Fra en oversetters hjemmekontor, del 2

Av oversetter Cecilie Winger

Første gang sendt som morgenkåseri på NRK1 12. mars 2010 i forbindelse med Oversatte dager.

God morgen, godtfolk!

I går fortalte jeg om hvilke spørsmål vi som lever av å oversette blir  møtt med ute i den virkelige verden, dvs de gangene vi våger oss bort fra våre ensomme tastatur.

Jeg regner med at riktig  mange av dere som hørte på, tenkte med dere selv at oversetter, det vil jeg jammen bli. Koste hva det koste vil. Derfor skal jeg i dag snakke om hva slags kunnskap en oversetter er tjent med å ha.

Eller. Det er raskere å vri på spørsmålet. Hva slags kunnskap er unødvendig for en oversetter? Svaret er at slik kunnskap finnes ikke! I én roman kreves det for eksempel inngående kjennskap til luftballonger på 1800-tallet pluss militære termer fra samme periode, i en annen forutsettes det at man kan norske navn på ulike medisinske instrumenter, eller på ymse australske smågnagere. Og vet man det ikke selv, må man i hvert fall være god til både å knytte til seg hjemmelsfolk og til å google.

Første bud er selvsagt å kunne språk, samt å ha inngående kjennskap til ymse kultur- og samfunnsmessige fenomener. Selv har jeg en gang forklart en italiensk kollega hva Lano-unge og husbankhus betyr.

I tillegg er det uendelig viktig å ha varselbjeller som ringer når de skal. Hvis teksten ser rar ut, er det da tilsiktet fra forfatterens side, eller er det jeg som har lest feil eller misforstått? Jeg fortalte i går at jeg selv en gang feilleste det svenske ordet for ulvinne, varghona, med dverghøne. Heldigvis ble det oppdaget før romanen gikk i trykken. Så heldig var ikke østeuropeeren som oversatte en norsk samtidsroman der en familie drar på sopptur. Vedkommende oversetter var visstnok sterkere i svensk enn i norsk. Og sopp betyr som kjent suppe på svensk. Ergo ble det til at familien drar på "suppetur" ...

Et annet eksempel på hvor viktig det er å ha med seg huet: For noen år siden hadde jeg gleden å være veileder for et prosjekt som rekrutterte unge oversettere fra språk som arabisk og kinesisk, språk som ikke altfor mange nordmenn behersker. En av oppgavene var at de fikk utdelt en setning fra Jostein Gaarders Sofies verden, som de så skulle oversette tilbake til norsk. Fasiten var setningen "De var som sunket i jorden", men akkurat som i hviskeleken kom setningen tilbake i mange merkelige varianter. Den arabiske oversettelsen var nok den som avvek mest, nemlig: "Det var som om jorda selv hadde åpnet sitt gap og slukt dem."

Det er datostempling på språk. Språk er ferskvare i stadig utvikling. Derfor er slang noe av det morsomste – og vanskeligste – jeg vet å jobbe med. Den beste måten å finne teite femtitallsfraser som saft suse, kall meg en krakk og jommen sa jeg smør på er ofte å lese Donald-blader fra nevnte tiår. Eller å se gamle reklamefilmer. Min favorittsetning når det gjelder sistnevnte er: Freia flikkflakk er bare alle taiders! Jeg oversetter ofte ungdomsromaner, og må stadig konsultere kidsa hvilke uttrykk som til enhver tid er gjengse. Jeg vet for eksempel at det er seriøst døllt å si mega, men ikke hvor døllt det blir å si til døllt til høsten?

Til og med vitser er det datostempling på. Den gamle, gode "mamma, er det sant at menn kan bli statsminister?" sluttet å være morsom da Gro gikk av. Mens "Vet du hvorfor pakistanere ikke kan spille fotball? Ja, for de åpner butikk hver gang de får corner" er komplett uforståelig for 7-Eleven- og Deli de Luca-generasjonen.

For å bli en god oversetter må du være god i språk, ikke bare det du oversetter fra, men også til. Kjenne kodene, vite forskjell på høy og lav stil, finne gode ekvivalenter til skotsk syttitallsslang og gi et troverdig bilde av hvordan fine damer på attenhundretallet snakket. Eller tiggere. Eller kongelige. Digresjon, kongelig: Vet dere forresten hva Märtha Louise, ifølge tabloidene, svarte da Ari fridde? Han gikk altså ned på kne og spurte om hun ville gifte seg med ham. Og hun skal ha svart: "Ja, kjempegjerne!"

For å kommunisere nøyaktig er det altså viktig å kjenne de små nyansene i et språk. I motsetning til den gutteflokken jeg en gang observerte i Torshovdalen, stilt opp til årets første snøballkamp, gutta sto klare med hver sin snøball, og en av dem teller ned. Spenningen er til å ta og føle på. Ti, ni, åtte, sju, seks, fem, fire, tre, to, én: Avføøøring!

Del 1 finner du HER.