Fortjente fremførelser

Om å anmelde fremførte tekster

Av oversetter Hedda Vormeland

(En forkortet utgave av dette debattinnlegget sto i Morgenbladet 10. juni 2011.)

Å være eller ikke være: dét

er spørsmålet. For hva er edel ferd?

Å tåle dette regn av sten og piler

en bitter skjebne sender mot oss? Eller

å trekke sverdet mot et hav av sorger,

og gjøre slutt på dem?

Hamlets kvaler er velkjente og vakkert formulert. Hvem skrev disse ordene? Shakespeare, naturligvis. Men vent litt – The Bard skrev aldri en eneste stavelse på norsk. Ovenstående linjer er ført i pennen av André Bjerke. En oversettelse eller gjendiktning har en mer komplisert tilblivelseshistorie enn et jomfruelig uoversatt verk. Denne monologen er Shakespeares verk, men også Bjerkes. Det er ingen tvil om at det er Shakespeare som har skrevet Hamlet, men ordene, klangen, rytmen i den norske versjonen er hundre prosent Bjerke.

          Daniel Hahn, oversetter og kritiker, understreker dette poenget i en artikkel i nettmagasinet Words Without Borders. Han forteller at han selv ofte anmelder oversatte bøker uten å omtale oversetteren spesielt, og at han heller ikke forventer omtale i enhver anmeldelse av oversettelser fra hans hånd. Hahns holdning er pragmatisk: I en anmeldelse av en gitt bok må den tilmålte plassen brukes på det som er viktig ved nettopp denne boken – og ofte er det noe annet enn språkføringen. Men Hahn skriver videre at han forventer at litteraturkritikerne har en viss forståelse av hva en oversetters arbeid innebærer, og hva som er oversetterens bidrag til verket. Hvis en oversatt roman berømmes for poetisk språk, er det ikke bare forfatterens fortjeneste.

          Hahns svar er ett blant mange mulige på spøsmålet om hvordan man kan anmelde oversettelser. Dette temaet diskuteres overalt hvor oversettelser omtales, og i ny og ne blusser en debatt opp også her til lands – senest i forbindelse med en oversettelse av Thomas Pynchons Mot dagen. Den interesserte leser kan finne mange artikler om emnet på Words Without Borders' nettside.

          Vi vet en del om hva som er god litteratur, men hva kan vi si om oversettelser? Hvordan vet vi om en oversettelse er god? Oversetternes mål er på et vis å gå i ett med tapetet. Vårt arbeid er vellykket om ingen ser det, om leseren glemmer at hun ikke kan russisk, spansk eller nederlandsk. Hvorfor er da oversettelsesanmeldelse et viktig spørsmål, kan ikke en oversettelse bare anmeldes som en hvilken som helst bok? Til en viss grad kan den det: Et plot som ikke henger sammen, kan ingen oversetter redde, da har man med en dårlig bok å gjøre og trenger kanskje ikke si så mye mer. Men den oversatte litteraturen – verdenslitteraturen! – er fundamentalt annerledes enn den uoversatte og fortjener å behandles deretter.

          Først og fremst er det, som Hahn skriver, viktig å være klar over hva oversetterens arbeid med teksten innebærer. Den tyske oversetteren Isabel Bogdan sammenlikner sitt arbeid med skuespillerens. Akkurat som en skuespiller må oversetteren tilegne seg teksten, gjøre den til sin egen, for så å «gjengi forfatterens stemme, men med sin egen». Bogdans sammenlikning gjør det kanskje enklere å begripe fremføringen, for å kalle den det. En oversettelse er bare én versjon. Det finnes uendelig mange flere mulige versjoner av en tekst, akkurat som det finnes utallige mulige tolkninger av Hamlet eller Hedda Gabler. Denne gangen gjorde de det akkurat slik. Når vi går skuffet eller løftet ut av teatersalen, har vi et språk for å snakke om det av opplevelsen som ikke er Ibsens, men skuespillernes skyld eller fortjeneste. Kan vi finne et tilsvarende språk for oversettelseskritikk?

