Gerbrand Bakker: Ovenpå er det stille

Av oversetter Hedda Vormeland

Det gis ut mye skjønnlitteratur i Norge hvert år. Mye er viktig og bra, mye er også middelmådig, en del er direkte dårlig (vet jeg, for jeg leser korrektur). Det er ikke alltid de gode bøkene som vinner et stort publikum, men det er heller ikke slik at bare lettleste og flyktige romaner blir kjøpt og lest. I bokbransjen, som ellers, er det vanskelig å spå, og især om framtida. Av og til (for eksempel i julesalget) er det plutselig en overraskende kandidat som klatrer til topps på salgslistene. Det er som regel en roman, gjerne oversatt, og ofte er noen mennesker mindre overrasket enn oss andre, nemlig de som leste den først. Det er det som er nøkkelen til salgsliste-spranget: "Denne har jeg lest, den må du lese, den er så ..."

Samme hvor mange buss-skur et forlag tapetserer med bokforsider: Det som virkelig selger ei bok, er at noen andre har lest den og anbefaler den fordi den var en fest å lese, eller fordi den fikk verden til å se annerledes ut. Ovenpå er det stille av den nederlandske forfatteren Gerbrand Bakker er ei sånn bok. Den gjør noe med leseren, hun eller han blir grepet av misjonsiver, det virker plutselig viktig å få andre til å lese denne boka. Selv fikk jeg den nederlandske originalen i gave av en begeistret leser, og jeg gir den gjerne bort selv, den skaper et fellesskap, vi som har lest den, sier til andre: "Denne har jeg lest, den må du lese, den er så ..."

Min misjonsiver førte meg til diverse norske forlag. Det ville være feil å si at jeg fikk overbevist noen om at boka var verdt å oversette. Mer korrekt: Jeg fikk til slutt overtalt noen til å lese den, og da var jobben gjort. Boka snakker for seg selv. Altså: Les den! Men er du ennå ikke overbevist, må du gjerne lese ferdig denne bloggposten før du løper til bokhandel/bibliotek/nettbokhandel.

Ovenpå er det stille er ei stillferdig bok, og det skjer ikke så mye i den, ytre sett. Men den reiser viktige spørsmål om det å ta valg, og den utfordrer kanskje noen av de populære forestillingene om "det gode liv". Da jeg misjonerte på det ivrigste, omtalte jeg den som en slags krysning mellom Neshov-trilogien og Ut og stjæle hester. Og det er faktisk ikke noen dum sammenlikning.

På samme måte som Per Pettersons romanfigur postulerte at "du bestemmer selv om det skal gjøre vondt", forholder denne bokas hovedperson, Henk, seg til sin skjebne uten aggresjon eller selvmedlidenhet – samtidig som han etter hvert faktisk tar egne valg og endrer sin skjebne. Og noe av det som gjorde at Ragdes lesere ble så engasjert (og anbefalte bøkene hennes videre), er måten Berlinerpoplene på samme tid omfavner og avviser familiehistoriens determinerende kraft i hvert enkelt menneskes liv på (røtter kontra vinger, kan man vel si).

Stilistisk har Bakkers bok kanskje mest til felles med Pettersons, Ovenpå er det stille er lavmælt og "underdrivende". Men en av Ragdes sterkeste sider er beskrivelsen av fysiske omgivelser som også bærer mening – og her kan Bakker konkurrere på internasjonalt nivå (apropos internasjonalt nivå: forfatteren fikk IMPAC-prisen for nettopp denne tittelen, så jeg er i hvert fall ikke helt på jordet).

Samtidig er Ovenpå er det stille en svært hollandsk bok, handlingen utspiller seg i dette vasstrukne landskapet litt nord for Amsterdam, og menneskene i romanen bærer på foregående generasjoners situasjonsbetingede valg. Lokalt, ja visst – men nettopp en solid forankring i et (kanskje fremmed) lokalmiljø er med på å gjøre ei bok leseverdig også på andre steder i verden. Hvis vi skal være riktig svulstige, kan vi jo trekke inn Sigrid Undsets utsagn om at menneskenes hjerter ikke forandres – jeg tror ikke det er sant (selv om det er et catchy sitat), men oversatt litteratur kan for eksempel ses som en utprøving av om den påstanden holder vann. Og Ovenpå er det stille viser i hvert fall fram sider/fasetter/områder i menneskesinnet som er like aktuelle for oss norskinger å undersøke som de er for ur-hollandske melkebønder. Og den plasserer det i et landskap som er en lesefest.