Alda Merini, in memoriam

Av Tommy Watz

Milanos Navigli preges for tiden av noen fargesterke, flere meter høye plakater med bilder av Alda Merini. Unge gatekunstnere i denne tradisjonsrike bydelen med kanalene har villet hedre ”la poetessa” som levde og virket der nesten hele sitt liv. Italias største kvinnelige lyriker i moderne tid gikk bort Allehelgensdag i fjor, åtteogsytti år gammel.

Alda Merinis poesi betegnes av mange som ”visjonær”, og hennes improviserte, sterkt erotisk ladede kjærlighetslyrikk har ofte mystisk-religiøse undertoner. I mange dikt kretser hun om de erfaringer hun gjorde under sine mange år som psykiatrisk pasient utsatt for tvilsomme behandlingsmetoder. Noen utpreget folkelig lyriker var Alda Merini ikke, men hun vant med årene et stort publikum og ble satt spesielt pris på av yngre lesere. Flere populære artister har satt musikk til og fremført tekster av henne. (Mange perler å finne ved et søk på f.eks. Merini + Milva på Youtube!) Da hun døde, var hun for lengst blitt utnevnt til æresborger av Milano, og hun var i en årrekke den italienske forfatterforeningens kandidat til Nobelprisen. Begravelsen på statens bekostning fant sted fra den ærverdige Milano-domen, og hun har fått en sentral plass på byens spektakulære æreskirkegård, Cimitero Monumentale.

Høsten 2008 ga Solum Forlag, som det første i Norge, ut en hel diktsamling av Alda Merini på norsk. Reven og sceneteppet (”La volpe e il sipario”) fra 1997, i undertegnedes gjendiktning, vakte ikke synderlig oppsikt. Bare Vårt Lands våkne kritiker Liv Riiser fant det bryet verdt å omtale den. Hun var i sin anmeldelse, ”Dikt som velter ut fra sidene”, til gjengjeld svært begeistret over dette møtet med en for henne ny og spennende stemme i moderne europeisk litteratur. Reven og sceneteppet hadde så avgjort fortjent større oppmerksomhet, så jeg benytter derfor anledningen til å minne om den ved (med forlagets velsignelse) å hitsette to korte dikt fra samlingen og således hedre denne særegne poeten også her:

Åh gi meg en sang å synge så søtt

at himmelens tårer

gir livet farge.

Paletten har sju varianter,

en for hvert kyss du har gitt meg.

Sju kyss på leppene, ubetinget,

sju bryster bugnende av teater.

***

Det er den siste sjansen, elskede

den siste sjansen.

Min melankolis tempel

var et tempel fullt av perler.

Det er det siste eventyret,

før jeg stenger min by.

Alda Merini: Reven og sceneteppet

Gjendiktning fra italiensk av Tommy Watz

Etterord av Henning Kramer Dahl

Solum Forlag, 2008

Når Goethe tar feil

Av Tom Lotherington

Det er en gammel, akademisk karikatur, en ofte gjentatt studentvits, der man ser for seg dosenten under gjennomgang av det geniale dikterverket, fra kateteret stikke hånden i været med dirrende pekefinger for å påpeke, som i triumf: Hier irrt sich Goethe!

Vitsen ligger i misforholdet mellom den geniale dikters store visjon og dosentens forstand på detaljer. Selv store forfattere gjør feil i farten, men lesere flest legger ikke merke til det. Man leser videre, opptatt av hvordan det går. Annerledes da med dosenter og oversettere. En oversetter leser så sakte at faktafeil og inkonsekvenser springer en i ens allerede blodsprengte øyne. Og fristelsen er da sterk til å påpeke feilen, ikke bare for å frelse leseren fra villfarelse, men også for å minne om at man i all beskjedenhet er en skarpsindig og kunnskapsrik person.

Et sted i Reisen til nattens ende, opprinnelig av Céline, på norsk av Axel Amlie, står det en liten fotnote, apropos en perifer hendelse i foregående århundre: ”Årstallet er feil, muligens med hensikt. Hendelsen fant sted året …”

Oversetteren kunne altså ikke dy seg. Céline kan ha husket feil, eller han kan ha satt inn feilen med hensikt; i alle fall vet oversetteren bedre. Og i folkeopplysningens navn kan man ikke la det passere. Ici, Céline se trompe. Eller kanskje vi skulle si: Céline se goure. Han tryner. Bare for å bli i stilen.

