Svenske fallgruver og falske venner

Av oversetter Kirsti Øvergaard
 

Å oversette fra svensk må vel være en smal sak. Språkene er jo så like? Eller ...? Kirsti Øvergaard forteller om fallgruver og falske venner. Innlegget er en forkortet utgave av et foredrag som ble holdt under litteraturfestivalen på Lillehammer i 2007.

Det er vanlig å høre nedsettende bemerkninger om oversettelser fra svensk og dansk. Kan det være nødvendig, da? Det er jo så lett å forstå. Men salget av originalbøker er ikke så imponerende i de bokhandlene som har dem. Selv om de er billigere enn oversettelsene, er det oversettelsene det blir solgt flest av når de kommer ut, akkurat som med engelske bøker. Engelsk kan jo også alle nå, men når det kommer til stykket, liker de fleste av oss best å lese vårt eget språk.

Da jeg vokste opp i 50-årene, var det mer vanlig enn nå å lese nabolandenes litteratur på originalspråket. Det var vel blant annet økonomiske grunner til at ikke like mye ble oversatt. Den første bøygen for meg var tødlene, de første ti sidene iallfall var bildet av boksiden underlig og avskrekkende. Og så var det en masse ord jeg ikke forsto, eller de virket iallfall påfallende i sammenhengen. Svensk har mange ord med andre røtter enn våre norske, ikke minst franske. For eksempel heter et hybelkjøkken en trinett på svensk, og en plakat en affisch, de sier attackera om å angripe, men det skjønner vi jo dersom vi kjenner det engelske ordet attack. Engelsk har også som kjent et stort tilfang av franske ord, og attack var kanskje blant de første som ble innført, etter Wilhelm Erobrerens landgang. Svenskene bruker også ordet nobless som substantiv om fiffen og som adjektiv om å være høysinnet og edel, vi bruker det vel bare i uttrykket noblesse oblige – adelskap forplikter. Kuplett er i vanlig bruk som benevnelse på en revyvise, på norsk er det bare en fagterm på to verselinjer som rimer, noe som iallfall gjør det forståelig at ordet også er opprinnelsen til det engelske couple. Selv om nordmenn i hundrevis av år har beundret storebror over kjølen, og vår første felles konge var fransk av fødsel, har ikke denne påvirkningen virket like sterkt på norsk språk. Men så har vi jo heller aldri hatt felles skriftspråk.

Det er vel en del av grunnen til at mengdevis av ord som er de samme på norsk og svensk, etter hvert har fått ulik betydning. At rolig på svensk er morsomt på norsk, og at rar er søt, er kjent for de fleste, men ikke alle vet at svenske syskonbarn er barna til søsknene dine, altså nieser og nevøer, og at en kusin godt kan være en fetter. Bannar en svenske, så skjenner han, å banne heter svära, som vårt sverge. En hurtig skidåkare er ikke nødvendigvis rask, men heller frisk eller freidig. Fyndig betyr oppfinnsom, artig høflig, en ökänd person er beryktet, mens en beryktad er berømt. Et vidunder er som regel et uhyre, mens et norsk vidunder bare heter et under. Å le er å smile, mens smila er å smiske og smiska er å klaske, en kasse er en pose, glasögon er briller, en kjol er et skjørt, mens kjole heter klänning, glass er is, å snyfte er å hulke, mens snøfte heter vädra, å vissla er å plystre, mens hvisle heter väsa. Sötebrödsdagar betyr bare gode dager, ikke hvetebrødsdager, som kalles smekmåned. En hund som gläfser, glefser ikke, den bjeffer, et møte som er utsatt til klockan två, har aldri vært berammet til noe annet tidspunkt. Vi spjelker et brudd, mens svenskene spjälkar en vedkubbe med yxan. Får man en innbydelse av en svenske, er det temmelig uhøflig å svare at man ikke har anledning til å komme. Anledning betyr jo grunn. Lidelse betyr på svensk lidenskap.

Listen over disse falske vennene, som de gjerne blir kalt, er skremmende lang, og en skal være våken for å unngå feiloversettelser.

Det kalles kontaminasjon når eksempelvis det norske tallordet 9 smitter over på det svenske pronomenet ni – altså dere – og følgende oversettertabbe skjer: Då kom ni barn och besökte mig blir til Da kom 9 barn og besøkte meg. En litt annen kategori er sammensatte ord hvor man kan komme til å legge trykket feil, her er klassikeren at skogen var mørk og full av fasaner – skogen var mörk och fasansfull. Selv lurte jeg en gang for noen år siden veldig på hva koskit i hagen kunne være, et lysthus kanskje? Jeg spurte min svenske svigerdatter, som ba om å få se teksten. Ko-skit sa hun straks. Dessuten er ikke en hage en hage, det heter jo trädgård eller bare gård, mens en hage er en havnehage eller en utmark.

Jeg har også klødd meg i hodet over uttrykk som: hon segade i backen, det ble til at hun gikk sakte opp bakken. Og hva i all verden betyr det å röra en draja? Da blander man en drink. At det är bättre å stämma i bäcken enn i ån har jeg iallfall én gang oversatt med bedre føre var enn etter snar. Men det er ikke alltid det passer i sammenhengen å oversette et idiom med et annet. I en replikkveksling sa en mann for å få slutt på en diskusjon: Tyst min mun så får du socker. Tale er sølv, men taushet er gull, kunne vært en passende oversettelse, men det ble for påfallende i sammenhengen. Jeg nøyde meg med: Kan vi snakke om noe annet, eller helst ikke i det hele tatt?

Når en oversetter av slike grunner har mistet et munnhell eller et fast uttrykk, forsøker vi ofte å smette ett inn et annet sted for å veie det opp, så ikke oversettelsen får et fattigere språk enn originalen. Men det kan også dukke opp begreper som det ikke finnes noen norsk ekvivalent til. For eksempel å sitta i groggbänk, grogg har vi også, og uttrykket dekker ganske riktig samlingen, særlig av herrer, som etter en bedre middag tar seg en pjolter. Står ordet alene, kan det rett og slett bety et fylleslag.

Det hender også at oversetteren kommer i tvil om hvorvidt forfatteren er oppfinnsom eller bare bruker et gjengs uttrykk. Alla blir saliga på sin fason, for eksempel, er det en kreativ vri eller er det ganske enkelt vårt Enhver blir salig i sin tro? Det er faktisk det.

Svesismer er ikke så der videre heftig, men snut har nesten overtatt for purk, vi knarker eller er nyktre og vi takker ja eller nei. Det er neppe oversetterne som er de største synderne, om det er det rette uttrykket, men vi tar jevnt og trutt opp svenske ord og uttrykksmåter i norsk. En oversetter ligger heller i bakkant enn i forkant på dette området, men det gjelder jo å ikke bli helt bakstreversk heller. Dessuten gjør nok dessverre de fleste oversettere seg skyldig i noen ufrivillige svesismer innimellom.

Til gjengjeld er vi også opptatt av den underliggende betydningen av ordene og hvordan den skal ivaretas. Selv om mye kan oversettes omtrent direkte, og for eksempel surströmming kan hete det på norsk også, er det ikke noen selvfølge at leseren er klar over at det er en slags svensk parallell til gammalosten hva angår lukt, og at det ofte er den assosiasjonen en svensk forfatter vil vekke.

Det kan settes spørsmålstegn ved om det var helt heldig at Bergmans film Smultronstället uten videre er blitt hetende Jordbærstedet på norsk. Jeg lurte alltid på hva det var med de jordbærene, men nå vet jeg at ordet også betyr et yndlingssted, et hyggelig sted.

Iallfall i bøker for voksne vil slike meningsbærende ord ofte bli stående uten forklaring, så får heller noen lesere få de rette assosiasjonene og andre ikke. Slik er det også i oversettelser fra fjernere språk, selv om det foregår en løpende diskusjon blant oversettere om man ikke kan gå tilbake til den gamle skikken med fotnoter for å forklare slike ting. Noen ganger blir teksten forsiktig tillempet for å klargjøre begrepene, og jo mer fremmed språket og miljøet er, dess mer nødvendig kjennes det å ta slike grep.

Men selv om svenske forhold ikke er så fjerne, kan man ofte komme i tvil.

En svensk midtsommerfeiring er noe annet og mer enn en norsk sankthansfeiring, og noen synes det er helligbrøde å oversette det første til det siste.

Nordmenn er også stort sett fortrolige med at det svenske vinmonopolet kalles systembolaget, så det kan også få beholde sitt svenske navn. Men hva når det dukker opp en systempåse i teksten, som forlengst er innkjøpt og utsalgsstedet ikke er nevnt? Jeg kalte den en polpose.

Det er også skikk og bruk å beholde svenske navn på mennesker og steder uendret, iallfall i bøker for voksne. Ofte kan det være lurt å gjøre det i barnebøker også, når de er så populære at de blir filmet, slår originalnavnene igjennom. Hvem vet vel at Villa Villekulla en gang het Villa Utsikten i norsk oversettelse, eller at rumpnissene i Ronja Røverdatter også heter huldretusser på norsk?

Svenske gatenavn får stort sett beholde navnet sitt, inkludert gatan. Men jeg har en tendens til å oversette fjärden til fjorden også i sammensetninger, rett og slett fordi jeg synes det er et litt rart ord som kanskje ikke blir forstått – pussig nok – for det er jo ikke egentlig så ulikt det norske ordet.

Det blir som kjent oversatt mye svensk krim, og her må oversetterne se seg for. Et svensk mord er et norsk drap, mens et dråp gjerne er uaktsomt og har lavere strafferamme. Er en i Sverige skäligen mistenkt for brott, kan en nok være siktet på grunnlag av indisier, men blir en regnet for sannsynligvis skyldig, og det altså foreligger skjellig grunn til mistanke, heter det på svensk sannolika skäl-mistenkt. Her gjelder det å ikke oversette direkte. I Sverige brukes også betegnelsen mistenkt om en som sitter i varetekt, mens vi i Norge da sier at vedkommende er siktet, et ord de ikke har på svensk.