Av oversetter Hilde Rød-Larsen
Følgende essay om Grace McCleens roman I en annen verden sto opprinnelig i Klassekampens bokmagasin 5. januar 2013:
”Når jeg leser en god bok, er det
som om jeg flytter inn i den,” sier datteren min på ti år. Og akkurat sånn er
det, det er jo derfor jeg leser. For å kunne flytte langt av sted, men også for
å få hjelp til å flytte lenger inn i meg selv. Enkelte bøker kan frakte en både
utover og innover på samme tid. De forandrer verden litt.
Er det én bok som har hatt
forandrende kraft for mange, er det Bibelen. Slik er det også for tiåringen
Judith i I en annen verden. Da Judith var liten, forteller hun, tok faren henne
med til legen fordi hun ikke snakket. Legen foreslo at faren skulle lese for
henne, Det gjorde han så til gangs, fra Bibelen. Og etter hvert begynte Judith
å lese i den selv. ”Og da jeg begynte å
lese, begynte jeg å snakke, og etter en stund snakket jeg like mye som alle
andre, men kanskje ikke om de samme tingene.”
Med historien om denne lille jenta
skildrer den britiske forfatteren Grace McCleen det ikke alltid så tydelige
skillet mellom det som er og det vi forestiller oss, og hvordan det vi forestiller
oss, kan forandre det som er. I noen måneder var jobben min å oversette denne
boka til norsk, og jeg ble litt annerledes underveis.
En forjettet verden
En bok jeg skal oversette, flytter
jeg i hvert fall inn i. Jeg begynner med å lese den. Denne innledende runden
innebærer ingen dyptpløyende analyse av teksten, målsettingen er først og
fremst å lodde stemningen i den historien jeg skal gjenfortelle, finne tonen.
Under den første lesningen av I en annen verden ble det klart at helt
sentralt for denne fortellingen, er den underlige blandingen av grenseløs
naivitet og uendelig klokhet som preger jeg-fortelleren Judith. Judith er bare
ti år gammel og har et barns enkle, direkte måte å se ting på, og samtidig er
hodet hennes sprengfullt av Det gamle testamentet. Dette spennet i Judiths sinn
preger både valg av enkeltord og bokas grunnleggende rytme, og er selve motoren
i fortellingen: ”Og jeg så på sola og jeg så på månen og jeg så at det var
godt.”
Som oversetter blir man vant til
bibelreferanser som er mer eller mindre skjult i teksten, de kan gjemme seg på
de mest overrumplende steder. Grace McCleen skjuler dem slett ikke – boka er
delt inn i fem deler, som Mosebøkene, og hun åpner fortellingen med en
skapelsesberetning, om hvordan Judith lager Prydelsens land.
Judith er ti år gammel og bor
sammen med faren sin i en liten fabrikkby i Storbritannia, der det er ”… som om ingenting er der det burde være. Det er bilmotorer i hager, plastposer
i busker og handlevogner i elva. Det er flasker i rennesteinen, mus i
glassigloen, vegger med ord på og skilt med ord som er strøket over. Det er
gatelys uten lys i og hull i veien og hull i fortauet og hull i eksosrør. Det
er hus med ødelagte vinduer og menn med ødelagte tenner og husker med ødelagte
seter. Det er hunder uten ører og katter med ett øye, og en gang så jeg en fugl
uten særlig mange fjær.”
Dette er den virkelige verdenen som
omgir Judith. Men Judith lengter bort, hun vil at denne verden skal ta slutt og
en ny begynne. Judith lengter etter Harmageddon. Og mens hun venter på verdens
forhåpentligvis snarlige undergang, skaper Judith en egen, forjettet verden på
rommet sitt, av skrot hun samler selv og småting den døde moren hennes har
etterlatt seg. I Prydelsens land er alt der det burde være.
”Når
jeg lukker døra til rommet mitt, trer veggene til side, og fram kommer planeter
og regnbuer og soler. Gulvet ruller seg sammen, og marker og veier dukker opp
ved mine føtter, og hundrevis av små mennesker. Hvis jeg strekker ut hånden,
kan jeg røre ved en fjelltopp; hvis jeg blåser, kan jeg skape krusninger på
vannet; når jeg hever hodet, kan jeg se rett inn i sola. Jeg er lykkelig når
jeg går inn på rommet mitt.”
