mandag 13. desember 2010
En klar og betydelig oversettelse
Når jeg leser en bok, har jeg bare på meg en eneste hatt. Hatten til han enkle fyren jeg er, som leser en bok og gleder meg over den. Eller legger boka til side hvis den kjeder meg.
Jeg har ikke på meg manusvaskerhatten og henger meg opp i inkonsekvenser og syntaks. Jeg har heller ikke oversetterhatten og sitter og tenker at her skulle jeg gjerne visst hva det sto på originalspråket.
Men så dukker det opp en bok som gjør deg så bevisst på at den er oversatt at du virkelig blir nysgjerrig på originalen. Ikke for å finne feil, men for å ta et selvpålagt kurs i å finne kreative og finurlige løsninger på finurlige språkfloker.
Jeg snakker om Ika Kaminkas oversettelse av Jonathan Safran Foers Everything is Illuminated – Alt blir klart og betydelig.
Jeg har lest flere av Kaminkas oversettelser (og har hatt den udelte gleden av å møte henne), og vet at hun er en glitrende oversetter. Det som får Alt blir klart og betydelig til å stikke seg ut, er at man som leser ikke kan la være å lure på hva det står i originalen. Selve innholdet i boka lar jeg ligge her, men det er kort sagt historien om en amerikaner som er på jakt etter røttene sine i Ukraina, og de som forteller den er amerikaneren selv og tolken Aleks. Og det er den sistnevnte som må ha gitt Ika Kaminka søvnløse netter.
Aleks har et ikke helt sikkert grep om det engelske språket, men han har en synonymordbok som han bruker begeistret og ukritisk. Det er denne keitete engelsken Ika har gjort like keitete på norsk, og det på en forbilledlig måte. Les bare Aleks’ beskrivelse av broren sin: «Jeg har en minibror som titulerer meg Alli. Jeg digger ikke det navnet noe særlig, men fordi jeg digger ham meget mye, tillater jeg ham å titulere meg Alli. Hva angår hans navn, det er Lille-Igor, men far titulerer ham Klodrian fordi han alltid promenerer borti ting. Det var bare ti dager forhenværende at han ervervet seg et blått øye fordi han praktiserte feilbehandling av en murvegg.»
Man forstår jo at dette er fabelaktig løst, men blir nysgjerrig på nøyaktig hva som er fabelaktig løst.
Men om jeg blir nysgjerrig, føler jeg ikke noe stort behov for å få nysgjerrigheten stillet. Uten å ha lest originalen er jeg overbevist om at Ika har funnet forfatterens tone, og at hun ikke bare korer klokkerent, men overtar sangen og gjør den til sin egen.
Så originalen skal få være i fred for meg (inntil jeg bestemmer meg for å ta nevnte kurs i kreativitet). Oversettelsen står fjellstøtt i kraft av seg selv, og er en av de bøkene som tas ut av hylla med jevne mellomrom, den er like god hver gang.
torsdag 9. desember 2010
Gerbrand Bakker: Ovenpå er det stille
Det gis ut mye skjønnlitteratur i Norge hvert år. Mye er viktig og bra, mye er også middelmådig, en del er direkte dårlig (vet jeg, for jeg leser korrektur). Det er ikke alltid de gode bøkene som vinner et stort publikum, men det er heller ikke slik at bare lettleste og flyktige romaner blir kjøpt og lest. I bokbransjen, som ellers, er det vanskelig å spå, og især om framtida. Av og til (for eksempel i julesalget) er det plutselig en overraskende kandidat som klatrer til topps på salgslistene. Det er som regel en roman, gjerne oversatt, og ofte er noen mennesker mindre overrasket enn oss andre, nemlig de som leste den først. Det er det som er nøkkelen til salgsliste-spranget: "Denne har jeg lest, den må du lese, den er så ..."
Samme hvor mange buss-skur et forlag tapetserer med bokforsider: Det som virkelig selger ei bok, er at noen andre har lest den og anbefaler den fordi den var en fest å lese, eller fordi den fikk verden til å se annerledes ut. Ovenpå er det stille av den nederlandske forfatteren Gerbrand Bakker er ei sånn bok. Den gjør noe med leseren, hun eller han blir grepet av misjonsiver, det virker plutselig viktig å få andre til å lese denne boka. Selv fikk jeg den nederlandske originalen i gave av en begeistret leser, og jeg gir den gjerne bort selv, den skaper et fellesskap, vi som har lest den, sier til andre: "Denne har jeg lest, den må du lese, den er så ..."
