Alex Capus: Léon og Louise

Alex Capus: Léon og Louise
Oversatt fra tysk av Ute Neumann
Ganesa forlag

Av Kari Bolstad

Her har vi enda en perle av en bok som står i fare for å dø ulest. Grunnen? Det går ofte sånn med bøker som kommer ut på små forlag – de blir ikke sett, anmeldt, kjøpt. I dette tilfellet gjelder det Léon og Louise av sveitsiske Alex Capus, forfatteren av den ikke mindre vidunderlige Et spørsmål om tid (2009), som jeg har oversatt og dessuten skrevet om HER.

Jeg skulle så inderlig gjerne ha fortsatt å oversette denne underfundige forfatteren, men måtte med tungt hjerte takke nei på grunn av tidspress da denne boka ble aktuell. Men hva gjør vel det. Da jeg leste den norske oversettelsen, så jeg straks at Ute Neumann hadde ivaretatt Capus’ poetiske språk og fine melankolske humor på beste måte.

Romanen handler om fortellerens bestefar – som visstnok er identisk med Alex Capus’ egen bestefar - og begynner med begravelsen hans. Den gamle skøyeren har insistert på å bli bisatt i Notre Dame, med messe, røkelse, gregoriansk sang og hele sulamitten. ”Vi var en latterlig liten flokk, og kirken var altfor stor. At vi satt her, var en siste spøk fra min bestefars side, som hadde vært politikjemiker på Quai des Orfèvres og bare hatt forakt til overs for geistligheten.” Så går døra opp, og inn kommer en eldre kvinne. Hun går raskt opp til kisten ved alteret, kysser den avdøde og legger en rusten sykkelbjelle på brystet hans, reiser seg og ser hver og en av de fremmøtte inn i øynene før hun forsvinner ut av kirken igjen med hevet hode.

Alle familiemedlemmene skjønner hvem det er – det er henne, Louise, som alle har hørt om, men ingen har sett.

Så får vi historien fra begynnelsen, slik sønnesønnen har kunnet rekonstruere den. Léon og Louise møtes i en idyllisk fransk landsby under første verdenskrig, det blir forelskelse og evig din, men under en sykkeltur blir de rammet av et bombeangrep der begge to blir hardt skadet. Etterpå tror begge at den andre er død, og livet går videre, for Léons vedkommende med ekteskap og barn. Men Louise har han aldri glemt. Så – ti år etter – får de plutselig et glimt av hverandre gjennom vinduet i hvert sitt metrotog. (Jada, den har vi hørt før, men alle som har støtt på naboen sin på gata i Berlin, vet at tilværelsen er full av tilfeldigheter, like banale som utrolige.) Selvfølgelig blir det et nytt møte, kjærligheten er like levende, men Léon er et skikkelig menneske, vil ikke svikte barna og sin beundringsverdige Yvonne, som han så absolutt er glad i, og det vil ikke Louise at han skal heller. Atter går det lang tid uten at de møtes, det blir krig igjen, Léon og Yvonne har mer enn nok med å slå seg igjennom, skaffe mat til familien, gå på arbeid og samtidig bedrive litt hverdagssabotasje i all beskjedenhet. Louise havner i Afrika sammen med den franske gullbeholdningen og blir sittende fast der i mange år. Og mer vil jeg ikke fortelle – men vi vet jo alle at krigen slutter, og dermed kan det vel tenkes at livet har noen flere overraskelser i ermet for Léon og Yvonne og Louise.

Joda, susjettet kan virke banalt, slik livet selv er banalt – to unge elskende kommer bort fra hverandre og møtes igjen da den ene er gift –  men menneskene er levende, og de overrasker. Skikkelige og replikksterke Léon som leter etter giftspor i andepateer og potetmos hos parispolitiet for muligens å avsløre giftmord; freidige, modige og bannende Louise med den gåtefulle bakgrunnen; tapre Yvonne som er både pragmatisk og kaprisiøs – dette er folk jeg gjerne hadde unnet mer enn 268 små sider. Rundt dem kryr det dessuten av bipersoner som så sannelig kunne ha fylt sine egne romaner. Alle plassert inn i detaljrike miljøer som virker overbevisende autentiske – enten det er landsbyen ved den franske atlanterhavskysten før første verdenskrig eller det okkuperte Paris i neste krig.

Stillferdig, men dramatisk, melankolsk, men også lidenskapelig, rørende, men usentimental er denne kjærlighetshistorien som strekker seg over nesten sytti år med verdenshistorien som bakteppe.

Dessuten: Alex Capus’ intelligente og elegante humor som kommer til syne i dialoger, observasjoner og betraktninger.

Jeg nevnte visst ikke at Léon og Louise har ligget lenge på sveitsiske og tyske bestselgerlister, slik også Et spørsmål om tid har gjort. Alex Capus er en kjent forfatter i de tyskspråklige landene og blir blant annet oversatt til engelsk. Men utgitt på et lite forlag i Norge blir han ikke sett. Synd.