onsdag 1. juni 2011

Josef Winkler: Natura morta. En romersk novelle

Av oversetter Alf B. Glad

Josef Winkler (f. 1953) er fra Kärnten i Østerrike. I likhet med sine mer kjente kolleger Thomas Bernhard og Elfriede Jelinek er han sterkt kritisk til forholdene i sitt hjemland. Hans første tre romaner, utgitt samlet under tittelen Das wilde Kärnten, er en skremmende avsløring av livet i Kamering, den lille katolske landsbyen han vokste opp i. I nesten alle Winklers bøker er det barndomsopplevelsene i Kärnten som står i sentrum. Først i 1990 - med romanen Friedhof der bitteren Orangen - flyttes skueplassen til andre steder, i første rekke til Roma. Mye av det stoffet Winkler har registrert og brukt her, kommer igjen i den lille boken han utgir mange år senere Natura morta. Eine römische Novelle (2001), men nå i en mer konsentrert utgave, en novelle eller kortroman på vel 100 sider. Denne fortellingen har jeg nylig oversatt til norsk, den utkom på Solum tidligere i år, og jeg vil gjerne presentere boken for blogg-leserne.

Som det fremgår av tittelen, er handlingen lagt til Roma, først og fremst til det store markedet Piazza Vittorio Emanuele, men det er også et kapittel fra plassen foran Peterskirken og fra Peterskirkens indre. Egentlig er det vel galt å snakke om handling, for det er ingen ”story” eller ”plot”. Det er sjelden noen fabel i Winklers romaner! ”Ich staple Bilder. Geschichten erzählen kann ich offenbar nicht”, sier han selv i et intervju. ”Natura morta” er et ”nature morte” eller et ”stilleben”, som det heter på godt norsk. Et stilleben er, som kjent, et maleri av livløse ting, oppstilte gjenstander, som blomster, frukt, matvarer, glass. Og slike ”malerier” vrimler det av i teksten, men de er malt med ord. ”Natura morta” har også en annen betydning, nemlig den ordrette, den døde naturen, de døde dyrene som stilles ut på fisk- og kjøttmarkedet, og frukt og grønnsaker og blomster må også anses som døde i og med at de er høstet/plukket. Disse døde gjenstandene står i sterk kontrast til det sydende folkelivet rundt omkring. For novellen er slett ikke stille eller statisk, men tvert imot ekstremt urolig og livlig, slik stemningen er på et romersk marked. Vi følger en travel arbeidsdag for de forskjellige selgerne og kundene deres. Her ropes og skrikes, varer falbys og prutes på. Her tigges og tuskes. Denne fortellingen er et kunstverk som taler til sansene. Vi får beskrevet i detalj alt som skjer på markedet, alle sanser er involvert, lukter, lyder, smaker, farger. I beskrivelsen av kjøtt- og fiskevarer fråtser Winkler i blod, tarmer, innvoller, knoker og dødt kjøtt. Forråtnelse, seksualitet og død. Det blir gitt detaljerte, makabre skildringer av hvordan husdyr, vilt og fisk blir partert og enkeltdeler pyntet og utstilt mest mulig dekorativt. En slags barokk naturalisme. Dette er ikke noe for folk ”mit schwachem Magen und niedriger Ekelschwelle”, som det heter i en anmeldelse.

Det er som om forfatteren holder et videokamera og registrerer alt rundt seg, zoomer inn på de forskjellige menneskene, som oppholder seg på markedet, og alle salgsvarene på diskene. På markedsplassen vrimler det av personer, men det er én som får vår hovedoppmerksomhet, det er én som følges av kamera oftere enn de andre: Den vakre 16-årige unggutten Piccoletto, fikenselgerskens sønn. Han arbeider på hverdagene for fiskehandleren på Vittorio Emanuele, og på søndagene selger han fiken sammen med sin mor på en like travel markedsplass ved Peterskirken. Begge steder – også blant turistene foran katedralen – er det en vulgær og profan atmosfære, preget av sanselighet og erotikk. Når det i forlagsomtalen står at Piccoletto ”hemningsløst hengir seg til sine seksuelle behov og lyster”, er nok dette kanskje å stille forventningene for høyt! Den vakre Piccoletto titter nok på jentene, og både kvinner og menn titter på ham, men det er mest den erotiske undertonen og alle detaljene med erotisk tilsnitt i forfatterens observasjon av folkelivet på markedet og på Petersplassen som virker påfallende.