Ovenpå er det stille er ei stillferdig bok, og det skjer ikke så mye i den, ytre sett. Men den reiser viktige spørsmål om det å ta valg, og den utfordrer kanskje noen av de populære forestillingene om "det gode liv". Da jeg misjonerte på det ivrigste, omtalte jeg den som en slags krysning mellom Neshov-trilogien og Ut og stjæle hester. Og det er faktisk ikke noen dum sammenlikning.
tirsdag 7. desember 2010
Barbara Kingsolver: Lakunen
Det er en handlingsmettet roman, og alt kan ikke gjenfortelles her. Det som kanskje er mer interessant å fokusere på, er det kunstneriske. Hele fortellingen trer frem via dagboknotater, avisartikler, brev – alt ”redigert” av den pertentlige og tilbakeholdne Violet Brown, som ble Shepherds sekretær i Asheville, og som fattet en viss personlig interesse for ham (han har imidlertid ingen interesse for kvinner). En slik fremstillingsform blir nødvendigvis full av lakuner, altså teksthull, åpninger, gap. Den gir også en forfatter et visst spillerom i å variere stil og virkemidler, og Kingsolver unnslår seg ikke her. Fra fjortenåringens spede forsøk på å skrive dagbok til temmelig ubehjelpelige oppslag i lokalpressen, fra rettsprotokoller til brev fra alminnelige lesere: Her er det et stort spenn, og det har vært en gedigen utfordring og en stor fryd å forsøke å overføre alt dette til norsk. Et av Kingsolvers stadig tilbakevendende temaer er folket i Appalachene og det helt særegne språket de snakker der – det er et engelsk som har forandret seg lite fra Chaucers tid, da fjellfolket der kom fra England og slo seg ned der, ”in the hells”. Det er sekretæren Violet Brown som kommer derfra, og noen av bokens mest kostelige episoder kommer i denne delen. Det er også gefundenes fressen for en som er interessert i språk. Akkurat dette gir selvsagt en oversetter noen temmelig harde nøtter å knekke, og jeg hadde mange runder frem og tilbake med forlaget før vi ble enige om at de passasjene skulle oversettes, og ikke minst hva som var en god strategi der.
Og så er det lagene av fiksjon og virkelighet; blandingen av oppdiktede og virkelige personer og oppdiktede og virkelige hendelser. De fleste – om ikke alle? – romaner har en slik blanding, men det blir noe ekstra frapperende ved det når de virkelige personene er så kjente og myteomspunne som Frida Kahlo, Diego Rivera og Leo Trotskij. Og man kommer tett innpå huden av disse tre i denne teksten; de fremstilles med varme og humor og antar en dyp menneskelighet. Frida som beskrives som en begrepsforvirring. Diego: ”Gleden hans, hvordan han fullstendig gir seg over. Som han sa, en sjel smurt ut over veggene.” Og den arbeidsomme, utrettelige, milde Trotskij, med sin store sorg og varme hjerte, som legger seg til å sove i pen pyjamas fordi han aldri vet om han vil bli myrdet mens han sover, og derfor vil bevare verdigheten for ettertiden om han blir avbildet.
Som en appetittvekker vil jeg gjerne sette inn et lite utdrag til slutt. Dette er fra begynnelsen av boken, der den unge Harrison Shepherd har lært seg å dykke og har funnet en grotte under vann. Og her får vi også inn en forklaring på tittelen, som – selvsagt – har flere betydninger enn den litteraturvitenskapelige ”teksthull".
”I dag var grotten borte. Sist lørdag var den der. Søk gjennom hele steingrunnen nedenfor klippen var nytteløse. Så kom tidevannet inn, og bølgene slo for hardt til at det gikk an å lete. Hvordan kunne en tunnel åpne seg i klippen og så lukke seg igjen? Tidevannet må ha vært mye høyere i dag, slik at den havnet for langt under overflaten til at det var mulig å finne den. Leonardo sier tidevannet er komplisert og at steinene på den andre siden er farlige, at man må holde seg her borte på grunnen ved revet. Han var ikke glad for å høre om grotten. Han visste om den allerede, den har alt et navn, la lacuna. Så det er ikke en ordentlig oppdagelse.
Nei, lakuna. Han sa det betyr noe annet enn lagune. Ikke akkurat en grotte, men en åpning, som en munn, som svelger ting. Han åpnet munnen for å vise hva han mente. Den fører til verdens innvoller. Han sier Isla Pixol er full av dem. I forhistorisk tid fikk Gud steinen til å smelte og renne som vann.
Det var ikke Gud, det var vulkaner. Don Enrique har en bok om dem.
Leandro sa at noen av hullene er så dype at de går til jordens sentrum og at du vil se djevelen på bunnen. Men noen går bare gjennom steinen til motsatt side av øya.
Hvordan kan man vite hva som er hva?”
fredag 3. desember 2010
Bra 7kt!
Av oversetter Cecilie Winger
BRA 7KE GREIER! - C. J. SKUSE
Se opp: Ved skolestart utkommer årets såreste, morsomste, tøffeste, mest Tarantino for kidsa- og Catcher in the rye-aktige ungdomsroman. Hvordan jeg vet det? Jo, jeg har oversatt den. Romanen jeg snakker om er Bra 7ke greier (Originaltittel: Pretty Bad Things) av debutanten C.J. Skuse.
Paisley og Beau er tvillinger, eks-kjendiser, 16 år, utvist fra skolen, utfrosset fra alle sosiale sammenhenger, og blakke. Mor er død, far i fengsel – eller kanskje han er blitt uteligger? Det de har, er en alkoholisert bestemor som har håvet inn store penger på barnebarnas deltagelse i reklame og talk show; penger hun bruker til å forsyne sine unge elskere med luksus. Ergo: Ingen grunn til sentimentalitet. Tiden er overmoden for å gå videre i livet. Ut på landeveien for å rane kafeer og godtesjapper, for å skape nye overskrifter, for å finne pappa – eller snarere for at pappa skal finne dem.
Ulike tekster byr på ulike utfordringer for en oversetter. Det jeg virkelig nøt/strevde mest med her var Paisleys språk. Hun ordlegger seg genuint, la oss kalle det a) innovativt og B) rått gatespråk ispedd C) akademiske termer. Nær sagt hver eneste av replikkene hennes måtte jeg google for å sjekke om de skjuler en sangtekst, et bandnavn, et sitat eller en annen kulturell referanse, om uttrykkene er å finne i urban dictionary eller om det er noe hun har funnet på selv.
Anbefales herved som bra 7k lesning også for folk over 16.
Mer av Paisley og Beau her: http://www.youtube.com/watch?v=xsL9rgR50c4
Innlegget ble opprinnelig publisert i august i forbindelse med Deichmanske biblioteks "365 lesere".tirsdag 9. november 2010
Norsk er et klønete språk ... eller?
lørdag 30. oktober 2010
Men bloggen var ikke død ...
Denne bloggen er ikke død, den bare hviler en liten stund! Snart er dvalen over.
onsdag 19. mai 2010
Geir Uthaug får diktjubileumsbok til 60-årsdagen
Bokvennen forlag hedrer forfatteren og oversetteren Geir Uthaug ved å utgi en diktjubileumsbok til hans 60-årsdag 23. august. Boken vil inneholde et utvalg av Uthaugs særegne dikt i metrisk og fri form samt gjendiktninger av størrelser som Blake, Byron, Keats, Wordsworth, Coleridge, Browning,Tennyson og Swinburne. Boken får tittelen “Ad Astra” og spenner over litterære, mytiske og historiske motiver, men også naturen og sivilisasjonen er temaer som går igjen. Geir Uthaug har siden sin debut i 1978 med ”Drømmesyn” vært en formidler av den engelske romantikken,og han har gjendiktet en rekke av de kjente diktene til norsk, deriblant Uskyldens og Erfaringens sanger av Blake, Keats’ Endymion og Coleridges The Rime of the Ancient Mariner (”Balladen om den gamle sjømannen.”) som for øvrig også har vært spilt som sceneversjon i regi av teater Grimsborken. Dikt som Tintern Abbey av Wordsworth og The Lady of Shalott av Tennyson, er også dikt Uthaug har gjendiktet. Hans siste gjendiktning er Byrons sagnomsuste satire Don Juan på ikke mindre enn 14000 verselinjer. Don Juan er blitt gjenfødt, mente Knut Ødegård i Vårt Land.
Boken vil bli vedlagt en tabula gratulatoria, det vil si en liste med personer som gratulerer jubilanten og bidrar til utgivelsen ved å forplikte seg til å kjøpe minst ett eksemplar av jubileumsboken. Den vil koste 298,- kroner. Henvendelse post@bokvennen.no eller Geir Uthaug, se www.uthaug.net
lørdag 8. mai 2010
Tålmodighet

av oversetter Steinar Lone
Da jeg kom tilbake til Norge i 1979 etter et universitetsår i Romania, fikk jeg den bisarre ideen at jeg kanskje kunne få et forlag interessert i noe av den litteraturen jeg hadde lest. Éi bok som hadde gjort sterkt inntrykk, var Øksa av Mihail Sadoveanu, ei bondefortelling han skal ha skrevet i løpet av sytten dager, og som kom ut første gang i 1930. Da jeg leste den første gang, måtte jeg lese ut boka helt da jeg var litt over halvveis – og holdt på til klokka tre om morran.
Så på en liten reiseskrivemaskin oversatte jeg, med blåpapir slik at jeg fikk to gjennomskrifter, etter beste evne første og siste kapittel. Og siden boka er skrevet i et sterkt «ruralt» språk, måtte jeg slå opp mye. Heldigvis hadde jeg en firebinds litterær ordbok fra 50-tallet, der Øksa inngikk som leksikografisk grunnlag. Et av ordene jeg slo opp, hadde betydninga «spontekt» – og eksemplet under oppslagsordet var faktisk akkurat den setningen jeg var i ferd med å oversette...
Et eller annet sted hadde jeg fått tak i en engelsk oversettelse av hele verket. Jeg skreiv et følgebrev, og troppa opp på Sehesteds plass hos Gyldendal. Og la fram mitt ærende for resepsjonen: «God dag, jeg heter... Jeg har oversatt første og siste kapittel av en roman fra rumensk som forlaget kanskje kunne være interessert i. Jeg har også en engelsk oversettelse.» Jeg la en stor konvolutt på skranken. «Hva!? Det er slett ikke slik man gjør det!» «Hva gjør man da?» «Ja, det kommer et forslag på en bok, og så sendes den til et medlem av Norsk Oversetterforening til uttalelse!» «Jeg tror ikke det er noen i Norsk Oversetterforening som kan rumensk...» (Og det sa jeg ut fra det faktum at Tiden på den tida ga ut en del rumenske titler i sekundær-, ja sågar tertiæroversettelse fra svensk.) «Det må det da være!» «Jeg ber jo ikke om annet enn at dere tar det imot, og ser på det...»
Et par uker etter fikk jeg hele greia i retur, med et høflig og helt korrekt avslagsbrev. Som også inneholdt en vurdering av kvaliteten – oversettelsen var god nok. Men altså...
Jeg prøvde meg hos Tiden, hos Aschehoug, hos Solum... Og så glemte jeg hele greia. Men da jeg i 1982 skulle opp til magistergraden i romansk filologi, førte jeg boka opp på pensumlista mi. Og til muntlig, da jeg skulle vise mine ferdigheter i å snakke rumensk, presenterte professor Aurelian Tănase meg for et par sider med fotokopier. «De kjenner det kanskje igjen?» (Naturligvis var vi dis på rumensk.) «Ja, det er siste kapittel i Øksa av Sadoveanu.» Jeg leste opp litt av teksten, kommenterte en del dialektuttrykk, oversatte så et avsnitt. Jeg blåste selvfølgelig bakoversveis på hele eksamenskommisjonen – der to av de fire medlemmene forresten ikke kunne et ord rumensk. Jeg sa ikke noe om at dette vel var omtrent det eneste tekststykket der jeg ikke bare hadde slått opp hvert eneste ord, men også lagd en litterær oversettelse. Morsomt. Jeg veit at Winston Churchill har opplevd noe liknende. Uten sammenlikning for øvrig.
En gang på 1990-tallet kom det en ildsjel av en kulturattaché til den rumenske ambassaden i Oslo. Ved en anledning nevnte jeg for ham at jeg hadde oversatt første og siste kapittel av Øksa, og han ble fyr og flamme. Han tok kontakt med Gyldendal, jeg hadde da alt oversatt éi bok fra rumensk (og tre faglitterære fra italiensk), og jeg skreiv en ny konsulentuttalelse. Der jeg dessuten tok med at Caplex nevnte boka som et hovedverk, under artikkelen om forfatteren – dog med forbehold om at det var jeg som hadde revidert akkurat den artikkelen og føyd til boka. (Eller nevnte jeg det? Nå husker jeg ikke.)
