Widveyhyllen -- til gagn for det norske språk

Norsk oversetterforenings leder Cecilie Winger har i dag følgende innlegg i Klassekampen:

Bilde: Hedda Vormeland

Jula varer helt til påske, men det gjør ikke sildekrukken. Yngstesønnen sitter og spiser siste rest og jeg stikker hodet inn på kjøkkenet. "Ser ut til at du har begynt å like sild?" sier jeg. "Ja, den har vokst på meg," svarer han.

Kulturminister Torhild Widvey har pålagt Kulturrådet å kutte 10 millioner i innkjøpsordningen, og bok-Norge liker det dårlig. 10 millioner utgjør omtrent den summen som i dag tildeles sakprosa for barn og unge og tegneserier, samlet. Hvor og hvordan beskjæringen foretas blir vedtatt på et møte i Rådet 6. februar. Alle er enige om at dette kommer til å svi, og hvem kommer det til å svi mest for? Jo, barn og ungdom.

På den annen side har kulturministeren nå en gyllen anledning til å bruke disse millionene, påplusset en ekstra 0 – siden vi lever i verdens rikeste land – til å gi barn og unge verdens beste mulighet til å lese og lære verdens beste norsk. Hun kan nemlig lansere Widweyhyllen.

I den fiktive avisredaksjonen The Washington Herald i tv-serien House of Cards diskuterer de om de skal prioritere å kvalitetssikre språket eller å få nyhetene raskt ut. Den diskusjonen er avsluttet i norske avisredaksjoner og korrekturavdelingen er nedlagt. A-magasinet hadde nylig et fint intervju med Admiral P, i forbindelse med at han fikk Egner-prisen. Intervjuet skjemmes av slurvete bildetekster. Noen har åpenbart endret setningene i siste liten, og ingen har lest gjennom etterpå. To lesere leser grundigere enn én. Og dette er bare ett av mange eksempler som bidrar til at alle språknerders liv er fylt med skrekkblandet fryd.

Vi mennesker lærer å skrive språk av å lese språk. Står det "vinerbrø" på mange nok plakater utenfor bakeriene, blir det etter hvert gammeldags å skrive wienerbrød. Når mange nok ikke vet forskjellen på å vende seg (snu seg) og venne seg (bli vant til), dør den lille distinksjonen.

Forskning viser at lesefremmende tiltak lærer barna godt språk. Oversettere, forfattere og annet bokfolk er snart de siste forkjempere for korrekt språk. Vi tar språk på alvor og krever av oss selv at språkkvaliteten settes høyt. Og begynner noen å slumse, reagerer hele bransjen – slik det skjedde da Aschehoug trakk Zadie Smiths NW fra bokhandlene for å la den gå en runde til i korrekturavdelingen. Min oppfordring til kulturministeren er: Hør på ekspertene! Bevilg en raus sum som øremerkes en egen hylle ved enhver skolebibliotekars skranke, kall den Widveyhyllen. Gi hvert enkelt skolebibliotek lov til å fylle hyllen med tegneserier og barne- og ungdomsbøker, skjønnlitterære bøker og faktabøker, norske og oversatte.

Et slikt forslag vil i så fall være det viktigste som har skjedd litteraturen siden Borten-regjeringen på 1960-tallet, i en tid lenge før olje og rikdom, innførte innkjøpsordningen og momsfritak på bøker. Disse ordningene la grunnlaget for vår rike samtidslitteratur, har styrket vår stolthet over eget språk og bidratt til at dialektene er holdt levende. Den gangen var argumentet at det norske språk skulle vernes. Når den nye kulturministeren, som den første kulturminister i løpet av disse femti årene skjærer ned, istedenfor å bygge opp, er det å ønske at hun samtidig tenker ut nye alternativer. Med Widveyhyllen kan Torhild Widvey virkelig sette spor etter seg, og samtidig gi språket og skolebibliotekene en håndsrekning!

PS til det innledende "vokst på": Engelskkyndige gjenkjenner selvsagt "grown on", som betyr å gradvis venne seg til å like noe. Uttrykket ble for eksempel brukt av Jane Austen i Stolthet og fordom: "Miss Bennet's pleasing manners grew on the good-will of Mrs. Hurst." La meg til slutt bekrefte at Merete Alfsen valgte en annen løsning enn sildespiserens i sin norske oversettelse.