Arto Paasilinna har skrevet bortimot femti bøker, mange av dem er solgt i store opplag. Han er en av Finlands mest leste forfattere, oversatt til over førti språk, og italienerne synes han bør få nobelprisen i litteratur. Det synes ikke finnene, han har ikke fått Finlandiaprisen engang.
Jeg har bare lest noen av dem, og oversetter nå min fjerde, om en broingeniør.
Hvor tar han alle disse historiene fra?
Jeg har begynt å snuse på familiebakgrunnen hans, og der er det mye å hente, noe han også har gjort.
Faren, Väinö Gullsten, nummer sju av tolv unger, ble uvenner med faren sin, flyttet fra Lappland, hvor han var født, til Petsamo og byttet navn til Paasilinna, som betyr Helleborg. Han var politimann og senere også en slags sakfører. Hadde flere runesangere i slekta. Selv var han dessuten en skrivende mann. Moren, Hilda-Maria kalt Maija, var født i Petsamo, men hennes mor var norsktalene og fra Finnmark, altså Norge, av skånsk innvandrerslekt, og faren hennes, Hanhi-Mikki, var bjørnejeger og "snåsamann". Det er henne Arto ligner mest på, av utseende iallfall. (Artos første bok handlet også om en bjørnejeger.)
Da russerne angrep Finland under Vinterkrigen i 1939, og familien måtte flykte fra Petsamo, via Norge, bodde de på cirka 10 forskjellige steder før de til slutt fikk tildelt et myrstykke i Tervola nord for Rovaniemi, som de selv måtte dyrke opp og bygge seg hus på. Väinö døde bare 48 år gammel i 1950, av utmattelse og tuberkulose, og mor Paasilinna satt igjen med åtte unger, et halvferdig hus og kua Lulu, som bodde i husets andre ende. Minstemann, som hun hadde født alene på låven, døde tre dager etter faren.
Så satt hun der altså alene med sju unger, ei ku, femten mark og et halvferdig hus i myra i Lappland. Alle måtte hjelpe til med å bygge det ferdig. De hadde ikke penger, men bøker, tidsskrifter og aviser kunne de ikke unnvære. Så hun klarte å få fram denne ungeflokken til å bli Finlands absolutte kulturelite. (Det skjønner ikke finnene at de er.) På sine gamle dager lagde hun en skulptur av en bondekone (selvportrett?), men døde før den ble ferdig, så søsteren hennes måtte fullføre den og lage hodet, som mor Paasilinna ikke rakk. Kreativ til det siste. En utrolig dame.
De fikk ingen hjelp fra kommunen, men en dag kom en helsesøster syklende for å se om de hadde lus. Hun ble kastet loddrett ut. Med til historien hører at de nettopp hadde klart å lage vei fram til huset, slik at det faktisk gikk an å sykle dit.
De tre eldste ungene ble født i Petsamo. Pasi ble lærer og rektor, Salme ble skuespiller og Erno en prisbelønt forfatter. Han var den første som fikk Finlandiaprisen blant annet. En av hans bøker er oversatt til norsk.
Barn nummer fire, Reino, ble født i lasterommet på en tråler utenfor norskekysten. Han har vært en kjent programleder på tv, finsk kringkastingssjef, han har jobbet i det finske utenriksdepartementet, vært riksdagsmann og EU-parlamentariker. Han har også skrevet flere bøker og fått mange priser. Lever i beste velgående.
Så er det Arto med sine bortimot femti bøker. Muligens den største av dem alle. Nå har han fått hjerneblødning, og det kommer sannsynligvis ikke flere bøker fra hans hånd. Men det er mye å ta av. Bare en brøkdel er oversatt til norsk. Han regnes som humorist, javel, men det er et stort alvor og mye livsfilosofi bak ironien og surrealismen. Han har to fanklubber, en i Finland og en i Sverige.
Nummer seks er Sirpa, som er blitt billedkunstner.
Nummer sju, Mauri, er også forfatter. Hans siste roman er en nøkkelroman og handler om moren og de sju ungene. I motsetning til Knausgård har han omarbeidet navnene litt. Roihankorpi heter den og er nydelig. En hyllest til Maija Paasilinna.
Alle brødrene jobbet i skogen før de fortsatte i sine andre yrker. Utdannelsen består for det meste av folkehøyskole og "livets skole", men noen har også fått litt universitetsutdannelse. De vokste opp i naturen i Lappland, og det nære forholdet til naturen preger bøkene deres.
Til sammen har søskenflokken cirka hundre bøker på samvittigheten.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar