dukket opp kortere og lengre ordlister og ”vocabulari” på nettet, samt et stort antall hjemmesider laget av dialektentusiaster. I det hele tatt er det mye hjelp å hente på nettet: Om ikke alltid like nyttige og/eller pålitelige, vil man alltids få noen treff på Google som kan gi en pekepinn, og man kan komme i kontakt med folk som behersker ulike dialekter gjennom diskusjonsfora. Mye gjetter man seg til, naturligvis, men ellers blir det å ta kontakt med folk man vet kjenner den aktuelle dialekten bedre enn en selv – hvis ikke også forfatteren er i live og så noenlunde kommunikabel.

Motsatt: Siden jeg er født og har bodd så å si hele mitt liv i Oslo, behersker jeg ikke annet enn standard østnorsk og dets mindre varianter. Skulle det noen gang bli aktuelt for meg å benytte en annen norsk dialekt i en oversettelse, måtte jeg i så fall hatt ekstern hjelp til dette, og det ville medføre en arbeidsform som er fremmed for meg. Ikke vet jeg om jeg ville ha likt det, heller – sær som jeg er.