Axel Amlies versjon av Reisen er forøvrig et eksempel på en ”gjendiktning” og et godt argument for at vi trenger dette ordet, selv om de fleste kulturspråk klarer seg uten. Det er som om det norske språket, og altså folkesjelen, har skjønt at det ikke bare er å sette noe over; det må diktes om igjen. Etter Amlie blir Céline aldri den samme, i hvert fall ikke på norsk.

Det er et spørsmål, ofte et dilemma, hvor mye vi skal tilføye den opprinnelige teksten av realia, etter først å ha ribbet den for poetiske kvaliteter, noe vi ikke kan unngå å gjøre. Språket er ånd og materie, og materien må dø for at ånden skal kunne gjenoppstå. Sånn sett er det reinkarnasjon vi jobber med. Men mer om det en annen gang.

Om språklige blindpassasjerer 1

Av Karibol

Utdrag fra kåseri holdt på Oversatte dager

Som oversetter er jeg blitt litt yrkesskadet. Overfølsom. Det er jo jobben min å være litt språklig reaksjonær – ikke så reaksjonær at jeg lider av fremmedfrykt og ikke kan ta nyinnvandrede ord i bruk når teksten innbyr til det. Men iallfall konservativ i den forstand at jeg ikke sløvt og uoverlagt slipper språklige blindpassasjerer inn i oversettelsene mine. Derfor føler jeg meg forulempet inntil smertegrensen når journalister og mediesnakkere helt usjenert fjonger seg med ord som jeg og kollegene mine gjør vårt beste for å oversette!

Aller verst er det når blindpassasjerene gir meg feil bilder i hodet. Politiet går etter svindlerne, ja vel, det blir det neppe noe særlig til pågripelser av. At politikerne går for en bestemt løsning, gir meg også rusk på netthinnen. Å stå opp for saker eller komme opp med ideer er blitt gjengs språkbruk, og her en dag var det en i radioen som i fullt alvor snakket om oppfinneren som hadde kommet opp med flyet. Jeg lo, men det var visst ikke meningen. For ikke å snakke om at genserne kommer i flere farger, slik jeg leste i en annonse, jo, jeg ser det levende for meg.

Så har vi passasjerer som forsåvidt har løst billett, men har gått på feil tog og fortrenger de norske ordene de finner der. De er norske ord, men ligner sånn på engelske og har derfor begynt å breie seg over flere seter enn de har betalt for. Jeg tenker for eksempel på verbet tenke. Når folk særlig innen kultur eller sosiale fagområder blir intervjuet, sier de ikke lenger at de mener, tror, antar eller synes, nei, alle tenker nå for tiden. ”Jeg tenker at ...,” sier de. Putte er også et sånt ord. Folk har begynt å putte ting på bordet når de legger fra seg noe. Eller koke. Nå koker man på kjøkkenet enten man steker en biff eller blander en salat.

Her kommer noen av de relativt nyimporterte ordene som betegner aktiviteter i vårt sosiale liv: mingle, bonde og date eller deite, noe man gjerne gjør hvis man er single, og som vanligvis må til før man har sex. En babe har vel der større sjanser en bitch, kan jeg tenke meg. (Hvor er det egentlig blitt av de gode, gammeldagse hurpene?) Forresten er det er ingen som elsker eller ligger med hverandre lenger, man har ikke engang et nøkternt samleie, neida, nå for tiden har man altså sex. Lyder ikke særlig festlig i mine ører!

Man kommer ikke i klemme eller havner mellom barken og veden eller mellom to stoler lenger, men derimot i skvis. Man spotter muligheter og pleaser sin oppdragsgiver. Vi som er oversettere, må som kjent gjøre research. Man ditscher, trigger, briefer, shopper selvfølgelig, outer, pusher og switcher. Ellers brushes, freshes og shines det opp i gamle mor Norge, så det blir så fresht at. You name it! Ta bare et hvilket som helst engelsk verb og bøy det på norsk – det går så fint så! Men klarer man ikke helt å henge med, kan man lett føle seg litt detatsjed [sic!], har jeg lest.