I samtale med Gud
Grace McCleen vokste opp i en
kristenfundamentalistisk sekt i Wales, og har uttalt til avisen The Guardian at
de vanskelige delene av oppveksten har vært en inspirasjon i skrivearbeidet. Judith
og faren i I en annen verden tilhører en kristenfundamentalistisk sekt, og er
i stor grad isolert fra mennesker utenfor sekten. Faren blir uglesett av
arbeiderne på fabrikken han jobber på
når en storstreik bryter ut og hans religiøse overbevisning gjør at han
blir streikebryter. Judith blir i sin annerledeshet mobbet på skolen og har
ingen venner. Men for Judith og faren
skorter det ikke bare på tilhørighet med verden omkring dem, de mangler også
tilhørighet med hverandre. Det utveksles ikke mange ord i huset deres, så
Judith begynner å snakke til Gud.
I Prydelsens land har Judith har
full kontroll, her er hun trygg for plageåndene sine. Men det er en
liksomverden; Prydelsens land fins bare på Judiths rom og henger ikke sammen
med den virkelige verden. Så begynner ting å skje. Judith lager snø i
Prydelsens land, og så begynner det å snø utenfor rommet hennes også. Judith
snakker ikke lenger bare til Gud, hun
snakker med ham. Skillet mellom den
virkelige verden og Prydelsens land, mellom det som er og det Judith forestiller seg, viskes ut idet hun begynner å tro
at hun kan utrette mirakler. Samtidig er Guds stemme underlig lik den til nettopp
en ti år gammel jente som prøver å skjønne hvordan verden henger sammen, og Han
har også en aparte hang til å bli litt fornærmet når Judith ikke gjør som han
vil. Dette var det selvfølgelig viktig å få med seg videre i oversettelsen. Som
når Judith uttrykker sin bekymring for hva som skal skje med dem hun er blitt
glad i utenfor sekten, når Harmageddon endelig inntreffer:
”Men -!” sa jeg. ”Du kan ikke bare drepe
dem!” […] ”Jeg beklager”, sa Gud, ”det er ikke noe å gjøre med det. Jeg kan
ikke vente til evig tid. Det vil alltid være noen som ikke vet eller som ikke
hører etter eller som er for opptatt. Det er ikke Min skyld.”
Den nye bibeloversettelsen
Oversettere har et ensomt
arbeidsliv. Før man selv er ferdig med jobben, er det sjelden andre enn en selv
og redaktøren, og etter hvert en språkvasker og korrekturleser, som er
engasjert i det en holder på med Men så hadde det seg sånn at arbeidet mitt med
denne boka sammenfalt med utgivelsen av den nye norske bibeloversettelsen i
2011. Det var både vidunderlig og ganske skummelt. Plutselig sto det side opp
og side ned i avisene om det hodet mitt var fullt av. Jeg sammenliknet både
engelske og norske oversettelser av Det gamle testamentet til det svømte for
øynene mine. Hvorfor hadde McCleen valgt akkurat den engelske versjonen av et bibelsted, og hvordan skulle jeg gi
det samme valør på norsk? Det ble ganske fort klart at selv om McCleen ikke
navngir sekten Judith og faren tilhører, har den likhetstrekk med Jehovas
Vitner, som har sin egen bibeloversettelse, Ny verden-oversettelsen. Samtidig
er det tydelig at Judith siterer fra hukommelsen og ikke følger denne
oversettelsen strengt heller. Med konsulenthjelp fra kollega og forsker
Christine Amadou valgte jeg å ikke bruke én bestemt bibeloversettelse, men å
rekonstruere et bibelsk språk som har islett av Ny verden-oversettelsen og kler
Judiths forestillingsverden.
Modellert drømmeverden
Livet på skolen forandrer seg også.
Judith får en ny lærer, som ser henne og prøver å beskytte henne mot mobberne.
Dessuten åpner denne læreren opp poesiens verden for Judith, som hun
umiddelbart føler seg hjemme i. Hun skjønner raskt forskjellen på liknelser og
metaforer. ”En metafor er ikke å forestille
seg, det er selve tingen,” sier Judith. Og på rommet sitt fortsetter Judith
å modellere drømmeverdenen sin, ned til minste detalj; den er ikke som om, den er.
”Papirrundinger
etter en hullemaskin blir skåler til teselskaper når man presser en pennespiss
nedi dem. Lim som har stivnet i bobler, blir et kar med såpeskum til et par
verkende føtter. Et kastanjeskall blir til en bolle, tannpastakorker
skorsteiner på et passasjerskip, kvister knærne til en struts, et snørehull en
liten saks. Fyrstikker blir til vedkubber, dråper fra bakstehellen bitte små
skotske pannekaker, nellikfrø blir til appelsiner, appelsinskall en rutsjebane,
appelsinstilker rader med planter i en hage, nettingposen blir til nettet på en
tennisbane, strekkoden et fotgjengerfelt.”
