Om research 2

Av Karibol

Vi vet ikke alltid hva vi går til når vi sier ja til å oversette en bok. Noen ganger kan selv en uskyldig utseende underholdningsroman vise seg å være en drepende researchfelle. Forfatteres begeistring for kunnskaps-sanking på nettet har ikke avtatt, og hvem får svi for det? Ja, nettopp!

Men noen ganger kaster vi oss ut i det med åpne øyne. På skrivebordet mitt ligger det en mastodont av en bok med et firesifret antall sider – 1320, for å være nøyaktig. Jeg har sirklet litt fryktsomt rundt den, bladd og lest litt her og der, og har lurt på om jeg egentlig er ved mine fulle fem som har påtatt meg dette. Riktignok kan størrelsen i seg selv gjøre en oversetter litt betuttet, men hvis det er noenlunde samsvar mellom antall sider, tekstens vanskelighetsgrad og den tilmålte tid, går regnestykket opp. Så mange sider, så mange dager og måneder, så mye tid til finpuss. Det er bare å sette den ene bokstaven etter den andre og legge i vei. Dessuten skal vi faktisk være to om akkurat dette prosjektet - rett skal være rett, selv om avtalen er at jeg gjør mesteparten.

Nei, mine (egentlig ganske frydefulle) grøss skyldes handlingens egenartede karakter og ramme, for vi snakker her om intet mindre enn verdensrommet. Vi snakker om romstasjoner og himmellegemer og mørk materie. Astrofysikk og teknologi og sånt. Handlingen er lagt til nær framtid – da det ikke er umulig at mennesker kommer til å boltre seg der ute i langt større grad enn i dag. Forfatteren er kjent for å skrive underholdende om naturvitenskap, noe jeg sant å si ikke har spesielt god greie på. Det er naturligvis Frank Schätzing som er ute igjen, forfatteren av den 1000 sider lange Svermen, som handlet om havet. Og den fikk jeg faktisk rodd i land til tross for mine noe mangelfulle fagkunnskaper. Saken er - som antydet over - at oversettere kan støte på hva som helst i en hvilken som helst bok, hos Schätzing er det bare ekstra mye av det. At jeg ikke har latt meg skremme, skyldes vel min lykkelige naivitet, en troskyldig overbevisning om at det uansett problem alltid finnes en kilde, det gjelder bare å finne kilden, få den til å sprudle og – dette kan være litt kinkig noen ganger – få stanset den når en har fått vite det en vil.

Og så blir en interessert i det en holder på med. Som en dyd av nødvendighet, naturligvis, men også fordi det åpner seg nye verdener det er spennende å gå inn i. Mens jeg holdt på med Svermen, leste jeg alt avisene skrev om oljeboring og livet i havet, jeg spiste formiddagsmat til P2s "Verdt å vite" så ofte jeg kunne, og noterte meg begreper og navn på forskere jeg kunne finne på nettet, for deretter å kontakte. Enkelte ganger ble det bomtur og ingen respons, andre ganger full klaff og elskverdige og fyllestgjørende svar.

Over sommeren blir det altså romfart. Erik Tandberg og Knut Jørgen Røed Ødegaard skal ikke føle seg for trygge!

Hva disse blomstene har med saken å gjøre? Ingenting som helst. De skal bare pynte litt opp på bloggen.