          Hvis hvert enkelt ord i ethvert kildespråk hadde en ekvivalent i målspråket, kunne maskiner gjort jobben. At det ikke er slik, vet enhver som har fått lukrative tilbud dumpende ned i innboksen, med «Tusen takk fra dypet av den store edle svar» og «Vennlig hilsen hjerte». Om oversettelsen ikke er helt patent, skjønner vi hva avsenderene vil. De vil ha pengene våre. Men skjønner vi hva Hamlet vil, hvis vi kjører hans monolog gjennom maskinen?

Å være, eller ikke være: det er spørsmålet:

Enten 'tis edlere i sinnet til å lide

Den slynger og piler av opprørende formue,

Eller for å gripe til våpen mot et hav av problemer,

Og av motstridende utgangen dem?

Ingen kan påstå at dette er en adekvat oversettelse. Men hvorfor er den så dårlig? For det første naturligvis fordi den er fullstendig uleselig. Innholdet er som blåst bort. Men også fordi den på ingen måte svarer til originalens stil, rytme og konnotasjoner. Det er her det dreier seg om fremførelse. Maskinteksten er ikke fremført.

          Vi oversettere jager kanskje etter vind, men det vi prøver å sette sammen, er ord, setninger, avsnitt som kan gi leseren en tilsvarende opplevelse som den som leser originalen på sitt eget morsmål. Og derfor kommer oversetteren i en særstilling i møtet med teksten. Oversetter Merete Alfsen har formulert det slik: «Det karakteristiske for en oversetters blikk på en tekst er at det er et praktisk blikk.» Oversetteren kan ikke være bare lystleser eller litteraturviter – hun eller han må identifisere de grepene som gir en effekt, og så prøve å gjenskape disse i sitt eget språk.

          Kildeteksten må rives opp med rot og plantes i målspråket så tilforlatelig at en forbipasserende vandrer ikke et sekund stusser over å se en daddelpalme på Dovrefjell. Nei, den er ikke derfra, den kunne ikke kommet dit av seg selv, men nå står den der, og der hører den til. For å klare å potte om skjøre planter må oversetteren også være en innsiktsfull gartner og vite (eller skaffe seg rede på) hva som hører med til en gitt vekst, og hva som er en del av omgivelsene. For å ta et enkelt eksempel: En oversetter må vite at overfloden av eiendomspronomener i engelske kildetekster er der fordi det engelske språket benytter slike pronomener som bestemte artikler, og at det ville være dårlig håndverk å la hovedpersonen i norsk språkdrakt hive etter pusten sin – som om han hadde noen andres pust å hive etter.

          Siden hver eneste setning innebærer minst like mange valg som ord, og hvert valg ofte har flere likeverdige løsninger, finnes ingen fasit. Det finnes gode oversettelser, det finnes knakende gode, men ingen er perfekte. Alle oversettelser inneholder mislykkede valg og enkelte rene bommerter. Og nettopp derfor er de anmeldelsene som først og fremst forholder seg til en oversatt bok som en oppgave av typen «finn fem feil», lite interessante. Det vil ikke si at slurv skal tolereres i en oversettelse bare den for øvrig er godt ment. Men en oversettelse har, som ethvert annet kulturuttrykk, krav på å betraktes som en helhet, og som en villet helhet.

          Hvis helheten er mislykket, er det på sin plass at anmelderen spør seg (og gjerne prøver å svare på) hva årsaken er. Gi gjerne eksempler. Ble alle gjentakelsene for manierte, faller ungdomssjargongen død til marken? Hvorfor fungerer det ikke? Som alle andre skapende utøvere vil oversettere gjerne ha velfundert og skikkelig kritikk. Den som har fremført det angjeldende verket, kan lære av slik kritikk og bli bedre, men det kan også alle kollegene, andre anmeldere, litteraturvitere og lesere.

          Vi må vite litt om hva som skjer når en tekst vandrer. Og det er slik verdenslitteraturen blir til. Maskiner kan aldri lage verdenslitteratur. For meg og alle andre som ikke leser fransk, ville Madame Bovary vært en lukket bok dersom åpningslinjene lød som følger: «Vi var i studien, da rektor inn, etterfulgt av en ny borgerlig og kledd i en gutt sin klasse som brukte et stort skrivebord. De som sov våknet, og alle steg som overrasket på jobben hans.»