Noe skjedde med meg mens jeg jobbet
med denne boka, både som leser og oversetter og menneske i verden. ”Når jeg
ikke er inne i en god bok, føler jeg meg ikke hel,” skrev jeg i dagboka mi da
jeg var litt eldre enn Judith er i romanen. Og jeg husker godt hvordan bøkene
jeg leste, fylte meg opp der det før hadde vært tomt. De flyttet inn i meg.
Under arbeidet med McCleens bok skjønte jeg imidlertid i hvor stor grad det kun
har vært mennesker som har
interessert meg, som leser, og i det virkelige liv. Og den grunnleggende
interessen for hvordan mennesker egentlig er som gjorde at jeg ble en sånn
ivrig leser som barn, gagner meg som voksen oversetter. Når jeg skal gjengi et
menneskes tale, tanker og handlinger, prøver jeg instinktivt å sette meg i
deres sted. En befriende side ved det å være oversetter er muligheten til å
flytte ut av sitt eget sinn. For eksempel når man har det sånn som Judith: ”Det var som å være i et rom med noen man
ikke snakker med, men jeg kunne ikke gå ut av rommet, for det var mitt eget
hode.”
Mennesker har
jeg altså alltid vært opptatt av, men rommene eller landskapene romanfigurene
følte og snakket i, brydde jeg meg derimot ikke særlig om da jeg lå på senga i
barneværelset og slukte bøker. Alt det var
der bare, som perifere kulisser. Ting
har kjedet meg, både i livet og litteraturen. Dette er ikke et særlig gunstig
utgangspunkt for en oversetter, skjønte jeg da jeg etter å ha vært
fjernsynstekster i mange år, begynte å oversette skjønnlitteratur.
Å kvesse blikket
Når man oversetter for tv, er rommene og landskapene der;
programskaperne tar seg av omgivelsene, ved hjelp av lyd og bilde. Fjernsyns-
og filmoversetteren kan konsentrere seg om det som sies. Er man bokoversetter, er det bare begynnelsen. Ikke bare skal man
skrive det folk sier, man må gjerne redegjøre for hva de føler, og enda verre:
hvor de er og hva de ser. For å få til det måtte jeg rett og slett begynne å se
meg rundt selv. Og da jeg skulle overføre McCleens roman til norsk, ble jeg for
alvor tvunget til å kvesse blikket. Fordi vekslingen mellom det som er og det som er som om, mellom de små tingene og de store tankene, er det som
driver fram denne boka, ble nettopp ting så viktig, ned til minste detalj. Når
Judith sier at en bitte liten ting kan bli det største av alt, tror jeg på
henne.
”En
av de gode tankene mine er at det ikke fins noen store ting i denne verdenen,
bare massevis av små ting som er hektet sammen; at det fins andre verdener der
vi er like små som det minste mennesket i Prydelsens land; at båndet som er
Melkeveien, som folk trodde var alt, i seg selv bare er én av milliarder av
andre galakser […].”
Man skulle kanskje tro at noe av
magien ved å lese, blir borte når man vrir og vender på ord, brekker opp
setninger og bygger dem opp igjen, sånn som man må gjøre når man skal
oversette. Sånn er det ikke, i hvert fall ikke med de ordentlig gode bøkene.
For hver gjennomgang jeg har av slike bøker, oppdager jeg nye lag i teksten. I I en annen verden ligger det lag på lag med jordnær hverdagslighet og filosofisk
fantasi. Og det er i dette spennet bokas magi ligger, i vekslingen det lille og
det store. Som Judith sier: ”Det er fordi
mirakler virker best på helt vanlige ting, jo vanligere, desto bedre.”
Underlig nok har arbeidet med en
roman om en liten jente som tror at hun kan utføre mirakler ved å lage bitte
små ting, gjort verden mer virkelig for meg. Så er dette også en underlig bok.
---
Esekiel 20: 5-6
Utfordringene knyttet til
bibeloversettelse dukker opp allerede på første side i boka, der McCleen
gjengir Esekiel 20: 5-6. I King
James Bible lyder det: “In the day that I lifted up my hand unto them, to bring
them forth of the land of Egypt into a land that I had espied for them, flowing
with milk and honey, which is the glory of all lands”, mens McCleen velger å
skrive ” … it was the decoration of all the lands.” Denne oversettelsen
fant jeg igjen i Jehovas Vitners egen bibeloversettelse, New World Translation.
Jeg valgte ikke å skrive det ”det herligste av alle land”, slik som i Bibelen
fra 2011, men det mer fremmede ”Det var alle landenes pryd”, i tråd med den
norske Ny Verden-oversettelsen. Slik fikk også verdenen Judith skaper, The Land
of Decoration, navnet Prydelsens land på norsk.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar