Et frydefullt slit -- ved en oversetters død

Av Tordis Ørjasæter

Jø Ørjasæter, forfatter, oversetter, formann for teaterkritikerne gjennom en årrekke og livslangt medlem av litteraturkritikerlaget, døde brått 12. juni 2006. Blant ektemannens etterlatte papirer fant hustru og kollega Tordis Ørjasæter en konvolutt med diverse korrespondanse om oversettelser. Basert på det skrev hun en artikkel om "Et frydefullt slit" i en oversetters virke. Teksten har tidligere vært publisert i Kritikeren nr. 1 2006.

Et par måneder før Jo Ørjasæter døde, ryddet han i papirer og arbeidsdokumenter . Han var frisk og sprek – men likevel vet man jo aldri. Og døden kom uventet, han sto på en høy stige da han skulle sage ned noen grener fra et tre, et eller annet hendte så han falt brått ned og døde.  Blant de etterlatte papirer var en stor konvolutt, det sto utenpå: ”Angående oversettelser, korrespondanse og liknende. Kan kastes usett.”  Og jeg fikk bekreftet hvor beskjedne – nesten selvutslettende – oversettere er. Som om det skulle være uinteressant når forfatter og oversetter diskuterer seg fram til de helt riktige begreper, valører og tonefall i teksten. Jo, som de fleste oversettere, hadde ”sine” forfattere, og det utviklet seg til vennskapsforhold etter hvert. Naturlig nok, som forfatter er man dypt takknemlig når noen går inn i teksten med spenning og hengivenhet og ønske om å yte teksten den aller største rettferdighet.

          Da Sara Lidman i januar år 2000 foreleste på Blindern om sitt forfatterskap, skrev Jo etterpå: ”Takk for sist – vårt møte på universitetet i Oslo – jeg forundres fremdeles over at du uten videre forsto hvem jeg var, din oversetter – luktesans kan hende, intuisjon” – og Sara Lidmans svarte: ”Ja det var underbart att se Dej på Universitetet i Oslo – det uppstår en sorts syskonkänsla om man träffats i texten så där innan?”

          Jo begynte alltid med å presentere seg selv når han var ”betrodd oppgaven”, som han uttrykte det, med å oversette en forfatter. Sara Lidman og Kerstin Ekman var kanskje hans yndlingsforfattere, og de visste begge å sette pris på Jos grundighet og kulturbakgrunn, hans oppvekst i Gudbrandsdalen som gjorde at han kjente til jord- og skogbruksmiljø og alle slags redskap og arbeidsoperasjoner, også fra tidlig i forrige århundre..

          ”Heldigvis har jeg hatt bra med tid på Oskuldens minut,” skrev Jo om en av Sara Lidmans bøker, ”den har gitt meg spennende hardt arbeid. Språket, med de innsmeltede og tilsynelatende så disparate elementene, av ´bibliska´ gammelt høgsvensk administrasjonsspråk, lokale ord og vendinger, med det regionale tonefallet som grunnvoll under det hele – det er et frydefullt slit å arbeide med – samtidig som man igjen må erkjenne at oversettelse er det umuliges kunst. Men det hjelper at jeg hele tiden har en betryggende opplevelse av at disse menneskene kjenner jeg, fra min barndom. Forresten tror jeg at poesien i det hele er det jeg kommer til å lykkes best med, og den underliggende varmen for menneskene i all deres påtvungent heltemodige skrøpelighet.”

Som nordmann trengte han hjelp underveis: ”Jeg har allerede konsultert de svenske og svenskfødte venner jeg har, men bare en av dem er fra nord i Sverige, så det er atskillig de ikke er i stand til å bistå med. Den ene er fra Norrbotten, men det var ikke mye han kunne hjelpe meg med heller – så det beviser vel forsåvidt den språklige forskjellen mellom Norrbotten og Västerbotten – dessuten er han ung.” Og man ville jo gjerne ”bevare mest mulig av saften, kraften og fargene i originalens språk og egenartede stil.”

          Jeg husker da Jo ikke kunne få det til å stemme med at ”tunnbröd” (på norsk flatbrød) som det sto om i teksten at ”den jäste”.  Beskrivelsen av selve baksten kjente han igjen fra sin barndoms flatbrød, men det var da ikke gjær i denne deigen? Og Sara Lidman svarte tilbake: ”Nu har jag haft det som Isak Mårten – känt mej ertappad mitt i løgnen!!!” Og hun forfattet et tillegg som kunne oppklare det hele: ”Om det blir något tillfälle – en tidningsintervju eller så --  kan du väl nämna hur Du provocerat fram detta tillägg?!”

