Rosa på kinnet og rosa i hjertet

Rosa på kinnet og rosa i hjertet
-Kåseri om oversettelse -
Av Hwasue S. Warberg, som oversetter fra norsk til koreansk

Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke. Tematikken var fri, gjerne underlige eller irriterende ting og fenomener – enten i det norske språket eller ved den norske kulturen. Oversetterbloggen har fått tillatelse til å publisere både vinnerbidragene og de andre kåseriene. Følg med! De tre første innleggene finner du HER, HER og HER.

Da jeg bestemte meg for å skrive såkalt et ”kåseri”, måtte jeg sitte en stund og tenke. Kåseri, kåseri ... Det som er rart, er at alle ordene har egne nyanser eller farger. Da jeg mumlet kåseri, kåseri, strømte all slags tulleord og fargenyanser inn hodet mitt. Først assosierte jeg ordet med kos, kåt og koteletter, og alle de er tilfeldigvis rosa i min oppfatning.

Dette kåseriet handler om en del av mørkesidene av min karriere. Nemlig innen oversettelsen. Jeg kommer til å rødme flere ganger mens jeg skriver dette vil jeg tro. Jeg husker godt den første boken jeg oversatte. Det var Til Musikken av Ketil Bjørnstad. Den gangen jobbet jeg som konsertpianist og musikklærer, og litt sånn husmor innimellom. Så Til Musikken var jo ypperlig å begynne med, som et overgangsprosjekt, fra pianist-husmor til oversetter-husmor. Og den var tross alt interessant nok. Alle musikkstykkene i boken kunne jeg, og jeg følte at jeg kunne selv vært en av personene i boken. Dette var gøy, tenkte jeg. Så kom jeg til en linje: Han eier ikke nåla i veggen. Jaså! Han eier ikke nåla i veggen, ja. Hva betyr det? Her, vennligst legg merke til at jeg var jo en nybegynner da, som oversetter. Og jeg hadde nettopp begynt å absorbere den norske kulturen og språket, akkurat som en tørst flodhest. Så det var jo naturlig at jeg ikke kunne vite alt. OK. ’Han eier ikke nåla i veggen’ er lik ’Han har ikke nåler engang i veggen’. Han måtte ha utrolig rent hus, eller ganske steril livsstil for å si det sånn. Men etterhvert fant jeg ut at han ikke var særlig flink til å rydde etter seg. Da måtte jeg gå tilbake og lete etter hva utrykket betydde. Da rødmet jeg skikkelig og nikket kraftig, mens jeg gjorde om den setningen fra ryddighet til fattigdom. Dette var jo for mange år siden, og jeg som har veldig kortvarig hukommelse, husker knapt hva boken handler om nå. Det var noe med musikk – selvsagt musikk! boken heter jo Til musikken – og nåler. Men jeg er fremdeles glad i den boken ...

Så er det en annen ting. For mange, mange år siden stusset jeg lenge over et ord, ’kebab’. Da var det slik at ordet allerede var registrert som et norsk ord. Det er en tyrkisk matrett som består av grillet lammekjøtt i tynne strimler servert på spidd eller som fyll i brød ifølge Bokmålsordboka og Språkrådet. Men i Korea, eller på koreansk, som jeg oversetter til, fantes ikke ’kebab’ den gangen. Koreanere er jo ganske konservative når det gjelder matkultur. Så det tok ganske lang tid før de fikk vite om hva ’kebab’ var noe. OK. Tilbake til kebab og den gangen. Kebab er et substantiv og egennavn. Så det var best om jeg bare skrev ordet fonetisk som det var. Men problemet var at kebab betyr hundemat på koreansk. Det skrives sånn og uttales sånn. Akkurat samme. Jeg kunne skrive det akkurat som det var, og tilføye en liten fotnote for å forklare hva ordet betyr. Men de et par sekundene leserne bruker for å vandre fra hovedtekst til en liten fotnote, kan være nok til å ødelegge hele stemningen. De har allerede fått servert det ordet, kebab, og de er i ferd med å hikste og tørke lattertårer mens de prøver å lese boken videre. Etter en stund vil de ikke huske at det fantes en fotnote, selv om en stor stjerne rett ved siden av ordet, blinker og roper ’fotnote!’, ’fotnote!’.

Egentlig var det en veldig mørk, og trist, og tungsindig bok. Men i den koreanske utgaven ble det bitte litt annerledes på grunn av den malplasserte festligheten. Men som sagt, det var den gangen, og nå finnes heldigvis kebab på gatekjøkken i Korea også.

Sikkert har du hørt om uttrykket ’Herliga London!’. Det er et typisk Rogalands-uttrykk som gjerne brukes blant eldre folk. Da jeg hørte uttrykket for første gang, stusset jeg over hva som var så herlig med London. Da fant jeg ut at det var som ’Wow!’ på engelsk. Dette uttrykket er et typisk eksempel på hvordan våre holdninger til ord har forandret seg gjennom tiden og generasjonene. Jeg syntes dette uttrykket var veldig koselig og brukte det selv en stund. Men da jeg fant dette i en bok som jeg skulle oversette, møtte jeg veggen.

Jeg kunne godt oversette ’herliga London’ til ’wow’, enkelt og greit, fordi ’wow’ var ganske vanlig i Korea, selv om det var et forholdsvis nytt fremmed ord. Men jeg følte at det ikke ga riktig mening eller stemning i forhold til den originale teksten. Dessuten sier ikke de eldre ’wow!’ i Korea heller. Når eldre folk sier ’wow’, virker det som at det ikke passer helt. Det er akkurat som en femåring sier ’herliga London!’ med alvorlig fjes. Ikke noe galt med det, men det ser litt komisk ut og faller gjerne ut av hele konteksten.