En arkeolog fortalte i radioen at han treiset fortiden. En formidlingsglad professor brukte nykommeren adressere fire ganger i løpet av et to minutters radiointervju. Inntil nylig trodde jeg at adressere betydde å skrive adresser på konvolutter. Men nå betyr det visst å ta opp eller behandle et problem eller tema. Dette ordet er en av de mest jålete og lattervekkende blindpassasjerene vi støter på nå om dagen, etter min mening! Plaff den ned og hiv den av toget i fart!

Et poeng eller en sak kan stresses. Folk som liker jobben sin, er dedikert, ja, ikke nok med det, noen er sågar kommitert, leste jeg i Dagens Næringsliv. Er det folk som sitter i mange komiteer? Kanskje kan vi håpe at noen av disse blindpassasjerene diskré forlater språktoget på neste stasjon - iallfall har jeg inntrykk av at det ikke lenger er fullt så mange som er komfortable med saker og ting, slik særlig næringslivsfolk lenge var - eller er det bare ønsketenkning?

Om å oversette Paasilinna

Av Ellen Holm Stenersen

Alle elsker Paasilinna, sier Aschehougs markedsavdeling. Underforstått Arto Paasilinna. For det er flere av dem. Flere søsken og flere forfattere. Blant annet Erno, som Turid Farbregd har oversatt en bok av: Den forsvunne arméen. Men ingen av de andre søsknene klarer å hamle opp med Arto når det gjelder antall titler, antall oversettelser og salgsvolum.

36 romaner eller deromkring, samt en del andre bøker. Flere er blitt film, teater, musikal eller tegneserie. Antall målspråk er sånn bortimot 40, kanskje flere for alt det jeg vet. Registrene er ikke komplette.

Den første som kom på norsk var 'Harens år', Paasilinnas gjennombruddsroman. Den kom på finsk i 1975, og på norsk i 2005. Reisen til Norge tok altså 30 år. Det var jo noen hindere på veien, blant annet finsk tv-teater. 'Harens år' og to titler til ble oversatt av Nøste Kendzior, som dessverre døde. Deretter oversatte Tor Tveite to titler, men han ville ikke mer.

Så overtok altså undertegnede stafettpinnen. Jeg holder nå på med min tredje, og når året er omme, er det jeg som har oversatt flest, altså fire. For nå har det virkelig tatt av. Det norske folk har fått øynene opp for denne store humoristen med det underliggende alvoret. Og det har jeg også. Det blir morsommere for hver bok. Hittil har jeg heldigvis vært spart for bøkene som er mest preget av forfatterens forhold til alkoholen.

Men nå kommer det kanskje ikke flere nye titler fra hans hånd. I oktober 2009 ble han rammet av hjerneblødning, og det står nok ikke så bra til. Høsten 2009 kom hans hittil siste bok, og kanskje det blir den siste – nesten som troll i ord: 'Levende i sin egen begravelse'. Jeg har ikke lest eller sett den, men kommentarene er at han burde ha vært spart for dette. Forlaget (WSOY) burde ha skjermet den utbrente forfatteren og ikke presset ham til å komme med noe sånt møl, bare for at de skulle tjene penger.

For oss i Norge er det imidlertid nok av godsaker å ta av.

Det er det norske forlaget som bestemmer bøkenes norske tittel, og den første jeg oversatte, 'Livet er kort, Rytkönen lang', ble til 'Den senile landmåleren'. Der synes jeg Aschehoug-folka var flinke. 'Tordengudens sønn' er ordrett oversatt, helt riktig. Neste bok blir det verre med.

Nå har Tordenguden fått sin første anmeldelse, av Svein Johs Ottesen i Aftenposten. Og den er glimrende. «Og moro er det, hele veien.» skriver Ottesen. Der er jeg enig med ham. Jeg satt faktisk av og til og brølte av latter mens jeg jobbet med oversettelsen.

Min innsats, derimot, har han ikke så mye å si om, bortsett fra at han mener at det skulle ha stått 'disipler' og ikke 'apostler'. Det er feilaktig, mener han.

Nå handler det ikke om Jesu disipler, da, men Rutjas. Det er helt fiktivt, med andre ord. Og da står vel en oversetter nokså fritt. Jeg skrev faktisk disipler først, men så rettet jeg det til slutt til apostler. Det finske ordet er 'opetuslapset', og ordbøkene er ikke helt enige. Noen har 'apostler', andre 'disipler'. Apostel betyr som kjent utsending og disippel elev. Rutjas tilhengere trenger imidlertid ikke å lære så mye når kulelyn gjør susen!

Men det har vært et grusomt strev med å finne norske benevnelser på alle disse vesenene, finne norske versjoner av alle vittighetene – og ikke minst diktene! Jeg har hatt god hjelp av o-ringen, både når det gjelder guder og vetter og vittigheter. Og særlig har Birger Huse gjort en flott jobb med å lage rim og rytme, for det får jeg ikke til selv. Han har dessuten vasket manus. Det hadde nok vært på sin plass med et etterord.

Nå holder jeg på med en bok som er helt annerledes – om en prost som får en bjørnunge i femtiårspresang. Jeg har virkelig sansen for denne stakkars prosten og alle hans problemer, med troen, med damene og med alkoholen. Mer siden, følg med!

Ellen Holm Stenersen

Marc Levy: I et annet liv

Oversatt av Ellen Huse Foucher

Gyldendal 2005

Denne boken ligger litt tilbake i tid, men jeg er fremdeles lei meg for hvor liten oppmerksomhet den fikk i Norge. Dette er en roman av Frankrikes mestselgende forfatter, Marc Lévy, men etter likegyldigheten den ble møtt med, er ingen av hans andre bøker oversatt til norsk, og det synes jeg er synd. Han har stor suksess blant annet i England. Selvfølgelig forstår dere at siden han er en bestselger, så er dette kanskje ikke litteratur med stor L, men bøkene er godt skrevet, han er en ypperlig historieforteller, dette er underholdningslitteratur av det bedre slaget.

Historien kan jeg ikke fortelle for mye om, for dette er samtidig et mysterium, men jeg kan jo si at det begynner med et maleri av en dame i en rød kjole. Jonathan Gardner, ekspert på russiske malere fra det 19. århundre, treffer eieren av et galleri i London, Clara, da et ukjent maleri av Radskin skal selges. De får inntrykk av at de har møtt hverandre før, for lenge, lenge siden… Hvor? Når? Under hvilke omstendigheter? Det vil man få vite etter hvert når vi følger med hovedpersonene til Paris, Firenze og Sankt Petersburg og til et herskapshus på den engelske landsbygda. Jo mer de oppdager angående maleriet av damen i den røde kjolen, jo mer oppdager de om seg selv og sine liv. Her har vi tre skjebner som er vevet sammen i en innfløkt vev, boken er spennende og godt skrevet. Den var artig å oversette også på grunn av alt jeg lærte om malerier og restaureringen av dem. Håper jeg med dette har gitt boken noen nye lesere!

Ellen Huse Foucher

Kritikerprisen til Kristina Solum!

Vi gratulerer Kristina Solum med Kritikerprisen for beste oversettelse i 2009! Den aktuelle boka er Ville detektiver av chileneren Roberto Bolaño. Her følger et lite utdrag fra talen jurymedlem Cathrine Strøm holdt under overrekkelsen lørdag :"Oversetter Kristina Solum har på mesterlig vis klart å overføre Bolaños viltre fortellingsmosaikk til norsk. Oversettelsen gir oss nettopp opplevelsen av å komme i kontakt med det særegne ved denne romanen. Her er det først og fremst det som fortelles, heller enn språklige variasjoner, som skaper og individuerer de mange fortellerne. Teksten har et høyt tempo, takket være en gjennomgående energisk, agerende prosa som både opphøyer og latterliggjør. Språket veksler mellom å være direkte og ironisk, distansert. Hvis oversettelse kan sies å være en jakt på den lunefulle originaliteten til et verk, er det en jakt som fullendes i denne boka."

