Oversettelse av barnebøker: den rene barneleken?

Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke. Tematikken var fri, gjerne underlige eller irriterende ting og fenomener – enten i det norske språket eller ved den norske kulturen. Det ble kåret to vinnere, som fremførte sine kåserier under Oversatte dager på Litteraturhuset i Oslo i mars. Oversetterbloggen har fått tillatelse til å publisere både vinnerbidragene og andre kåserier de nærmeste ukene. Følg med!

Aude Pasquier

 

Karolina Drozdowskas vinnerbidrag finner du HER. På annen plass kom Aude Pasquier fra Frankrike. Juryens begrunnelse: Allerede med tittelen på dette kåseriet pirker forfatteren borti en seiglivet myte, nemlig at barnelitteratur er enkelt skrevet og dermed lett å oversette. Med tydelige og underholdende eksempler illustrerer Aude Pasquier sitt poeng på en humoristisk måte. Den personlige fortellerstemmen har særpreg og leker med det norske språket på en måte en norsk skribent ikke ville kommet på.

Oversettelse av barnebøker: den rene barneleken?

Aude Pasquier

Mange tror at barnebøker er lettere å oversette fordi de er enklere og mindre krevende enn bøker skrevet for voksne. Hvis det finnes barnebokforleggere her i salen, kan de sikkert bekrefte at det ikke stemmer. En god tekst sier ikke alt direkte, og kan derfor være vanskelig å oversette til et annet språk. Jeg skal gi noen eksempler som viser at min jobb som barnebokoversetter ikke er den rene barneleken.

Grisungen i danskeforkledning.© Cappelen Damm

"Ikke kast! Det kommer en danske!" roper Reven og Grisungen, heltene i Rørvik og Dybvigs bok, til fjompenissen. Fjompenissen har nemlig en konglesuger som er så morsom å leke med at Reven og Grisungen gjerne vil låne den. Kanskje kunne de suge andre ting inn enn kongler, blåbær for eksempel, og lage syltetøy. Men fjompenissen sier at det er et farlig utstyr som han ikkje vil låne bort. Så tenker Reven og Grisungen ut en plan: De vil besøke fjompenissen og kontrollere om han har sugekort som viser at han har lov til å bruke det farlige utstyret. Hvis ikke, kan de konfiskere sugeren. Da kommer Grisungen inkognito med grantrebart og svarte briller og later som om han er en dansk kontrollør og skal sjekke fjompenissens sugekompetanse, om han vet hvilken knapp som skal brukes til hva. Og for at det ikke skal være noen tvil om hans avstamning gjentar Grisungen den velkjente danske setningen "Ko do so gube no?". Dansk er nemlig litt rart i munnen og vanskelig å forstå – både for dere nordmenn og for den stakkars fjompenissen – ja, for hele verden, faktisk. Det høres morsomt ut, som å snakke med en varm potet i munnen, og man kan gjerne gjøre narr av dansk aksent. Men hvordan kan en franskmann vite det? Blir det morsomt hvis man oversetter "Det kommer en danske" med "Det kommer en danske"? Nei. Vi har ingen spesielle forestillinger om dansker, og halvparten av alle franskmenn vet neppe hvor København ligger. Kanskje er det best med en sveitser på fransk, da? Eller en belgier? En kanadier? De har også morsom aksent for et fransk øre. Problemet er kanskje at Danmark også er et symbol for makt og gammelt styre over Norge. Og det er ikke Belgia, Sveits eller Canada – tvert imot.

I et annet eventyr deltar Reven og Grisungen i et rebusløp med dåsemikler (ikke spør meg hva dåsemikler er for noe). Først tror Grisungen at det er "et revusløp". Hvis det er "et løp for rever", kan de helt klart delta, ingen tvil om det. Her må nok oversetteren finne et annet ordspill. Men hva når de har begynt rebusløpet og kommer til post nummer 1 med første prøve? La meg lese spørsmålet for dere:

"Oppe i treet satt en diger fugl og tittet ned på dem. Reven leste på arket.
- Hva slags fugl bor i dette treet? leste han. – Er det a) ugleøgle, b) ugleøgleugle eller c) kjøttmeis?"

