Om en stor forfatter fra et lite land

Av Karibol

De omtalte bøkene fra Sveits har brakt meg til en annen sveitsisk forfatter, nemlig Peter Bichsel (født 1935), en stor forfatter av små historier. I Sveits er det folk som mener at han bør få Nobelprisen. Enkelte norske lesere med sans for underfundig absurditet, kjenner ham kanskje allerede. Noen av bøkene hans er oversatt til norsk av - ikke overraskende - Jan Erik Vold, og de jeg har sett, har kommet ut på henholdsvis Gyldendal, Pax og Ex Libris.

Bichsel var en av mine tidlige litterære helter, og da jeg faktisk fikk møte ham ansikt til ansikt under en litteraturfestival i Solothurn i fjor vår, ble jeg helt andektig. Jeg satt overfor ham til bords! Han var litt sjenert, og det var jeg også, men han fortalte om sitt møte med Jan Erik Vold og at navnet Bichsel antakelig stammet fra Norge. Skal se om jeg får forsket litt i dette ved leilighet.

Bichsels historier er enkle i formen og ofte melankolske, men utløser forbløffelse, smil og undring. Personene han skildrer, er gjerne litt sære eller iallfall originale. Ikke sjelden er de besatt av en fiks idé som gir dem - og oss - et skrått blikk på tilværelsen. Noen ganger minner han meg om Kjell Askildsen, men Bichsel er atskillig morsommere. Det er en stund siden det har kommet noe av Bichsel på norsk, og selv har jeg lest ham på tysk. Men dere kan for eksempel hygge dere med ”Barnehistorier” (for voksne) eller ”Falkefuglen: om kafédrankere, politifolk og den fagre Magelone”. Om bøkene ikke er i salg lenger, er de iallfall tilgjengelige på et bibliotek nær deg. Jeg tipper at det norske innslaget i skaren av hengivne tilhengere da vil vokse.

Fra "Barnehistorier" sakser jeg et lite utdrag fra "Mannen med hukommelsen" i Jan Erik Volds oversettelse fra 1970. Den handler om en mann som tilbringer all sin tid på jernbanestasjonen, det vil si den tiden han ikke sitter hjemme og lærer seg rutetider, tognumre, kjøretid og korrespondansemuligheter utenat. Men selv går han aldri på et tog:

Det ville ha vært meningsløst, sa han, for han visste jo på forhånd når toget var fremme.

"Bare folk med dårlig hukommelse reiser med tog," sa han, "for hvis de hadde hatt god hukommelse, kunne de jo bare ha merket seg avgangs- og ankomstid som jeg og ikke behøvd å reise selv for å oppleve tiden."

Jeg forsøkte å forklare dette for ham, jeg sa: "Men det finnes folk som gleder seg over farten, som liker å reise med tog og ser ut av vinduet, ser på de stedene de kommer forbi."

Da ble han sint, for han trodde jeg gjorde narr av ham, og han sa: "Det står i ruteboken det også, de kommer forbi Luterbach og Deitingen, forbi Wangen, Niederbipp, Önsingen, Oberbuchsiten, Egerkingen og Hägendorf."

"Kanskje folk reiser med tog fordi de skal et sted," sa jeg. "Det kan heller ikke stemme," sa han, "for nesten alle kommer før eller siden tilbake, og det fins til og med de som hver eneste dag går på toget om morgenen og kommer tilbake om kvelden - så dårlig hukommelse har de."