Overrekkelsen skjedde sist lørdag under Oversatte dager. Hele talen kan dere lese her: http://www.kritikerlaget.no/pages/nor/474-kritikerprisen_for_beste_oversettelse_2009_til_kristina_solum

Om litteraturkritikk og oversettelse

Av Karibol

Kritikere skal diskutere hva som er en god oversettelse under Oversatte dager. Det har kritikere naturligvis diskutert før, seg imellom og med oversettere. Men temaet blir aldri uttømt. For kritikere mener rimeligvis en hel del om hva som er god oversettelse, men de får sjelden mulighet til å utvikle synspunktene sine i en anmeldelse. Det er vanskelig å leve av å være kritiker, mener Årets kritiker, Tor Eystein Øverås. Kanskje uttrykte han seg sågar enda sterkere, men siden jeg ikke finner igjen uttalelsen hans, skal jeg ikke legge ham for sterke ord i munnen. Meningen er iallfall klar: Litteraturkritikere blir for dårlig betalt. Den erkjennelsen får vi ta inn over oss.

I den ideelle verden skal kritikeren sitte med en finger i originalen mens hun leser oversettelsen, ikke for å lete etter småfeil på revisorvis, men for å vurdere om den norske versjonen yter originalen rettferdighet; si ifra hvis hun mener den ikke gjør det, og likeledes bryte ut i begeistring hvis oversetteren har løst sin oppgave på ypperlig vis. Og ikke minst: I begge tilfeller må kritikeren forklare hvorfor den kritiske tommel vendes opp eller ned.

Men kritikeren har sjelden mulighet til å gå i dybden på oversettelsen, og selv blir jeg glad for et klapp på skulderen i form av ”god flyt i språket” eller lignende, og tilsvarende sur hvis kritikeren skulle komme med en bemerkning som ikke går i min favør. Man er da bare et menneske. Men det er enkelte ting som gjør oversettere ekstra irritert, og her skal jeg nevne tre:

1.Oversetterens navn blir ikke nevnt. Dette er nesten kriminelt! Ville man unnlate å nevne dirigentens eller skuespillerens navn i en konsert- eller teateranmeldelse? Kanskje kritikeren sågar roser forfatterens språk opp i skyene, men uten å kreditere den som har mekket til hver eneste setning i den norske versjonen, analysert forfatterens virkemidler og vurdert hvordan de kan overføres til norsk, tolket betydningen av elementer i handlingen for å kunne gi dem en dekkende beskrivelse på norsk, gjort valg på valg helt ned på synonymplanet, brukt sin kløkt og sin kreativitet for å gi norske lesere en adekvat versjon av forfatterens verk – men i oversetterens egen tapning. Forfatterens språk? Pøh!

2. Kritikeren finner en liten feil på side 283 og må demonstrere sin flinkhet ved å påpeke den. Men har feilen noen betydning for oversettelsen som helhet? Er den typisk og kan brukes til å illustrere hvor sjuskete denne oversettelsen er? Eller er den rett og slett en bagatell? I så fall vil den travle avisleser lett bli sittende igjen med et feilaktig inntrykk av slurv. Og det er da synd og ganske urettferdig?

3. En verre versjon av punkt 2: Noen ganger påpeker kritikere feil som simpelthen ikke er feil. Kritikeren tror det bare og har ikke sjekket. Oversetteren leverer et manus på flere hundre sider og har drevet intens research (se tidligere innlegg) for å få begrepene på plass. Kritikeren leverer en A4-side og har ikke undersøkt holdbarheten i sine egne påstander. Jeg har opplevd det et par ganger, og ... vel, jeg ble ikke særlig blid, for å si det mildt.

Kritikere og oversettere har nytte av hverandre. Kritikere kan ikke kritisere uten bøker. Og hvis vi ser bort fra de bøkene som selger seg selv, er det kritikerne som løfter bøker opp fra anonymiteten. Riktignok får ikke oversettere royalties av salg, men vi ønsker jo like fullt at arbeid vi har sittet med i månedsvis skal komme fram i lyset!

Men er det ikke blitt færre bokanmeldelser etter hvert? Og hvor stor sjanse har bøker som kommer ut på små forlag, til å bli anmeldt? Ja, jeg spørger kun.

Bildet? Også kritikere fortjener en blomst av og til!

I forkant av Oversatte dager 11.-13. mars

Se Jon Rognliens artikkel om oversettelsenes litteraturhistorie i O-magasinet:

http://www.nettverksted.no/index.php?id=105

Om research 2

Av Karibol

Vi vet ikke alltid hva vi går til når vi sier ja til å oversette en bok. Noen ganger kan selv en uskyldig utseende underholdningsroman vise seg å være en drepende researchfelle. Forfatteres begeistring for kunnskaps-sanking på nettet har ikke avtatt, og hvem får svi for det? Ja, nettopp!

Men noen ganger kaster vi oss ut i det med åpne øyne. På skrivebordet mitt ligger det en mastodont av en bok med et firesifret antall sider – 1320, for å være nøyaktig. Jeg har sirklet litt fryktsomt rundt den, bladd og lest litt her og der, og har lurt på om jeg egentlig er ved mine fulle fem som har påtatt meg dette. Riktignok kan størrelsen i seg selv gjøre en oversetter litt betuttet, men hvis det er noenlunde samsvar mellom antall sider, tekstens vanskelighetsgrad og den tilmålte tid, går regnestykket opp. Så mange sider, så mange dager og måneder, så mye tid til finpuss. Det er bare å sette den ene bokstaven etter den andre og legge i vei. Dessuten skal vi faktisk være to om akkurat dette prosjektet - rett skal være rett, selv om avtalen er at jeg gjør mesteparten.

Nei, mine (egentlig ganske frydefulle) grøss skyldes handlingens egenartede karakter og ramme, for vi snakker her om intet mindre enn verdensrommet. Vi snakker om romstasjoner og himmellegemer og mørk materie. Astrofysikk og teknologi og sånt. Handlingen er lagt til nær framtid – da det ikke er umulig at mennesker kommer til å boltre seg der ute i langt større grad enn i dag. Forfatteren er kjent for å skrive underholdende om naturvitenskap, noe jeg sant å si ikke har spesielt god greie på. Det er naturligvis Frank Schätzing som er ute igjen, forfatteren av den 1000 sider lange Svermen, som handlet om havet. Og den fikk jeg faktisk rodd i land til tross for mine noe mangelfulle fagkunnskaper. Saken er - som antydet over - at oversettere kan støte på hva som helst i en hvilken som helst bok, hos Schätzing er det bare ekstra mye av det. At jeg ikke har latt meg skremme, skyldes vel min lykkelige naivitet, en troskyldig overbevisning om at det uansett problem alltid finnes en kilde, det gjelder bare å finne kilden, få den til å sprudle og – dette kan være litt kinkig noen ganger – få stanset den når en har fått vite det en vil.

Og så blir en interessert i det en holder på med. Som en dyd av nødvendighet, naturligvis, men også fordi det åpner seg nye verdener det er spennende å gå inn i. Mens jeg holdt på med Svermen, leste jeg alt avisene skrev om oljeboring og livet i havet, jeg spiste formiddagsmat til P2s "Verdt å vite" så ofte jeg kunne, og noterte meg begreper og navn på forskere jeg kunne finne på nettet, for deretter å kontakte. Enkelte ganger ble det bomtur og ingen respons, andre ganger full klaff og elskverdige og fyllestgjørende svar.

Over sommeren blir det altså romfart. Erik Tandberg og Knut Jørgen Røed Ødegaard skal ikke føle seg for trygge!

Hva disse blomstene har med saken å gjøre? Ingenting som helst. De skal bare pynte litt opp på bloggen.

Tingenes rette navn - på norsk

Av Torstein Bugge Høverstad

Navnet er makten, sier trollmannen. Jo lenger tilbake, jo mer selvsagt var dikternes etablering av slike magiske forbindelser mellom person og navn, som ’inneholder’ så mye av skikkelsene at leseren bokstavelig talt får taket på dem, for alltid. Men dessverre, dette glimrende forfatterverktøyet har gradvis falt ut av bruk innen mainstream skjønnlitteratur, pga. det økende krav om realisme = forankring i en ytre, felles gjenkjennelig virkelighet. Magisk navngivning finnes i dag mest innen fantasilitteraturen, selv om hverdagsrealismen har kolonisert store områder også her. Det felles som skiller denne genren fra realismen, er jo at forståelsesformene ikke utelukkende er dagens naturvitenskapers, men også fortidens, og helst slikt som realismen avfeier som ’overnaturlig’.

Tre av de beste magikerne jeg har hatt gleden av å bringe til norsk er Dickens, Tolkien og årets komet, J. K. Rowling. Plassen tillater ikke mange eksempler, men la oss begynne med to hovedpersoner i Dickens’ A Christmas Carol: Ebenezer Scrooge og hans avdøde kompanjong Marley. Skal overhodet disse navnene oversettes?

Premierminister Gladstone, gatenavnet Piccadilly – slike navn refererer til gjenkjennelige fenomener i den verden vi alle deler, de er sakprosa og kan ikke oversettes. Men når vi får vite at Marley er et spøkelse, vet vi også at bokens verden er en annen enn vår. Samtidig vet vi at iallfall Scrooge ikke er noe engelsk slektsnavn, det bare fungerer slik. Det er et signal om at det, og dermed kanskje også de andre navnene, for Dickens ikke var tilfeldige lydbilder, men meddelelser av sentral betydning. Om vi lot slike navn stå som de er, ville norske lesere miste mye.

Hvilke holdepunkter har vi for Scrooge? Vi vet av fortellingen at han er en menneskevond gjerrigknark. Vi har også et meningsinnhold, eller spor av et. Den første delen lyder som screw, samme ord som norsk skrue. Vi hører også flere lydelementer: Scrooge – en hvislelyd, en skarp r og en langtrukken uuu, nærmest et ul, avkuttet og stengt av det avsluttende --ge. Negative lyder. En mann med et slikt navn kan ikke være noe helgodt menneske. Helheten uttrykker altså noe hardt og ufølsomt, gjerne mekanisk, og noe innestengt. Så første test blir: kan det ’oversettes’ direkte? Donald Duck har for lengst klippet figuren i papp som onkel Skrue McDuck, så den veien er stengt. Skrutsj? Skrutt? Skrump? Jeg tygger meg igjennom et mylder av lyder, synonymer og ordbokoppslag og ender med noe annet: Knug. Lydbildet: skarp inngang, originalens ul i hovedvokalen, stengt utgang. Jeg mister meningens mekaniske, men beholder hardheten, og får på kjøpet en minning om pug (som alene ville blitt for enkelt) samt en karakteriserende handling. Jeg får ikke alt, og må velge.

Og Jacob Marley? Marl betyr mergel, marlinspike merlespiker. Samme prosess: meningen hardhet, ufølsomhet, brutalitet, samt et lydbilde. Mitt resultat blir Barflint. Samme grunnvokaler, og assosiasjonene barfrost, flinthard. Pengeutlånerne Knug & Barflint. Navn ingen virkelig engelskmann eller nordmann noensinne har hatt – men disse skal være mer virkelige enn som så.

Disse to eksemplene er allerede nok til å peke på noen generelle trekk. Jo nærmere originalen er vår felles ytre virkelighet, jo mindre spillerom for magiske knep, som tilhører en annen kunsttradisjon enn realismen; de er sur-realisme: mer virkelige enn virkeligheten, virkeligheten gjort overtydelig for å peke på noe sentralt. Men navnevalget må ikke være for enkelt, dvs. bare konsentrere seg om ett sentralt meningselement. Navnet må illudere et reelt person/slektsnavn, og det må ikke banalisere. Unngå det altfor spesifikt engelske (unntatt der det bidrar til effekten) og for all del det spesifikt norske, og finn elementer som er passe avstikkende på begge språk. Og verker som disse er ofte internasjonale suksesser, som mange kjenner i original. Den norske versjonen må altså bli selvbærende nok til å stille seg i stedet for originalens overbevisningskraft.

Nå Tolkiens Ringenes herre , klassikeren som nesten alene har skapt den moderne fantasy-genren. På et kontinentbredt lerret, og med kolossal detaljrikdom, skildrer han mange folkeslags gjensidige samvirke. Og viktigst i vår sammenheng er språkhistorikeren Tolkiens genistrek: hvert folk har sin egen historie og sitt eget språk, men deler samtidig et alltungemål, som bærer fortellerteksten. Denne er av Tolkien ’oversatt til’ engelsk, og forutsatt oversatt videre til f.eks. norsk.