          I en annen sammenheng skrev hun: ”Det heter i Trosbekännelsen ’och min synd är alltid inför mig’.” – og Jo spurte: ”Men står dette i Trosbekjennelsen (som på norsk er det samme som De tre troens artikler?) Jeg er i villrede – kan det være en eldre form?”  Og Sara Lidman svarte umiddelbart: ”Jag kunde ha svurit på att uttrycket ´min synd är alltid inför mig´ står i Trosbekännelsen … Jag tycker mej höra den gamle böne-läsaren hemma i byn, hans röst när han sa de orden. Men när jag kollar med de gamla böckerna ser jeg att uttrycket står i en av Davids Bot-psalmer … Kan vi komma runt med den här författarens fadäs genom att ´det står i Skriften att min synd är alltid inför mig´” – og hun kommenterer: ”Att bli översatt – det är att bli sedd, upptäckt, genomskådad.”

          Da oversettelsen av Oskuldens minut var ferdig, skrev Jo forhåpningsfullt til Sara Lidman at det måtte vel bli en bok til om disse skikkelser: ”Det er fremdeles mye uskrevet om Isak Mårten og Rönnog og hele Mårtenshuset, jeg kan faktisk tenke meg dem helt inn i himmelen med tiden, for der havner vel de fleste av disse personene, tror du ikke? Rönnog blir kvitt sin angst og blir den hun var tenkt å være, og Isak Mårten spiller første-harpe i engleorkesteret – eller basun, det passer han bedre til. Og jeg tenker mye på barna – Nanna og Pirkko og Hallvar, de klarer seg nok, men Märta, hun kan trenge en skytsengel om seg på veien, det tror jeg.”

          Som enhver god oversetter trivdes Jo med utfordringer – også andre slags enn de som gjaldt for gjendiktning av Sara Lidman og Kerstin Ekman. Det dreide seg om å arbeide seg inn i atmosfæren og finne fram til tekstens spesielle valør. Til Gabriella Håkansson skrev Jo i forbindelse med oversettelsen av Operasjon B: ”Den nærmest klinisk objektive, sirlig formelle og på sin måte meget elegante byråkratiske stilen er ikke lett å gjenskape på norsk. Det er et fascinerende arbeid – jeg gleder meg ikke minst over den diskret ironiske humoren som ligger under så mange steder i teksten.”

”Så mye av teksten er da også poesi,” skrev Jo til Ole Hessler da han oversatte Minnen av en ängel i sovsäck. Og spurte samtidig når det gjaldt et fransk sitat: ”Je mes rase toujours – står mes i stedet for det korrekte me med hensikt, fordi han er en nybegynner, eller er det en trykkfeil?” Og forfatteren svarte umiddelbart: ”Tryckfel!!! Du var den förste att se det!! Jag har inte ens sett det själv. Ändra gärna! Je me rase…”

 ”Översättandet är resignationens konst. Men man ska resignera med flaggan i topp,” skrev Klas Östergren til Jo i forbindelse med spørsmål vedrørende Under i september. I hvert fall resignere så lite som mulig. Jeg husker Jos spesielle glede når han tok kontakt med ulike slags håndverkere eller historikere eller museumsfolk for å få vite nøyaktig hva disse svenske ordene kunne bety på norsk og få muligheter til å sette seg inn i prosessen slik at beskrivelsen ble riktig. Enten det nå gjaldt drakthistorie eller parykkmakeri eller glassblåser-håndverket blant mye annet.  Særlig gjaldt dette når han oversatte Kerstin Ekman og Ernst Brunner. Og han opplevde så disse ekspertenes glede over noen som hadde bruk for deres kunnskap.

Ikke han selv – men derimot vi i familien ble tilsvarende opprørt når ingen kritikere overhodet nevnte oversettelsen eller de til og med kritiserte på feil grunnlag. ”Märta Tikkanen er alltid sparsommelig med komma. Jeg pleier å respektere det et stykke på vei,” skrev Jo til forlaget. Han var hennes spesielle oversetter i Norge. Og fikk påpakning fra en kritiker om at han ikke kunne kommaregler.

Man må trolig bo sammen med en oversetter for å forstå hvor mye arbeid som ligger i å være tro mot den opprinnelige teksten, og samtidig skape et levende norsk språk. Og at det som kritikere lettbent påpeker som ”feil”, like gjerne kan være bevisste valg.

Når skal kritikerne, når skal forlagene og den kulturelle allmennhet verdsette oversetterkunsten?