Det ble bok. Jeg gikk gjennom oversettelsene mine fra over femten år tidligere. Det var faktisk ikke mye å rette opp. Dessverre ble det noen forsinkelser i prosessen, så den rakk ikke å bli siste utgivelse i Vita-serien før den ble lagt ned. Den kom hors serie, fikk meget velvillige anmeldelser – og solgte selvfølgelig ikke. Men den ble innkjøpt: Ikke ante jeg at jeg dermed fikk bonus fra Kulturrådet! Dermed står den på bibliotekene. Hvor det ble av resten av opplaget, veit jeg ikke, men da forlaget rydda før forlagshuset skulle tømmes for å bygges opp igjen innenfra, dukka det opp ett eneste eksemplar – som jeg fikk. Men boka er fortsatt å få tak i hos antikvariatene. Pluss at jeg prøver å få et annet forlag til å trykke den opp i pocket.
Av og til dumper det bøker ned i postkassa mi fra rumenske forfattere som har fått snusen i at jeg oversetter fra rumensk, og på mystisk vis har fått tak i adressen min (jo da, jeg veit hvordan). Hittil alltid med en e-postadresse, så jeg bekrefter mottakelsen per e-post, takker, og skriver at jeg ikke kan love å lese boka med det aller første – og forteller dem at det tar mellom femten og tjue år før norske forlag reagerer. Og da er jo boka forlengst passé, ikke sant? Helst skal jo norske oversettelser komme før den engelskspråklige originalen, heftig markedsført på bokmessa i Frankfurt før den er ferdigskrevet. Og der kom jeg i 1981 med ei bok fra 1930! Hvor naiv går det an å bli...
Brikt Jensens omtale av boka i Dagbladet kan fortsatt leses her.
Og i et intervju med meg, som du finner her, opprinnelig trykt i Nordahl & Eftf. 3-4/2008, står en tilsvarende historie om et annet forfatterskap.
Utdrag:
onsdag 5. mai 2010
Gode kritikker, dårlig salg
Av oversetter Egil Rasmussen
(Tegningen forestiller forfatteren Cees Nooteboom.)
Et herlig tiltak, denne oversetterbloggen, jeg håper og tror den vil vokse seg stor og sterk.
Jeg skulle så gjerne ha bidratt til primærmålet og talt varmt for et forsømt produkt. Men Jeg har stort sett vært så heldig, i min lille oversetterproduksjon, å kunne forholde meg til forfattere hvis bøker blir gjenstand for seriøse anmeldelser - om enn kanskje ikke i alle tilfeller så mange som ønsket.
For meg er det altså ikke forlagene eller kritikerne det er noe i veien med, jo forresten, middelmådig kritikk finnes det mer enn nok av, det har det alltid gjort. Men hovedproblemet for en halvgammel desillusjonert intellektuell radikaler er at litteraturen, eller tiden, er sjuk og svak og dårlig bak, for å låne en vending av Torborg Nedreaas.
Jeg har altså ingen neglisjerte oversettelser på repertoaret, men vil gjerne anføre et par eksempler for å begrunne min egen frustrasjon.
Cees Nootebooms tidlige mesterverk, Ritualer, ble i sin tid anmeldt på kronikkplass i Dagbladet, av Øystein Rottem, han var uforbeholdent positiv (skrev til og med at oversettelsen var utmerket) ... Vel, etter en tid fikk jeg tilbud om å overta noen eksemplarer av restopplaget, boken hadde med andre ord ikke solgt.
Tilsvarende med samme forfatters lille bok Følgende historie. I den forbindelse fikk jeg for øvrig, på indirekte vis, en kritikervurdering jeg virkelig satte pris på. Det var Turid Larsen i Arbeiderbladet. Hun skrev at hun ikke kunne originalspråket, men ut fra oversettelsen ville hun karakterisere forfatterens stil som ... Hun skjøt blink hele veien, og jeg forstod at her hadde jeg lykkes! Også her ble det noen ekstra frieksemplarer.
I fjor høst kom så Hotell Nomade, en samling reiseessays (fant på den termen akkurat nå) av samme Nooteboom. Jeg har hørt meg for hos Aschehoug, den selger ikke. Nei, hvor skal det ende? En forfatter skriver handlingsmettet og filosofisk med vidd og eleganse om menneskelige relasjoner, om geografien og historien, kompetente kritikere løfter ham til skyene og for tiden soper han stort sett med seg det som finnes av aktuelle utmerkelser, det er bare nobelprisen som mangler.
Men åpenbart foretrekker vår norske tid en sørlending som skriver om seg selv og attpåtil får lov til å markedsføre seg og sin matte stemme via opplesning i NRK!
Ting tyder på at parnasset burde skaffe seg et nytt folk.
Akk ja, man begynner vel å bli gammel.