Hovedpersonen er hobbiten Frodo Baggins. Hobbiter er små, hårete, hverdagslige folk uten store fakter. De bor hverken i hytter, hus eller borge, men i huler. Navnet må altså uttrykke noe skjermet, trygt, upretensiøst, lunt … Posing? Hulom? Det ble Lommelun. Frodo bor i Bag End, som dermed naturlig kan bli Lommekroken. Så er det stedsnavn som den skumle Mirkwood, elva Withywindle, den skjulte Rivendell. Mirk i Mirkwood har roten mørk, skummel. Mørkskog? Mnei, Myrkskog. Withywindle blir Vidjuvingla. Og Rivendell? To rive= å flerre, kløve, dell=liten, dyp dal. Rivedal? Nei, Kløvendal. Navnet må smake.

Smatt på en generell regel til. Fantasilitteraturen bygger på lange historiske overleveringer. Da kan heller ikke litterære fantasinavn oppstå av intet, men må oppleves som produkter av en slik tradisjon. Steds- og slektsnavn inneholder ofte arkaiske elementer som bygger på tidligere tiders samfunnsorden, yrkesliv, redskaper og språkbruk. Et gammelt ord, gjerne dialektalt, er oftest bedre enn et nytt og urbant.

Siste eksempelverk: den berømmelige Harry Potter, som nå knuser alle tidligere opplagsrekorder verden over, inklusive Tolkiens. J.K. Rowlings nystartede serie om en foreldreløs, bebrillet 11-åring forteller om mer enn en vanlig skolegutt. Harry er trollmann og går på trollmannsskole, hvor han får følge en krevende undervisning i andre seder, skikker og kunnskaper enn de vanlige, presentert med mye innlevelse og sprelsk verbal fantasi.

Her er ett problem gitt i utgangspunktet: verdenssuksessen. Lenge før noen nordmann har sett første side, vet alle at gutten heter Harry Potter. Mediafenomenet har gjort hovedpersonens navn uoversettelig. Nordmenn får dermed ikke vite av meg at a potter=en pottemaker, to potter=å pusle, stelle og stulle, eller at Potter er omtrent like vanlig som vårt Hansen. Det utelukker samtidig Stompa-metoden – et engelsk kostskolemiljø totalt transplantert til Trangvik, hvor elevene får hete Stavanger og Bodø.

Et viktig førstevalg er alltid stilnivå. Her er den egentlige målgruppen Harrys jevnaldrende, så at boken er svært morsom, betyr ikke at humoren er direkte subtil. Harrys snobbete tantefamilie, Petunia og Vernon Dursley og deres ekle sønn Dudley, har for oss intetsigende navn. Kanskje Petunia, Wiktor og Dudleif Dumling kan være passende varselskilt for norske 11-åringer? De er u-magiske muggles, et dialektord for hale, som på norsk må bli gomper. Noen andre: rektor Dumbledore=Humlesnurr, poltergeisten Peeves=Gnav, det utmattende ballspillet quidditch=rumpeldunk. Og hvorfor ikke enhjørningen Uric the Oddball/Urik den einstøe?

Språkfantasi og morsomme navn er ingen garanti for en god fantasifortelling, men det er en indikasjon. Etterlikningene -- vent et berg av Harry Potter look-alikes før neste jul -- har skjønt at det er viktig, og pøser på med ’beskrivende’ navn, som ofte overbeskriver og ikke fungerer som navn. De gode får også det til, det er bl.a. derfor de er gode. Det samme må oversetteren.

Poenget er sjelden en 1:1-oversettelse av alle elementer, men å finne noe som gir lik effekt. Mange navn har ingen klar mening, bare en lydeffekt. Det er aldri likegyldig hva man velger. I en viss forstand blir oversettelsen verket. Valgene vil prege norske lesere, kanskje i generasjoner. Bare tenk på Ole Brum.

Det er det som er så fint med slike navn. Når de treffer, sitter de. Jeg tror mange norske lesere ville ønske at norske forfattere oftere så fordelen ved det.