Så jeg prøvde å finne noe som var grandiost og spesielt i gamle dager, men ble mer og mer vanlig etterhvert i Korea. Det må være et svært shoppingsenter, kino, tog, eller rett og slett hvite utlendinger fra Amerika eller Europa. Det kunne vært ’herliga New York’ eller ’herliga Tokyo’ også. Men for koreanere er disse store byene er jo nesten samme som Seoul, som er hovedstaden i Korea. Så til slutt ble ’herliga London’ til ’herliga hvitinger’ i oversettelsen. Det syntes koreanere var herlig.

Som alle andre oversettere synes jeg også at det er litt morsomt og utfordrende å oversette banneord. Vanligvis gir de norske banneordene nesten ingen mening for de koreanske leserne. For eksempel fy faen, fyttirakkeren, pokker, og så videre. Da må jeg finne tilsvarende koreanske banneord. En ting er jo å forklare hva det enkelte ordet betyr, men banneord skal være korte og kraftige med passende rytme og rim. Det er en kunst! Av og til prøver jeg å oversette banneordet direkte, men likevel virker det for svakt for de koreanske leserne. Det må være skikkelig skittent og ekkelt med seksualitet eller utroskap. Så jeg havner ofte i et dilemma fordi jeg innerst inne har lyst til å vise meg som en elegant, dannet og intelligent person, men med slike kraftige banneord går det ikke. Men jeg har ikke noe valg ...

Men så var det en annen morsom episode, da jeg oversatte en fin barnebok som heter Nifse Nella. Den handler om tøyspøkelser som reiser rundt sammen med en menneskevenn. Hovedspøkelset heter Nifse Nella, og navnet ble oversatt Spooky Stella på engelsk, og Flinke Fiola ble Lovely Louise. Jeg prøvde å finne passende navn med den samme rytmiske klangen på koreansk, men det er svært vanskelig å finne. Men det finnes jo dikt som MÅ rime i Korea også. Jo, det finnes mange fine dikt. Men vanligvis rimer de ikke med lyd eller bokstaver, men de rimer med stavelser og takt. Så til slutt bestemte jeg meg for Yuryong Yolla for Nifse Nella. Det har til og med den rette rytmiske klangen. Gjett om jeg ble glad! Jeg syntes det var så genialt at jeg faktisk tenkte på å søke patent på min oppfinnelse. Men den følelsen dalte ned ganske fort. For vi, forlaget og jeg, fant ut etterhvert at Yolla er et skjellsord som nylig har etablert seg blant ungdommer i Korea.

Da skjønte jeg at det ikke var bare mennesker og dyr som lever. Språk lever også. Det puster, vokser, og til og med røyter av og til. Noen dør og noen lever videre. Og det er vi som jobber med tekst og språk som passer på at det lever fint, og har det fint. Ikke bare det. Vi er jo som jordmødre som hjelper til med språkets fødsel.

I den samme boka banner Nifse Nella ofte. Men det var jo et fint og søtt banneord, da. Uggy! Uggy betyr regntiden på koreansk. Jeg måtte føde et nytt ord tenkte jeg, da jeg traff det tøyspøkelset som ofte banner. Hun er ganske frekk og pratsom på en veldig uskyldig måte. Da jeg fikk Nifse Nellas image i hodet mitt, kom jeg på et ord som lyder ’kkang-ttong’. Kkang ttong betyr en hermetikkboks, helst en tom hermetikkboks som kan lage masse bråkete lyd når man kommer borti den. Og akkurat det kan man ikke bruke som et positivt bilde. Mennesker som er tomme i hodet, og prater tomt, sammenlignes ofte med slike kkang ttong, føler jeg. Så jeg brukte det ordet isteden for ’uggy’ i oversettelsen. Det ble overraskende populært blant ungdommer og småbarnsforeldre i Korea. Noen sluttet å banne og begynte å bruke det ordet isteden, fordi det virker passe søtt, men likevel bannete. Grunnen til å bruke det nye ordet var at de ikke fikk kjeft fra foreldrene, selv om de sa kkang ttong, kkang ttong, flere ganger om dagen. Kan det bli bedre? Banner hele tiden, men får likevel ikke kjeft? Det er sikkert veldig tøft for dem. I tillegg har jeg hørt at noen foreldre selv bruker det som et kvasi-banneord. Tenk! I det landet med en kultur som er preget av høflighet, sitter unge og eldre ansikt til ansikt og banner sammen! Så da har jeg bidratt med et nytt og ungt ord i mitt land også. En sånn ære kunne jeg ikke fått hvis jeg ikke jobbet som oversetter. Så det er egentlig ganske fint.

Jeg trodde at dette kåseriet kom til å bli fullt av tekster som avslører noe som jeg helst ville holde tilbake. Men til slutt fikk jeg likevel grave opp litt skrytete stoff også. Og jeg rødmer nå av både flauhet og stolthet. Så tilbake til begynnelsen igjen, til ordets nyanser og farger: Jeg konkluderer med at kåseri er definitivt rosa. Rosa på kinnet og rosa i hjertet.

Nå har jeg skrevet lite kåseri. Så jeg kan kalles en kåsør. Men søren, kå morsomt å være kåsøren da!