fredag 19. mars 2010

Om språklige blindpassasjerer 1

Av Karibol

Utdrag fra kåseri holdt på Oversatte dager

Som oversetter er jeg blitt litt yrkesskadet. Overfølsom. Det er jo jobben min å være litt språklig reaksjonær – ikke så reaksjonær at jeg lider av fremmedfrykt og ikke kan ta nyinnvandrede ord i bruk når teksten innbyr til det. Men iallfall konservativ i den forstand at jeg ikke sløvt og uoverlagt slipper språklige blindpassasjerer inn i oversettelsene mine. Derfor føler jeg meg forulempet inntil smertegrensen når journalister og mediesnakkere helt usjenert fjonger seg med ord som jeg og kollegene mine gjør vårt beste for å oversette!

Aller verst er det når blindpassasjerene gir meg feil bilder i hodet. Politiet går etter svindlerne, ja vel, det blir det neppe noe særlig til pågripelser av. At politikerne går for en bestemt løsning, gir meg også rusk på netthinnen. Å stå opp for saker eller komme opp med ideer er blitt gjengs språkbruk, og her en dag var det en i radioen som i fullt alvor snakket om oppfinneren som hadde kommet opp med flyet. Jeg lo, men det var visst ikke meningen. For ikke å snakke om at genserne kommer i flere farger, slik jeg leste i en annonse, jo, jeg ser det levende for meg.

Så har vi passasjerer som forsåvidt har løst billett, men har gått på feil tog og fortrenger de norske ordene de finner der. De er norske ord, men ligner sånn på engelske og har derfor begynt å breie seg over flere seter enn de har betalt for. Jeg tenker for eksempel på verbet tenke. Når folk særlig innen kultur eller sosiale fagområder blir intervjuet, sier de ikke lenger at de mener, tror, antar eller synes, nei, alle tenker nå for tiden. ”Jeg tenker at ...,” sier de. Putte er også et sånt ord. Folk har begynt å putte ting på bordet når de legger fra seg noe. Eller koke. Nå koker man på kjøkkenet enten man steker en biff eller blander en salat.

Her kommer noen av de relativt nyimporterte ordene som betegner aktiviteter i vårt sosiale liv: mingle, bonde og date eller deite, noe man gjerne gjør hvis man er single, og som vanligvis må til før man har sex. En babe har vel der større sjanser en bitch, kan jeg tenke meg. (Hvor er det egentlig blitt av de gode, gammeldagse hurpene?) Forresten er det er ingen som elsker eller ligger med hverandre lenger, man har ikke engang et nøkternt samleie, neida, nå for tiden har man altså sex. Lyder ikke særlig festlig i mine ører!

Man kommer ikke i klemme eller havner mellom barken og veden eller mellom to stoler lenger, men derimot i skvis. Man spotter muligheter og pleaser sin oppdragsgiver. Vi som er oversettere, må som kjent gjøre research. Man ditscher, trigger, briefer, shopper selvfølgelig, outer, pusher og switcher. Ellers brushes, freshes og shines det opp i gamle mor Norge, så det blir så fresht at. You name it! Ta bare et hvilket som helst engelsk verb og bøy det på norsk – det går så fint så! Men klarer man ikke helt å henge med, kan man lett føle seg litt detatsjed [sic!], har jeg lest.

En arkeolog fortalte i radioen at han treiset fortiden. En formidlingsglad professor brukte nykommeren adressere fire ganger i løpet av et to minutters radiointervju. Inntil nylig trodde jeg at adressere betydde å skrive adresser på konvolutter. Men nå betyr det visst å ta opp eller behandle et problem eller tema. Dette ordet er en av de mest jålete og lattervekkende blindpassasjerene vi støter på nå om dagen, etter min mening! Plaff den ned og hiv den av toget i fart!

Et poeng eller en sak kan stresses. Folk som liker jobben sin, er dedikert, ja, ikke nok med det, noen er sågar kommitert, leste jeg i Dagens Næringsliv. Er det folk som sitter i mange komiteer? Kanskje kan vi håpe at noen av disse blindpassasjerene diskré forlater språktoget på neste stasjon - iallfall har jeg inntrykk av at det ikke lenger er fullt så mange som er komfortable med saker og ting, slik særlig næringslivsfolk lenge var - eller er det bare ønsketenkning?

5 kommentarer:

Beatelill sa...

Dette var både tankevekkende og godt skrevet! Det engelske språket har jo sneket seg mer og mer inn i norsk dagligtale, så til slutt blir det så normalt at man ikke legger merke til det engang. Jeg forsøker å holde meg til norske ord, men innrømmer at jeg av og til tyr til engelske vendinger. Kanskje ikke så rart i og med at jeg har bodd i USA et år, og i tillegg ser man amerikanske serier på tv hver dag.

Kanskje man må foreslå tiltak for å bevare det norske språk?

Anonym sa...

En flott, men akk så deprimerende, liste over dette språklige slagget, Bloggdirektør! Det er så det knyter seg i magen, men hva kan vi gjøre? Vi kjemper i språkets motbakke og er nok dømt til å tape, vi oversettere som strever for å opprettholde norske 'seiemåter': For hvor mange leser bøkene vi oversetter, kontra det enorme antallet som fores med amerikansk-engelsk populærkultur og næringslivslingo? Alle monner drar, sies det, men jeg tror ikke det gjelder i dette tilfellet. Norsklærere og oversettere har knapt noen gjennomslagskraft. Men: Det er håpløst, og vi gir oss ikke.
Med defaitistisk hilsen: Han oversetter'n og vasker'n på den andre si'a a fjor'n.

Morten sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Morten sa...

Hei, Beatelill og han på den andre si'a av fjor'n! Enkelte, også språforskere, har jeg lagt merke til, synes at all språkutvikling er av det gode fordi språket alltid er i utvikling, og det er siste jo sant. Men jeg tror det er sunt at noen av oss er reaksjonære og prøver å stritte imot. Ord flyter omkring uten mål og mening i en svensk-engelsk-norsk suppe som vi tankeløst slubrer i oss til hverdags. (Ja, vi er alle syndere!) Det er først når vi vurderer ingrediensene i suppa nærmere, for eksempel når vi oversetter, vi blir klar over at de er næringsfattig vomfyll. Mer om dette siden.

Anonym sa...

Sier meg helt enig i rosen. Jeg får også vondt i magen av dette og annen engelsk påvirkning, f.eks. på universitetet, der jeg ofte befinner meg. Jeg er absolutt for en eller annen form for tiltak, men ser for meg at det vil få liten støtte i befolkningen, for engelsk er jo så nyttig og dessuten tøft: dermed jo mer, jo bedre. Hvorfor hater nordmenn sitt eget språk, og elsker engelsk så høyt?