Kombinasjonen av erotikk og død omtales av en kritiker som ”die Erotik der Verwesung” (forråtnelsens erotikk)! Skildringen av disse to begrepene kulminerer i den intense og gripende beskrivelsen av Piccolettos tragiske død i en trafikkulykke på vei tilbake til markedet med pizzaer han har hentet til kollegene, og videre hans kollega og tilbeder, fiskehandleren Frocios fortvilede reaksjon på den grusomme ulykken, hvordan han bærer den døde, blodige gutten forbi alle dødssymbolene på slaktermarkedet. Deretter følger beskrivelsen av Piccolettos begravelse, og dermed trekkes også den tredje bestanddelen av Winklers litterære verden inn: kirken. Alle Winklers bøker synes å være konsentrert om disse tre temaene: Død – erotikk – katolisisme.

For oversetteren har Winklers lille bok budt på store utfordringer. Det man i første rekke legger merke til når man leser novellen, er det intense, utpenslede språket, de detaljerte, nøyaktige beskrivelsene og den ekstremt innfløkte syntaksen. Uendelig lange ”Bundwurmsätze” (bendelormsetninger), overlesset med partisipp- og gerundiumkonstruksjoner med lange utfyllinger kan virke skremmende på oversetteren når de i den grad dominerer teksten, slik det her er tilfelle. På norsk er man nødt til å erstatte med relativsetninger (eller andre leddsetninger), og det blir fort klossete med for mange som-setninger. Av og til MÅ man rett og slett sette et punktum, hvor det bare er et komma på tysk.

I tillegg til de tunge partisippkonstruksjonene gjør forfatteren utstrakt bruk av innskutte setninger plassert mellom tankestreker. Disse gjør det ekstra vanskelig å få med sammenhengen, særlig hvis man bare hører teksten.

Et stiltrekk som går igjen i de fleste av Winklers verker, er gjentagelser som beskriver en person eller ting, f.eks. blir Piccoletto nesten hver gang omtalt som ”Piccoletto mit den langen, fast seine Wangen berührenden Augenwimpern” (Picoletto med de lange øyenvippene som nesten berører kinnene). Slik har alle personene som vanker på markedet, et eller annet karakteristisk trekk som blir gjentatt når personen dukker opp – et smykke, et kroppslyte, et klesplagg eller lignende.

Noe som også gjør teksten i Natura morta vanskelig å lese (og oversette!), er at i tysken er det innflettet mange italienske ord og uttrykk, og enkelte replikker står kun på italiensk. Hvert kapittel blir innledet med en strofe av den italienske dikter Giuseppe Ungaretti, som i likhet med Winkler er en mester i intensivt billedspråk. Ungarettis følsomme klagesanger over tapet av en 9 år gammel sønn er gjengitt både på italiensk og på tysk, i Ingeborg Bachmanns gjendiktning. Ettersom disse diktene ikke finnes på norsk, måtte jeg gjøre gjendiktningene selv. Dette var krevende nok, men det hjalp naturligvis å ha Bachmann i bakhånd!

Fortellingen Natura morta har fått gode anmeldelser i Tyskland. Her skal bare nevnes tysk litteraturs “grand old man” Marcel Reich-Ranickis uttalelse, som forlaget har utnyttet på vaskeseddelen på pocket-utgaven: “Fabelhaft. Eine grosse poetische Etüde über die Vergänglichkeit des Daseins. Ein sehr sinnliches Buch”. Winkler har fått en rekke litterære priser, blant dem Alfred-Döblin-Preis for Natura morta (2001), Österreichischer Staatspreis i 2007 og den prestisjefylte Georg-Büchner-Preis i 2008. Winkler har hittil skrevet hele 14 bøker og er oversatt til 10 språk, men det er første gang en bok av ham foreligger på norsk. Boken er innkjøpt av Kulturrådet, så du finner den på biblioteket!

Ingen kommentarer: