Om å gjengi en forfatters stil i oversettelse

Av Cristina Gómes Baggethun, som oversetter fra norsk til spansk

Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke. Tematikken var fri, gjerne underlige eller irriterende ting og fenomener – enten i det norske språket eller ved den norske kulturen. Oversetterbloggen har fått tillatelse til å publisere både vinnerbidragene og de andre kåseriene. Følg med! De fem første innleggene finner du HER, HER, HER, HER og HER.

Det jeg vil snakke om her i dag, er et problem som oppstår noen ganger når du oversetter fra norsk til spansk. Det skjer ikke alltid, og det avhenger sterkt av forlaget, men det skjer noen ganger, og det er ganske symptomatisk. At å oversette en tekst er å være lojal mot tekstens innhold, at oversettelsen altså skal være bokstavelig, er nå til dags nesten en selvfølge. Stort sett blir oversettelsene gjort direkte fra originalspråket, og oversetterne pleier å være dyktige i begge språk. Du vil møte få mennesker som forsvarer det å endre en teksts innhold i en oversettelse. Men når det gjelder formen, er det mer diskusjon. Med tekstens form mener jeg forfatterens stil, hans eller hennes spesielle måte å bruke språket på med alle dets nyanser. Her møter vi i Spania dessverre fortsatt noen forleggere som absolutt skal gjøre inngrep i tekstens stil, i språket. Etter min erfaring pleier det å dreie seg om store forlag som har faste regler for alle forfattere og en standard på hva som er riktig og ikke riktig

Å oversette litteratur er jo også å oversette en kultur, og språket gjenspeiler den kulturen. Men jeg vil påstå at norske forfattere ofte bruker språket på en mye friere måte enn det spanske forfattere gjør. Eller rettere sagt, det er svært mange norske forfattere som bruker det folkelige eller muntlige språket i skjønnlitteraturen. Etter min mening er dette en vesentlig del av disse forfatterens verk, og jeg mener dette må gjenspeiles på en eller annen måte i oversettelsen. Det er i norsk litteraturhistorie en arbeiderklasselitteratur som vi ikke finner noe tilsvarende for i spansk litteratur. Dette gjør at det spanske litterære språket ofte er mye mer konservativt. Og problemet er at noen forlag insisterer på å ”tilpasse” den norske litteraturen til spansk kultur på denne måten, altså ved å prøve å ”forfine” eller ”rette på” de norske forfatterne. De vil helst få bort dette folkelige eller muntlige preget. Jeg skal ikke nekte for at det noen ganger kan være nødvendig med en viss tilpassing i oversettelse, men jeg er overbevist om at man i noen tilfeller går for langt, for da temmer du teksten og mister en helt vesentlig del av den. Da tar du rett og slett ikke forfatteren alvorlig. Du oppfører deg som om han ikke kan skrive godt nok, som om han ikke er en god nok forfatter. Og det er dette jeg vil vise med noen eksempler.

La oss begynne med begynnelsen. Som de fleste i Norge vet, skrev Knut Hamsun på en særegen måte. Hva som ligger bak denne skrivemåten kan man sikkert diskutere. Ingar Sletten Kolloen mener for eksempel at Hamsun måtte finne sin egen skrivemåte fordi han ikke kunne konkurrere med de velutdannede barna av borgerskapet ved å bruke ”deres skriveregler”, og at han da måtte finne på noe annet hvis han skulle klare å være bedre enn dem. Hvem vet, men det Hamsun i hvert fall gjorde, var å bli en av grunnleggerne av modernismen og av den moderne romanen i det hele tatt. Hamsun valgte for eksempel å ikke markere direkte tale, og det har naturligvis sterke konsekvenser for selve verket. På en måte smelter fortellerstemmen sammen med stemmene til personene som snakker i romanen, og det skaper en helt spesiell stemning. Saken er at da Hamsun endelig ble oversatt direkte fra norsk til spansk for første gang i 1990 – det var en oversettelse av Mysterier – insisterte det spanske forlaget på å bruke å anførselstegn. Argumentet var at det er slik man gjør det på spansk, og at leseren ville finne det vanskelig å forstå teksten ellers. Men det er jo sånn man gjør det vanligvis på norsk også, og stort sett har folk klart å forstå teksten. Det er rart å tenke på at hundre år etter at Hamsun satte i gang en revolusjon med sin litteratur, skulle forleggere rundt om i verden absolutt normalisere ham og få ham til å skrive som alle andre. Jeg må allikevel legge til at ikke alle forlag er like, og at i senere Hamsun-utgivelser på andre spanske forlag er forfatterens stil i så måte blitt respektert.

Men det største problemet er at det i Spania tradisjonelt er forlaget som tar de endelige bestemmelsene om teksten, og ikke oversetteren. I spanske standard oversettelseskontrakter forplikter faktisk oversetteren seg til å bøye seg for forlaget, selv om det i spanske forlag ikke er folk som snakker norsk. 

Det har riktignok gått over tyve år siden denne utgivelsen av Mysterier, men dessverre møter jeg ennå lignende problemer i Spania. La oss ta et annet eksempel. Da jeg oversatte Roy Jacobsens Vindunderbarn for et av de største forlagene i Spania, måtte jeg diskutere mye med forlagsredaktøren og manusvaskeren, som for øvrig heter ”stil-retter” på spansk, og bare det sier ganske mye om hva de gjør med teksten. Et av problemene var at Roy Jacobsen ofte bruker lange setninger. Det er den lille gutten Finn som forteller historien, og han kommer noen ganger med lange tankerekker som jeg absolutt synes det passer å bruke lange setninger til. Men det spanske forlaget ville kutte opp alle de lange setningene slik at det skulle bli lettere for leseren å lese teksten. Etter min mening endret du da teksten på en vesentlig måte. ”Stil-retteren” rettet eller endret stilen på en måte som gjorde selve fortellingen til en annen. De ville også temme teksten på mange andre måter. Det er for eksempel et sted hvor lille Finn forteller at bestemoren var gammeldags og hadde levende lys på juletreet så ”stearinen rant som snørr nedover stammen”. Den spanske manusvaskeren mente da at dette med snørr var litt ekkelt og ville helst stryke det.

La oss ta et annet eksempel fra samme forlag. I en oversettelse av Per Petterson jeg gjorde for ikke så lenge siden, sa fortellerstemmen at ”det norske folk drikker XXX liter brennevin i året”. Da oversettelsen min kom til manusvaskeren, ville han absolutt at setningen skulle lyde: ”den norske befolkning drikker xxx liter likør i året”. At ”likør” er noe ganske annet enn ”brennevin” er jo åpenlyst, men at ”folket” plutselig skulle bli ”befolkningen” mener jeg rett og slett er å ikke forstå hva litteratur er og hvordan forfattere velger å bruke språket. Ordet ”folk” har sterke politiske konnotasjoner, mens ordet ”befolkning” er et ganske nøytralt ord. Argumentet til manusvaskeren, med redaktøren i ryggen, var at det er slike ord man bruker i statistikker, og at vi måtte rette på forfatteren siden han åpenbart ikke skjønte seg på statistikker. Vi gjorde altså forfatteren en bjørnetjeneste ved ikke å rette på ham. Men ærlig talt, når Per Petterson snakker om ”folket”, så vet han absolutt hva han gjør. Å ta litteraturen seriøst, å tro på hva et litterært verk kan gjøre med oss mennesker, er å ta disse nyansene alvorlig.

At det ligger en klassekamp rundt språkbruket er klart. Man trenger ikke å være marxist for å være enig i det. Overklassen hadde lenge monopol på det ”korrekte språket”, som var det de selv brukte, mens den folkelige talemåten ble ansett som ”vulgær”. Men hundre år med litteraturhistorie og språkpolitikk har fått ting til å endre seg betydelig. Og det er litt rått å tro at Per Petterson eller Dag Solstad skriver som de skriver fordi de ikke kan gjøre det ”bedre”. Det er som å påstå at Picasso malte som han gjorde fordi han ikke kunne male et realistisk bilde. Og vi har vel alle sett Picassos ungdomsverk hvor han stråler av realistisk talent. Men Picasso valgte å male på en annen måte, og med det endret han kunsthistorien. Det samme skjer med litteraturen. Man kan spørre seg hvem Céline eller Bukowski hadde vært i verdenslitteraturen hvis man hadde insistert på å slette alle de stygge ordene, hvis noen hadde villet forfine dem ved å slette ekle ord.

Man kan naturligvis diskutere om det er riktig eller ikke å prøve å endre på det litterære språket ved å innføre et mer folkelig språk. Konservative krefter innefor kulturen kan til en viss grad ha rett når de forsvarer det mer kultiverte språket. De mener at det muntlige eller folkelige språket er fattigere og derfor mindre egnet til å uttrykke nyanser. Det skal jeg ikke si noe om. Men det man ikke kan nekte for, er at visse krefter innenfor litteraturen har kjempet for å innføre et mer folkelig eller muntlig språk i romanene. Og med det har de endret litteraturhistorien. Du kan like eller ikke like at Dag Solstad eller Per Petterson absolutt skal bruke a-endinger, men det er et faktum at det er det de gjør. Og skal du få en viss fornemmelse av hva Dag Solstad eller Per Petterson står for, er det absurd å insistere på å fornfine språket deres i oversettelsene.

I essaysamlingen Månen over porten skriver Per Petterson en artikkel som heter ”Stil og språk i klassereisenes tid”. Bare tittelen sier ganske mye. Og det er et faktum at det i Norge er mange forfattere som stammer fra arbeiderklassen, noe som ikke er tilfelle i Spania. Man kan kanskje si at arbeiderklassen ikke eksisterer lenger i Norge, eller Europa, men den eksisterte absolutt da disse forfatterne vokste opp. De gjorde en klassereise, men valgte å ikke tilpasse seg helt språket til de kultiverte klassene. De valgte å ta med seg sitt eget språk. Per Petterson forklarer i denne artikkelen at når du har vokst opp i Groruddalen, så er det en god del ord det er flaut å bruke; man sier ikke ”vakkert”, for eksempel, man sier ”pent”, og man sier ikke ”overveldende”, eller ”imidlertid”. Hos disse forfatterne finner du et forsøk på å etablere et eget litterært språk. Et språk som de selv kan føle seg hjemme i, og som de kan bruke for å skape litteratur. Og dette mener jeg må gjenspeiles i oversettelsen.

Det jeg har villet vise her i dag, er at når du prøver å rette, forfine eller normalisere forfatterne, når du bestemmer å endre stilen, så blir du sittende igjen med historien de forteller, men du mister hele deres litterære språk, det som gjør dem til de forfatterne de er. Dette skjer ikke vanligvis i spansk oversettelse, men dessverre skjer det av og til. Og det er ofte de store forlagene som gjør det, de som jeg pleier å si produserer en ”industriell litteratur”, rett og slett et markedsprodukt hvis mål er å selge så mye som mulig. Alle forfattere vil jo bli lest, men til hvilken pris? Du kan naturligvis like eller ikke like Hamsun, Solstad, Jacobsen eller Petterson som forfattere, du kan like eller ikke like stilen deres, måten de bruker språket på, men det som er meningsløst, er å utgi dem i oversettelse og ikke overføre denne stilen. Da mister du jo hele meningen med disse forfatterne og hva de står for i litteraturhistorien. 

Takk for meg.