Her er det nok en vanskelig oppgave for oversetteren å finne navn til ugleøgle og kjøttmeis! Ugle heter "hibou" på fransk, og øgler "sauriens", da ville det hete "un saurien-hibou"... Ikke morsomt i det hele tatt. Så for å beholde ordspillet må man skape et annet monster med tilsvarende "akustikk". Når det gjelder kjøttmeis, har jeg faktisk alltid lurt siden jeg begynte å studere norsk på hva den hadde med kjøtt å gjøre ... og ble glad da jeg oppdaget at forfatteren Bjørn Rørvik også hadde lurt på det. Når man ser på den dystre fuglen som Per Dybvig har tegnet, og som er ti ganger større enn kvisten som holder den, er kjøttmeis neppe det riktige svaret på rebusen. På fransk kan man kanskje bruke en liten og søt fugleart (som kjøttmeis i utgangspunktet er, til tross for at navnet høres litt ut som en kannibal). En kolibri?
 
Samme type utfordring dukker opp litt seinere i boka når Reven og Grisungen skal skrive ned navnene til dyr og sjeldne dyr som de kan se i skogen. Da skriver de seg selv: Rev og Retthalede Grisunge. Det blir bare to stykker. For å hjelpe dem foreslår deres venn kua at de skal skrive "somledyr", "bakmus" og "reddikhai". Oversetteren forstår, etter noen timer med nesen i en dyreencyklopedi, at det er en vits – og ler. Men det varer ikke lenge. Han må jo oversette de navnene! Da gjelder det å være kreativ. Fransk har ikke samme evnen som norsk eller tysk til å sette sammen ord uten å tilføye preposisjoner og artikler. I tillegg har Per Dybvig tegnet dyrene, så oversetteren må passe på at de franske barna ikke får se en elefant på bildet når det heter mygg i teksten. På fransk kan reddikhaien bli "requin à radis". Det betyr ingenting, har en morsom allitterasjon – noe som reddikhai ikke har, men det får vel godtgjøre for en annen som mangler et annet sted i den franske teksten. Ellers må man rett og slett be illustratøren tegne nye fantasidyr. Er du i salen, Per, og har du blyanter med deg? 

Pass på og konsentrer dere nå, vi skal snakke om rim og dikt. Mitt neste eksempel på hvor vrient det kan være å oversette, ligger i substratet, det vil si for eksempel alle de nasjonale heltene, de viktige bøkene, de mest siterte referansene, som et folk har felles. Om en forfatter hentyder til et vers fra "Til ungdommen" av Grieg eller til Janteloven, kan jeg alltid tilføye fotnoter. Men når det gjelder selve formen, kan det være vanskelig. I Reinsbukken Kauto frå Kautokeino, en nydelig bildebok fra 1966 skrevet av Jan-Magnus Bruheim, illustrert av Reidar Johan Berle, og oversatt av meg, finner man bare strofer på 4 vers. De har rim i ABCB-type, det vil si at det bare er andre vers og siste vers som rimer, mens første og tredje er fri. For eksempel:

Han flaug over fenner og skavlar
i nordljos og månenetter
med hjarta hamra i bringa
for jerven kom lufsande etter.

På fransk ble det:

Sous une aurore boréale,
il fila par monts et par vaux sur la mousse,
le cœur battant dans son poitrail:
le glouton était à ses trousses!

Denne norske rimemodellen, der annenhver strofe har enderim, er vanlig både i Skandinavia og i Tyskland. Men ikke i Frankrike. Likevel valgte jeg å følge den på fransk. Hva for en overraskelse da jeg leste i en fransk anmeldelse om boka at "teksten er skrevet i små strofer med 4 linjer, og UTEN RIM"! Dette versemålet er så uvanlig hos oss at kritikeren ikke engang la merke til rimene. Han overså "mousse" og "trousses", som er det vanskeligste rimet jeg har klart å finne i hele mitt liv, på 32 år!

Til slutt skal jeg bare nevne et problem jeg ikke har funnet noen løsning på. Når en forfatter blander bokmål og nynorsk eller bruker forskjellige dialekter, står man som oversetter foran et uforflyttelig berg.

Hvilken strategi skal man velge for eksempel for å oversette Ærlighetsminuttet, skrevet av en forfatter som er så dyktig at han bruker begge språkene, Bjørn Svartland – nei, unnskyld, Bjørn Sortland? I boka hans snakker nemlig den unge hovedfiguren Frida bokmål, mens Jakob forteller om italienske malerier og kunsthistorie på nynorsk. Da blir nok nyansen "lost in translation", som det heter.

Heldigvis er oversettere en ganske sta og gjenstridig flokk som gjerne sitter hele vinteren innestengt i sine slott bygd av synonymordbøker og ikke tar telefonen før de har funnet hva ugleøgler skal hete på fransk. Da kan norsken bare få være så ufattelig norsk og egenartig som den vil. Vi finner nok løsninger.

Forresten ... Dåsemikkeltesten om fuglekunnskap var et lurespørsmål. Ugleøgleuglen BODDE nemlig ikke i treet. Den var bare på besøk.